Loading
I isnende kulde på halvøya Jamal, «verdens ende», ligger Russlands håp om et varmere forhold til Kina.
Halvøya som vender ut mot Karahavet nordvest i Sibir har en av de rikeste olje- og gassforekomstene i verden. Over 90 prosent av Russlands naturgass stammer herfra.
President Vladimir Putin har i flere tiår hatt store ambisjoner om et strategisk energisamarbeid med sin kinesiske nabo. Og interessen for russisk gass ser gradvis ut til å vekkes hos president Xi Jinping.
Mens resten av verdens øyne har vært rettet mot Russlands krigføring i Ukraina, har Putin bare i løpet av februar måned signert to nye gassavtaler med destinasjon Østen.
Hvis alt går etter planen, vil avtalene øke russisk gasseksport gjennom rørledninger til Kina med mer enn det dobbelte av hva det eksisterende samarbeidet mellom stormaktene kan levere.
De gigantiske prosjektplanene har kommet i stand samtidig med at Vesten har innført kraftige økonomiske sanksjoner mot Russland som svar på invasjonen av Ukraina.
Enkelte land har tatt det store skrittet å avslutte russisk energi-import, selv om det særlig for europeiske land svir:
Putins fornyede frieri til det asiatiske markedet skjer med andre ord på et beleilig tidspunkt.
Den første gassavtalen med Kina ble landet i mai 2014, bare måneder etter Russlands annektering av Krim-halvøya etterfulgt av smertefulle sanksjoner fra Vesten.
Men kan Russland lykkes i å erstatte det europeiske energisamarbeidet med et kinesisk et?
Og hva har Kina å vinne på et nærere samarbeid med Russland?
– Russland ønsker ikke å befinne seg i en posisjon der de blir for avhengig av et marked.
Det sier Jakub M. Godzimirski til Filter Nyheter. Godzimirski er forsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) der han særlig arbeider med energiressursers rolle i russisk strategi.
Han påpeker at Russland er like opptatt av å diversifisere sine gassmarkeder som Europa er opptatt av å spre sin gassimport på flere gassleverandører.
– Det har vært en del av russisk uttalt politikk, og det ble også omsatt til en del prosjekter.
Særlig har Kina vært et fristende nytt marked å se til.
– Men det var først i slutten av 2019 at man greide å frakte visse mengder gass fra russiske gassfelt til Kina. Og det er fortsatt ikke de gassfeltene som forsyner det europeiske gassmarkedet, påpeker han.
Han understreker at russisk gasseksport til Kina foreløpig utgjør relativt små volumer. Fortsatt er det slik at bortimot 80 prosent av den gassen som Russland eksporterer går til Europa.
– Per dags dato kan ikke Russland sende store mengder gass til andre markeder enn til det europeiske.
Russlands våte drøm har imidlertid lenge vært utbyggingen av en gassrørledning som kan koble de vestlige og østlige gassfeltene i Russland sammen i ett, felles ledningsnett.
Det ville gjøre det mulig for Russland å omdirigere gassen som nå går til Europa østover. Den sagnomsuste gassrørledningen har fått navnet «Power of Siberia 2».
Men Godzimirski sier det foreløpig bare er snakk om planer, og at det ikke er noe som tilsier at dette kommer på plass før om mange år.
– Vi snakker om lange avstander og krevende klimatiske forhold, ikke minst på grunn av den globale oppvarmingen som kan endre forholdene lokalt. Hvis permafrosten begynner å tine kan det skape problemer for store konstruksjoner som bygges i Sibir.
I tillegg til tekniske utfordringer, peker forskeren på at ledningen blir svært kostbar og at den også er gjenstand for politiske beslutninger. Ikke minst kommer det til å ta tid å bygge en rørledning som kan koble gassfeltene i Vest-Sibir med Kina.
For litt over to år siden, i desember 2019, lanserte Russland de første leveransene av russisk gass gjennom rørledninger til Kina. Det var gjennom gassrørledningen «Power of Siberia».
