Loading
2020 ble det nest varmeste året registrert i Arktis. Rapporten kom dagen før 40 stats- og regjeringssjefer møttes til den amerikanske presidenten Joe Bidens klimatoppmøte torsdag.
Siden Paris-avtalen ble inngått i 2015 er status så langt ganske begredelig, ifølge norske forskere på klimapolitikk-feltet:
Innsatsen og resultatene til de verdens nasjoner har vært omvendt proporsjonalt med hvor mye de slipper ut – de som har sluppet ut mest, har gjort minst for å redusere utslipp. Der Kina er verdens desidert største utslipper målt i totalt antall tonn, er USAs utslipp - og verdens 2. største - fortsatt mye høyere enn Kinas per person.
Nå loves andre boller. Joe Biden er blitt president i Det hvite hus, EU har landet sin Green Deal. Sammen med Kina står de tre for halvparten av verdens klimagassutslipp.
Og nå finner altså Kina og USA igjen sammen i klimapolitikken - et samarbeid som var avgjørende for at Paris-avtalen overhodet skulle bli noe av i sin tid.
Selv Kinas leder, Xi Jinping, deltok på toppmøtet som hans stormaktsrival Biden har satt i stand på knappe tre måneder etter han tiltrådte som president - noe som blir omtalt som «en diplomatisk kraftanstrengelse» av den amerikanske administrasjonen.
Det var et tett samarbeid mellom Obama-administrasjonen og Kina som sørget for at Paris-avtalen ble noe av. Selv om Trump trakk USA ut av avtalen, fortsatte Kina å jobbe med sine kuttmål.
– Det er veldig positivt at USA og Kina har kommet med en uttalelse om at de vil samarbeide. Det vil kunne gi motivasjon og driv til de internasjonale klimaforhandlingene senere i år, sier professor Gørild Heggelund ved Fridtjof Nansens Institutt (FNI).
Hun forsker særlig på kinesisk klimapolitikk. Hun påpeker at Kina og USA er verdens to største økonomier, og at de er gjensidig avhengig av hverandre.
– Kina vendte seg mer mot EU i perioden under Trump. Nå som USA er tilbake på klimascenen kommer det inn en ny dynamikk i klimapolitikken. Kina har sagt at de vil se på klima i sammenheng med annen politikk, de vil ikke se på klimaarbeidet isolert. Tiden vil vise hvordan dynamikken vil utspille seg.
– Hvis EU og USA slår seg sammen i klimapolitikken, hvor sterkt vil de kunne presse Kina til å øke sine ambisjoner?
– Etter møtet mellom EU og Kina i fjor kom Kina med sitt 2060-mål. Men Kina hadde nok gjort seg noen tanker om dette på forhånd, det kom nok ikke som et direkte resultat av møtet. Kina har et stort internt marked, og må tenke på det i tillegg til eksport. Det er mange hensyn å ta.
«Kina vil forsøke å passere utslippstoppen innen 2030, og oppnå karbonnøytralitet innen 2060», sa Xi Jinping i talen på toppmøtet.
Det er de samme mål og løfter som Kina offentliggjorde i fjor høst. I begynnelsen av mars i år la ledelsen frem sin femårsplan.
«Vi vil strengt begrense kullforbruket i den kommende femårsperioden, og redusere den i den neste», sa Jinping.
inn sitt mål om 55 prosent kutt i klimagassutslipp innen 2030, sammenliknet med hva de var i 1990. Og Storbritannia, som er vertskap for årets klimatoppmøte i Glasgow, flesket til med et kuttmål på hele 78 prosent innen 2035.
Joe Biden lovet å halvere USAs utslipp innen 2030, sammenliknet med hva de var i 2005. Landet skal oppnå netto null utslipp i 2050. Elektrisitetssektoren skal ha netto null utslipp allerede i 2035. Dette er en sterk innstramming sammenliknet med Obama-perioden, da Biden var visepresident. Den gang var målet 28 prosent.
Nyhetene fikk den norske klima- og miljøministeren, Sveinung Rotevatn (V), til å tvitre i optimisme og forventning:
Skjer det nå? Vil Paris-avtalen innfris, og klimaet og leveforholdene i verden bevares slik vi kjenner den i dag?
