— Vi trodde ikke på det til å begynne med. Det var for mye som skjedde på en gang. I dagevis trodde vi at vi drømte, sier Emnet Kassahun (43).

Filter Nyheter snakker med henne på telefon fra Etiopia. Hun og hennes landsmenn er vitne til en helt ekstraordinær demokratisk utvikling i hjemlandet. Det beskrives som et «politisk jordskjelv» i Afrika.

Tusenvis av politiske fanger løslates, unntakstilstanden fra februar, da den forrige statsministeren trakk seg på grunn av opptøyer og sterk misnøye, er opphevet. Store, statlige selskaper skal privatiseres. En historisk fredsavtale med nabolandet Eritrea, som har ligget i kald krig med Etiopia i 20 år, er signert. Etiopia gir fra seg landsbyer Eritrea gjør krav på, mot tilgang til havet og naboens havner. telefonkontakten er gjenopptatt, og flyene går igjen mellom hovedstedene. Ytringsfrihet innføres.

— For bare fire måneder siden ville jeg ikke gitt deg dette intervjuet, så raskt går det, sier Kassahun, som er fra hovedstaden Addis Abeba.

Tusenvis av etiopiere har mistet livet i politiske, etniske, religiøse og økonomiske konflikter de siste årene. Landet er et etnisk lappeteppe, og delstatene styres av hver sin etniske majoritet, med undertrykking av minoritetsbefolkningen i hvert område. Siden 2015 har spesielt unge demonstrert og opponert heftig mot regimet.

— Som å finne en tapt bror

Kassahun forteller at stemningen i landet har normalisert seg siden feiringen for to uker siden, da fredsavtalen ble annonsert. Folk diskuterer reformene når de møtes. Utviklingen har overgått hva folk kunne forestille seg, sier hun.

— Vi skal snart bygge havnen. Ting blir billigere. Det kommer til å være mange bedrifter. Lederne har lovet at det ikke skal bli krig igjen. Vi har et godt håp om at ting skal bli annerledes. Det er forventningen akkurat nå.

Kassahun jobber i en frivillig organisasjon som blant andet driver med helsearbeid for innbyggerne. Hun vil ikke si hva organisasjonen heter, av hensyn til arbeidsgiveren, som er politisk uavhengig. Hun snakker som privatperson.

Mange har allerede reist til Eritrea for å besøke familiemedlemmer. Det er ikke uvanlig å ha foreldre eller nær slekt som opprinnelig er eritreere. Landet frigjorde seg fra Etiopia i 1991. Kassahuns mor kom fra Eritrea som 11-åring. Tanten hennes er en av den som har reist på besøk til slekt på andre siden av grensen.

— Det er som å finne en tapt bror. Som en del av deg var tapt, og du fant den igjen. Vi blir én igjen, forent, sier hun.

Problemene er ikke borte

Det er nok av skjær i sjøen på vei mot et fritt demokrati, som statsministeren staker ut. 

Minst to personer døde og 156 ble skadet i et granatangrep på et politisk folkemøte i hovedstaden Addis Abeba i juni. Statsminister Abiy Ahmed kom som overraskelsesgjest. Det er han som tilskrives utviklingen i landet. Etter han ble innsatt av regjeringspartiet (det er bare ett parti i Etiopia), satte han straks igang med reformer som tok både eliten og folket på senga. Like etter statsminsteren satt seg etter å ha holdt sin tale, eksploderte det like i nærheten. Statsministeren ble ikke skadet, men den allmenne oppfatningen i etterkant er at han var målet. Det er foreløpig uvisst hvem som sto bak.

Hvor farlig er motstanderne?

Attentatet viser at grupper som ikke liker reformpolitikken fortsatt er sterke nok til å utgjøre en betydelig trussel mot utviklingen og Ahmeds politiske prosjekt. På den annen side har han så overveldende støtte i befolkningen at det gjør det vanskeligere for motstanderne å bruke befolkningen for å styrte han.

— Reaksjonene på attentatforsøket var veldig positive. Det var stor støtte til statsministeren, og reaksjonene var rolige, sier sosialantropolog Svein Einar Ege, førsteamanuensis i afrikanske studier ved NTNU.

Han forsker på Etiopia, og har vært særlig nord i landet.

Tigrayene, som har dominert regjeringspartiet, en koalisjon mellom fire ulike etniske folkegrupper, har mistet mye makt. Det er stille fra gruppen, som verken har gått ut for eller mot regimet.