«Vi starter nå leveranser av russisk rørledning-gass til Kina. Dette steget tar russisk-kinesisk strategisk energisamarbeid til et nytt nivå», sa president Vladimir Putin under lanseringsseremonien, som ble vist på russisk TV.
President Xi Jinping mente rørledningen innledet :
«Dette er et godt resultat av vårt bilaterale samarbeid. Lanseringen av rørledningen er et viktig foreløpig resultat og starten på en ny æra for våre bilaterale bånd».
Power of Siberia forsyner Kina med gass fra gassfeltene øst i Sibir – og altså ikke fra gassfeltene i vest som forsyner det europeiske markedet.
Når den er ferdig utbygd rundt 2023, vil rørledningen gå over gjennom Kina og nå tett befolkede områder som Beijing og Shanghai.
Lanseringen i 2019 kom som følge av en avtale verdt 400 milliarder dollar om gassleveranser over en 30-årsperiode som russisk-statlige Gazprom landet med Kinas statlige petroleumsselskap (CNPC) i mai 2014.
Forhandlingene om et russisk-kinesisk gass-samarbeid startet imidlertid lenge før – de første samtalene ble holdt helt tilbake på 90-tallet.
Men det var først etter at Russland annekterte Krim i 2014 at det ble noe av planene. Da hadde Russland blitt rammet av kraftige sanksjoner fra Vesten – noe som hadde gitt Kina et godt forhandlingskort.
Ifølge , tilsier omstendighetene rundt avtalesigneringen i 2014 og hemmeligholdet rundt den avtalte prisen på gassen, at vilkårene i den endelige kontrakten endte opp som gunstigere for Kina enn for Russland.
Tall fra det norske analysebyrået Rystad Energy viser at Power of Siberia leverte 16,5 milliarder kubikkmeter (bcm) gass til sin kinesiske nabo i løpet av 2021. Det er ventet at rørledningen når sin fulle kapasitet på 38 bcm innen 2025.
Analytikere i den russiske investeringsbanken VTB Capital ved lanseringsdato at leveransene gjennom Power of Siberia-rørledningen vil utgjøre 14 prosent av Gazproms totale naturgass-eksport innen 2025.
For bare to måneder siden tok Russland og Kina nye steg for å befeste sitt strategiske energisamarbeid.
Det skjedde i opptaktene til åpningsseremonien under vinter-OL i Beijing, 4. februar.
Foran et internasjonalt pressekorps poserte president Vladimir Putin og president Xi Jinping smilende sammen, i det som ble beskrevet som og signaler om mellom stormaktene.
Samme dag hadde statsoverhodene blitt enige om to viktige samarbeidsavtaler:
«Våre oljefolk har forberedt veldig gode nye løsninger for hydrokarbon-forsyninger til Kina (...) og et steg videre ble tatt i gassindustrien», etter møtet.
Foran pressekorpset kalte Putin sin kinesiske motpart «en kjær venn» og samarbeidet mellom Kina og Russland for «enestående».
Den nye gassavtalen skal forsyne Kina med 10 milliarder kubikkmeter (bcm) gass i året fra gassfeltene helt øst i Russland – på den russiske øya Sakhalin.
Rystad Energy skriver til Filter Nyheter at gassleveransene fra «Det fjerne østen»-ruten er ventet å starte opp rundt 2024/25 og nå sin fulle kapasitet innen 2026. Da vil Russlands samlede gasseksport gjennom rørledninger til Kina utgjøre 48 bcm i året.
Til sammenlikning Russland 168 bcm gass gjennom rørledninger til Europa i 2020.
Russland nøyer seg imidlertid ikke med å koble Kina på de østlige gassfeltene i Sibir.
Deres store ambisjon er å forbinde Kina med de enorme gassreservene på Jamal-halvøya, inkludert det store ledningsnettet som foreløpig kun leverer gass vestover til det europeiske markedet.
Det er her planene om gassrørledningen Power of Siberia 2 gjør seg gjeldende.
