Loading
Delingsøkonomi, plattformøkonomi, «gig-økonomi»... En av de store trendene i digitalisering av arbeidslivet har fått mange navn. Fenomenet har est såpass ut i omfang at forskere og næringsliv sliter med at begrepet mister mening. Det betyr alt og ingenting. Verken her i Norge eller ute i verden har en kommet fram til én ubestridt definisjon. For tjenestene er ulike:
Noen tilbyr tjenester som krever relativt stor arbeidsinnsats, for eksempel Foodora-syklisten som leverer pizza på døren din selv om det regner hunder og katter ute og blåser sidelengs. Andre tjenester som AirBnB krever bare at du stiller leiligheten din til disposisjon mens du stikker på ferie. En tredje variant er tjenester som knytter yrkeslivet sammen, for eksempel en artist som bestiller regnskapsfører gjennom Upwork.
Flere innvender at mange av tjenestene strengt tatt ikke innebærer deling i det hele tatt, men bare er en digitalt oppusset versjon av noe vi har holdt på med lenge (sykkelbud, drosje... låning av sukker fra naboen). I denne teksten kaller vi tjenestene likevel «delingstjenester».
Tre myter, eller påstander, har fått fotfeste i all forvirringen. Det er at delingsøkonomien
- men det er litt mer nyansert enn som så.
Overskrifter som «delingsøkonomien vokser» dukker opp med jevne mellomrom. I flere land stemmer det - i Kina for eksempel. Den statlige tenketanken State Information Centre meldte at volumet på transaksjoner i delingsøkonomien nådde 518 milliarder dollar i 2016, en vekst på 103 prosent fra året før. Det er på størrelse med den årlige verdiskapningen i Sverige, ifølge DN. Hva som faktisk er delingstjenester og hva som får merkelappen for å tiltrekke investorer er diskutabelt.
«Vekst» kan defineres og måles på ulike måter: Vekst i antall arbeidsplasser, inntjening og penger i omløp eller i antall selskaper. En stor av JP Morgan med 240 000 deltakere fordelt på 42 plattformer viste at andelen som bruker delingstjenester ser ut til å flate ut.
Hva med Norge?
Her hjemme rapporteres det at bruken av delingstjenester vokser. Litt under syv prosent i aldersgruppen 18-60 år hadde kjøpt delingstjenester i 2015. Halvannet år senere fant forbruksforskningsinstituttet SIFO at en av tre har brukt delingstjenester.
Bruken er imidlertid delt opp i to typer brukere: Tilbyderne (les: Uber-sjåføren eller Foodora-sykkelbudet) og kjøperne.
har nylig utgitt en der deres analyse viser at det så langt er skapt få jobber innen delingstjenester i Norge. Fafo skiller mellom «arbeidsplattformer» hvor en selger arbeidskraft (Uber, Foodora, Finn Småjobber) og «kapitalplattformer» hvor en selger tilgang til noe (AirBnB, Nabobil).
Fafo estimerer at mellom 10 000 - 30 000 personer jobber via plattformer i Norge.
Forskerne understreker at tallene er usikre. Det er foreløpig ikke gode statistiske verktøy på området.
Spørsmålet er også om arbeidsplattformene skaper nye jobber som i ekstra arbeidsplasser («hva skal vi leve av etter olja» og så videre).
Ifølge Skatt Øst var for eksempel flere av, men meldte overgang til den nye tjenesten (eller, meldte og meldte, det er fortsatt ulovlig å kjøre Uber i Norge så sjåførene ringte nok ikke skattekontoret for å melde jobbskifte). Fafos opptelling brorparten av sjåførene hadde utenlandsk-klingende navn. Forskerne anslår at folk som tidligere har stått utenfor arbeidslivet får en mulighet til å få en fot inn i dørsprekken til arbeidsmarkedet - de får kanskje ikke en tradisjonell jobb, men de tjener i det minste penger for egen maskin.
— Det er grunn til å tro at det også kan skje i Norge. For eksempel for personer med litt arbeidskapasitet, som kan jobbe litt, men ikke full tid, sier Håkon Haugli.
Han er direktør i Abelia, NHO-foreningen for kunnskaps- og teknologibedrifter, hvor det å være teknologioptimist nærmest er en påkrevd del av stillingen.
