Loading
— Jeg diskuterer alt med de narkomane. Til og med narkotikapriser.
Manuel Cardoso er mannen som reformerte Portugals narkotikapolitikk i praksis. Han startet karrieren som lege ved en avrusningsenhet. Som visegeneralsekretær i SICAD, myndighetenes organ som koordinerer «intervensjon i avhengighet» har han en nøkkelrolle i landets rusarbeid.
På slutten av 90-tallet var én prosent av Portugals befolkning, nær 100 000 mennesker, heroinavhengige. Antall overdoser var blant de høyeste i Europa. Noe måtte gjøres. Myndighetene valgte, på anbefaling fra et utvalg eksperter, å ikke straffe folk for å bruke og besitte personlige doser narkotika. Arbeidet med å bygge opp et behandlingstilbud ble satt i gang.
— Vårt første mål var å gi behandling til alle som trengte og spurte etter behandling. Deretter gikk vi ut på gata for å nå de som ikke har noen forutsetning for, eller er sterk nok til, å be om behandling, og gi dem det, sier Cardoso til Filter Nyheter.
Denne uken har han vært i Oslo for å dele erfaringene med rusaktivister, -politikere og forskere på «rusreformkonferansen», arrangert av Foreningen tryggere ruspolitikk.
Han lister opp de positive resultatene:
På spørsmål om de ikke har noen negative resultater, nevner han ett: En viss økning i antall «livstidsbrukere» av cannabis det siste året.
— Vi har fortsatt problemer. Men bortimot alle indikatorene har sunket siden reformen ble innført i 2001. Og jeg kan med sikkerhet si at samfunnet totalt sett har spart penger på det.
— Hva er de viktigste elementene bak suksessen?
— Avkriminalisering var verktøyet som tillot alle etater å jobbe med å behandle og forebygge misbruk uten å frykte at noe var feil eller i strid med loven. Fagfolk kunne fokusere på hva som måtte gjøres.
Det var også det som gjorde at rusavhengige turte å be om hjelp. Humanisme, pragmatisme og fokus på pasienten er de tre viktigste hovedprinsippene i reformen, ifølge toppbyråkraten.
— Dette er grunnplanken, det viktigste og det eneste: Befolkningen, samfunnet og fagfolkene ser på disse menneskene som noen som trenger hjelp eller behandling. Vi prøver først og fremst å få brukerne til å slutte å bruke narkotika, dernest bruke mindre og på en bedre måte. Samtidig jobber vi med forebygging. Vi hjelper med bolig, utdanning, å holde på jobben, familien og så videre. Vi ser på personens behov og hjelper dem. Det er de som er i sentrum, ikke narkotika eller selve prosessen, sier Cardoso.
I Norge har rusdebatten i stor grad dreid seg om å gi de tunge rusmisbrukerne et «verdig liv», noe nær sagt alle har vært enig i at er bra. Men hva er et verdig liv er og hvordan man oppnår man det? De fleste mener behandling i helsevesenet er bra, men ikke hvordan det skal gjøres eller om det skal gjelde for alle narkotikabrukere.
KrFs Olaug Bollestad å behandle narkomane i statlig regi med stoffer som er ulovlige, selv om det gjør dem i stand til å stå i jobb og å slutte med vinningskriminalitet.
Arbeiderpartiets nestleder Hadia Tajik er blant politikerne som har argumentert med at behandlingslinjen ikke bør gjelde for alle, og at det er særlig viktig å ha et ris bak speilet for enkelte grupper. Blant annet unge førstegangsbrukere som ungdommer og spenningssøkere. I 2016 begrunnet hun synet i en kronikk i Aftenposten:
«De har ikke et rusproblem. De trenger ikke behandling. De trenger å oppleve at straffbare handlinger faktisk medfører en reaksjon».
Cardosos ansiktsuttrykk ser lettere forundret ut på spørsmål om hva han tenker om at de som tar narkotika for nytelsens eller spenningens skyld også skal slippe straff.
— Det er interessant å høre deg spørre om det. Vi bryr oss ikke om hvem som bruker dop. Det var aldri et spørsmål i vår reform. Det som er virkelig viktig, og det vi bryr oss om, er om noen lider på grunn av bruken. Du, familien eller samfunnet. Om noen lider, om så bare litt, på grunn av ditt bruk, er det et problem. Jeg forstår at ikke alle som tar narkotiske stoffer én, to eller flere ganger er avhengige og trenger behandling, men de kan trenge litt hjelp til å slutte før de blir avhengige. Og: Hvis ingen tar skade eller lider av noens rusbruk, hva er da problemet?
— Hvis Norge velger en reform hvor straffriheten først og fremst skal gjelde tunge brukere, men ikke resten. Hvordan kan det løses i praksis? Hvordan kan man trekke grensene?
