Loading
Én måned etter at Verdens Helseorganisasjon (WHO) hadde gitt beskjed til alle verdens myndigheter om «et mulig utbrudd av lungebetennelse i Kina med ukjent årsak», hadde ikke norske myndigheter engang oversikt over hvor mye smittevernutstyr som fantes på norske sykehus og sykehjem.
I de kritiske ukene som ble starten på en verdensomspennende krise, viser e-poster og brev hvordan Norges jakt på selv den billigste og mest grunnleggende beskyttelsen for helsepersonell bar mer preg av akutt brannslukking enn mange år med pandemiplanlegging.
– Når det gjelder beredskap, så tror jeg Helse-Norge var helt på null. Dette var egentlig det verste tidspunktet vi kunne gått inn i en pandemi på, mener en overlege ved intensivavdelingen på ett av de største sykehusene i Norge, Hans Flaatten.
Det er onsdag, og én uke siden WHO erklærte global folkehelsekrise, to uker siden Frankrike meldte Europas første smittetilfelle og viruset spredte seg videre til alle de største nasjonene påfølgende uke, og tre uker siden FHI opprettet formell utbruddsgruppe.
I Wuhan i Kina har en hær med anleggsmaskiner nå rukket å sette opp et sykehus med 1000 sengeplasser på ti dager. Første pasient ble lagt inn mandag for to dager siden. På Dagsrevyen er tema Donald Trumps tale om rikets tilstand, og utsikter til stengte fjelloverganger i Sør-Norge.
Denne onsdagen sender Helsedirektoratet, på oppdrag fra regjeringen, ut en henvendelse til alle de regionale helseforetakene.
Helsemyndighetene vil vite om sykehusene i det hele tatt har beredskapslagre av smittevernutstyr og annet medisinsk utstyr. Og om de har det: Hvor mye de har.
Direktoratet lister opp konkrete typer smittevernutstyr som frakker, hansker, munnbind og masker. De ønsker svar allerede dagen etter.
På landets sykehus er situasjonen vidt forskjellig: Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN) opplyser til Filter Nyheter at de la inn ekstra bestillinger på «utsatte produkter» da fikk de første signalene om økning av utbruddet i Kina.
Ifølge Jan Frich, som er nestkommanderende direktør i Helse Sør-Øst, har Østlandets sykehus-eiere satt Sykehusinnkjøp til å fylle på beredskapslageret av smittevernutstyr i en uke idet henvendelsen fra direktoratet kommer. Rasjonering og nye grep for utstyrskontroll er igangsatt.
Et sykehus som ikke hamstrer, er Haukeland Universitetssjukehus. Det samme gjelder St. Olavs hospital. I Bergen og Trondheim er oppfatningen at helsemyndighetene – ved Helse- og omsorgsdepartementet og -direktoratet siden januar har gitt dem uttrykkelig beskjed om å ikke hamstre. Dagene og ukene går.
– Noe som i og for seg er et godt poeng for å ikke skape panikk og ubalanse i markedet. Budskapet var at «vi får tak i utstyr», sier Hans Flaatten.
Han er intensivoverlege ved Haukeland.
Ifølge fagdirektør i Helsedirektoratet, Svein Lie, var beskjeden om å la være å hamstre beregnet på at ingen store, pengesterke aktører skulle kjøpe opp alt i Norge.
Det er imidlertid ikke slik at Helse Sør-Øst har skjønt noe ingen andre har skjønt. På dette tidspunktet er virkelighetsforståelsen på toppnivå i Helse Sør-Øst at pandemien er noe som ikke vil treffe dem før langt ut på høsten, ifølge Jan Frich.
Det er ikke bare i sykehuskorridorene og gangene hos Helsedirektoratet at det nå snakkes om smittevernutstyr. I rådhuset på Åmot, en liten kommune med drøye 4000 innbyggere oppe i Østerdalen, der Glomma og Rena møtes, har Kari Simensen vært i «koronabobla» siden nyttår. Årsaken til helsesjefens oppvakthet er et skjebnens sammentreff: Barnebarnet hennes, Anneli på 17, er nemlig i Kina på utveksling. Familien får derfor stadige oppdateringer om utviklingen i Kina og vurderinger om hjemreise for barnebarnet. Helsesjefen bruker kommuneoverlegen, Ole Lohmann, som sparringspartner.
I mellomtiden har de andre i kommuneledelsen blitt smittet av helsesjefens korona-fokus, og begynt å tenke på innkjøp av utstyr. I kommunens rykende ferske pandemiplan, ferdig oppdatert av kommuneoverlegen samme uke, står det at kommunen skal ha lager av smittevernutstyr og medikamenter til fem ukers bruk, i stedet for to og to uker, som kommunen normalt utstyrer seg for. I mange andre kommuner, hvor sjefene ikke har hatt et barnebarn i Kina som har gitt daglige oppdateringer hjem om hva som foregår, er ledelsen ikke i nærheten av å tenke tanken på å hamstre.
I Norge er lagre og forsyning av smittevernutstyr rigget for normaltilstand. Lagerkapasiteten er dimensjonert for et par ukers forbruk med normal sykdom i befolkningen. Selv ute hos leverandørene vil ikke lagrene holde til mer enn et par måneder - vanlige måneder - uten noen koronakrise. Det er ennå ikke er klart for helsemyndighetene hvor dårlig det står til med utstyrsberedskap ute i helsetjenesten.
Forsyningen er beregnet på en situasjon uten eksportforbud i land med viktige leverandører. Den norske beholdningen har heller ikke tatt høyde for amerikanere «som løper rundt på rullebanen i Kina med kofferter fulle av dollar», som en intensivsykepleier beskriver det til Helse- og omsorgsdepartementet i en frustrert og forbannet e-post.
Det er ikke alle sykehusene som har beredskapslageret sitt fysisk på huset. Noen har lageret sitt i form av en avtale med sin faste grossist. Ikke alle grossistene har utstyret innenfor landets grenser engang.
