Loading
Den ble omtalt som Barack Obamas store utenrikspolitiske seier og ga økt innsyn i Irans atomaktiviteter. I tre år begrenset den landets evne til å produsere materialer til kjernevåpen.
Men 8. mai 2018 trakk president Donald Trump USA fra den såkalte atomavtalen og gjeninnførte økonomiske sanksjoner som rammet Iran hardt.
Siden har andre land forsøkt å motivere det iranske regimet til å overholde sine forpliktelser i avtalen, men på årsdagen for USAs utmelding ble det klart at iranerne har begynt med små, men klare overtramp.
Og etter det amerikanske rakett-drapet på den iranske militærlederen Qasam Soleimani den 3. januar har spenningen mellom Iran og USA vært særlig høy.
Dermed er spørsmålet verden har stilt seg helt siden 2002, da det ble oppdaget at iranerne hadde kjernefysiske anlegg som ikke var innrapportert til det internasjonale atomenergibyrået, blitt ekstra aktuelt:
Vil det islamistiske regimet i Teheran, som USA kaller «verdens fremste sponsor av terrorisme» og som finansierer krigerske militser en rekke steder i Midtøsten og andre steder i verden, melde seg inn i den eksklusive klubben av stater som sitter på atomvåpen og i siste instans kan forvolde død og ødeleggelser av enorme proposjoner?
Og hvor lang tid vil det eventuelt ta fra øverste leder Ali Khameini gir full gass i utviklingsarbeidet, til Iran har en atombombe?
Det har vi fått hjelp av sjefsforsker Halvor Kippe ved Forsvarets Forskningsinstitutt til å nøste i, og det korte svaret er urovekkende – på rundt fire måneder kan Iran ha nok spaltbart materiale.
Men svaret avhenger av en rekke faktorer – og i praksis vil det ta lenger tid før Khameini med troverdighet kan true noen med et kjernefysisk armageddon.
For å gå til sakens, vel, kjerne: Et kjernevåpen behøver først og fremst spaltbart materiale – stoffet som har den egenskapen at det kan opprettholde en kjernefysisk kjedereaksjon, prosessen som ble oppdaget på 30-tallet og utløser nok energi til å legge hele byer øde.
Det er i hovedsak to stoffer som er aktuelle, nemlig grunnstoffene plutonium og uran. Mens plutonium dannes i kjernereaktorer, finnes uran overalt i jordskorpen.
Iran utvinner uran fra en gruve i landsbyen Saghand, omtrent midt i landet. I dag har landet trolig over 600 kilo av stoffet. Men det er ikke nødvendigvis den riktige typen uran.
Til våpenbruk må nemlig uranen ha et høyt innhold av en spesiell variant, kalt uran-235, som har en bestemt masse. Fra naturens side består uran i hovedsak av en annen variant, uran-238. Inneholder uranen mye uran-235, sier vi at den er anriket. Eller til og med høyanriket.
Iran har i henhold til atomavtalen ikke lov til å ha mer enn 300 kilo lavanriket uran, med maksimalt 3,67 prosent uran-235, men etter at USA trakk seg fra avtalen har de anriket til litt mer – rundt 4,5 prosent. Dagens beholdning på 600 kilo holder til å lage nok uran, anriket til 90 prosent uran-235, til at det holder til ett – 1 – kjernefysisk våpen.
Riktignok avhengig av designet. Såkalte implosjonskjernevåpen er mer kompakte enn kanonløpsvåpen, som Hiroshima-bomben var et eksempel på. Den inneholdt 64 kg uran anriket til i gjennomsnitt 80 prosent uran-235.
– Med 90 prosent eller mer er det ingen stor sak for en moderne stat å lage et implosjonskjernevåpen med mellom 15 og 25 kg uran, sier Halvor Kippe.
Uran anrikes ved å fjerne uran-238 fra miksen, og til det formålet tar man sentrifugalkraften til hjelp.