— Som representant for portugisiske myndigheter kan jeg egentlig ikke uttale meg om dette. Men som privatperson er min oppfatning at dette er nonsens. Skal man måtte være eller bli narkoman først for å få hjelp? Det gir ikke mening. Vårt system tillater oss å finne disse menneskene og gjøre noe. Dette er ingen mekanisk prosess, det er mennesker. Tenker du noen gang på en alkoholiker som en kriminell? Se hva som skjedde med alkoholforbudet. Det er det samme.
— Hvordan fungerer disse samtalene eller oppfølgingen? Lærer disse brukerne noe av et slikt system?
— I den siste undersøkelsen så vi på dette. Det er, for å ha det klart, ikke obligatorisk for personer som blir tatt med dop for første gang å dra til en samtale med komiteen. Hvis de ikke drar får de ikke fengsel eller andre sanksjoner. Det er noe politiet tilbyr. Men 95 prosent drar til komiteen. De informerer de som kommer om narkotika og prøver å finne årsaker til bruken, men brukerne er fri til selv å bestemme hva de vil gjøre med livet sitt. I undersøkelsen så vi at 75 prosent av de som dro til komiteen forandret adferden. De reduserte eller stoppet bruken. Dette er et stort tall.
Cardoso argumenterer også med at behovet for å signalisere at noe er ulovlig og uønsket i seg selv kan være rekrutterende.
— Mange unge mennesker er i opposisjon. Mange ganger bruker de ikke narkotika for å føle seg bedre, men fordi det er forbudt. Unge folk gjør mange ganger ting fordi det er det motsatte av hva samfunnet forteller dem at de skal gjøre.
— Det er det som gjør det spennende?
— Ja. Så man fortsetter å kriminalisere, bare for å... det gir ikke mening. Politiets erfaring i Portugal var at ferske brukere kom ut fra fengsel med mer kriminell kompetanse enn de hadde da de ble sendt inn.
I Portugal får politiet kun lov til å anmode narkotikabrukere til å stille opp til en fagkomité til en samtale. En betydelig aktør i motstanden mot avkriminalisering av narkotika i Norge er Norsk Narkotikapolitiforening, en interesseorganisasjon som har medlemmer blant politifolk på gata og helt opp i politiets toppledelse.
Politioverbetjent i Gatepatruljen i Oslo, Jan Erik Bresil på vegne av foreningen at den siste tidens økning i cannabis-bruk skyldes rusdebatten, og spesielt de som argumenterer for legalisering (ikke det samme som avkriminalisering, journ. anm).
Fagdirektør i Politidirektoratet, Atle Roll-Matthiesen, mener avkriminalisering , mens tidligere tolldirektør Bjørn Røse mener det er .
— Politiet i Portugal hadde den samme holdningen da vi innførte reformen som politiet i Norge (Norsk Narkotikapolitiforening, journ. anm) har i dag. De følte at det å avkriminalisere gikk imot deres oppdrag. Men da resultatene kom etter tre års tid, snudde de. Nå samarbeider politiet tett med helse og andre etater, sier Manuel Cardoso.
— I Norge ble det bestemt, sist gang vi hadde rusreform, at det var politibetjentene selv som skal vurdere straff eller ikke når de tar folk med brukerdoser. Ut fra eget skjønn.
— Det er en dårlig idé. Det politiet vårt sier er at det er veldig klart og greit å forholde seg til helt konkrete regler. Er beslaget under den angitte grensen for antall gram narkotika sender de brukerne til samtale, er det over grensen forfølges det juridisk. Det er greit for politiet å ha det litt svart-hvitt, og ikke et spørsmål om moral.
Det er ikke bare norske stortingspolitikere som har vært på studietur til Portugal. En rekke land verden over har sett til landets rusmodell. Cardoso trekker på det når han får spørsmål om det er noen av disse landene som har lykkes med å implementere modellen.
— Kanskje Tsjekkia, men det gjenstår fortsatt å se på resultatene. Brasil gjennomførte avkriminalisering, men de forskjellsbehandler folk ut fra sosial og økonomisk status, så der fungerer det ikke. Andre land har avkriminalisert bruk, men ikke besittelse, og da har du strengt tatt ikke endret noen ting.
— Hvilke fallgruver bør vi i Norge være klar over når vi starter på dette arbeidet? Hvilke feil kan vi lære av?
— Det er vanskelig å si hvilke av våre lærdommer som er nyttig for dere. Hos oss var det slik at de ulike enhetene i helsesystemet tenkte at et problem tilhørte et annet team, institutt eller organisasjon. Det er essensielt for suksessen at alle ministerområder jobber sammen. Vi har for tiden sju hovedmål og 42 indikatorer på rusfeltet. Vi er veldig klar på, overfor hver og en i det offentlige, om det er innen utdanning, justis eller helse, at «dette er målet vi har satt oss. Hva kan du og din institusjon gjøre for å oppnå det?». Vi er ute etter alle gode ideer.
