Loading
– Jeg skjønner jo hva du er ute etter; at vi har et pengemotiv. Men det har aldri vært det. Vi har mer hatt behov for noe som fungerte bedre, for å gjøre mindre feil. Det er jo det som er «Tegn og symptom».
Det forteller den pensjonerte politibetjenten Ole Vidar Øiseth (65) når han møter Filter Nyheter på en kafé i Oslo. Han ønsker ikke å bli tatt bilde av.
Filter Nyheter kan nå fortelle at Politihøgskolen har utbetalt nærmere 900 000 kroner til de to forfatterne av nettkurset «Tegn og symptomer på misbruk av narkotika og andre rusmidler», Ole Vidar Øiseth og Arne Sundvoll.
Men det faglige innholdet har den siste tiden blitt kritisert, og studieemnet skal nå gjennomgå en fagfellevurdering.
– Det er komplett umulig å forstå – fra mitt ståsted – hvorfor man skal være negativ til Tegn og symptom. Det er til for at man skal gjøre mindre feil, sier Øiseth oppgitt.
Øiseth er æresmedlem i den ruspolitiske foreningen Norsk narkotikapolitiforening, NNPF (nå: Norsk narkotikaforebyggende forening, NNF). I foreningens medlemsblad, Motgift, beskrives han som «mannen bak» Tegn og symptomer og som en «foregangsmann» innen narkotikafeltet.
Konseptet «tegn og symptomer» har vært en velkjent arbeidsteknikk i politiet i Norge siden 90-tallet. Det består av ulike tester for å vurdere om en mistenkt person er ruspåvirket eller ikke, som å se på pupiller, puls og balansekontroll. Ender testen med mistanke, tas det blodprøve.
– Det er klart at når vi kan gjennomføre en tegn og symptomer-test, blir vi også betydelig mer sikre. Den er en del av beslutningsprosessen, men ikke et bevis. Da kan vi falle ned på at ja; jeg er sikrere på at du har, eller jeg er usikrere på at du har, sier Øiseth.
Men selve tegn og symptomer-testen, deriblant Politihøgskolens undervisning i dette, har blitt kraftig kritisert av flere av høgskolens ansatte med bakgrunn fra sosiologi og kriminologi. De har tatt til orde for at undervisningen har vært .
Medisinprofessor Helge Waal, som arbeider ved Senter for rus- og avhengighetsforskning (Seraf) og Universitetet i Oslo, mener pensumboka i «Tegn og symptomer» gir «en nokså overdreven forestilling om hva man kan si og ikke si om ruspåvirkning».
Dette ifølge Rolleforståelseutvalget, et offentlig utvalg som i et år politiets bindinger til Norsk narkotikapolitiforening.
Rolleforståelseutvalget konkluderte med at politiet ikke har . I sluttrapporten deres er foreningens forhold til Politihøgskolen, deriblant «Tegn og symptomer»-faget, en sentral del.
Politihøgskolens studieemne het tidligere «Tegn og symptomer på bruk og påvirkning av narkotika og andre rusgivende stoffer», mens NNPFs kurs (for aktører utenfor politiet) har gått under navnet «Tegn og symptomer på narkotikamisbruk».
Nylig høgskoleledelsen navnet på faget for å unngå forveksling med foreningen.
«Utvalgets vurdering er at det ikke er lett å skille disse fra hverandre, verken når det gjelder kursenes opprinnelse eller innhold [...] Både PHS og NNPF avviser at kursene har noe med hverandre å gjøre, men utvalget oppfatter likevel at det er noen likheter», skrev Rolleforståelseutvalget.
De trekker fram at det er de samme personene som utviklet NNPFs kurs og lærebøker i «Tegn og symptomer» som også hadde ansvar for PHS' undervisningsopplegg i denne teknikken, samt at NNPF har brukt tilknytningen til PHS som et virkemiddel i markedsføringen av sine kurs.
Øiseth ønsker ikke å kommentere Rolleforståelseutvalgets rapport.
– Nei, jeg har ingen formening om tidspunktet hvor det var hva. Jeg var involvert i det som kurs for Politihøgskolen.
