Loading
– De tyske grønne har vært en etablert politisk kraft lenge, mens vi fortsatt er i startgropa, sier Rasmus Hansson, påtroppende stortingsrepresentant for Miljøpartiet de Grønne.
Søndag 26. september er valgdag i Tyskland. I en periode av den tyske valgkampen så det ut til at miljøpartiet – som kaller seg «Bündis 90/Die Grünen» – kom til å bli landets største parti. I mai lå de an til å få en fjerdedel av stemmene.
Annalena Baerbock, en av partiets to ledere, ble trukket fram som en mulig ny kansler etter Angela Merkel.
Målingene har senere gått nedover for De Grønne i Tyskland. Baerbock har fått en rekke personlige anklager etter at hun rapporterte inn en inntekt på feil måte, og verre ble det da det ble funnet unøyaktigheter i cv-en hennes og plagiat i hennes nye bok. Undersøkelser viser også at Bündis 90/Die Grünen har vært utsatt for desidert mest falske nyheter under valgkampen. De usanne ryktene handler blant annet om at Baerbock vil forby alle barn muligheten til å eie egne kjæledyr. Det er likevel uklart om de falske nyhetene faktisk har hatt en reell innvirkning på potensielle velgere.
I valgkampens sluttspurt ligger Bündis 90/Die Grünen an til å få . De kan da bli Tysklands tredje største parti. For De Grønne ville det i tilfelle være en stor framgang fra 8,9 prosent ved forrige valg i 2017. Men kampen om Annalena Bearbock som ny kansler er trolig allerede tapt.
Til sammenligning er Miljøpartiet de Grønne nå det åttende største partiet i Norge. De endte til slutt opp med 3,9 prosent av de norske stemmene ved årets valg, og de gikk dermed bare opp fra 3,2 prosent i 2017. MDG lå best an på målingene i perioden rett etter FNs klimapanel slapp sin sjette rapport i august, med 5,5 prosent. Partiets beste valg noensinne var fylkesvalget 2019, der de fikk 7,6 prosent oppslutning.
Til tross for at MDG gjorde sitt beste stortingsvalg i år, og gikk fra én til tre representanter på Stortinget, ble resultatet et stort nederlag for de fleste i partiet. De manglet et sted mellom 1500 og 2000 stemmer for å komme over fire prosent. Aldri før har et parti vært så nære å nå sperregrensa, uten å lykkes. Da de første valgprognosene fra NRK viste at de lå an til å komme rett over sperregrensa var det full jubel og fest i salen på Sentralen i Oslo. Det snudde brått timene etter.
Så hva er det som gjør at MDG i Norge ligger såpass langt unna sitt tyske søsterparti?
Visjonen var å komme over sperregrensa, slik at de kunne få reell innflytelse på den norske politikken og på sikt danne en regjeringskoalisjon, bekrefter Hansson.
67-åringen kan prise seg lykkelig med en plass på Stortinget sammen med Une Bastholm og Lan Marie Berg. Men han skulle helst hatt med seg flere.
– Ja, vi er et parti som søker makt for å gjennomføre politikken vår. Målet er å bli så store at vi får direkte politisk innflytelse, sier han til Filter Nyheter på en kafé i Oslo en uke etter valgdagen.
Forrige gang Hansson var på Stortinget var i perioden 2013–2017, den gang som eneste representant for MDG.
Hansson mener det tyske og det norske miljøpartiet har hatt svært ulike forutsetninger. Både tidsmessig, men også på grunn av det politiske landskapet.
Det tyske miljøpartiet springer helt tilbake til tiden Tyskland var delt i to. Navnet «Bündis 90» stammer fra Øst-Tyskland, mens «Die Grünen» har røtter i Vest-Tyskland. Allerede i 1983 var Die Grünen på Forbundsdagen, og i 1993 slo de seg sammen.
«Bündis 90/Die Grünen» har nå lang erfaring fra regjering både på føderalt og regionalt nivå, noe som kan ha bidratt til å styrke befolkningens tillit til dem som et styringsparti, skriver den tyske forskeren Manfred Fischedick i en e-post til Filter Nyheter. Fischedick er direktør ved «Wuppertal Institute for Climate, Environment, Energy», samt medlem av FNs klimapanel.
Siden De Grønne i Tyskland siden 80-tallet har kunnet utvikle seg uten konkurranse fra andre klimapartier – slik som SV og Venstre i Norge – så har det ifølge Hansson vært enklere for dem å vokse seg store. Han påpeker at det var etablert to miljøpartier i Norge før MDG bestemte seg for å gå ordentlig inn i politikken i 2011.
– Det er trangere om saligheten i Norge enn i Tyskland, fordi det ikke fantes andre partier som definerte seg tydelig som miljøpartier der. De begynner å komme nå, men De tyske grønne kunne etablere seg i en lang periode uten spesiell konkurranse.
En fordel er at det tyske partiet har fått armslag til å føre en bredere og mindre spisset politikk, mener Hansson.
