Loading
Følgende løfte kom Høyre og Fremskrittspartiet i regjeringserklæringen etter stortingsvalget i 2013:
«Regjeringen vil føre en offensiv klimapolitikk og forsterke klimaforliket».
Klimaforliket er en avtale om at Norge skal slippe ut klimagasser tilsvarende 45,5 - 47,5 millioner tonn CO2 neste år, i 2020. Det ble alle partiene på Stortinget - minus Frp - enige om for elleve år siden (2008).
Status nå? Vi slipper ut nær millioner tonn CO2. Til neste år kommer vi kun ned på 51 millioner tonn, skriver regjeringen i statsbudsjettet.
I perioden siden avtalen ble inngått ble utslippene redusert med rett over 7 prosent - men det siste året har de gått oppover.
Så stort er gapet mellom løfter og virkelighet:
I 2011, mens hun var opposisjonspolitiker, med at «vi må ta innover oss at vi har fått fire års forsinkelse i forhold til de 12 årene vi opprinnelig hadde til å gjennomføre tiltak».
Nå har hun selv vært statsminister i seks år, halvparten av tiden hun og Stortinget satt seg på å nå målet. I statsbudsjettet for 2020 omtaler Solbergs regjering den tverrpolitiske avtalen nå som «en ambisjon». Regjeringen skriver følgende om sjansen for å tette gapet innen neste år:
«Om utslippene utvikler seg i tråd med siste framskriving ligger vi an til at utslippene er høyere enn ambisjonen».
Framskrivingene lages av Miljødirektoratet, basert på eksisterende politikk.
Flere regjeringsmedlemmer fra Høyre, deriblant Nikolai Astrup, har kritisert klimaforliket og ment at Stortinget satt seg et urealistisk mål.
En statlig klimapolitikk-analyse fra 2010, den såkalte «Klimakur 2020», gikk gjennom 160 ulike tiltak for utslippskutt hjemme. :
«Det er mulig å oppnå en utslippsreduksjon på 12 millioner tonn CO2-ekvivalenter innen 2020».
For å nå målet måtte alle tiltak med samfunnsøkonomiske kostnader opp til 1100 - 1500 kroner per tonn CO2 gjennomføres.
Norge bruker 7 milliarder kroner på klimatiltak i år, melder regjeringen. Det brukes såpass mye penger på klima at NRK på budsjettdagen ved hvorfor resultatene da er så begredelig langt unna både ambisjonene og pengebruken.
Statistisk Sentralbyrå (SSB) har forsøkt å finne ut av det. De i 2012, og konkluderte med at norske politikere flest er mer motivert av hensyn til næringsliv og fordeling (for eksempel mellom by og land) enn av hensyn til klimaendringer i tiltakene de argumenterer for (alt fra kvotesystemet til CO2-avgifter og grønne sertifikater). Ingen liker bompengeopprør.
Norge bruker desidert mest penger på klimakutt i utlandet, flere på prosjekter med en effekt som er omdiskutert (). Det er enn å kun betale kvoter for kutt i EU-land (eller u-land) som har skitnere energi og mindre fete lønninger enn oss.
I Klimaforliket ble Stortinget likefullt enige om også å kutte to tredeler innenlands.
(For all del - det er øgså økonomer som at klimapolitikk kun styres av vurderinger av hva som er samfunnsøkonomisk lønnsomt).
Flere av hjemme-tiltakene regjeringen har valgt frem mot 2030 er også dyre, med - for eksempel gulrot-tiltak som elbilpolitikken. Enkelte tiltak koster flere tusen kroner per tonn CO2 som kuttes, mens det fortsatt finnes tiltak som bare koster en femhundrelapp for tonnet, ifølge .
Analysen beregnet hvilke tiltak som gir mest mulig utslippskutt for pengene.
Fagfolkene anslår regjeringen kan kutte over 10 millioner ekstra tonn CO2 de neste ti årene, til en totalpris på 5,3 milliarder.
Det enkelttiltaket som har størst potensial er «overgang fra kjøtt til vegetabilsk og fisk».
Miljødirektoratet konkluderer med at hvis Regjeringen følger opp de eksisterende vedtakene sine med politikk som faktisk innfrir dem, for eksempel beslutningen om at alle biler som selges om fem år skal være nullutslippsbiler, så hadde Solberg & Co kuttet 9 millioner tonn CO2 innen 2030.
Da hadde Solberg «bare» bomma på 2030-målet med 5 millioner tonn i stedet for 14.
Hvis regjeringen hadde satt i gang med direktoratets «mest bang for the bucks»-liste OG iverksatt en politikk som innfridde egne tiltak, så kan de kutte over 22 millioner tonn CO2.
Da hadde de overoppfylt 2030-målet.
