Loading
Aller først, et lite forbehold: Det er delte mening om den ferske avtalen mellom de 27 EU-landene faktisk er «historisk». Nederlands statsminister Mark Rutte vil ikke ha brukt akkurat dét begrepet.
Men så fikk han da også fått tilnavnet «Mr. No» under de intensive forhandlingene der europeiske toppledere gjennom fire dager og netter til slutt lot munnbindene falle (om vi skal tro rapportene) og ble enige om hvordan de skal hjelpe seg selv opp av koronakneika.
EU-presidenten feiret med en kortfattet, men utvetydig Twitter-melding klokken 05.31 tirsdag morgen: «Deal!».
Og Kristian Steinnes, som er professor i moderne europeisk historie ved NTNU i Trondheim og over flere år har forsket på transnasjonale politiske prosesser i Europa, er ikke tvil om at «historisk» er et riktig begrep:
– Det er fordi EU nå tar opp felles gjeld. Det er ikke lenger nasjonalstatene som er ansvarlige for låneopptakene, men i stedet EU som kollektivt tar på seg forpliktelsene. Unionen skal også tilbakebetale dette med sine egne inntekter. Det er historisk, helt nytt og kan sees som et ledd i en føderalisering av EU, sier Steinnes til Filter Nyheter.
Men hvordan ser egentlig avtalen ut?
Økonomien i flere EU-land er knallhardt rammet av koronapandemien. Det er ventet at bruttonasjonalproduktene i enkelte medlemsland vil krympe med opptil ti prosent i løpet av året.
Det er dette krisepakken – døpt «Next Generation EU» – skal bøte på. Totalt skal EU hente 750 milliarder euro (cirka 7500 milliarder norske kroner) som lån i finansmarkedene. Dette er ventet å skje uten store problemer, da unionen har svært god kredittrating.
Disse pengene skal deretter fordeles som overføringer og lavrente-lån til koronarammede medlemsland. Nettopp hvor mye som skal gis som overføringer og hvor mye som blir lån, har vært et sentralt forhandlingstema de siste dagene.
De såkalte Frugal Four («de fire sparsommelige»), bestående av landene Danmark, Sverige, Østerrike og Nederland – og anført av sistnevntes statsminister Mark Rutte – har argumentert knallhardt for at de rene tilskuddene må reduseres.
Dragkampen endte til slutt med enighet om at 390 milliarder euro vil gis som tilskudd, mens 360 milliarder skal være kriselån – samtidig som «de fire sparsommelige» får redusert sine årlige overføringer til EU med mer enn 50 milliarder euro de neste sju årene.
Det er ventet at de aller hardest rammede landene – for eksempel Italia og Spania – vil motta mest penger i lån og overføringer. Men selv om detaljene ikke er utmeislet riktig ennå, vil ikke pengene komme uten betingelser.
Land som Polen og Ungarn truet på forhånd dersom avtalen åpnet for å nekte støtte til land som for eksempel ikke etterfølger sentrale demokratiske prinsipper.
Men disse landene kan likevel gå på et tap, ifølge professor Kristian Steinnes ved NTNU. Når EU-landene nå skal utarbeide betingelsene, skal det benyttes kvalifiserte flertallsvedtak – noe som blokkerer et eventuelt veto fra Ungarn eller Polen.
– Det hele er noe indirekte, men i praksis har Ungarn og Polen mistet sitt veto – og slik makt over hvilke betingelser som skal gjelde. Men det skal forhandles også på dette punktet, så ingenting er avgjort ennå. Men det er lagt sterke føringer, sier Steinnes.
30 prosent av krisemidlene vil være øremerket klimatiltak i de ulike landene. Sammen med unionens sjuårsbudsjett (som også ble vedtatt nå), vil dette utgjøre «den største grønne tiltakspakken i historien». De øremerkede midlene kan kun brukes til tiltak som er i tråd med Paris-avtalens mål om kutt i klimagassutslipp.
Da kriselån til unionens medlemsland først ble foreslått i vår, kom den hardeste motstanden fra Spania og Italia.
Disse landene har sittet på motsatt side av bordet for «de sparsommelige fire» og argumentert for at sterkt kriserammede land – der flere allerede er svært gjeldstynget, blant annet som resultat av finanskrisen for rundt ti år siden – trenger en solidarisk tilskuddsordning heller enn nye lån.
Italienske myndighetskilder har indikert at landet nå regner med å motta cirka 82 milliarder euro i rene tilskudd og 127 milliarder euro i lån.
Flere har de siste dagene omtalt den enstemmig vedtatte krisepakken som en ny versjon av amerikanernes Marshall-hjelp til Europa etter krigen, samtidig som forhandlingene fungerte som en slags lakmustest for de gjenværende EU-landene etter at Storbritannia – i hvert fall i teorien – forlot unionen i januar.
Kristian Steinnes ved NTNU mener den fremforhandlede avtalen viser at medlemslandene virkelig ønsker å forplikte seg til EU som et europeisk samarbeidsprosjekt.
– Landene er avhengige av det indre markedet og avhengige av samarbeid for å få Europa til å fungere, sier professoren.