– En slags tommelfingerregel er at i de parlamentene hvor det ikke er venstresosialistiske og liberale partier som definerer seg som miljøpartier, så er det lettere for de grønne å etablere seg.
Den siste uken har flere MDG-ere spekulert i hva som kan ha vært partiets fallgruve for ikke å nå sperregrensa. Ørjan Jensen, som er MDGs eneste ordfører, mener MDG har vært «for arrogante i valgkampen» i den forstand at de har vært for spissede og stilt «knallharde» krav, sier han til . Overfor har MDG-politiker Jan Bojer Vindheim vært tydelig på at de valgte feil strategi ved å stille olje-ultimatum. Erik Solheim mener det har vært for mye fokus på forbud. Også partileder Une Bastholm har vært ærlig om at oljefokuset .
MDG kapret flest stemmer fra storbyene, og de har lenge slitt med å nå ut i distriktene – en tendens som også synes i Tyskland. Rasmus Hansson vil ikke foregripe interne evalueringer offentlig, men han er tydelig på at grønn politikk er minst like viktig for dem som bor utenfor Ring 3.
– Folk i tredje etasje på Olaf Ryes plass blir ikke særlig hardt rammet. Men en bonde som blir spylt på elva eller må slakte dyra sine fordi det er totalt tørt, hun blir rammet av klimaendringene. Hun har mye større personlig interesse av at klimaendringene blir håndtert ordentlig, enn en eller annen liksom-hipster på Grünerløkka, sier Hansson.
– Er målet ditt å få fram det budskapet?
– Det er det. Så er det sterke krefter i norsk politikk som mer eller mindre satser på å fortelle folk utenfor byene at klimaendringer ikke er noe problem, at det ikke raker dem. Det mener jeg er uansvarlig, men det funker jo til dels.
En undersøkelse viser at 43 prosent av tyskerne mener klima og miljø er den «mest presserende» utfordringen . Katastrofen i sommer der styrtregn og flom tok 190 liv i Tyskland og Belgia, og skadene er beregnet til å koste rundt 30 milliarder euro, forsterket klimadebatten. Men naturkatastrofen har ikke endret partienes politikk nevneverdig, ifølge Fischedick i FNs klimapanel. Han understreker at en dom fra den føderale forretningsdomstolen tvinger Tyskland til å ta mer hensyn til neste generasjons rettigheter med tanke på klima.
Likevel har ikke klima vært mest sentralt i valg-debatter i Tyskland. «De Grønne» har i stedet markert seg tydelig i debatter om andre saker enn klima – blant annet bekjempelse av barnefattigdom, økt grense for minimumslønn og pensjon.
Fischedick er skuffet og overrasket over at klima ikke ble enda mer prioritert etter at klimarapporten ble sluppet.
– Dessverre har debatten, spesielt i media, vært dominert av personlige egenskaper og feil hos de tre kandidatene som har sjansen til å bli den neste kansleren. Kun i den siste TV-debatten mellom de tre kandidatene forrige søndag kom forskjellene om hvordan de skal håndtere klimaendringene fram, skriver FN-forskeren.
Ifølge Fischedick har partiet Bündis 90/Die Grünen utviklet en mer moderat politikk når det gjelder å redusere klimagasser. Siden nesten alle tyske partier nå fokuserer på beskyttelse av klima som et «must», har De Grønne blitt stadig mer «mainstream». Det har også endret dynamikken i den tyske valgkampen, da flere partier har enda større ambisjoner når det gjelder å oppnå klimanøytralitet – i konkurranse med De Grønne.
Hansson deler synet på at De Grønne i Tyskland ikke bare har markert seg som et klimapolitisk parti, men også innen mye annet. Han mener en forskjell mellom dem og MDG i Norge er at siden konkurransen i Norge har vært hardere, så blir det opplevde behovet for spissing større her.
– SV og Venstre har vært miljøfolkas partier lenge, men de har forandret miljøpolitikken lite. I Norge var det behov for et parti som prioriterer miljø tydelig på topp. Mens de tyske grønne har vunnet sin kamp mot atomkraft, står de norske grønne midt i kampen for klimaet – mot oljen. Derav har det norske MDG en skarpere profil, mener han.
På spørsmålet «er dere mer et ensaksparti på klimasaken enn De Grønne i Tyskland?» sukker MDG-veteranen tungt.
– Vi er jo ikke det hvis man leser programmet vårt. Det er det som er vår utfordring. Vi har et bredt program, som er like ambisiøst på ulikhet og sosial rettferdighet som SV, og like offensive på næringsutvikling som Høyre og Arbeiderpartiet. Men vi har i hvert fall ikke klart å få fram den bredden. Så vi oppleves som et ensaksparti, svarer Hansson.
– Hva tror du er grunnen?