Etter at uranmalmen er hentet ut av gruva, videreforedles den til uranheksafluorid, som føres i gassform inn i en sentrifuge. Når sentrifugen roterer skilles den tyngre uran-varianten ut, og man sitter igjen med en høy andel av den lettere og kjedereaksjonsvillige varianten.
Hvor raskt det går avhenger av hvor mange og hvor avanserte sentrifuger man har. Derfor setter atomavtalen en grense på antallet sentrifuger Iran får holde seg med: 5060 såkalte IR-1-sentrifuger, som er en relativt primitiv modell.
Tallet 5060 er ikke tilfeldig, men basert på at det i sammenheng med begrensningen på 300 kilo lavanriket uran skulle ta Iran minst ett år å produsere den første våpenekvivalenten av våpenuran. Når landet har mer lavanriket uran blir også veien til den første våpenekvivalenten kortere.
– Men med 5060 IR-1-sentrifuger i drift kan Iran i teorien anrike 630 kg med 4 prosent anriket uran til rundt 25 kg med 90 prosent anriket uran i løpet av under fire måneder. Avhengig av hvor raske de er til å rekonfigurere kaskadene med sentrifuger og hvor gjerrige de er med uranet i prosessen, sier Halvor Kippe.
Han sier iranerne dessuten kan øke anrikingskapasiteten på kort tid. Før atomavtalen hadde landet over 19 000 sentrifuger som ble installert i et raskt tempo. Skulle de bestemme seg for det kan sentrifugene derfor reinstalleres, kanskje allerede i løpet av året.
– Spørsmålet er imidlertid om de vil bruke gulvplass på disse sentrifugene, eller om minst én av de mange andre, mer avanserte sentrifugene nå fungerer så godt at de heller bruker ressursene og gulvplassen på å masseprodusere og installere slike. I alle tilfeller er det fullt mulig for Iran mer enn å doble anrikningskapasiteten innen utgangen av året, sier forskeren.
Det andre grunnstoffet som kan brukes i kjernefysiske våpen, plutonium, er ikke like aktuelt for Iran. Produksjon av stoffet krever en tungtvannsreaktor, og Irans eneste slike reaktor manglet viktige komponenter da atomavtalen trådte i kraft.
Den skulle dessuten, i henhold til avtalen, bygges om slik at mengden plutonium som ble dannet ble mindre og av lavere kvalitet.
– Reaktoren er for tiden Irans mest realistiske vei til våpenplutonium dersom de bryter med atomavtalen. Men det vil ta mange år og i tillegg kreve bygging av et anlegg for å separere plutonium fra det bestrålte brenselet. Et slikt anlegg har aldri Iran hatt, sier Kippe.
Med både råstoff og anrikingskapasitet på plass for å produsere spaltbart materiale, er det trolig andre våpenkomponenter som vil ta lengst tid å anskaffe.
Nøyaktig hvor lang tid er det umulig å si sikkert. Vi vet ikke hvor langt Iran kom i forskningen før de la ned arbeidet, og i hvilken grad resultatene av den og kompetansen fortsatt er tilgjengelige.
Men det er vanskelig å se for seg at alle komponentene til et atomvåpen vil være klare på mindre enn et år, selv om Iran skulle velge å trekke seg helt fra alle internasjonale avtaler og setter full gass med både anriking og våpenteknisk utvikling, ifølge Kippe.
– Merk at svaret også avhenger av om målet er én testklar ladning, eller om det er snakk om et kjernefysisk stridshode som både overlever flukten på et ballistisk missil og går av på riktig tidspunkt i flukten. Det førstnevnte er en svært mye mindre utfordring enn det sistnevnte, sier han.
En ting er å ha en atombombe, en annen ting er å kunne levere den. Men der er Iran godt stilt, med en rekke ulike ballistiske missiler.
– Landet har i de senere år innført en selvpålagt begrensning på rekkevidden til sine ballistiske missiler på 2000 kilometer. Det er likevel nok til å true de sørøstlige deler av NATO-området i Europa, dersom de skulle ønske det. Sejjil-missilene, som har fast drivstoff og kan dermed avfyres på kort varsel, har trolig en rekkevidde på rundt 2000 km, sier Kippe.