— Jeg kjenner en del tigray-folk. Det er en del av dem som overhodet ikke er spesielt begeistret for politikken og rollen TPLF hadde. Mange i Tigray-regionen er også kritisk til korrupsjon. Forhåpentligvis innfinner de seg, sier Ege.

Tigrayene dominerer fortsatt i hær- og sikkerhetsapparatet.

Alt på ett kort?

Mange har stilt seg spørsmålet om hva som vil skje om et attentat skulle lykkes. Hvor avhengig er utviklingen av statsministeren alene? Hvor sterk er hans posisjon? Ege er ikke så bekymret over det.

— Posisjonen til statsministeren er sannsynligvis sterk i eget parti. Det er vanskelig å se andre tunge motkrefter, sier han.

Han nevner lederen i Oromia-regionen, Lemma Megersa, som en potensiell kandidat. Ahmed var hans nestleder i regionen, og de to utmerket seg som sterke kritikere til eget parti.

Kassahun er mer tvilende.

— Denne fyren er annerledes. Jeg tror det ikke er noen som kan ta hans plass. Han er et mirakel.

Etnisk-regionale partier

De etniske konfliktene, som ofte dreier seg om landarealer, er heller ikke over. Etter planen skal det være demokratisk valg i 2020. Etnisitet vil lett dukke opp som en viktig faktor.

— Sannsynligvis vil det bli regionale partier, som går inn i større koalisjoner. En kan også få et hierarki av koalisjoner som kan endre seg raskt. Det vil nok skje innen de to neste årene, sier Ege.

Nå surfer regjeringspartiet på en entusiastisk bølge på grunn av alle reformene.

— Det kan ikke fortsette. Snart kommer det dagligdagse, kjedelige arbeidet med å gjennomføre disse, ikke bare love i taler.

Det er to alternativer for regjeringen. Det gjenstår å se om myndighetene står ved sitt ord om at det ønsker et flerpartidemokrati, eller om partiet vender tilbake til en autoritær stil så snart det mister støtten.

Professor Kjetil Tronvoll ved Bjerknessenteret mener man ikke skal underslå sprengkraften i de etniske spenningene.

— Etiopia har alltid vært en sterkt autoritær stat. Nå åpner han alle nivåer av samfunnet så raskt, at det kommer gamle motkrefter til syne, og gamle konflikter bobler opp i dagen igjen. Det er for tidlig å si hvilke interesser som vil bli hovedstrømmen, sier Tronvoll.

Han minner om at raske overganger i et veldig heterogent, konfliktfylt miljø er langt vanskeligere å forutsi enn utviklingen i befolkninger preget av homogenitet. 

Kassahun er optimist.

— Noen frykter at vi vil bli splittet. Mange føler det. Men jeg tror ikke det. Uventede ting skjedde, sier Kassahun.

Satser på overraskelsesmomentet

Tronvoll mener nettopp tempoet i endringen er for rask.

— Han gjør altfor mye på altfor kort tid. Han kommer med uttalelser hele tiden, uten at det er utarbeidet ny politikk med empirisk substans fra embedsverket. De løper etter ham.

Kasshun er uenig i professorens analyse, men sier flere i Etiopia er bekymret. Hun forteller at hun selv tvilte i starten, men har skiftet mening.

— Han har involvert opposisjonen, og han sier gjentatte ganger at «ikke hat konkurrentene, endre spillet. Reformér systemet som har skapt korrupsjonen». Hvis det ikke gjøres nå, hvis man er avventende, skjer det aldri.

Ege tror det nettopp er tempoet som gjør at prosjektet kan lykkes.

— Abi gjennomfører en « (lynkrig). Det loves og gjennomføres så mange endringsprosesser i så raskt tempo, at en ikke rekker å følge med. Normalt tar en regimeendring ganske lang tid. Dette er noe ganske annet. Det virker for meg som taktikken er å gjennomføre så mange reformer så raskt at det ikke er noen vei tilbake, og gir regimet så stor legitimitet at det er vanskelig å stå imot. Hvis han hadde gått fram veldig forsiktig, så hadde skepsisen vært veldig stor, sier han.

— Det er veldig mye usikkert. Uten å være naiv, så bør en trekke frem det positive. Det er uendelig mange problemer, men det er virkelig et veiskille.