Loading
Den siste uken har mediene jevnlig kommet med nyhetsdrypp om hva som skjer i byen Katowice i Polen. Der har nærmere 13 000 byråkrater fra nær sagt hele verdens departementer samlet seg for å finne den praktiske løsningen på hvordan vi skal nå Paris-målet. Det er det viktigste klimatoppmøtet på tre år, mener eksperter på feltet.
Men altså, hva skjer egentlig der? Hva driver disse ansiktsløse byråkratene med når de forhandler? Og hvordan er det egentlig å forhandle om hvordan vi skal klare å redde planeten? Vi har snakket med en av dem om akkurat det.
Dette er ikke en artikkel om siste nytt fra klimatoppmøtet. Det er en fortelling om ødelagte lesebriller, veltede vannglass og klimaredningens grå tjenere.
En av «våre» heter Peer Stiansen. Han er 58 år, samfunnsøkonom, og har vært med siden Gro i 1992.
Dagen i Katowice starter gjerne klokken 0600.
— Jeg har et lønnlig håp om at jeg skal rekke å ta meg en joggetur hver morgen, sier Peer, med en liten latter.
Til nå har det bare blitt én. Klokken åtte skal frokosten være fortært, og byråkratene møte til «koordineringsmøte» på konferansesenteret med den norske delegasjonen. Hvem har kommet fram til hva i går, i de ulike komiteene? I tillegg til en liten bråte med folk fra klima- og miljødepartementet, 15 stykker totalt, er det forhandlere tilstede fra både finansdepartementet, olje- og energidepartementet, landbruks- og matdepartementet og utenriksdepartementet. Miljødirektoratet stiller også med fagfolk.
Politikerne kommer siste uka. Ni stortingspolitikere og to fra Sametinget, i tillegg til klimaminister Ola Elvestuen.
Ikke rart det må koordineres.
Etter dagens første koordinering bærer det rett videre til neste koordineringsmøte. Da treffes de regionale gruppene, som EU og Afrika, både forhandlingslederne og eksperter som jobber med ulike delområder i klimaarbeidet. Hvor har de ulike landene beveget seg på de ulike temaene?
Det er gjerne små bevegelser det er snakk om. Forhandlingene er en salig blanding av tekniske og politiske spørsmål. Byråkratenes jobb er å luke ut mest mulig av det tekniske, og rendyrke teksten slik at bare de politiske spørsmålene gjenstår siste uken, da politikerne kommer, for å gjøre det mest mulig håndterbart for dem.
Djevelen ligger i detaljene også her. Og detaljene, de befinner seg mellom små, firkantede klammer i tekstutkastet. Drakampen går på om det til slutt skal stå «kan», «skal» eller «må» der. Det er gjerne disse det dreier seg om siste uken i en klimaforhandling. Det kan høres fjollete ut, men for deltakerne er det ramme alvor. Land med lite penger og lang vei å gå for å komme til en levestandard som likner noe på det vi har her i Norge, satte i 2015 endelig egne mål for hvor mye utslipp de skal kutte. Da er det ingen som skriver «må» noe sted uten å ha tenkt nøye gjennom det.
Da møtet startet 3. desember var det 3000 klammer i tekstutkastet. En uke ut i forhandlingene var de nede i 870 stykker. Heldigvis jobber ikke alle byråkratene med alt samtidig.
Peers arbeidsfelt er det som på snork heter «markedsmekanismene». Det handler kort sagt om kvotehandel og karbonprising og slikt, og har vært en helt grunnleggende del av diskusjonen siden starten. «Hvordan kutte utslipp billigst mulig» ifølge høyresiden og deler av sentrum og Arbeiderpartiet i norsk politikk. «Hvordan kjøpe seg fri fra å kutte hjemme» ifølge venstresiden og andre halvparten av sentrum og Ap. Den mest sviende karakteristikken av disse tiltakene er at de ikke har fungert noe særlig til nå. Men det er altså den hesten Norge setter pengene sine på, og Peer er jockey.
Det går i rasende fart på klimaforhandlingenes travbane. Da Filter Nyheter tok kontakt for å spørre når det passet med intervju, kom det følgende svar fra Peer:
«Utfordringen er at jeg ikke vet når jeg har møter som jeg er helt nødt til å være på. For tida sitter vi kontinuerlig i ulike grupper fra 08 til mellom 22 og 24, hvor kanskje tre av disse timene er «fri» eller mulig å droppe ut av. Rundt kl 9 hver dag vet jeg mer om dagens møter og kan droppe litt ut av det daglige umbrellagruppemøtet for en kortere prat. Til nå har kl 18-19 vært en god tid for å sitte ned, men da må jeg også få meg litt mat. Ad hoc kan det dukke opp luker i programmet - som i alle forhandlinger. Har også andre arrangementer («side events») i lunsjen et par dager neste uke.
Mulig denne mailen sier litt om åssen det er å være forhandler her nede😉. Heldigvis har jeg ikke så mye dobbelt- og trippel- og kvadruppelbookinger som jeg pleier denne gangen, så det er litt mindre stress.»
Litt mindre stress enn det pleier, altså. Beskjeden tikket inn fredag første uken i forhandlingene. Dagen derpå ble visst et skikkelig res for å bli ferdig. Flere i den norske delegasjonen måtte døgne til søndag for å bli ferdig.