Til sammenligning kan et land som Finland nå skryte av en beredskap mange så på som overdreven bare uker tidligere: så fulle av riktig beskyttelsesutstyr at det sikrer landets helsepersonell i overskuelig framtid uansett hvor mange som blir smittet. I tillegg får de tryglende henvendelser fra andre land som allerede er i ferd med å gå tom, før epidemien er ordentlig i gang.
Kun to dager etter direktoratets brev til sykehusene om å få oversikt over utstyret, gjør WHO det klart at verden står overfor en stor mangel på masker, hansker og annet beskyttelsesutstyr. Flere enn 30 000 mennesker er smittet av viruset, og 638 er døde.
Pustebeskyttelsen som brukes spenner fra kirurgiske munnbind, til støvmasker og særlig avanserte masker med filtre som beskytter mot virus i luften. Det er gjerne enkeltland som er store på produksjon av ett bestemt produkt –for eksempel Malaysia, som er verdens største på produksjon av latekshansker.
Den som ikke er i forkant av den globale etterspørselen nå, er i trøbbel. Det skal ennå gå to uker før det virkelig går opp for de norske helsetoppene hvor bakpå de er.
Helsedirektoratet møter de regionale helseforetakene, som til sammen har ansvaret for alle landets sykehus. Et tema på møtet er sykehusenes små lager av personlig smittevernutstyr, og at det kan bli mangelvare.
Sykehusene har utstyr for omtrent en måneds normalt forbruk, men i tilfelle en pandemi vil den daglige bruken av dette utstyret skyte i været.
Utstyret er essensielt for å hindre at sykehusene selv blir smittesentraler, og at helsepersonell blir syke med påfølgende fravær, karantener og kollaps i helsevesenet som konsekvens. Utstyret kreves også for alle som er involvert i å teste nordmenn som kan være smittet, helt kritisk arbeid i startfasen.
Sykehusinnkjøp – som gjør felles innkjøp for helseforetakene – får i oppgave å kartlegge lagersituasjonen hos grossister som forsyner sykehusene, og deres muligheter for å levere nytt utstyr.
Helsemyndighetene har luktet lunta.
EU advarer om fare for medisinmangel som en følge av virusutbruddet. Frankrikes helseminister ber europeiske land om å gå sammen om å kjøpe utstyr. Slik blir EU en stor aktør på det internasjonale markedet, med muskler til å lande avtaler og bestillinger som er attraktive for produsentene.
Denne ordningen er ikke Norge med på. Regjeringen har ikke signert ennå, selv om vi har hatt mulighet til å bli med på avtalen lenge. Utenriksdepartementet blir snart satt i sving med å sikre oss innpass blant de store. Det skal ta mer enn en måned før avtalen er på plass.
I mellomtiden er vi et lite land i en vill, global tautrekking om nødvendig utstyr.
Helse- og omsorgsdepartementet ber Helsedirektoratet om å sende brev med «et normativt budskap til helsetjenesten» om å begrense unødig forbruk av utstyr.
Én uke etter oppdraget ble gitt, kommer Sykehusinnkjøp tilbake til helsetoppene etter å ha sjekket terrenget ute hos grossistene som forsyner sykehusene med utstyr. Det har kommet noen varselskudd, blant annet har sykepleiere i Oslo for to dager siden meldt i VG om at de kan gå tom for alt fra munnbind til antibac i løpet av noen få dager.
Denne onsdagen smeller det i helsebyråkratiet: Meldingen er at beholdningen for enkelte typer smittevernutstyr er «svært små» totalt sett i Norge allerede, og at helsetjenesten «i nær fremtid kan oppleve en mangelsituasjon». Grossistene har noen forsyninger på vei til Norge, men leveringstidspunkt og eventuelle nye forsyninger er usikre.
Helsedirektoratet mener nå det er umiddelbart behov for å anskaffe verneutstyr slik at det ikke oppstår mangelsituasjoner. Det er altså tre uker siden FHIs epidemi-eksperter gikk offentlig ut og sa at de vurderte risikoen for spredning til Norge som «høy».
Alle sykehus får beskjed om å innføre veiledninger og restriksjoner for å motvirke overforbruk av utstyr, og forberede seg på en situasjon med mangel på utstyr.
Dagen etterpå beslutter direktoratet at visse krav ved innkjøp av smittevernutstyr kan fravikes, og sender beskjed om dette til Sykehusinnkjøp og Helse Sør-Øst.
Over 70 000 mennesker er smittet av viruset i verden, nær 1800 mennesker er døde. Mediene lager artikler om hvordan man kan beskytte seg mot smitte på vinterferieukene som preger Norge i disse ukene. Ellers er det liten oppmerksomhet på hva som foregår av forberedelser hos landets myndigheter. Den største korona-snakkisen er cruiseskipet Diamond Princess, som er satt i karantene utenfor Japan med flere tusen passasjerer ombord.
Folkehelseinstituttet ber helsetjenesten i Norge om å forberede seg på en alvorlig epidemi. I en oppdatert risikovurdering s at det er høy risiko for at viruset kommer til Norge, men at risikoen for spredning i Norge foreløpig er moderat. Den analysen hadde ikke lang holdbarhet.
Folkehelseinstituttet melder om smittetilfellet på en pressekonferanse på kveldstid. Tromsø-kvinnen ble testet etter å ha kommet hjem fra utbruddsområdet i Kina. Hun er frisk og i karantene, heter det i en pressemelding fra FHI.
– Det er svært lite sannsynlig at vedkommende har smittet noen andre, sier avdelingsdirektør Line Vold i FHI.
Samme dag har instituttet hatt et møte med landets fylkesmenn og de regionale helseforetakene.
Ute i kommunene har kommuneoverlegene fortsatt ikke fått noen føringer fra oven om å kjøpe inn smittevernutstyr.
Helseberedskapsloven sier at hver kommune er ansvarlig for å sikre egen helsetjeneste. I mange kommuner er imidlertid kriseforståelsen langt nær den samme som i Helsedirektoratet og sykehusene. Stemningen i kommune-Norge er mange steder at man sitter «på vent», venter på føringer fra helsemyndighetene. I flere kommuner skal det gå ytterligere to uker før alvoret siger inn på ordentlig. Da er det for seint.