– Men kan du forstå at det for utenforstående er mye likheter mellom de to? Likhet i navn, likhet i innhold; som gjør at folk lurer på hva som er NNPF og hva er Politihøgskolen, at det er vanskelig å skille?
– Det har jeg ingen mening om, svarer han.
Ole Vidar Øiseth og Arne Sundvoll utga læreboka «Tegn og symptomer på misbruk av narkotika eller andre rusmidler» i 1999, hos forlaget Vett & Viten.
– Da vi lagde boka ville jo vi at Politihøgskolen skulle være ansvarlig for den. Fordi da ville de hatt ansvar for at den ble oppdatert osv. Men det ville ikke skolen, sier Øiseth:
– Da måtte vi gi ut den på forlag. Det var skolen som insisterte på det.
Noen år senere utviklet Øiseth og Sundvoll et digitalt undervisningsopplegg knyttet til Tegn og symptomer. Denne gangen ble innholdet laget for Politihøgskolen.
Nettkurset besto av innspilte videoer der ulike personer forklarte, deriblant daværende riksadvokat Tor Aksel Busch, i tillegg til animerte videoer, illustrasjoner, tekst og statistikk.
I 2005 inngikk Øiseth og Sundvoll en såkalt royalty-avtale med Politihøgskolen. Den gikk ut på at de to forfatterne til sammen skulle få vederlag på 25 prosent av høgskolens årlige inntekter for salg av nettkurset.
Politihøgskolen har gitt Filter Nyheter innsyn i utbetalingene fra 2010 til 2018, med unntak av året 2013.
I disse årene har forfatterne fått utbetalt 337 625 kroner hver i royalties. Da Politihøgskolen kjøpte ut forfatterne i 2018, fikk begge en sluttsum på 100 000 kroner.
Ser man bort fra årene 2005–2009 og året 2013, har Øiseth og Sundvoll dermed fått utbetalt minst 875 250 kroner for nettkurset av Politihøgskolen.
– Vi gjorde aldri dette for penger. Det at vi har sagt fra oss eierskapet til begge bøkene, for at det skal fortsette med andre – vel – det understreker veldig tydelig at det aldri lå et pengemotiv i bunnen for at vi lagde det. Nå har vi sagt at noen andre får ta over, uten økonomiske vederlag. Den som er ansvarlig fortsetter, forteller Øiseth.
– Jeg har ikke noe annet å si enn at jeg forholder meg til den avtalen som jeg har inngått med Politihøgskolen, sier Sundvoll.
Sundvoll bekrefter at avtalen med forlaget også er avsluttet.
I kontrakten mellom Politihøgskolen og forfatterne (fra 2005) sto det blant annet at «Forfatteren har rett til å motsette seg offentliggjøring og utgivelse dersom han/hun finner at utformingen krenker hans/hennes ideelle rettigheter iht. åndsverkloven».
På spørsmål til Politihøgskole-rektor Nina Skarpenes om dette er en standardkontrakt som har blitt inngått med flere forelesere eller forfattere fra PHS, svarer hun skriftlig:
– Dette er ikke en standardkontrakt ved PHS.
– Har dere hatt tilsvarende avtaler om å betale royalties til egne forelesere for et nettbasert undervisningsopplegg i andre kurs/studieemner ved PHS?
– Med forbehold om forhold lenger tilbake i tid, er vi ikke kjent med flere slike avtaler, svarer rektoren.
Da Politihøgskolen overtok rettighetene i 2018, ble det presisert at avtalen «avviklet og erstattet tidligere avtale med de samme partene».
«Politihøgskolen er med dette fri fra alle krav som kan springe ut fra tidligere kontrakts- og avtaleforhold mellom partene», heter det.
Ivar Husby ved Politihøgskolen skriver i en e-post via kommunikasjon at da Tegn og symptomer ble godkjent som et formelt studium i 2013, så skapte det flere problemstillinger med tanke på 2005-avtalen. I den anledning ble både eierskapet av innholdet, kostnader med ansvar for videre utvikling og tekniske løsninger problematisert.