En milepæl for Russlands ambisjoner ble nådd 28. februar i år – fire dager etter landets nye invasjon av Ukraina.
Da Gazproms styreformann Aleksej Miller og Mongolias visestatsminister Amarsaikhan Sainbuyan en treårig prosjektplan for å forberede utbyggingen av en ny gassrørledning.
Den 960 kilometer lange Soyuz-Vostok-ledningen skal etter planen forsyne Kina med russisk gass via Mongolia og vil være en fortsettelse av Power of Siberia 2 på mongolsk territorium.
Signeringen skjedde en knapp uke etter at Tyskland satte planene om russiske gassleveranser gjennom ledningen Nord Stream 2 på pause. Et par dager tidligere hadde Vesten innført kraftige økonomiske sanksjoner mot Russland etter invasjonen av Ukraina.
Planen er at eksport-kapasiteten til Soyuz-Vostok-ledningen skal overgå kapasiteten til den eksisterende Power of Siberia med 1,3 ganger. Ferdig utbygget skal den kunne forsyne Kina med ytterligere 50 milliarder kubikkmeter gass i året fra og med 2028.
Det gjenstår imidlertid fortsatt at Kina skriver under på en leveringsavtale for gassen fra den mongolske ledningen.
Avtalen med Mongolia erstatter Russlands opprinnelige planer om å føre gass fra Vest-Sibir til Kina gjennom den russiske Altaj-republikken – et prosjekt som har møtt motstand fra blant annet Altaj-ledere, Verdensarvkomitéen og miljøvernorganisasjoner.
President Vladimir Putin skal ha presset Gazprom for å få i stand den mongolske løsningen siden 2019:
«Vennligst ta en titt på ressursene i Jamal slik at nødvendige volum kan leveres gjennom en vestlig rute til Kina via Mongolia (...) Jeg vet at ruten er komplisert, men foreløpige utredninger har vist at det er fullstendig realistisk», skal Putin til Gazprom-sjef Miller.
Russlands store ambisjoner om økt gasseksport til Kina er ikke grunnløse.
Konsulentfirmaet McKinsey at Kinas etterspørsel etter naturgass vil mer enn dobles innen 2035.
Og Russland har seilet opp som av naturgass til Kina, etter Australia og Turkmenistan. I 2021 sto russisk gass for rundt 10 prosent av Kinas totale gassimport når man tar med både gass i rørledninger og flytende gass (LNG).
Godzimirski mener Kinas etterspørsel etter russisk gass bare vil øke i tiden fremover. Han viser til hvordan landet ønsker å gjøre seg mindre avhengig av energi fra hjemmeprodusert kull på grunn av de negative klima- og miljøkonsekvensene.
– Men én ting er etterspørsel. Så må man også skape riktige vilkår for at denne gassen kan nå det kinesiske markedet.
I tillegg konkurrerer Russland med andre land om å levere gass til Kina, påpeker han.
– Kina har satset på en veldig diversifisert gruppe leverandører. De importerer gass både som LNG og via rørledninger.
Godzimirski peker på at Turkmenistan – som har noen av de største gassreservene i verden – har blitt en svært viktig leverandør for Kina. Og at kineserne også får skipet flytende gass fra land som Australia, Indonesia og Qatar.
Til sist er Kina også en stor produsent av gass på hjemmebane, der de blant annet har sett på muligheten for å produsere skifergass, ifølge forskeren.
I desember 2017 kunne den russiske, uavhengige gassleverandøren Novatek skipe flytende naturgass (LNG) fra sitt anlegg på Jamal-halvøya i Sibir.
Kinas statlige petroleumsselskap en 20 prosent eierandel og Den kinesiske utviklingsbanken bidro med hele 12 milliarder dollar i lån i det som er et av verdens største LNG-prosjekter.
Etter planen skal Jamal LNG-anlegget produsere 16,5 millioner tonn naturgass årlig for å forsyne både det europeiske og det asiatiske markedet.
Men Godzimirski sier det ikke har vært så enkelt.