I Åmot er situasjonen helt annerledes. Kommunen har allerede fylt på medikamentlageret, bestilt ekstra oksygen, og beordret alle ansatte i pasientrelaterte yrker å kle seg i standard arbeidstøy på jobb. Mer tøy er bestilt.
Og Anneli, helsesjefens barnebarn, har kommet hjem fra Kina - like hel. Hun ble den første i Åmot som ble testet for korona.
Kommuneoverlege Ole Lohmann velger denne dagen å bestille inn store mengder munnbind, smittefrakker til legekontor og sykehjem selv. Han har lest rapportene om at markedet er iferd med å bli rensket. Det skal være hopprenn med 200 deltakere om to dager.
De fleste er utlendinger, nesten alle har vært på renn i Nord-Italia rett før de kommer til Norge. Omtrent halvparten er italienere, noen har allerede kommet.
– Jeg googlet, og skjønte at utstyret vi trengte er det samme som brukes i byggebransjen. Da tok jeg en ganske selvstendig beslutning, sier kommuneoverlegen.
Han går «på shopping» etter masker fra ulike byggevarefirma rundt i Elverum, og sjekker hyllene på Felleskjøpet. Han kjøper 100 masker i den tro at vi kommunen har for mange år frem i tiden.
På Haukeland i Bergen blir det raskt klart at sykehuset må bestille betydelig med utstyr lokalt likevel. Nå er markedet omtrent støvsugd.
– Sykehuset mistet verdifulle uker der store ekstrabestillinger ikke ble gjort, sier intensivoverlege Hans Flaatten til Filter Nyheter.
Flaatten er sikker på at sykehuset hadde begynt innkjøpene tidligere om det ikke hadde vært for beskjeden fra myndighetene om ikke å hamstre. I tillegg sier han at flere helseregioner en stund feilaktig trodde at det allerede fantes et stort, nasjonalt smittevern-lager på Østlandet.
– Det var mye informasjon som ble holdt tilbake, også for oss i sykehusene, spesielt om hvor mye smittevernutstyr vi hadde nasjonalt, sier Flaatten, og sikter til at Helsedirektoratet har nektet å oppgi konkrete tall underveis.
Han forteller at det var «stor jubel» i Helse Vest så sent som i fjor over at helseregionen hadde greid å bruke opp et lokalt smittevernlager fra svineinfluensaens dager.
– Når det gjelder beredskap, så tror jeg Helse-Norge var helt på null. Dette var egentlig det verste tidspunktet vi kunne gått inn i en pandemi på, mener overlegen.
På en pressebrifing om tiltak mot koronaviruset forteller direktør i Helsedirektoratet, Bjørn Guldvog, at de planlegger for at en av fire nordmenn kan bli smittet av koronaviruset, at det kan føre til nærmere 16 000 ekstra sykehusinnleggelser og at all annen behandling må utsettes om vi får mye smitte samtidig. Helsedirektoratet har kartlagt smittevernustyret i helsetjenesten.
– Vi har en helt god kapasitet på smittevernutstyr for en normalsituasjon, men leveransene kan svikte på sikt, sier Guldvog.
I ettertid er det vanskelig å forstå hvorfor helsemyndighetene fremdeles snakker om en normalsituasjon.
Fylkesmannen Innlandet kaller for første gang kommunene inn til møte med korona som tema. Smittevernsutstyr står ikke på agendaen.
Hopprennet i Åmot går av stabelen. Det er trykket stemning. Mange deltakere kommer fra Østerrike. Kommuneoverlege Ole Lohmann deltar på infomøter med den internasjonale arrangementsledelsen om smitteverntiltak under arrangementet.
Presset på kommuneoverlegen er imidlertid ikke over. Det største arrangementet i Åmot går av stabelen i mars: Birkebeineren, som med sine 12 000 tilreisende tredobler antall mennesker i den 4300 innbyggere store kommunen. Flere fra det koronasmittede kontinentet. Det er hans ansvar å avgjøre om arrangementet bør avlyses.
Fylkesmannen i Møre og Romsdal melder nå om alvorlig mangel på smittevernutstyr, særlig pustemasker, og ber helsedirektoratet iverksette tiltak som sikrer tilgang til smittevernutstyr.
I Åmot tar kommuneoverlegen kontakt med fylkesmannen med ønske om beslutningsstøtte for avlysning av Birkebeineren.
– Jeg følte jeg fikk lite backing i å ta de beslutningene fra fylkesmannen. Jeg fikk til svar at det var min beslutning, og at jeg fikk ta den i tråd med Folkehelseinstituttets retningslinjer, sier Lohmann.
Han purrer og purrer den neste uken.
Det er tirsdag, Oslo Universitetssykehus (OUS) har 280 ansatte i karantene, og det er klart at helsevesenet i Norge overhodet ikke er forsynt med den mengden personlig smittevernsutstyr som trengs for å trygge helsepersonell og hindre at sykehus, sykehjem og andre helseinstitusjoner blir smitte-drivere.
Denne dagen sender Helsedirektoratet ut et varsel til alle landets kommuner og fylker om at det er en «truende mangelsituasjon for smittevernutstyr» ute i landets lokalsamfunn: På legekontor, i hjemmetjenesten, sykehjem, legevakten, omsorgsboliger.
Særlig pustemasker klasse FFP2, som beskytter mot dråper og partikler som svever i luften, og FFP3, som beskytter mot virus, er mangelvare.
Helseminister Bent Høie samler representanter fra industri og næringsliv for å diskutere hvordan Norge kan sikre seg tilstrekkelig med smittevernutstyr når lagrene krymper.
Nå har det gått over en måned siden fagfolk som Preben Aavitsland i FHI koronaviruset ville bli en pandemi som også kom til å ramme Norge.
Direktør Bjørn Guldvog i Helsedirektoratet sier i den daglige pressekonferansen at norske myndigheter.