– Begge forfatterne så at dette skapte utfordringer, og ga uttrykk for at de ønsket å overdra eierskapet av verket til PHS, skriver Husby.
Sundvoll og Øiseth sier at de ønsket å slippe å være eiere av Tegn og symptomer da de nærmet seg pensjonsalder, og at det ikke var noen problemer eller uenigheter i forbindelse med utkjøpet.
– For min del jobber jeg ikke lenger med Tegn og symptomer, og jeg ønsker ikke å stå ansvarlig eller være med på det mer, forklarer Sundvoll.
Mesteparten av inntektene for nettkurset Tegn og symptomer, kom ved å selge eksterne kurs – hovedsakelig til militærpolitiet og tolletaten, samt flere kommuner og private aktører. Fagansvarlig Ole Vidar Øiseth hadde i den anledning ofte to- eller tre-dagers samlinger med studentene, i tillegg til at han var tilgjengelig for support.
Øiseth forteller at det var stor etterspørsel etter denne typen kunnskap. Han sier de fikk forespørsler, og at de ikke selv har gått ut og markedsført det.
– Vi hadde ikke mange, men vi hadde eksterne kurs når det var ledig kapasitet på Politihøgskolen. Det var skolen som var ansvarlig for det.
Sundvoll påpeker overfor Filter Nyheter at Politihøgskolen har tjent «betydelig mange flere hundretusener» på Tegn og symptomer-kursene enn dem.
– Vi kunne valgt å gå til et forlag for å gi ut kurset selv. Men de var interesserte i å gjøre det, ta sin salgsfortjeneste av det, mens vi fikk royalty av det de solgte eksternt, sier han og tilføyer:
– Det de hadde av kurs innad i politiet, det ga vi fra oss gratis. Det var en del av royalty-avtalen, og gikk ikke utover min arbeidstid i politiet.
Utviklingen av arbeidsteknikken «tegn og symptomer» startet i 1993. Sundvoll, som på den tiden var lensmannsfullmektig i Kristiansand politidistrikt, kom da tilbake fra et studieopphold i USA.
– For min del tok jeg permisjon fra politiet og reiste på egen kostnad et helt år for å lære meg dette. Jeg fikk tillatelse til bierverv som forfatter og foredragsholder, kostet all min kompetanse selv, fikk godkjenning for å ha bierverv, skrive lærebøker og eventuelt undervise utenom politiet, forteller Sundvoll på telefon til Filter Nyheter.
Sundvoll innledet først et samarbeid med NNPF om å lage et kurs i «tegn og symptomer på ruspåvirkning». Senere inngikk han et samarbeid med PHS for å få temaet inn som et kurs der.
– Jeg ble bedt av Politihøgskolen om jeg kunne bidra i utviklingen av kurs i Tegn og symptomer her i landet. Det gjorde jeg på min fritid, forklarer Sundvoll, som også er æresmedlem i Norsk narkotikapolitiforening.
Øiseth, som ble som fagansvarlig i Tegn og symptomer ved Politihøgskolen i 2004, forteller at det var den daværende rektoren ved Politihøgskolen, nå avdøde Ragnar Auglend, som ønsket å lage et nettbasert studie.
Bakgrunnen var at Politidirektoratet (POD) ønsket å teste ut mer interaktivitet i undervisningen. Ifølge Øiseth mente rektoren at kurset de hadde utviklet var egnet som en pilot:
– Vi gjorde bare det Auglend ville. Vi hadde ingen intensjoner annet enn det. Der står ståa.
65-åringen jobbet i det han selv beskriver som «den forhatte» Uropatruljen i 20 år før ansettelsen ved Politihøgskolen.
– Vi hadde ikke det synet på heroinister som vi blir tillagt å ha, sier Øiseth, og forteller om da Uropatruljen streiket i 1991:
– Vi sto på Youngstorget, og da kom det faktisk 31 fra Plata for å skrive under på at Uropatruljen måtte ha høyere lønn. De hadde hørt at Uropatruljen sto der oppe. 31 av de faste klientene på det som den gangen het Plata.
Han understreker at han har jobbet med «nark» siden 1979.
