2020 ble et radikalt annerledes og nesten uvirkelig år. Merkelig, mørkt og tidvis miserabelt. Vi tror vi gleder oss like mye som deg til å sette en stor, svart strek over det hele – men først skal vi prøve å sette det i perspektiv.

Til det har vi fått med oss et knippe knallfine gjesteskribenter (og én bedriftsintern redaktør), som på hver sin dag, på hver sin måte, bidrar med innsikt og ulike innfallsvinkler: Thina Saltvedt, Preben Aavitsland, Harald S. Klungtveit, Asbjørn Slettemark, Penelope Lea.

Penelope Lea |  Skolestreiker og Unicef-ambassadør for barns rettigheter. Teksten er basert på et intervju med Filter Nyheter. 

Jeg engasjerte meg i klima- og miljøspørsmålet da jeg var åtte, fordi jeg trengte veldig å se at jeg kunne bidra, og bli hørt. Så ble jeg «hørt», i den forstand at politikerne satt rundt møtebordene og hørte ordene mine. Men det skjedde ingenting.

Jeg skjønte at det var noe, men jeg klarte ikke å sette fingeren på det. «Noe» føltes skummelt eller dumt inne i meg da vi snakket. Etterhvert fortalte jeg moren og lillebroren min hvordan det føltes. Det var ulike typer hersketeknikker som jeg ikke klarte å se gjennom, for eksempel å bli klappet på hodet å bli fortalt at «det er så bra at du er engasjert».

Det er jo egentlig fint å få høre at det er bra at jeg er engasjert, men når det blir en unnskyldning for å ikke handle, og for å sette punktum for samtalen, så er det veldig frustrerende. Da jeg kom hjem fra klimatoppmøtet for barn og unge, som regjeringen arrangerte etter de første skolestreikene, var jeg utrolig frustrert. Det var ikke reelt. Etterpå, for eksempel i en debatt om iskanten, ble det brukt for å vise til at vi ble «hørt».

I september kom det en rapport fra UNICEF som så på hvordan rettighetene er for barn i ulike land i Vesten. Norge scoret bra på det fleste punkter, med unntak av tre. Det ene var medvirkning. Der var vi ett av de dårligste landene.

Det er så viktig at barn og unge får medvirke i klima- og miljøsaken, fordi det er vår fremtid. Vi har ikke noe valg, vi må lære å leve bærekraftig. De ulike generasjonene har ulike måter å se på denne saken på. Jeg tror vi trenger de ulike blikkene, med ulike ståsteder og erfaringer. 

Vi må få komme inn i de rommene hvor avgjørelsene tas, ikke bare møter på siden eller etter politikernes arbeidsdag. Alle faktaene må på bordet, og ikke debatteres som om de er meninger, når det ikke er det.

De voksne har visst det vi vet i over 70 år. De må formidle hvor alvorlig denne krisen er, uten manipulasjon og hersketeknikker. Vi trenger at politikerne er tydelige på at klimatiltakene trengs, selv om de er upopulære, slik de har vært med smittetiltakene under koronakrisen. Vi må arbeide sammen. Og vi kan det. 

Jeg var veldig lei meg på starten av året, for jeg så at mange klimaspørsmål ble skjøvet under teppet i møte med pandemien - for eksempel i krisepakkene til oljeindustrien og flyselskapene. Så snakket jeg med Gro Harlem Brundtland. Hun sa at hun er mer positiv nå enn det hun var for noen år siden. Det å få høre det fra henne, som har jobbet så mye med både pandemi og klima, gjorde at det lysnet litt inni meg. 

Klimaaktivister rundt om i verden som jeg har snakket med forteller om at flere begynner å forstå hvordan deres handlinger påvirker klimaet og miljøet. Vi trodde pandemien kanskje skulle svekke skolestreik-bevegelsen litt. Vi kan jo ikke streike fysisk lengre, så vi får mye mindre oppmerksomhet i mediene. Men det er fortsatt mange som kjemper! Rundt om i hele verden har folk lagt ut bilder av seg selv, de sitter alene med skolestreik-plakater i hagen foran huset sitt eller på gaten. Jeg håper politikere og beslutningstakere ser det, at vi fortsatt er her, og at vi er klare for de endringene som skal til.

Den fineste julegaven de kan gi er å vise at de er villige til å endre sine liv for å ta vare på våre liv. Nå er jeg mer optimistisk enn jeg var på starten av året. Det er fint å være det!