– Vi har utstyr i flere uker, men vi trenger hjelp til å få mer leveranser eller få alternative løsninger på plass.
Henvendelsene lar ikke vente på seg. E-poster Filter Nyheter har fått innsyn i, viser at hundrevis av aktører – både privatpersoner og etablerte selskaper – tar kontakt med sentrale myndigheter i dagene som følger.
Det skal bli svært utfordrende å skille skitt fra kanel. I noen tilfeller er det enklere å se hva som kan bortprioriteres:
Helsesjef Kari Simensen i Åmot er samtidig ute og «raider» hyllene i de lokale isenkrambutikkene. Kommunen sikrer seg slik et lager av masker og briller.
«Hvorfor har dere ikke forutsett at man kunne slippe opp for smittevernutstyr?», spør som publiseres neste dag. «Det er vanskelig på forhånd å vite hva det blir mest behov for, og det er sikkert læring vi kan trekke her når dette er over», svarer Høie avisen.
Vel. Markedskollaps og mangel på smittevernutstyr er ingen ny erfaring for Norge. Dette er kjente tema i helsevesenet:
I en gjennomgang av , skriver Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB):
«Erfaringer fra ebolautbruddet i Vest-Afrika har vist at det kan være vanskelig å skaffe nok smittevernutstyr i en situasjon hvor man konkurrer med andre innkjøpere over hele verden. Det er derfor ønskelig at helseforetakene har tilstrekkelig med lagret smittevernutstyr».
I en evaluering Oslo Universitetssykehus (OUS) sendte til sin eier Helse Sør-Øst i kjølvannet av svineinfluensaen i 2009, skriver sykehuset at .
Til sammen 113 personer har nå testet positivt på koronavirus i Norge. De aller fleste er smittet i utlandet, eller er i nær forbindelse med utenlandsreisende. Avdelingsdirektør ved FHI, Line Vold, sier smittespredningen snart kan gå over i en fase hvor man ikke klarer å spore smitten.
Helsedirektoratet ber de regionale helseforetakene om å gi Sykehusinnkjøp oppdraget om å koordinere innkjøp og fordeling av personlig smittevernutstyr til både sykehus og kommunene under pandemien.
I tillegg skal Sykehusinnkjøp undersøke om det finnes aktører i Norge som kan starte nyproduksjon av smittevernutstyr som tilfredsstiller standardene til utstyr.
Folkehelseinstituttet melder at de ikke lenger klarer å oppspore hvor enkelte av de registrerte smittede har fått viruset fra.
Stemningen nasjonalt er denne uken gått fra anspent til panikkartet, og regjeringen kritiseres sterkt fra flere hold for å være for tilbakeholdne med å ta nasjonale, felles grep mot smittespredning, og i stedet overlate vurderinger og beslutninger til hver enkelt kommuneoverlege - det være seg håndtering av flyreisende fra Italia til store arrangementer, kollektivtransport og skoler.
Enkeltkommuner, ikke minst Oslo og Bergen, er i ferd med å ta drastiske grep på egen hånd og framskynder en dramatisk beslutning fra regjeringen.
Åmots kommuneoverlege har endelig fått aksept for et møte med fylkesmannen. Dato for møtet: 12. mars. Kvelden derpå melder regjeringen av alle arrangement over 500 deltakere avlyses.
Ole Lohmann slipper ta Birken-beslutningen alene.
Regjeringen innfører de mest inngripende restriksjonene på norsk samfunns- og næringsliv landet noensinne har hatt, utenom i krig.
Samme dag sender Helsedirektoratet brev til fylkesmenn og kommuner om at «Norge har i dag ikke nok forsyninger av enkelte typer personlig smittevernutstyr», og at innkjøp og fordeling av smittevernsutstyr skal koordineres.
«Ikke nok» er et mildt sagt et forsiktig uttrykk.
Norge har i realiteten bare munnbind for noen dagers forbruk:Det er det sykehusene alltid har på huset.
En pandemisituasjon er noe helt annet. Utstyret går med over alt, hele tiden: Folk skal testes, hjemmehjelpstjenesten skal beskyttes på besøk hos syke, på sykehjemmene like så.
I konkrete tall: Sykehjemsetaten i Oslo kommune sender to dager tidligere en melding oppover om at dagsforbruket av smittevernutstyr for én enkelt beboer på langtidshjem er 11 frakker, 11 munnbind og 19 hansker.
På sykehusene går utstyret unna i rasende fart.
I Nittedal kommune har alvoret seget inn over kommuneledelsen. Siden midten av januar har kommuneoverlegen kommet med oppdateringer til ledelsen på koronautviklingen i Kina og etterhvert Italia, men det er ikke før «stenge-uka» at alarmen for alvor går i Nittedal rådhus. Nittedal har vanligvis ikke så mye infeksjonssmitte, og kommunen har heller ikke noe stort lager av smittevernutstyr. I tillegg er de i en periode der det fra før var tid for å gjøre nye innkjøp. På tross av en leveranse på 1800 masker bestilt før 12. mars, går kommunen i praksis tom for utstyr, ganske raskt.
De er ikke alene om å ha avventet. Flere kommuner Filter Nyheter har snakket med, sier kriseforståelsen slo inn med nedstengningen.
Neil Haakonsen er konstituert økonomisjef i Nittedal. Nå blir han satt til å lede innkjøp av smittevernutstyr for alle kommunens helsetjenester. Kommunen «sentraliserer» innkjøpet til kommuneledelsen for å sikre forsyninger og økonomi. Da hadde de ulike helseenhetene prøvd å skaffe utstyr i et par uker allerede. Kommunen kontaktet selvsagt sine faste rammeleverandører. De svarte at de hadde fått beskjed av Sykehusinnkjøp at de bare skulle forholde seg til dem.
Helse Vest går ut dagen etterpå og ber bedrifter om å bidra med det de kan avse av smittevernutstyr.
«Ingen sykehus vil normalt ha et lager liggende for det forbruket som kan komme nå. Det er treghet og ustabilitet i logistikklinjene, vi trenger derfor å øke beholdningen lokalt ganske raskt», sier Rål Røynesdal i Helse Bergen til BA om hvorfor de må gå til dette skrittet.