– Det på en måte ga seg selv at vi mente at vi mangla noe. Vi brukte veldig lang tid – fra 1993 til 1998 – før vi mente at vi hadde lagd noe som stemte; ute. Og som det var nok fagfolk involvert i til at det var korrekt.
Bård Dyrdal, leder av Leap Scandinavia, en forening som ønsker avkriminalisering av brukerdoser, beskriver fagopplegget som «klipp-og-lim» fra USA. Han uttaler seg på vegne av Leap, men arbeider også med etterforskning i Oslo politidistrikt.
– Dette er ikke akademikere som har satt seg inn i et felt, det er klippet fra USA. Ingen akademikere har satt seg inn i konseptet og gjort noen vurderinger. Dette er politifolk som krøllet sammen det de synes var interessant, og ga ut bok.
– Så blir det basisen for hele norsk politi, sier Dyrdal.
Han har tidligere beskrevet tegn og symptomer-testen som en framgangsmåte som brukes for å styrke mistankegrunnlaget, for igjen å få tilgang til ytterligere tvangsmiddelbruk.
Til dette svarer både Øiseth og Sundvoll at uttalelsene får stå for Dyrdals regning.
– Jeg tok en utdanning i USA, og jeg fikk lov til å bruke kunnskapen i Norge. Den kunnskapen jeg tilegnet meg har jeg delt med andre, og den har vært nyttig for andre – spesielt i trafikksammenheng, sier Sundvoll.
Øiseth kaller det «synsing»:
– Jeg har aldri hatt Bård Dyrdal som student. Hvis han ønsker å kommentere et studie han ikke har gått, er det opp til han å gjøre det.
Leap Scandinavia-lederen er også kritisk til at Politihøgskolen valgte å kjøpe opp nettkurset.
– Tidligere hadde man dårlig kunnskap, men på dette tidspunktet burde man hatt den innsikten. Det man gjorde da var at man tok over hele kurset og adopterte det inn akkurat som det er.
Han mener det er kritikkverdig at en høgskole med begrensede midler betalte ut disse summene for å kunne bruke konseptet fritt.
– Politihøgskolen hadde ingen akademisk tilnærming før de tok det inn som et fag og ga det studiepoeng. Etterpå pyntet de på det og ga det et akademisk ferniss. Men de hadde ingen akademisk vurdering av innholdet – en fagfellevurdering – de kjøpte det og ferdig. Det var ikke et akademisk valg, men noe som ble gjort av ledelsen og administrasjonen.
Ifølge rektor Nina Skarpenes skal studieemnet, som nå har endret navn til «Rusmidler og doping - kunnskap og praktisk arbeid i politiet», fagfellevurderes i løpet av året. Mandatet er under utarbeidelse.
Hun har ingen ytterligere kommentar til Dyrdals uttalelser, men sier høgskolen har belyst saken så godt de har kunnet overfor Rolleforståelseutvalget.
– Studiet er som alle andre studier hos oss, underlagt de samme kvalitetskravene som ved andre høgskoler, skriver rektoren via kommunikasjon.
Øiseth sier han ikke er bekymret for fagfellevurderingen «i det hele tatt», og han påpeker at alt som sies på nettkurset kan imøtegås.
– Tegn og symptom er jo ett hundre prosent åpent. Hvert eneste ord som sies der, sies av fagpersoner. Det er nesten ikke en politimann som har et sekund lenger, det er bare leger og kjemikere.
I NNPFs medlemsblad Motgift ble Øiseth beskrevet en «kompetanseperson» som «bidro med mye av det faglige innholdet» for foreningen.
Da han ble kåret til æresmedlem i 2002 var det for å være «en drivende kraft av foreningen i mange år», blant annet ved å skaffe «NNPF et drivverdig økonomisk grunnlag».
Men NNPFs foredrag i Bry Deg-kampanjen, et konsept som har handlet om å bevisstgjøre voksne for å forebygge rusproblemer, har vakt oppsikt. I et foredrag oppfordret Øiseth foreldre på Heggedal til å «ransake rommet til ungen din», ifølge . «Alt annet er tjenesteforsømmelse som forelder», lød beskjeden.