Analysenettstedet Climate Action Trackers umiddelbare analyse er at USAs nye kuttmål er
Et annet stort spørsmål, slik det ofte er i amerikansk politikk, er hvordan Biden skal få planene og målene gjennom kongressen - og hvordan de eventuelt ser ut etter de har gått gjennom parlamentet. Selv om Biden og Demokratene har flertall i både over- og underhuset, er flertallet, særlig i Senatet, skjørt. Og de innvalgte fra Bidens eget parti er en stor koalisjon av ulike standpunkter og interesser - ikke alle er like ivrig på klimapolitikken som presidenten selv. Tidligere har flere klimalovforslag feilet fordi demokrater fra kull- og oljestater stemte mot tiltak som ville ramme kull- og oljeindustrien. De ville ikke støtte lovgivning som velgerne deres hjemme i delstaten er mot.
Og da har vi ikke begynt med Republikanerne.
Donald Trump og det Republikanske partiet avviklet mesteparten av klimapolitikken Obama satte i særlig sin siste periode. Utslippene gikk likevel ned fordi amerikanerne fant skifergass, og gikk over fra kull til naturgass i strømproduksjonen. Utslippene fra forbrenning av gass er halvparten så store som fra kull. USA har også i flere tiår hatt insentiver for vind- og solkraftutbygging. Hele 39 delstater har alt etablert en lovpålagt eller frivillig standard for hvor mye fornybar strøm energisektoren skal levere. Det er derfor ikke slik at Biden har mange «lavthengende frukter» å plukke for å få ned utslippene.
sier den republikanske senatoren John Barosso, som leder senatets energikomité, at halveringsmålet vil være skadelig for USA - både på grunn av økte energipriser, og at det vil sette fossile arbeidsplasser i fare.
Men i motsetning til Hillary Clinton har Biden forberedt seg på beskyldninger og bekymringer om at politikken hans vil sende gruvebuser på sosialen. Biden snakker om «rettferdig omstilling» for arbeiderne som har «bygget landet». I tillegg skal lavinntektsgrupper og minoriteter som urbefolkningen være målgruppen for 40 prosent av alle investeringene i klimaplanen.
Biden og Demokratene har allerede notert seg en gigantisk seier ved sine få uker ved roret: Korona-redningspakken på 16 000 milliarder norske kroner er også en klimapolitisk «trojansk hest»: Den skal blant annet brukes til å investere i infrastruktur og innovasjon, skape nye jobber innen fornybar energi og bygge opp en amerikansk eksportindustri med «grønne» produkter. Strømnettet må oppgraderes, det skal bygges et stort ladenettverk for elbiler, lavenergibygninger og høyhastighetstog, for å nevne noe.
Klimatiltak og -lovgivning «forkledd» som økonomisk stimuli har gode sjanser for støtte fra Republikanere.
Biden har likevel gjort det klart at han vil gjennomføre en god del klimapolitikk utenom kongressen - blant annet ved å utstede presidentordre. Et åpenbart felt her er å stanse Trumps demontering av miljølovgivning og klimaforskrifter.
Hvorvidt disse vil fortsette som partipolitisk ping-pong gjenstår å se. Flere store selskaper i USA snakker nå for CO2-avgift og strengere reguleringer - deriblant Business Roundtable, en innflytelsesrik næringslivslobby i USA - for ikke å snakke om U.S. Chamber of Commerce, en næringslivslobby tett knyttet til Rebublikanerne.
På den andre siden: Miljødirektoratets (EPA) rett til å regulere utslipp er klaget inn for Høyesterett. Dersom EPA mister denne retten, undermineres også grunnlaget for klimareguleringer utenom kongressen.
sier at Kinas mål om å bli karbonnøytral innen 2060 er «hovedsakelig i tråd» med 1,5-gradersmålet. Ifølge hovedforfatter Dr Hongbo Duan er det første gang forskere har sett på hva som kreves av Kina for at landet skal innfri løftet i Parisavtalen.
