Loading
Da kommersielle fjernsynskanaler gjorde sitt inntog i Norge på åttitallet var Stortinget kjapt ute med å forby reklamefilmer med politiske budskap.
Paragrafen består den dag i dag, på tross av internett og selv om den jevnlig er blitt utfordret av politikere som ønsker å se seg selv som stjernen i en propagandasnutt i pausen på «Skal vi danse».
I USA har de naturligvis ingen slik sperre, og før tirsdagens kongressvalg er det beregnet at kandidatene vil ha brukt over 4,5 milliarder dollar på reklameplass på lineære tv-kanaler (kabel og broadcast) og 1,8 milliarder online.
Blant reklamefilmene som er produsert, finner man alt fra hjemmesnekret til Hollywood-produsert, fra frivillig til ufrivillig komikk, og mer eller mindre vellykkede forsøk på å skremme vettet av den jevnlige amerikanske velger. Her er et utvalg av sesongens mer bemerkelsesverdige politiske tv-reklamer:
Levi Tillemann var så klar for å bli kandidat til Representantenes Hus at han vendte peppersprayen mot seg selv. Han skal ha for innsatsen, men resultatet var – forutsigbart nok – både kraftige smerter, blodskutte øyne og så desperat ansikt-skylling at det langt på vei overskygget budskapet om at det er unødvendig å utstyre skolelærere med skytevåpen.
Og til slutt var det hele forgjeves: Tillemann tapte primærvalget i Colorados 6. distrikt, som ellers er blant distriktene demokratene øyner en sjanse til å overta fra republikanerne i dette valget.
Ingenting skaper sympati blant velgerne som en kjærlig forelders samkvem med et lite barn. Samtidig er det viktig å bruke verdifull reklametid på å hamre inn hvor i det politiske landskapet man står.
Hvordan kombinere de to hensynene?
Den koden knakk Ron Desantis, som håper å bli guvernør i Florida ved å profilere seg som «conservative warrior»: Bruk podens byggeklosser til å lage innvandrer-mur! Les godnatteventyr med Donald Trump i helterollen! Lær pjokken å lese med valgkamp-plakater! Kle smårollingen opp i «Make America Great Again»-pyjamas! Og fold hendene i bønn om at ingen får en bismak av indoktrinering når de ser filmen.
Er barnet ditt for lite til å leke med byggeklosser, sier du? Det. Er. Ingen. Unnskyldning.
Er datteren din tvert imot blitt for stor til å bli brukt i fars politiske kampanje mot sin vilje? Da har Brian Kemp, guvernør-kandidat i Georgia, løsningen: Trekk en av hennes forsvarsløse beilere inn foran kamera og få ham til å lese opp de politiske kulepunktene. Det mens du selv sitter og tøffer deg med hagla, omgitt av nok skytere til å bevæpne en gjennomsnittlig norsk infanteritropp. Oppskriften på goood stemning!
Fordi ikke noe er så effektivt mot dårlige lovforslag som å printe dem ut, henge dem opp på ei tavle ute på åkeren og skyte høl i dem.
Dan Helmer har tjenestegjort som soldat i både Irak og Afghanistan og vet å håndtere en motorsykkel. Men for å sementere sitt image som «mannen i gata» må det visst sterkere lut til. Dan Helmer valgte derfor å demonstrere sin aller mest forsonende egenskap: En svært gjennomsnittlig sangstemme.
Det gjør han i en video som approprierer en av tidenes mest patriotiske, amerikanske spillefilmer, «Top Gun», i både logo og låtvalg; får en skuespiller til å agere den sittende representanten, Barbara Comstock, og får med seg hele baren på allsang i en alternativ versjon av The Righteous Brothers' hit fra 1964, «You've Lost that Loving Feeling». Resultat? Comstock blir mobbet ut av baren, og Helmer tapte primærvalget.
Du behøver naturligvis ikke produksjonsstab, manus, proft kamera eller narrativ kyndighet for å lage en valgkamp-spot. Bare spør Nate McMurray, som kom langt med et morro-klipp fra Youtube og et rallende lydspor. Hva mannen egentlig står for, sånn politisk, må du imidlertid tolke selv.
Kullgruve-eier Don Blankenship var tidligere mest kjent for sin avslappede holdning til helse, miljø og sikkerhet, noe som i 2010 kostet 29 arbeidere livet i en ulykke og ga Blankenship tolv måneder i et føderalt fengsel.
Når han i år tok opp kampen om å bli senatskandidat for republikanerne i West Virginia gjorde han det med denne monologen, der han kompenserer for sin paddeflate fremføring ved å anklage den sittende senatoren og majoritetslederen Mitch McConnell for å ha tjent seg rik på å skape jobber for «China people». Og avrunder, uten noen ytterligere forklaring, med omtale ham som «Cocaine Mitch».
Nå kan man anklage den erkekonservative 76-åringen for mye, men kokainmisbruk har ikke vært noen gjenganger. Når Blankenship ble avkrevd en forklaring viste han til at det for fire år siden ble funnet et lite parti kokain på et frakteskip eid av McConnells svigerfar. Senatoren selv har ikke hatt noen direkte koplinger til rederiet, og ifølge Washington Post ble det ikke engang opprettet noen straffesak i forbindelse med funnet, som skjedde i Columbia.
«Cocaine Mitch» ble følgelig adoptert av McConnell-tilhengerne som et kjærlig klengenavn på senatoren. Og Blankenship? Han tapte primærvalget og har siden meldt overgang til ytre høyre-partiet Constitution Party.
I USA er «dumpster fire» – søppelbrann – den ultimate metaforen for en situasjon som har utviklet seg i uønsket retning. Richard Painter, en frittalende Trump-kritiker som forsøkte å bli demokratisk kandidat til senatet, kunne sikkert funnet noen bilder som illustrerte hvor galt fatt det er i Det hvite hus. Men hvorfor gjøre det, når man kan stå foran en faktisk brann i en søppelcontainer?
Da får man jo også et bonus-poeng av at man bor i en stat med mange innsjøer. Innsjøer inneholder som kjent vann. Vann brukes til å slukke branner. Tar du den, eller?
