Loading
– Det som har skjedd de siste tre-fire månedene, er at i stedet for å vente på godkjenning, så har mange land begynt å kjøpe vaksiner som fortsatt er under utvikling. Det betyr at man kjøper vaksiner med en risiko for at de ikke vil virke, sier John-Arne Røttingen.
Nylig takket han ja til landets fremste «redde verden»-jobb for øyeblikket: 1. desember forlater Røttingen direktørposten i Norges Forskningsråd og trer inn i den nyopprettede stillingen som «ambassadør for global helse». Utenriksministeren og utviklingsministeren blir nære makkere.
Oppgave nummer 1: Få kontroll på pandemien. Metode: Et vaksine-system der ikke penga rår alene.
Filter Nyheter spurt den kommende koronadiplomaten om hvordan han skal få det til.
Norge har gjennom EUs innkjøpsordning inngått avtale med produsenten AstraZeneca, populært kalt «Oxford-vaksinen». Det er blant kandidatene som har kommet lengst i utprøvingsfasen.
Røttingen tror avtalen vil kunne gi Norge tilgang til vaksiner som starter tidlig på nyåret, etter å ha landet en hastegodkjenning rundt juletider. Selv om vi har sikret oss et ganske stort antall doser gjennom avtalen, så vil ikke alle være klar fra dag én.
– Vi snakker kanskje bare om noen titusener, sier Røttingen.
– Hvem får de første dosene? Man må jo prioritere ganske hardt?
– Det jobber Folkehelseinstituttet og Helse- og omsorgsdepartementet med å bestemme nå.
Røttingen, som er lege og epidemiolog, har selv en sjefsjobb i Folkehelseinstituttet på CV-en. Som områdedirektør for miljømedisin og smittevern ledet han i 2015 den vitenskapelige uttestingen av Ebola-vaksinen, et vaksine-gjennombrudd som ble kåret til et av tiårets viktigste forskningsfunn av National Geographic i fjor. I mars i år ble han hyret av WHO til å koordinere verdens største studie for å finne effektive behandlingsmetoder mot Covid-19.
Hvis Oxford-vaksinen viser seg å være effektiv, tror han det vil være mulig å vaksinere «en større del av befolkningen» i løpet av høsten og overgangen 2021 - 2022.
Hvis den mislykkes, har vi «rykket tilbake til start», og må inngå nye avtaler.
– Derfor er felles innkjøpsordninger en god mekanisme, for da kan man satse på flere hester parallelt og likevel komme i mål, mener Røttingen.
I tillegg til EUs innkjøpsordning kjemper den kommende helseambassadøren for en fellesordning for hele verden.
Vanligvis setter man igang pilotstudier av vaksiner for utprøving. Når de som kommer gjennom nåløyet blir godkjent, inngår produsentene avtaler med nasjoner, og masseproduksjon settes igang.
Historisk sett har vaksineutvikling, fra viruset er identifisert til man har en massevaksine på markedet, tatt 15 til 20 år.
I korona-pandemien har dette i stedet utviklet seg til et «vaksine-veddeløp», der de som har råd til det altså satser på mer enn én hest.
Totalt er rundt 170 ulike korona-vaksiner under utvikling. Mange av disse har kommet kort, men 30 varianter har kommet fram til klinisk utprøving, altså testing på mennesker for å se om vaksinene er effektive og trygge.
Tross den massive og hurtige utviklingen, er det fortsatt fartsdumper i veien. Fabrikkene er én: Det tar gjerne seks til ni måneder å få etablert produksjonslinjer i fabrikker som gir et vesentlig volum av vaksiner. Å lage vaksiner er noe helt annet enn å produsere brusflasker: Det er snakk om biologisk materiale – virkestoffene er laget av ting som kommer fra naturen. Det må være nok av råstoffet.
En rekke små og store spørsmål skal besvares: Skal vaksinene pakkes inn i store beholdere, som medfører at sykepleieren som åpner boksen må ha en rekke vaksinemottakere klare på kort tid, eller mindre pakker og masse emballasje? Det kan høres ut som et prosaisk spørsmål, men det er kritisk i vaksineproduksjon.
For å unngå over et halvt års «dødtid» etter en vaksine er godkjent for produksjon, så «booker» vaksineutviklerne time hos fabrikkene, selv om de ikke vet hvilke kandidater -om noen- vil lykkes. Dette er altså ikke bare et kappløp om hvem som kommer først i mål, men om kandidaten du (landet ditt) har veddet på, overhodet kommer i mål.
– En rekke av vaksinene som er kjøpt til nå, vil i praksis måtte kasseres fordi de viser seg å ikke kunne godkjennes. Det er likevel, ut fra at tiden er en så viktig faktor, en fornuftig investering for verden, sier Røttingen.
USA har brukt rundt 80 milliarder kroner på kontrakter med seks ulike firmaer.
En stor frykt i internasjonal politikk, er at akkurat det samme som skjedde med smittevernutstyr-produksjonen i våres, skal skje med vaksiner i 2021.