Da må Fafo-forskernes funn være noe nedslående:
Antall plattformer som formidler arbeid har ikke har økt siden 2016 i Norge.
— Det har sannsynligvis med at reguleringer ikke er på plass. Uber trakk seg til slutt ut på grunn av dette. Det blir et høna eller egget-spørsmål, for du trenger reguleringene på plass for å få det til å vokse, sier Haugli.
Han påpeker at folk ikke må forveksle fafo-funnet med at delingsøkonomien generelt (hele suppa av ulike varianter) ikke er i vekst. Det er som nevnt mange flere typer delingstjenster enn Fafos såkalte arbeidsplattformer.
— Business-to-business-plattformer, der næringslivet handler med hverandre, er i alle fall i vekst, påstår Haugli.
Han tror både reguleringene og dermed veksten kommer til Norge etterhvert.
«Delingsøkonomien kan bidra til mer effektiv utnyttelse av eksisterende ressurser» konkluderte det statsoppnevnte for ett år siden, da de la fram sin rapport. Dette budskapet selger også delingstjenestene selv. Men er de så effektive som de skal ha det til?
Flere har begynt å sette spørsmålstegn ved dele-biten av delingsøkonomi. Skepsisen har ikke mildnet ettersom flere av de store selskapene har vist seg å drive med en råtten bedriftskultur, med Uber som det kanskje hittil verste. I tillegg til juks med sikkerhetssertifikater og generelt dårlig arbeidsmiljø, har forskere påvist at økosystemet aldeles ikke fører til mer effektiv bruk av ressurser. Tvert imot, i trafikkvalte byer som New York har antallet biler økt med Uber framfor å synke.
Nysgjerrig? Dette skrev vi om i november:
Flere byer har også slitt med boligbobletilstander som følge av at utleiehaier har kjøpt opp nærmest hele kvartaler for å leie ut på utleieplattformen AirBnB. Berlin har som følge av det - .
Det er imidlertid ikke bare svart. En gjennomført av World Economic Forum fant at Airbnb rommet overnattinger tilsvarende 257 hotell for gjester under OL i Brasil 2016. Dette sparte Rio de Janeiro både for byggekostnader og Co2-utslipp, i tillegg til at gjestenes penger dryppet på vanlige folk.
I Norge trekker Haugli fram delingstjenester av typen Obos' har lansert, Nabohjelp, hvor grunntanken er at om naboen eier en drill og du eier gressklipper, så trengs det bare en av hver sort verktøy i nabolaget.
— Det er grunnleggende positivt og gir bedre ressursutnyttelse, sier Haugli.
Konklusjonen? Det må kanskje være at mer effektiv ressursutnyttelse ikke automatisk følger med på lasset med en ny delingstjeneste.
Overskrifter av typen «» om Uber-sjåfører som anser seg som moderne slaver har befestet inntrykket av at det er et jag å basere seg på lønn fra delingstjenester.
Tall fra JP Morgan-rapporten viser også at inntekten tilbyderne får gjennom disse plattformene ikke er i nærheten av en normal årslønn:
Det samme viser seg her hjemme, i alle fall om man skal la Skatteetatens tall for UberPop-sjåførers inntjening på plattformen (2016) tale for alle tjenester (noe man selvfølgelig skal være forsiktig med, all den tid ulike tjenesters kontrakter med tilbydere varierer. Foodora-syklistene får for eksempel ).
Fafo fant at norske tilbydere på plattformene er frilansere eller har små deltidskontrakter på si.
Samtidig innvender forskerne at langt fra alle tilbyderne ser på delingstjenestene som utrygge jobber de er fanget i. Dette er en argumentasjon som passer godt med den selskaper som Uber bruker. Sjåførene deres vil ha fleksibilitet, sier selskapet.
LO mener lønnsnivået betyr at inntjeningen en kan få som tilbyder i arbeidskrevende tjenester som Uber gjør at de sjåførene som ønsker det og advarer mot å som tidligere er sett på som yrke, til en slags hvit inntjeningsmulighet på fritida.
Flere av plattformene anser seg som teknologiselskaper som kun formidler kontakt mellom tilbydere og kunder, og som derfor ikke ansetter tilbyderne - risikoen er på egen kappe.
— Dette må avklares i hvert enkelt tilfelle, og da vil det etterhvert komme rettspraksis på området, mener Haugli.