I 2014 skrev NNPF i sitt medlemsblad Motgift at de nå kunne markere tiårsjubileum for et samarbeid om å holde foredrag for militærpolitiet knyttet til Bry Deg-kampanjen (ikke NNPFs kurs «Tegn og symptomer på narkotikamisbruk»). Gjennom disse ti årene var det Ole Vidar Øiseth som holdt Bry Deg-foredragene, heter det i artikkelen.
Motgift skrev da at Øiseth også gjennomførte Tegn og symptomer-kurs for militærpolitiet etter avtale med PHS.
Øiseth gjør det klart at han bare svarer som pensjonert fagansvarlig ved høgskolen, og at han ikke har mer å gjøre med foreningen som nå heter Norsk narkotikaforebyggende forening.
– Jeg er æresmedlem, så jeg får ikke meldt meg ut. Men jeg deltar ikke i det hele tatt, har ikke gjort det på veldig, veldig mange år. Jeg betaler jo dermed heller ingen medlemsavgift eller noe som helst.
– All den kritikken som kommer i alle retninger rundt NNPF, den har jeg ikke vært en del av, jeg kan ikke svare på det. For det ville være helt uriktig å synse noe i det hele tatt rundt det.
Så sent som i reklamerte Forbundet Mot Rusgift (FMR) – en annen ruspolitisk forening, som tar avstand fra alle rusmidler – for et kurs med Ole Vidar Øiseth.
I kursbeskrivelsen sto følgende:
«Kurset er en kompetansegivende opplæring som i dag er pensum ved grunnutdanningen ved Politihøgskolen, men som også tilbys andre grupper. Man lærer seg metoder for enkelt å kunne avdekke eller avkrefte mistanke om middelbruk. Fagansvaret for opplæringen ligger hos Politihøgskolen og opplæringen ved dette kurset skjer i samarbeid med fagansvarlig ved høgskolen, Ole Vidar Øiseth etter gjeldende fagplan». (Filters uthevinger).
Foreningen skrev at ytterligere informasjon kunne fås ved å henvende seg til kursleder Ole Vidar Øiseth, enten på mobil eller til hans e-post ved Politihøgskolen.
Men Politihøgskolen hadde aldri godkjent dette private kurset.
I en e-postutveksling mellom ansatte ved Politihøgskolen som Filter Nyheter har fått innsyn i, er de ansatte usikre på hva som har skjedd, men de påpeker at man ikke kan benytte Politihøgskolens e-post til egne, private kurs utenfor høgskolens regi.
– Da vi ble gjort oppmerksom på dette i 2021, ba vi om at henvisninger til PHS ble fjernet og at kursansvarlig skulle benytte sin private e-post, skriver rektor Skarpenes til Filter Nyheter.
Ifølge Øiseth fikk FMR beskjed fra høgskolen om at kurset «måtte opphøre», og han sier det uansett ble avlyst på grunn av koronarestriksjoner. Det skal heller ikke ha vært noen lignende kurs senere. Han sier jobb-e-posten var den eneste han hadde på dette tidspunktet.
65-åringen er i dag støttemedlem ved FMR, og sier han iblant kontakter dem dersom han ønsker å få tak i fagfolk når han lurer på noe.
Birgitte Ellefsen, førsteamanuensis og historiker ved Politihøgskolen, fortalte til utvalget som gransket politiets NNPF-koblinger at pensumboka i Tegn og symptomer utelukkende fokuserer på forskning som understøtter et bestemt budskap. Hun mener innholdet ikke er «direkte uriktig», men at boka ikke trekker fram der det er uenigheter i forskningen.
Da tidligere PHS-rektor Håkon Skulstad diskuterte tegn og symptomer med andre ansatte, var et argument for å vektlegge faget mindre at det .
– Noe som står i Tegn og symptomer-boka er dette med at et av tegnene er «dårlig personlig hygiene», «slurvete/skitten påkledning». Det har fått kritikk for å være stigmatiserende…
– Hvis det står i boka, så vil jeg forsåvidt si meg enig i det, men jeg tipper det står på en liste, det har ikke noe med Tegn og symptomer å gjøre, svarer Øiseth, før han spør:
– Men er det siste utgave av boka? For jeg håper det er pellet ut.