India er en av de virkelig store produsentlandene av vaksiner. Adar Poonawal leder Serum Institute of India, verdens største vaksineprodusent regnet i doser. Poonawal tror de vil klare å produsere en milliard vaksine-doser i løpet neste år.
Med en befolkning på en drøy milliard, opplever produsentene et stort, nasjonalt press på å prioritere egne borgere først. En uttalelse fra Poonawal om at «vi må prioritere våre egne borgere først» har skapt bekymring. Senere har uttalelsen blitt korrigert til at halvparten av dosene skal brukes innenlands, mens den resterende halvparten skal gå til utenlandske kunder.
En av disse kundene er Norge: Oxford-vaksinen skal lages av nettopp Serum Institute of India.
Europa, USA og Kina er også store på produksjon. Selv om en EU-innkjøpsmekanisme klinger godt i europeiske ører, gjør den ikke nødvendigvis det utenfor kontinentet - av samme grunn som vår bekymring om indiske prioriteringer.
Når det gjelder USA, så holder det å minne om president Donald Trumps stans av pengestøtte til WHO. Enkelte vaksine-eksperter i USA frykter presidenten kan finne på på leting etter gode nyheter å servere i valgkampinnspurten. , til etter valget er avholdt 4. november.
Det finnes ingen fullstendig oversikt for verden totalt, men alle avtalene til sammen omfatter én til to milliarder doser vaksiner. Målet er to milliarder.
– Noen av disse vil jo ikke virke, så det er behov for et vesentlig høyere volum, sier Røttingen.
Erfaringsmessig faller 80 prosent av vaksinekandidatene fra under utprøvingen. Hittil har ingen klart å lage en effektiv vaksine mot et virus i korona-familien, men ekspertene er forsiktige optimister. Landene som har inngått avtaler har imidlertid ventet til kandidatene er kommet forbi første og gjerne andre fase, og er i den tredje og siste utprøvingsfasen (massetesting). Derfor tror Røttingen at 30 til 50 prosent av vaksinene vil virke.
– De fleste av disse vaksinene må gis i to omganger, så da må du halvere antall mennesker. Så jeg vil vel si at vi fortsatt har vaksineavtaler til for få. Vi har vaksiner til en for liten andel av verdens befolkning, helt klart. Derfor må produksjonsvolumet økes.
– Så hvis du skulle gi et finger-i-lufta-anslag, så er det vaksiner nok til maks en halv milliard mennesker?
– Ja, innen utgangen av 2021.
En halv milliard av verdens 7,8 milliarder vil kanskje være vaksinert om et år. Det er seks prosent av verdens befolkning.
Å «virke» er heller ikke enten/eller, vaksinene kan ha mer eller mindre god effekt.
At én og samme vaksine skal virke på både unge som gamle, syke som gravide, er kanskje umulig. Trolig vil vi trenge et utvalg av vaksiner laget for ulike målgrupper. Eldre vil kanskje trenge sterkere vaksiner, som igjen vil skape for sterke bivirkninger hos unge.
– Jeg regner med at en del av de vaksinene som kommer er ganske gode, men at vi gjerne skulle sett at vi hadde mer effektive vaksiner. Vi vil nok begynne å ta dem i bruk, men samtidig arbeide for å utvikle enda bedre vaksiner i en slags neste generasjons vaksine, sier Røttingen.
WHOs kriterier er at en vaksine skal ha minimum 50 prosent effekt, helst 70 prosent effektiv. En ideell vaksine vil virke mot selve viruset, og gjøre den vaksinerte immun mot Covid-19, og slik bremse smittespredning. Et alternativ som også er på bordet, er en som kun hjelper mot sykdommen Covid-19. Det er en aktuell og akseptabel vaksine, men den er ikke ideell idet folk fortsatt vil bli smittet.
Det ikke er sikkert at vi skal, eller bør, vaksinere alle over hele verden, ifølge Røttingen.
– Det kan være ulike måter å utnytte vaksiner på for å gjøre alle land, og verden, trygg. Jeg tror ikke vi må nå ut til alle, men vi må helt klart nå en ganske høy vaksinasjonsgrad for å sørge for at vi har kontroll på pandemien.
Når det er vet vi ikke, men Norge nye helseambassadør sier at hvis ikke vaksine-fabrikkene øker produksjonskapasiteten, så vil det være først sent i 2022. Altså om to år.
Det er det han skal jobbe for: Å samarbeide med internasjonale organisasjoner og land for å finne løsninger på hvordan kapasiteten kan økes.
– Hvilke løsninger snakker man om da? Å betale India for å skalere opp fabrikkene sine?
– Ja, det er helt klart ett alternativ, men det kan også være å få etablert produksjon i flere land.
Et viktig motiv bak å få vaksineproduksjon opp i nye land, er nettopp å sikre seg mot vaksine-nasjonalisme.
For å sikre at fattige land har nubbesjanse til å være med på risikokjøp og få tidlig tilgang til vaksine, så jobber WHO, vaksinealliansen Gavi og vaksineutviklings-organisasjonen Cepi sammen med å lande avtaler for disse gjennom et koronavaksine-partnerskap som har fått - nettopp - navnet Covax.