Sykehusinnkjøp går i rød beredskap. Det innebærer «mobilisering av betydelige ressurser og omlegging av drift» – og at et eget nasjonalt team for innkjøp av smittevernutstyr blir etablert.
Lampene blinker rødt over alt.
Det er fullstendig krise i Nittedal kommune, som henvender seg til de andre kommunene på Nedre Romerike med en akutt forespørsel om munnbind. Nittedal er i ferd med å gå tom på dagen.
Enhetsledere i helsetjenesten ringer innkjøpssjef Neil Haakonsen og lurer på hvor utstyret blir av, de er redde. De useriøse aktørene har gått et hakk nedover i systemet og tilbudt dem utstyr. Det tar tid å forklare hvorfor de ikke kan kjøpe det.
– Det var prekært. Vi jobbet mye på adrenalin. Den følelsen sitter enda igjen, «klarer vi det her?», sier Haakonsen.
Lørenskog kommune kommer til unnsetning: De har 220 munnbind på lager. Selv om Lørenskog har flere pasienter i isolasjon på ulike lokasjoner, noe som øker behovet for utstyr, sender de allikevel 50 munnbind til Nittedal.
Dagen etter er Lørenskog tom for munnbind. Ingen kommuner har noe ekstra å dele.
Denne dagen får ordføreren i Lørenskog, Ragnhild Bergheim, virkelig kjenne på stresset. Hun vet at helsearbeidere i kommunen er redde. Om noe er det dette som holder henne våken om natta: At kommunen kan komme i en situasjon der hun må sende helsepersonell inn i smittesituasjoner uten beskyttelsesutstyr.
– Jeg følte det veldig på kroppen, jeg følte på ansvaret. Hva om en ung sykepleier med unger skulle få korona og i verste fall dø fra barna sine? Og du visste at hun ikke fikk godt nok utstyr...
En av helsearbeiderne er hennes egen datter på 22 år, som jobber i hjemmesykepleien i Lørenskog. Hun skal inn i koronateamet.
– Jeg måtte berolige henne. Vi snakket om at det antagelig var tryggere å gå inn til en person som du vet er smittet, og ha verneutstyr, enn å gå inn ubeskyttet til en som var smittet uten å vite det. Samtidig som uroen lå i bakhodet. Det var en tid med ekstra bekymring, forteller Bergheim.
Heldigvis er det ikke smitte på sykehjemmene i Lørenskog. Noen smittede som bor hjemme trenger helsehjelp, men de fleste er relativt friske og klarer seg med telefonisk oppfølging.
– Vi krysset hender og føtter og det som var, for at vi ikke skulle få smitte inn på sykehjemmene.
«Gjennom flaks» kom det litt utstyr herfra, og litt derfra, slik at Lørenskog akkurat har nok utstyr gjennom helga. Kommunen slipper unna med skrekken.
Haakonsen i Nittedal har ikke jobbet med innkjøp for kommunen før. Men han har jobbet i en førstekonsulentstilling i Folkehelseinstituttet før han tok økonomiutdannelse.
I den andre uka av stengningen jobber innkjøpskoordinatoren 21 timer i døgnet, fem dager i uka. Det renner inn med henvendelser fra firmaer som vil selge dem utstyr. Noen kontakter dem igjen og igjen, og Haakonsen oppdager ikke at han gjør dobbeltarbeid før han ser i søkefeltet i Google at har sjekket dem ut før.
Det som tar tid er å finne ut hvem disse aktørene virkelig er. De fleste aktørene viser seg å være useriøse og faller av i første runde med firmasøk, sjekk av proff.no og konkursregisteret. Mange krever forhåndsbetaling, og at man ikke får pengene tilbake hvis leveransen uteblir.
– Det har vært et blodslit, med mye frustrasjon, å skille ut de useriøse aktørene. Jeg sa til leverandørene at kommunen hadde lastebil, vi kunne kjøre de tolv timene til lageret og hente med bankoverføringer på stedet. Da falt nesten alle fra, sier Haakonsen.
Timeloggen viser at Nittedals økonomisjef, nå kommunens verneutstyrshai, bruker 100 arbeidstimer de første to og en halv ukene etter nedstengingen på å få oversikt over markedet.
En aktør som prøver å utgi seg for å være en utstyrsleverandør er spesielt aktiv på telefonen. I en uke ringer «Glidemiddelspesialisten» gjentatte ganger til Haakonsen. Firmaet eksisterer ikke, og personen sender aldri noe skriftlig.
– Det ble en stående spøk på huset her: «Går det ikke, så kan vi jo alltids ringe Glidemiddelspesialisten».
Til slutt får Nittedal kommune kjøpt håndsprit for to måneder av et av Oslos hipster-destillerier, som normalt forsyner hovedstadens uteliv med tidsriktige drikkevarer. En annen leverandør av overflatesprit, Arkus, tilbyr også varene til prisene som var vanlige før korona.
Det er ikke bare nordmenn med hotmail-adresser som kontakter myndighetene om bistand med smittevernutstyr. Denne dagen får Statsministerens kontor en henvendelse fra den kinesiske milliardæren Jack Ma. Han er Kinas rikeste mann og gründer av teknologiselskapet Alibaba. Kontakten med norske myndigheter går gjennom Jason Pau, Mas egen stabssjef. Gjennom to stiftelser bidrar han med medisinsk utstyr til kampen mot koronaviruset i Europa.
I løpet av dialogen spør Pau om det er mulig å få til en samtale mellom milliardæren og statsminister Erna Solberg, ifølge Dagens Næringsliv.
Regjeringen takker ja til donasjonen fra Jack Ma og Alibaba-stiftelsen, vel vitende om at kinesiske myndigheter i praksis er nødt til å være involvert. Konsekvensene av å stå uten det kritiske utstyret er større enn ubehaget ved å nærmest kunngjøre at Norges beredskap nå avhenger av almisser fra Kina.