For å få dette til må myndighetene sikte høyere enn sitt nåværende «netto null»-mål, og landet må oppnå «dype» utslippskutt i nær framtid, stadfester forskerne: Utslippene må kuttes med 90 prosent innen 2050, og energiforbruket må reduseres med 39 prosent i samme periode - sammenliknet med hva utslippene ville vært om landet ikke gjorde noen grep. Omleggingen krever at fossilbruken reduseres «dramatisk», og at kullbruken er nær helt utfaset om 30 år.
Det er en heftig jobb: Kina er verdens største kullforbruker. Hele 56,8 prosent av landets energimiks består av kull. For ti år siden var andelen 68 prosent - men utslippene totalt har økt.
Det er nemlig slik at Kina regner sine klimautslippsmål i karbonintensitet. Det går i korthet ut på at mengden utslipp sees i forhold til landets økonomi - BNP. Det har tillatt Kina å nå sine utslippsmål, samtidig som de totale utslippene har økt. Helt siden USA trakk seg fra Kyotoavtalen i 2001 har de hevdet at en klimaavtale som ikke bidrar til å begrense de sterkt økende utslippene fra store u-land—spesielt Kina—vil være uakseptabelt ineffektiv. Det er ikke uten grunn: Kina i ferd med å ta igjen industrialiserte land når det kommer til utslipp per innbygger. Landet har jobbet hardt for å løfte befolkningen ut av fattigdom - og med det har utslippene fulgt på.
Denne måten å regne klimakutt på er kontroversiell. Ikke bare fordi det ikke direkte angriper det reelle problemet som må løses, nemlig den totale mengden klimagasser vi kan tillate oss å slippe ut i atmosfæren, men også fordi den gjør det vanskelig å vite hvor store utslippsreduksjonene landet lover må være i faktiske tonn. Prosentmålet er relativt til veksten i økonomien - og dermed påvirker den økonomiske utviklingen hvor stort det faktiske utslippstallet trenger å være.
Målet for sist femårsperiodes var å kutte karbonintensiteten med 18 prosent, noe de klarte: Resultatet ble 18,8 prosent.
Målet for neste periode er det samme: Ytterligere 18 prosent karboneffektivisering. En del eksperter mener det nye målet er overraskende passivt, i og med at Kinas ledere nylig har sagt at landet vil bli karbonnøytralt innen 2060.
– Kina tar som regel ikke på seg forpliktelser som de ikke kan nå. De setter seg realistiske mål, vil ikke miste ansikt, og ønsker å bli respektert internasjonalt, sier Gørild Heggelund ved FNI.
– Og de trenger ikke komme med valgløfter?
– Vel, også kinesiske ledere er opptatt av stabilitet, og hva folk bryr seg om. Samtidig er Kina opptatt av klimaendringene, for de er veldig påvirket av konsekvensene - både flommer, tørke og havnivåstigning. Det har utrolig mye å si for Kina hvor mye den globale temperaturen øker.
Særlig luftforurensingsproblematikken, som var på det verste i 2013-2014, er et eksempel på at også det kinesiske kommunistpartiet er opptatt av folkeviljen. Smog var noe kinesere flest var veldig bekymret for, spesielt i urbane strøk. Heggelund bodde i Kina på den tiden.
– Lufta var som en grøt. Da kom Xi Jinping med sin «energy revolution» som et svar på dette, sier Heggelund.
«Revolusjonen» går ut på å få ned kullbruken. Kina har en del store kullprovinser. Enkelte bruker omtrent like mye kull i året som hele Tyskland. Det er veldig store forhold.
– Noen kommenterer at Xi Jinping har tatt opp kull spesielt i talen på klimatoppmøtet, og gjort et poeng av at kullbruken skal ned. Det har han ikke gjort så mye før. I byer som Beijing er kull helt ute av kraftmiksen. Naturgass utgjør mye av erstatningen.
Et av grepene har vært å innføre et eget, innenlands kvotemarked for kraftsektoren. Og Kina satser også tungt på fornybar og elektrifisering, selv om andelen fornybar i landets energimiks foreløpig er liten. Det har gitt resultater: Solkraft og vindraft er konkurransedyktig på pris i dag i Kina. Utviklingen har påvirket kostnaden for fornybart i hele verden. Landet ruller også ut millioner av elbiler. 38 prosent av verdens fornybar-arbeidsplasser er i Kina, ifølge tall fra Irena.