– I 2019 var situasjonen fortsatt slik at mer enn halvparten av den LNG-gassen som egentlig var ment for det kinesiske og asiatiske markedet havnet på det europeiske gassmarkedet i stedet.
Ifølge ham kom det delvis av at etterspørselen var større, men også fordi frakten til sjøs fra Jamal gjennom Nordishavet er svært krevende store deler av året.
Mens gassen kan skipes til Europa når som helst på året, er sjøveien til Asia vanligvis stengt mellom november og juni. Og selv i sommermånedene må skipene passe seg for farlig drivis.
Issmelting som følge av klimaendringene om å holde ruten til Kina åpen lenger hver sesong i fremtiden.
I 2021 Novatek en avtale om å forsyne det kinesiske markedet med ytterligere 3 millioner tonn LNG i året fra sitt nye anlegg Arctic LNG 2.
Øystein Tunsjø er professor ved Institutt for forsvarsstudier, der han blant annet forsker på Kinas energipolitikk og østasiatisk sikkerhetspolitikk.
Han mener utbyggingen av gassrørledningene fra Russland er viktig for Kina i et sikkerhetspolitisk perspektiv.
I dag kommer over halvparten av Kinas LNG-import fra de to vestlig allierte landene Australia (rundt 40 prosent) og USA (drøye 10 prosent). For Kina innebærer det geopolitisk risiko, mener Tunsjø.
Også personer på innsiden av den kinesiske energi-industrien Kinas gass-avhengighet av USA, Australia, Japan og India – landene i den uformelle sikkerhetsalliansen «Quad» – for «et problem som måtte løses».
Tunsjø påpeker at en stor del av gassen som Kina importerer fra andre land kommer sjøveien. Selv gassen de får gjennom rørledninger fra land som Myanmar og Pakistan er opprinnelig skipet inn til havnene der.
I en eventuell konflikt med USA gjør det den kinesiske energitilgangen sårbar, mener han.
– Den amerikanske marinen kan blokkere de aktuelle havnene og gjøre det vanskelig å komme til med skip der. Og slik blokkere energitilførselen til Kina.
Tunsjø mener det også er mulig å se for seg amerikansk sabotasje på gassledningene som går fra Sentral-Asia til Kina i en tilspisset konfliktsituasjon.
Han ser infrastruktur-prosjektene med Russland som en del av en kinesisk garderingsstrategi.
– Når det gjelder rørledningene fra Russland, vil USA alltid tenke seg om to ganger. Derfor er rørledningene fra Russland det sikreste Kina kan skaffe seg.
Tunsjø beskriver at det tidligere har vært Russland som har kunnet presse Kina i forhandlinger om energisamarbeidet, for eksempel om oljen som Kina har hatt stort behov for.
Men ifølge ham har styrkeforholdet endret seg i Kinas favør etter Krim-annekteringen i 2014.
Da ble Russland rammet av vestlige sanksjoner og fikk det vanskeligere med å oppdrive investeringer fra store, vestlige selskaper. Dette har ikke blitt bedre med Russlands nye invasjon av Ukraina i februar.
– Situasjonen som Russland er i nå, gjør dem enda mer avhengige av Kina, påpeker professoren.
Ved siden av råvarehandelen, blir Russland også mer avhengig av den teknologiske kompetansen i de kinesiske selskapene når vestlige selskaper trekker seg ut av russiske samarbeid, forklarer han.
Mens Russland har ivret for et kinesisk-russisk gass-samarbeid i flere tiår, har Kina flere ganger satt avtalene på vent eller reforhandlet avtalevilkårene. Kina har gått med på Russlands store investeringsprosjekter i bytte mot langsiktige leveringsavtaler til gunstige gasspriser.
Tunsjøs inntrykk er at Kina har blitt en tøffere forhandlingpartner å ha med å gjøre i den senere tid:
– Kineserne er ikke dumme. De ser at russerne nå ikke har så mange andre å gå til, og da forlanger de en god pris.