Statsministerens kontor har siden sagt at Erna Solberg understreket at Norge ville kompensere verdien av smittevernutstyret med midler til det internasjonale arbeidet med å bekjempe koronaviruset.
Internasjonalt hagler det med meldinger om utstyr som tilsynelatende er kjøpt, men stanset, stjålet eller forduftet på sin ferd gjennom verden, og Norge tar nå ingen bestillinger for gitt før de faktisk krysser norskegrensa.
Helsedirektoratet sender samme dag ut krav til en rekke tilbydere i helsevesenet, deriblant private klinikker, om å rapportere hva de har av kapasitet til å hjelpe under pandemien. Hver enhet skal plotte inn hva de har av en diverse utstyr. Svarfrist er om to dager.
En annen aktør Helsedirektoratet er i kontakt med, er Nasjonal kompetansetjeneste for Aldring og helse, en stor aktør innen demens-feltet. Direktoratet lurer på hvordan situasjonen er «på bakken», ute i sykehjem rundt om i landet. Aldring og helse bruker sin brede kontaktflate og intervjuer personell fra rundt 45 sykehjem.
Det viser seg at det er stor forskjell mellom sykehjemmene. Veldig mange mangler utstyr og må spare på det utstyret de har. Dette fører til at de ikke får øvd på riktige smittevern-rutiner, må gjenbruke utstyr eller la være å bruke utstyr i dagligdagse situasjoner der de vanligvis ville brukt det. Flere er usikre på kvaliteten på det de har: Har hanskene lang nok mansjett? Er slalombrillene, hentet hjemme, gode nok? Hva med de billige Clas Ohlson-brillene?
Noen har enormt behov for å snakke, de forteller om usikkerhet og fortvilelse.
– En sykehjemslege sa til meg: «Får vi Covid-19 innenfor sykehjemsdørene her, så vet jeg ikke hva jeg gjør». En annen var helt fortvilet da de fikk covid-19 smitte på avdelingen: «Smittevernutstyret vi har rekker til vakta i morgen, men så er det tomt!», forteller Siren Eriksen, seniorforsker ved Aldring og helse og professor i sykepleie ved Lovisenberg Diakonale Høgskole.
Hun understreker at alle har gjort en formidabel innsats, men reagerer på graden av mangler og det kaoset som oppstod i flere kommuner. Professoren i sykepleie synes det er underlig at sykehjemmene ikke var bedre forberedt.
– Hvor har smittevernlegene i disse kommunene vært hen? De må ha sovet i forkant, sier Eriksen.
Etter intens jobbing fra Utenriksdepartementet, kan helseminister Bent Høie endelig kunngjøre at Norge får bli med i EUs innkjøpsordning fra og med neste dag, 20. mars.
Det er tre dager for seint til å få del i den enorme leveransen av smittevernutstyr og respiratorer som ankom EU for to dager siden.
«Alle som jobber i helsetjenesten, skal vite at jeg jobber 24/7 for at de skal kunne gå trygt på jobb og ha det smittevernutstyret som de trenger»,
Lastebiler med utstyr som har stått fast i tollen på svenskegrensa fordi svenske myndigheter har ventet på avklaring om disse faller under EUs eksportforbud, får kjøre inn i Norge.
På ettertrykkelig oppfordring fra EUs handelskommisær understreker helseministeren på den nasjonale pressekonferansen at EU- og EØS-landene står sammen, og at varene som tilflyter Norge etter denne ordningen ikke skal re-eksporteres ut av landet.
Litt lengre ned i myndighetenes hierarki får helsetoppene for Sør- og Østlandet melding fra sine innkjøpere om at de ikke klarer å skaffe mer utstyr fra sine faste leverandører. De begynner å lete etter nye leverandører, men selv om de finner selskap som har utstyr, får de det ikke hjem. Passasjerflytrafikken har gått kraftig ned over hele verden. Det er i buken på disse flyene mye av smittevernutstyret på det globale markedet fraktes.
Nestkommanderende i Helse Sør-Øst, Jan Frich, bruker følgende bilde for å beskrive situasjonen:
– Det var som å sitte i en båt og fiske, og ikke få noe. Så vi flyttet båten, fikk masse napp, men vi fikk ikke fisken opp i båten.
Frich og resten av innkjøperne i helseforetaket - med sterkt påtrykk fra regjeringen, som nå er ordentlig nervøse - skjønner at Norge må stå for frakten selv. De tar kontakt med UD og Avinor, og får satt opp en ordning med et eget team på få timer.
Samtidig, hos Sykehusinnkjøp, foregår det et nær døgnkontinuerlig arbeid for å lande avtaler. Der Helse Sør-Øst bestiller utstyr og sier hvor mye de skal ha av hva, er det Sykehusinnkjøp som faktisk gjennomfører bestillingen. Seks personer jobber fulltid med å registrere, vurdere, avslå eller prioritere ulike henvendelser, som ofte talte 3-400 i døgnet.
Innkjøperne mottar i underkant av 5800 henvendelser denne våren, der omtrent en tredel handler om smittevernutstyr. Flere av de nye leverandørene som meldte seg har erfaring med å importere varer som moteklær eller sportsutstyr fra Kina, men har aldri handlet smittevernutstyr.
Leverandørene jobber på natta norsk tid med å kartlegge kapasiteten i kinesiske fabrikker, som åpner klokken 0100 norsk tid, samt samler inn dokumentasjon og godkjenninger. Ofte så tidlig som i 05-tiden om morgenen kan Sykehusinnkjøp bli kontaktet av leverandørene med informasjon om hva som er mulig å skaffe, og hva det vil koste.
Ofte er svarfristen på bare noen timer: Fabrikkene ønsker gjerne en endelig avklaring innen de stenger i 10-11-tiden på formiddagen norsk tid.
På to og en halv uke har antall ansatte i karantene på Oslo Universitetssykehus (OUS) steget fra 280 til over 1000. Og OUS er ikke alene. Helsedirektør Bjørn Guldvog kaller økningen «skremmende». Dette får store konsekvenser, både for pasienter og for dem som må fylle hull i vaktlister. «Men vi skal klare dette sammen. Det finnes rett og slett ikke noe alternativ», skriver han i .