Det er langt fra noe jetsetliv å redde planeten. Peer bedyrer at det viktigste for de norske byråkratene er at hotellet helst er i gangavstand til konferansesenteret, at senga er OK og at det går an å sove når det er mulighet for det. De gangene klimatoppmøtene er lagt til turistifiserte sydhavsland som Bali er det stjernehoteller med basseng. Det bare blir sjelden tid til å bade…
Katowice-hotellet kom med en liten overraskelse.
— Vi kom til hotellet og fikk høre at «nei, det er ikke noe klesvaskeservice her», forteller Peer med en latter.
Da ble det kriseshopping av skjorter på enkelte.
Andre kriser Peer kan berette om fra den norske delegasjonen er da en kollega i hans komité fikk ødelagt begge lesebrillene sine. Det passer dårlig når du skal pløye deg gjennom hundrevis av sider og oppdage det «med liten skrift» de neste dagene.
— Mange av oss er jo halvgamle folk over 45 år som trenger briller når vi skal lese!
Kleskoden er riktignok dress, men slips er ikke nødvendig - i alle fall ikke første uka, før politikerne kommer. Forhandlerne i de ulike komiteene begynner å kjenne hverandre godt nå. De tilbringer ofte 7-8 uker sammen i året. Det er blitt mer «casual» med årene.
At forhandlerne er blitt godt kjent må ikke misforstås med at det alltid er en hyggelig og gemyttlig tone i møtene.
— Jeg sier til ferskingene at de ikke må ta alt personlig av det som blir sagt her.
Selv var han ordstyrer de tre foregående sesjonene. Det er ikke helt enkelt. Folk kan i desperasjon ty til mer eller mindre kreative løsninger hvis de ser at diskusjonen tar en retning, eller går lengre enn de har mandat til hjemmefra.
— Jeg har vært med på at delegater har reist seg og slått så hardt i bordet at vannglass har veltet. Jeg tror det er vanskelig for oss i Norge å forestille oss presset som ligger på enkelte lands forhandlere. Man må minne seg selv om det av og til, sier Peer.
De kommer kanskje fra store land med sterke forventninger, som legger mye prestisje i å få gjennomslag. Mange land har langt sterkere indre spenninger enn Norge.
Likevel, byråkratene finner også gode venner på tvers av landegrensene. Etter snart 30 år i gamet treffer Peer gjerne folk han har jobbet mye med på toppmøtene.
— Men det å finne rom til å gå ut og ta en øl er ofte helt umulig.
Det er ikke akkurat livet til Ethan Hunt de lever, klimabyråkratene. Men oppdraget er nær et «Mission Impossible».
Da han og resten av utsendingene fra klimadepartementet i 2016 skulle for verden hvordan Norge presterer på egne utslippsmål for 2020, illustrerte han med «Skrik» av Edvard Munch. Det er slik det føles, også for byråkrater som han.
— Det å være med på noe sånt som dette er veldig spennende og et privilegium, og utrolig frustrerende når det ikke går fort nok.
— Hvordan klarer du å holde motivasjonen oppe?
— Du må klare å være litt naiv, og tro at du og de du jobber med kan være med å gjøre en forskjell.
Jo lenger han har vært med, jo mer blir Peer opptatt av at det er bevegelse i forhandlingene, at det går framover, at landene faktisk snakker med hverandre. Han er blitt rundere i kantene.
— Før kunne jeg være fristet til å si at «nå er det nok! Nå går jeg ut og kommer tilbake når dere har tatt dere sammen». Sånn tenker jeg mindre og mindre. Det er så viktig å sitte der å snakke.
Av og til lukkes møter. Det begynner å gå rykter om at «det og det landet har sagt det og det», og så må det tas telefoner hjem der man prøver å forklare.
— De som er utenfor rommet tror jo ofte det som skjer der inne er mye mer spennende enn det faktisk er, sier Peer.
Alle snakker med alle, og informasjonen har fort gått gjennom flere ledd. Stemningen drar seg til. Det er ikke alltid så greit å holde situasjonsforståelsen på topp. Da kan det gå varmt i Whatsapp-trådene i og mellom de ulike delegasjonene.
Her er et eksempel:
Et av landene med en veldig liten delegasjon stilte med en person til den gruppa Peer møter i, og han skulle helst også vært i et par andre grupper som gikk samtidig. Gruppen skulle forhandle om hvordan bokføring av kvotesystemene skulle gjøres. Det begynte å gå rykter om at flere grupper diskuterte samme tema. Mente de det samme? Mannen fra den lille delegasjonen mente det kun skulle diskuteres slik bokføring i det rommet han satt i. Ellers hadde han jo ikke kontroll. Tenk om de andre ble enige om noe annet enn de ble enige om her? Så han stanset hele møtet, og nektet å fortsette til han hadde fått forsikringer om at de andre gruppene ikke ville forhandle om dette spørsmålet.
Som leder av slike forhandlinger har Peer god erfaring med å avbryte møter og be folk som er steile om å gå i en krok og snakke sammen for å finne løsninger.
Så hva har skjedd de dagene byråkratene går tilbake til hotellet og tenker «dette har vært en bra dag»? Noen dager kan det å få avklart en «kan» eller en «skal» være bra. I starten av konferansen kan det være å ha klart å «rydde i rotet». Peers forhandlingstekst gikk fra 72 til 34 sider forrige uke.
— I går klarte vi å løse et spørsmål om den grønne utviklingsmekanismen. Det handlet om hvordan vi skal jobbe videre med dagens handel av kvoter mellom industri- og utviklingsland, sier han.
Fredag skal alt være på plass. Men Peer har av erfaring kjøpt billett hjem på lørdag.