– Det var en dårlig formulering?
– Ja, det funker ikke lenger.
En undersøkelse i tegn og symptomer er mindre inngripende enn en kroppslig undersøkelse eller ransakelse, men den krever at den mistenkte samarbeider med politiet.
Dagens Riksadvokat-embete fastslo i det mye omtalte brevet av 9. april 2021 at undersøkelsen «gjennomgående» vil være forholdsmessig, selv om den innebærer at mistenkte bes om å medvirke.
Arne Sundvoll forteller at Tegn og symptomer har fått gode tilbakemeldinger:
– Mange har sagt det er noe av det mest nyttige de har lært i politiet. Mange ruspåvirkede førere er tatt ut av trafikken med bruk av denne kunnskapen. De beste tilbakemeldingene er fra unge mennesker som har takket for at deres narkotikabruk ble avdekket slik at de fikk en vekker og sluttet med narkotika, sier han.
I 2012 ble Vegtrafikkloven endret, slik at det skulle være lov for politiet å ta en Tegn og symptomer-test som en foreløpig test.
Ole Vidar Øiseth mener politiet har behov for noe mer enn et alkometer i trafikken, dersom de skal ha mulighet til å avdekke rusbruk. Å ta blodprøve av bilister er krevende, sier han:
– Vi kan ikke bruke bevisalkometer på det. Da må du kjøres inn, du må til lege. Kanskje må vi beholde førerkortet ditt en periode, litt avhengig av hva mistanken går ut på. Det er en ganske svær inngripen. Hvis vi kan bruke Tegn og symptom, og bli sikrere på at du er ikke ruset, da gjør vi ikke det. Det er veldig vanskelig å skjønne hvorfor man skal være negativ til at vi plutselig fikk et arbeidsverktøy som kunne bekrefte eller avkrefte mistanke på et mye tidligere stadium.
– Hvis de fjerner det, vil de sitte igjen med at vi utsetter folk for mer urettmessigheter, konkluderer han.
Når politiet mistenker ruspåvirkning, sender de inn blodprøver inn til Oslo Universitetssykehus (UIO) ved Seksjon for rettstoksikologisk fortolkning (tidligere Folkehelseinstituttet) for avklaring.
I viser rapporter at de påviser rusgivende stoffer i 97 prosent av alle innsendte prøver fra 2012. I 2016 gjaldt dette 93 prosent og i 90 prosent.
– Tallene er «treffprosent» for antall prøver som innsendes fra politiet hvor vi påviser rusgivende stoff. Vi har ikke data som sier noe om sammenheng mellom funn ved tegn- og symptomtest og påvisning av rusgivende stoff i blodprøve, forklarer overlege Maren Strand ved UIO.
Ifølge Øiseth benyttes ikke tegn og symptomer-testen i Danmark, og han trekker fram landet som et eksempel på hvorfor han mener testen er nyttig:
– Hvis du hadde vært virkelig gravende hadde du tatt deg en tur til Danmark. De har akkurat samme alkometer og spyttapparat som vi benytter oss av i trafikken, men de bommer altså på et år med 30 prosent av alle blodprøver. Vi bommer nesten ikke. 30 prosent koster selvfølgelig masse penger – men det er ikke det jeg bryr meg om – problemet er at man utsetter en rekke mennesker for en behandling som viser seg å være urettmessig. Det gjør ikke Tegn og symptom.
Strand ved UIO sier hun ikke kjenner til eksempelet fra Danmark.
Det er imidlertid utenfor trafikksammenheng at undersøkelsen i tegn og symptomer er omstridt.
Innvendingene er at undersøkelsen potensielt rammer samfunnets mest sårbare grupper i uforholdsmessig stor grad.
Kritikerne mener metoden kan føre til at rusmiddelbrukere som henvender seg til politiet for å be om hjelp, risikerer å inkriminere seg selv, eller at de kan vegre seg for å oppsøke politiet fordi de fryktet å bli mistenkt bare ved å se dem i øynene.