At det relativt patosfylte brevet fra «sjefen» til de ansatte kommer akkurat denne dagen, er det en grunn til. Samme dag tikker nemlig et brev fra Guldvogs direktorat inn i Helsedepartementets innboks. Det handler om smittevernutstyr:
Beskrivelsen er ment som argumenter fra direktoratet til helsedepartementet for hvorfor de må få fortsette å holde hemmelig hvor dårlig det står til. Selv om alle nå vet at de er lite utstyr, svarer helsemyndighetene aldri på spørsmål om hvor lite det her. Det går i ulne svar av typen «for øyeblikket har vi nok». For øyeblikket? Hvor langt er et øyeblikk? Det får folk ikke svar på.
Direktoratet er redd for at hvis produsenter og leverandører ute i verden får vite «hvor sårbar Norge er», så kan prisene skrus opp ytterligere, og det kan bli ekstra vanskelig å få tak i utstyr. De er også bekymret for å skape redsel i befolkningen.
På TV og i avisene leser folk om pasienter som fyller opp sykehuskorridorene i Madrid, og slitne italienske leger som ikke lenger makter å hjelpe alle som trenger hjelp. I Norge forbereder norske sykehus seg på det verste. De avlyser operasjoner og behandling som ikke er akutte for å gjøre plass til koronapasienter, og lærer opp kolleger i behandling av alvorlig og kritisk syke så fort de kan.
Fire dager dager etter Helse Sør-Øst, UD og Avinor teamet opp for å starte smittevern-transport for egen maskin, lander det første flyet med munnbind. En million stykker.
Det er så stort at statsministeren stiller opp på lageret på Skedsmo for å skysse lasten av gårde på vei ut i landet. det nå ser ut som landet er dekket i alle fall for en periode fremover.
Samme dag kommer hipster-håndspriten til Nittedal, samt skoovertrekk og avfallsposer.
– Det var en utrolig lettelse. Endelig kom det noe inn, som vi kunne levere ut, sier innkjøpssjef Neil Håkonsen.
Spriten kommer på 25-litersdunker, en «umulig» størrelse å bruke i det daglige.
Haakonsen kjører til Biltema og kjøper alt de har av heverter, 40 stykker. Folk i kassakøen tar bilde av «dagens hamstrer».
Ordfører og rådmann i Tønsberg kommune sender et brev til Helse- og omsorgsdepartementet. De innleder med å skryte av den sentrale innkjøpsordningen og samarbeidet med fylkesmannen for å sende inn bestillinger. Det er bare et problem: Det kommer ikke noe utstyr.
Til nå har ikke denne ordningen skaffet kommunen en eneste hanske eller frakk, og i alle fall ikke noen munnbind.
– Det ville vært klokt med et sentralt system, om det hadde fungert. Men det gjorde det på ingen måte. Jeg tror ikke vi fikk noe derfra, sier ordfører Anne Rygh Pedersen, som forlot jobben som avdelingsdirektør for forebygging og sikkerhet i Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap for å ta over ordførerklubba i Tønsberg i fjor.
Tønsberg kommune er i ferd med å gå tom, i alle ledd. Det er smitte i kommunen, og det har vært tilløp til kaos utenfor legevakta helgen som var. De er, selvfølgelig, ikke alene om verken knapphet eller kaos. Ordføreren vet at det er en spesiell og vanskelig situasjon, men er frustrert og ber likevel helsemyndighetene innstendig om å gjøre «det som er mulig» for å få fart på leveransene til kommunene.
Kommunene mener at det kun er gjennom nasjonale og regionale bestillings- og fordelingsordninger at Norge kan få til en rettferdig og faglig riktig fordeling av utstyret.
Kort tid etter brevet er sendt, får de beskjed fra Fylkesmannen: De må klare seg selv.
– Det hadde blitt mye mindre armer og bein i kommunene hvis vi hadde fått beskjed om å kjøpe inn ekstra utstyr tidligere, i februar. Det er mye som tyder på at Helsedirektoratet ikke var så forberedt som de burde være. Vi husker jo alle at nær halve ledelsen i Helse-Norge ble sendt i karantene da smitten kom til landet, sier ordføreren.
Dagen etter purrebrevet fra Tønsberg om smittevernutstyr tikker inn, skryter Bent Høie av Helse Sør-Øst, Utenriksdepartementet og de andre aktørene som jobber med å skaffe utstyr på regjeringens daglige pressekonferanse:
«Mye av innsatsen vår er rettet mot Kina og kinesiske myndigheter, og har allerede gitt gode resultater. Det er Norge svært takknemlig for», sier Høie med ettertrykk på hvert ord i siste setning.
Samtidig melder han at restriksjonene for sosial omgang strammes inn: Kun fem personer kan møtes samtidig.
Først i dag, halvannen måned etter Helsedirektoratet sendte ut beskjeden til helseforetakene i Norge om å melde inn hvor mye smittevernutstyr de har, blir det offentlig kjent hvor mye som mangler i kommunenorge i rene tall.
Norske kommuner trenger 1,8 millioner munnbind og 5,2 millioner hansker, viser en oversikt som landets fylkesmenn har innrapportert til Helsedirektoratet.
Det mangler flere hundre tusen masker.
Behovet er særlig stort i Nord-Norge, på Østlandet og i Telemark. Det er en knapp måned siden Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN) i avisa Fremtid i Nord uttalte at «vi har det vi trenger på UNN».
Sykehusets kommunikasjonsrådgiver medga den gang, 29. februar, at det kunne bli mangel på smittevernutstyr, «men at det er langt dit».
- Om det «tar full fyr» vil det kunne oppstå mangel, men vi er godt forberedt, sa rådgiveren til avisa.
Samtidig er det klart for Helse Sør-Øst at kommunene, som rapporterer inn sitt behov, har en svært varierende risikoforståelse.