Røttingen har ledet Cepi, som ble startet opp blant annet på initiativ fra Norge i 2017. Han mener, kanskje ikke så overraskende, at slike partnerskapsorganisasjoner med private og offentlige aktører er veien å gå for å forbedre det globale helsesamarbeidet.
Covax har etablert en innkjøpsmekanisme, et slags globalt «Sykehusinnkjøp» for vaksiner, som inngår avtaler med land på den ene siden, og firmaer på den andre. Det vil si at Covax ikke har cash til å gjøre innkjøp selv. Det må komme fra kundene, altså landene.
Hvis man gjør vaksine-verden veldig enkel (i virkeligheten er den ikke så banal), så kan man si at verden består av to typer land: De som har penger til å betale vaksiner selv, og de som ikke har det. Covax er satt opp til å handle for begge.
Covax vil ha bistandsmidler for å dekke de landene som trenger ekstern støtte. De jobber også med å skaffe støtte fra Utviklingsbanken og andre instanser, for å kunne låne midler.
Det diskuteres hvorvidt alle, også de rike landene, skal handle gjennom Covax, eller om kun de som trenger hjelp skal handle gjennom dem. I sommer . 75 land har sagt ja til å donere slik at 90 utviklingsland kan være med på avtalene. Disse landene utgjør til sammen halve verdens befolkning, og alle kontinentene. Erklæringen er imidlertid ikke bindende.
– Hva som blir den endelige ordningen er litt for tidlig å si. Noen såkalt selvfinansierende land vil bruke Covax, andre vil inngå egne avtaler, mener Røttingen.
– Hvor mange av den halve milliarden vaksinerte i 2021, kommer til å være i utviklingsland, ut fra det du ser nå?
– Det er allerede sikret flere hundre millioner doser til utviklingsland av en av vaksinene, men vi trenger vesentlig flere. Det jobbes med i disse dager, det prøves og gjøres avtaler i løpet av september, så det er for tidlig å si hvordan man får til dette. Vi trenger et mye større volum av slike avtaler, sier Røttingen.
Vaksinekøen, i den grad man kan snakke om noen ryddig «kø» på verdens vaksinemarked, er slik at de som raskest gjør avtaler, vil være først prioritert når vaksinene ruller ut fra fabrikkene.
– For meg er det viktig at Covax er i den køen, og inngår avtaler tidlig, sier den kommende helseambassadøren.
Det er det som avgjør om utviklingslandene får være med på 2021-vaksinerunden, eller om de må vente opp mot et år til. For å få til det, må Covax ha penger. Bistandspenger.
Covax trenger anslagsvis 162 milliarder kroner for å kunne levere avtaler nok til å innfri 2 milliarder doser-målet. «Forhånds-bookingen» av fabrikker koster rundt 18 milliarder kroner gjennom 2021. Per 19. august hadde alliansen samlet inn i underkant av fem og en halv milliard.
Cepi på sin side trenger omtrent 18 milliarder kroner for vaksine-testing, og har samlet inn to tredjedeler.2,2 milliarder har kommet fra den norske regjeringen. Cepis studier er avgjørende for å komme videre,, som sitter i styret til vaksinealliansen Gavi.
– Desto mer bistandsmidler man får inn i mekanismen, desto raskere og flere vaksiner får man produsert, og desto flere land som kjøper gjennom mekanismen for eget behov, desto mer kjøpekraft og volum på avtalene vil man få, sier Røttingen.
Kanskje er det slik han skal selge inn ordningen som Norges helseambassadør.
På spørsmål om når «tidlig-toget» går, svarer ikke Røttingen direkte. Han begynner å snakke om neste fase i vaksinekappløpet (da har tidlig-toget gått): Idet noen firmaer har kommet i mål med tilstrekkelig kvalitet, vil strategien endre seg. Da handler det først og fremst å få økt produksjonen for de godkjente vaksinene. Det blir et mer tradisjonelt marked, hvor man kjøper et visst antall doser av noe som er et godkjent produkt.
Når vaksinene er godkjent og ute på markedet, blir det en kamp for å få kjøpt hos de som virker - med dertilhørende priser. For å motvirke at de fattige landene taper i en slik budkrig, skal Røttingen presse på for at verdens land sammen med WHO blir enige om fordeling av vaksiner etter en prioriteringsliste. Den bør være utformet etter hva som er den mest optimale bruken av vaksiner for å få kontroll på pandemien, mener legen og epidemiologen.
– Det er å gradvis rulle ut vaksiner i alle land, til de som har høyest risiko for enten å bli smittet eller å bli syk. Det vil være den mest rasjonelle strategien - i tillegg til å differensiere ut fra smittesituasjonen i ulike land på ulike tidspunkt.
– Kommer det til å skje?
– Det er et mål om å prøve å få dette til å skje.
Røttingen viser til WHOs retningslinjer, som sier at helsepersonell, folk i risikogrupper og eldre bør prioriteres først.
– Slik vil vel også norske helsemyndigheter tenke, sier han.
– Så hvis man er relativt ung og relativt frisk, så må man regne med å vente lengst?
– Ja, det tror jeg.