– Det ene er veldig enkelt: kapasitet. Vi er et lite parti med små ressurser og én stortingsrepresentant. Det har noen helt automatiske konsekvenser. Vi sliter med å markere oss i konkurranse med partier med kanskje ti, tjue ganger større ressurser. Dessuten så er det en selvbekreftende mekanisme i media. Media er interessert i de partiene som de mener er relevante på et saksfelt. Det betyr at selv om Miljøpartiet de Grønne bruker masse krefter på å komme til i helse- og sosialpolitikken, så er det uforholdsmessig vanskelig å få gjennomslag.
– Dermed er det lett når man skal disponere ressursene i valgkampen å konkludere med at vi må satse på det vi vet at vi slipper til med. Da blir vi selv en del av mekanismen som gjør oss til et ensaksparti, konkluderer han.
En annen utfordring for MDG i Norge har vært å få med seg fagbevegelsen, spesielt på grunn av oljearbeidere. En rekke LO-forbund har tidligere avvist at MDG bør inkluderes i en rødgrønn regjeringskoalisjon i 2021. MDG-motstanderne i LO og fagforbundene frykter partiet vil føre en politikk som legger ned arbeidsplasser.
Hansson mener likevel det er et stort potensiale for de grønne i fagbevegelsen og at Norge er «totalt avhengige» av å vinne konkurransen om framtidas grønne arbeidsmarked. Han trekker fram Volkswagen-konsernet som et forbilde i å omstille fossile arbeidsplasser til grønne.
Volkswagen har satt en sluttdato for produksjon av fossile motorer innen 2035 – ifølge Hansson på samme måte som MDG krever en sluttdato for norsk oljeproduksjon.
– Jeg er ganske sjokkert over hvordan LO gambler på at verden skal fortsette å sitte fast i den fossile energien. Det er et faktum at det er store forbund i LO som er mye grønnere i tenkningen enn det Industri Energi er.
Han mener de oljerelaterte forbundene i LO får lov til å definere klimapolitikken på en måte han ikke synes er særlig fremtidsrettet.
– Det er synd, men jeg er ganske sikker på at det kommer til å endre seg. De forbundene og de kreftene som ser at framtidas arbeidsplasser ikke er oljearbeidsplasser – og at det å etablere de grønne arbeidsplassene krever, mål og plan og satsning, ikke bare motstand og bremsing – de kommer til å bli tydeligere. Dette er en utvikling fagbevegelsen blir nødt til å se. Da gir det ingen mening lenger å utnevne grønne partier til fiender.
Ifølge Hansson er det et gjensidig ønske mellom de grønne partiene å samarbeide mest mulig globalt. Han beskriver de grønne partiene som de «likeste» på tvers av landegrenser – mer like enn for eksempel sosialdemokratene og kristendemokratene.
Når han nå trer inn i sin andre stortingsperiode, ser han fram til å samarbeide mer med sine grønne søsterpartier.
– De er vår opprinnelse og forbilde på mange måter. Jeg synes vi har mye å lære av dem. De grønne partiene i Europa har en tett og god organisasjon og er mer samorganiserte enn andre partigrupper, sier MDG-veteranen.
På sikt er Hansson soleklar på at han vil ha MDG inn i regjering. Inntil videre har han mest tro på venstresida, men han vil ikke sette et premiss på hvilken side av den politiske skalaen det bør bli. Aller helst vil han at norsk politikk skal frigjøre seg fra «en endimensjonal høyre-venstre-tenking», og at miljøpartiene heller kunne gått sammen i regjering.
– Det er vår hovedkritikk av SV og Venstre. Når det kommer til stykket, så er de heller røde eller blå, enn grønne. De sørger aktivt for at miljøkreftene på Stortinget blir splittet.
– Har konkurransen om klimasaken blitt større?
– Ja, helt generelt så er vår suksess også vårt problem. For det er ingen tvil om at Miljøpartiet de Grønne har løftet miljø- og klimapolitikken i Norge – kraftig. Det ble ekstra tydelig da FN-rapporten kom noen uker før valget og alle partier følte det ble helt nødvendig å skjerpe profilen sin på klima betydelig. Selv Høyre gjorde det da kom med den nye oljeskatt-pakka. Det er langt på vei noe Miljøpartiet De Grønne kan ta æren for at skjer, men resultatet er kanskje – og dette blir en del av vår evaluering – at de andre partiene demmer opp for velgerflukt fra oss.
– Men er det ikke bra at klima settes på dagsorden?
– Jo, det er det som er vårt dilemma. Det er tid for klima- og miljøsaken. Vi har den effekten på hele den norske politikken. Men for MDG som parti så er det ikke nødvendigvis bare fint hvis det medvirker til at det blir vanskeligere for oss å vokse opp i full størrelse. Vel er vi et altruistisk parti, men det spørs hvor altruistiske vi har råd til å være mot andre partier – hvis poenget er å bygge et parti.
Kilder: Poll of Polls, Europe Elects, Deutsche Welle (DW), podcasten «Tyskerne» med Kai Schwind og Ingrid Brekke