Nevnte Helge Waals innvendig er at det med denne arbeidsteknikken vil være vanskelig å påvise ruspåvirkning ved liten eller moderat påvirkning, mens det er lettere ved sterk påvirkning.
En annen bekymring er at «testen» er uegnet til å skille mellom enkelte sykdomstilstander (som epilepsi, sukkersyke eller andre nervesykdommer) og rusmiddelpåvirkning. Dette aspektet er også trukket fram i forordet i første utgave av læreboka av Tegn og symptomer.
Der er det også understreket at «å påstå at en person er påvirket av et rusmiddel» vil være belastende, og at den som gjennomfører testen derfor må «kunne forstå viktigheten av å bruke kunnskapen, hjelpemidlene og alle testene samtidig, før det trekkes en konklusjon».
Oslo politidistrikt ba også Riksadvokaten om rettslige avklaringer knyttet til tegn og symptomer-testen i 2011.
Politidistriktet kalte det en «spesiell form for ytre besiktigelse», men mente det ville vært lite hensiktsmessig å kontakte jurist for å vurdere en mistenkt person sine pupiller.
I brevet, signert Oslo politidistrikts visepolitimester Hans Halvorsen, sto det følgende:
«Det undervises i metoden tegn og symptomer i grunnutdanningen på Politihøgskolen, og der oppfordres det til bruk av metoden i mange sammenhenger. Det kan virke som de rettslige rammebetingelses er mindre vektlagt i undervisningen enn de rent metodiske».
Visepolitimesteren skrev at de opplevde en gråsone mellom passive identifiseringsundersøkelser hjemlet i den alminnelige handlefrihet, og undersøkelser som krever beslutning etter straffeprosessloven.
Da Politihøgskolen skulle levere sitt svar under høringsrunden til den foreslåtte rusreformen til Solberg-regjeringen, klarte de ikke å enes om et felles standpunkt. Tegn og symptomer har stått sentralt i konfliktene ved politihøgskolen.
Høgskolen endte opp med å , der bare den ene gruppen støttet rusreformutvalgets forslag til avkriminalisering.
– Vi leverte et høringssvar som ga uttrykk for de ulike meningene hos oss på rusfeltet. Det ble naturlig fordi vi innså at det kunne bli vanskelig om vi skulle fremheve den ene eller andre siden av saken. Sett i lys av debatten rundt rusreformen, er min vurdering at det var klokt å la flere stemmer komme til orde, sier rektor Nina Skarpenes.
Øiseth var ikke involvert i arbeidet med høringssvarene, men han mener det har vært et vanskelig samarbeidsklima ved høgskolen.
Han vil ikke navngi enkeltpersoner, men opplever det som at det var et ønske fra høgskolens ledelse om at flere fagfelt skulle samarbeide rundt Tegn og symptomer. Øiseth mener de andre «nektet» å samarbeide, noe høgskolen ifølge ham godtok.
– De kunne jo bare ha tatt det studiet, pekt på hva de mener er feil, så hadde vi rettet på det og vi kunne gått videre. Men vi står jo bare i stampe og kommer ikke videre. Vi har jo ønsket – og det er det det hele dreier seg om – at vi har ønsket å samarbeide med dem.
– Du mener de har hatt anledning til det?
– Hele tiden. Og ingen av dem har gjort det.
– Det ligger ikke noe hat eller noe som helst her, men bare en oppfordring. Kan ikke vi være så snille å finne fram til en måte vi kan samarbeide på, for dette er bortkastet tid altså.
– Jeg har vært politimann i 42 år, jeg. Jeg har gått og samla opp mennesker som har snubla i 42 år. Vi ønsket å hjelpe. Dette her er ikke å hjelpe dem… At det ikke skal være mulig å finne fram til en måte å samarbeide på. At vi kan bruke kreftene våre på å hjelpe, i stedet for å drive å krangle.
Han mener at en person med «litt svakere rygg» hadde brekt for lenge siden:
– Jeg har stått i det, jeg. Men jeg sier det bare som det er, jeg er jo en robust person.
