Loading
Et flertall på Stortinget ønsker nå å «endre myndighetenes reaksjoner mot personer som tas for bruk og besittelse av narkotika, fra straff til hjelp, behandling og oppfølging». Helseminister Bent Høie (H) vil sette ned et utvalg som skal utrede hvordan en slik omveltning i ruspolitikken skal foregå i praksis.
Filter Nyheter har snakket med Magnus, Lill og Trond på gata i Oslo med årelang erfaring fra «rusfeltet». De har alle ruset seg på diverse stoffer et helt liv.
Dette er deres tiltaksliste:
Magnus Carlsson (53) mener at sprøyteromsloven må revideres slik at samtlige sprøyterom blir tilgjengelig for alle typer rusavhengige. Per i dag er det kun heroinavhengige som injiserer stoff ved hjelp av sprøyter som får tilgang. Carlsson, som tidligere injiserte amfetamin, mener alle misbrukere bør få tilgang til å ruse seg i slike rom med ryddige former.
— Ettersom det er helsepersonell tilstede, så kanskje det er lettere å oppdage folk som er på vei til å bli syke og dårlige, sier han.
Som svensk statsborger, og erfaring som rusavhengig i både Norge og Sverige, ser han forskjeller i tilbudene og hva landene kan lære av hverandre. Han mener Norge kan lære av Sverige når det gjelder nettopp sprøyterom.
— I Norge kan man gå å hente sprøyter og alt. Det er egentlig ikke noe motkrav at man må levere inn brukt utstyr for å få ut nye. I Sverige er det et system som heter «bytte». Du får like mange sprøyter utlevert som du leverer inn. Til å begynne med får du en startpakke. Det gjør at det ikke blir liggende masse sprøyter på gata og slikt, sier Carlsson.
Dette bidrar til å unngå åpne russcener som vi har i Norge. I Sverige er ikke rus like synlig, ifølge han.
Kommunene har fått 375 millioner over statsbudsjettet for å ta ansvar for ruspasienter. Pengene er imidlertid ikke øremerket. Lill Isabell Carlsson (47) mener det er essensielt at rusavhengige ikke blir boende i «ghettoer» i samme blokk.
— De er nødt til å gi folk leiligheter som ikke… Jeg bor i ghettoen på Torshov. For å si det sånn, det er en som ikke er narkoman i oppgangen min, og det er to overgripere fra barndommen som bor rett ved siden av meg, sier hun.
Magnus Carlsson er enig.
— Det viktigste er å komme i kontakt med masse mennesker som er rusfrie, å være i et rusfritt miljø, sier han.
Se videoen der Lill Carlsson forteller om sin rushistorie, og hva som må gjøres:
Carlsson er klar på at kostnadene ved rusreformen vil merkes. Helsetilbudet må bygges ut fra slik det er i dag.
— Det må bygge flere rehabiliteringsplasser, og ettervern spesielt, sier hun.
Tall fra SAMDATA viser at i de Dette på tross av at det har vært et uttalt politisk mål i mange år at psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) skal prioriteres sterkere enn somatisk sektor.
Magnus Carlsson har aldri ruset seg i fengselet, og har blitt klassifisert «ikke misbruker». Han mener det skyldes at amfetaminet ikke gir abstinenser slik heroin gjør det, man sover det av seg. Men straks han kom ut av fengsel begynte han å ruse seg igjen. Han er spesielt opptatt av at de som har klart å bli rusfri må ha noe å gjøre.
— Ofte mangler behandlingsbiten etter soning. At en spør individet hva de har lyst til å gjøre, og hjelper dem til en praksisplass eller utdanning. Arbeidsløsheten gjør at man havner på plata igjen sammen med de andre som ikke har noe å gjøre. Da sitter du der igjen, dessverre, sier han.
Trond K. Boquist (57) mener brukerdoser for de eldste, tyngste narkomane ikke bare skal være unntatt straff, men at det bør bli gratis for dem. Han mener det vil redusere vinningskriminaliteten blant rusavhengige, fordi behovet for å finansiere misbruket opphører.
— Hvorfor kan de narkomane ikke bare få en «morradose», som vi kaller det, så de blir «frisk» (fri for abstinenser)? Jeg har holdt på hele livet, da synes jeg vi bør få det gratis. Vi som er ødelagte, for å bruke et stygt ord. La de få en kvote om dagen. Ikke så mye at det går an å selge videre, sier han.
Lill Carlsson tror også at det illegale markedet vil få seg et skudd for baugen hvis det blir slik.
— Problemet med langing blir jo borte når folk som er avhengige får sin medisin. Jeg står ikke her (i Brugata) for moro skyld. I går stod jeg her nede i fjorten kuldegrader, jeg holdt på å fryse rævva av meg, men jeg kunne ikke dra hjem før alt var i orden. Jeg hadde ikke gått hit frivillig hvis jeg hadde fått medisinen min et annet sted, eller levert av hjemmesykepleien eller noe annet, sier hun.
Carlsson er opptatt av at de selv må få påvirke medikamenter og behandling i større grad.
— Det som virker på meg, virker ikke på naboen. Det er individuelt, og vi vet det selv. Da må de (legene) høre på oss, sier Lill.
— Blir du ikke hørt på i dag?
— Nei, nei. Fordi det er for farlig for dem å skrive det ut.
En slik ordning kan imidlertid ikke gjelde hvem som helst.
— Du gir ikke en 17-18-19-åringen det samme tilbudet. De unge som er på vei inn i miljøet trenger tilbud som ungdomsklubber. Da kan en ikke bare legge ned alt, sier Lill.
Ingen vi har snakket med ønsker at narkotika skal bli lett tilgjengelig for hvem som helst. Magnus Carlsson skulle ønske han som ungdom hadde fått besøk av «en som han selv» i klasserommet, som kunne fortelle hvordan hverdagen og helsa ser ut etter et år med rusavhengighet.
— Jeg begynte å røyke hasj da jeg var 13-14 år, så begynte jeg på amfetamin med sprøyter etter et par år. Jeg ble ikke oppdaget før jeg fikk min første fengselsstraff da jeg var 19 år. Da hadde jeg gjort innbrudd og bedrageri, og fikk fjorten måneder. Først da innså foreldrene mine at det var noe som var galt, men da var det for sent. Da hadde jeg misbrukt i mange år allerede. Jeg er helt imot at man skal ta urinprøve på barn. Det tror jeg ikke er rett vei å gå. Da tror jeg mer på opplysning i skolen, sier han.