En kommune med et tusentalls innbyggere melder på et tidspunkt inn behov for flere hundre masker av den mest avanserte pustebeskyttelsen, selv om de har én koronapasient. På samme tid kan Oslo, Norges største kommune med mer enn dobbelt så mange smittede som den lille kommunen har innbyggere, melde inn halve behovet.
Hadde Oslo hatt samme risikoforståelse ville byen bestilt halvannen million av de mest avanserte maskene.
Jack Mas leveranse er på plass: Store mengder smittevernutstyr ankommer Norge fra Shanghai.
Samme dag får helseminister Bent Høie respons fra kommuner som har merket seg uttalelsene om at Norge nå er «sikret for en periode».
Ordføreren i Lørenskog kommune, Ragnhild Bergheim, sender brev på vegne av alle kommunene på Nedre Romerike. Hun gjør det klart at de har fått med seg at Helse Sør-Øst har lykkes i å få tak i smittevernutstyr.
Det har ikke kommunene på Nedre Romerike, de opplever tvert imot at «de ikke har fått tilgang til denne felles innkjøpsordningen».
For å vise hvilken situasjon kommunene står i, trekker ordføreren frem historien fra uken før.
– Den tida var veldig «heavy», for vi opererte helt tiden på marginen med hensyn til tilgang på utstyr, forteller Ragnhild Bergheim.
Det var greit nok å få beskjed om at kommunene måtte være flinke å låne av hverandre lokalt, men det nyttet jo ikke når ingen hadde noe å låne bort lengre. Leverandørene som kommunen selv bruker til innkjøp av verneutstyr, er de samme som Sykehusinnkjøp bruker. Lørenskog har liten sjanse til å konkurrere med dem nå.
– Det eneste stedet vi i realiteten kunne få tak i noe, var av aktører som solgte til veldig høye priser, til usikker kvalitet. Det var en Catch 22-situasjon. Alle veiene var blokkerte, og den veiledningen vi fikk, ledet til en vei som ikke førte frem til målet, sier hun.
Ordføreren har vært småforbannet. Norge, «verdens rikeste land», hadde altså ikke nok smittevernutstyr. Det sviktet på det mest basale da pandemien slo til.
Tidligere sivilombudsmann Arne Fliflet går knallhardt ut mot helsemyndighetenes stadige tilbakeholdenhet og mumling når det gjelder hvor mye smittevernutstyr som faktisk finnes i Norge.
«Man var meget tilbakeholden med å gi opplysninger under Tsjernobyl-ulykken, fordi man var redd for å skape frykt. Jeg trodde vi hadde kommet lenger i dag», sier Fliflet
Sivilombudsmannen er blant annet satt til å passe på at etater og myndigheter følger Stortingets lover for åpenhet og informasjon ut til medier og befolkningen.
Helsedirektoratet beklager siden begrunnelsen om å ikke skape frykt, men står på argumentet om at konkret informasjon om ståa vil kunne svekke staten kraftig i markedet.
Dagen etter en tillitsvalgt i Sykepleierforbundet har karakterisert regjeringens «nød-respiratorer» for en tidlig aprilspøk, renner det over for Aina Nicolaisen på Lillehammer legevakt. Hun er verneombud, og har fått mer enn nok av helseminister Bent Høies forsikringer om at det nå er utstyr å få for leger og sykepleier.
Det er ikke slik virkeligheten ser ut på legevakten i Lillehammer. De har 49 gule frakker, cirka 2000 pasientmunnbind, som egentlig ikke holder mål, 28 kirurgiske munnbind med visir, og 85 kirurgiske munnbind uten. Munnbind med luftveisfilter er det få av. Kun briller har legevakten nok av, for de kan vaskes, i tillegg til to vaskbare visir.
458 ansatte ved sykehusene er påvist koronasmittet, og antallet har økt jevnt og trutt gjennom krisen. Det syder og koker hos flere i helsevesenet enn Aina Nicolaisen på Lillehammer legevakt.
«Det er en viktig oppgave for meg å sørge for at helsepersonell som står i front i dette arbeidet har forsvarlig smittevernutstyr», sier Bent Høie på dagens pressekonferanse.
Han gjentar at det jobbes hardt og målrettet for å skaffe utstyr, og har endelig en godbit i ermet: 1,2 millioner munnbind, 13 000 visir og 40 000 smittevernsfrakker blir nå levert ut til kommunne, og mer er på vei.
Assisterende fungerende direktør i Helsedirektoratet, Espen Rostrup Nakstad, sier utstyret skal holde de nærmeste ukene.
«Vi er veldig glad for at Kina kan levere til Norge i en periode hvor behovet er stort», sier Nakstad.
Denne dagen blir det klart at , og regjeringen kan si den har lykkes med sin strenge strategi om nedstenging.
– Vi har nå sammen fått kontroll på viruset, derfor kan vi åpne opp samfunnet litt etter litt. Vi skal gjøre det sammen, kontrollert og over tid, sier statsminister Erna Solberg i en pressemelding som publiseres 7. april.
Norge går inn i påsken med lettelse. Vi klarte det.
Men den prekære mangelen på smittevernutstyr har på langt nær ordnet seg. Den kritiske mangelsituasjonen varer gode to uker også etter påsken, mens følelsen i befolkningen er at det verste er over. De ansatte i Sykehusinnkjøp jobber fortsatt døgnet på tamp med å lande avtaler.
At det er tilstrekkelig med smittevernutstyr er en oppfatning som ikke deles blant alle. I kommunenorge murres det, kraftig. Kommunene føler seg forbigått i den nasjonale innkjøpsordninga. De får bare 20 prosent av utstyret staten klarer å få inn, og det kommer kun i tilfelle helt akutt brannslukking. Samtidig meldes det om at sykehusene får. Det brygger opp til konflikt mellom kommunalt ansatte helsearbeidere, og sykehusenes. De mener at de ikke får nok.
En intensivsykepleier på Rikshospitalet begrunner klagen:
Nesten fem måneder ut i korona-situasjonen internasjonalt er det duket for et møte mellom Helsedirektoratet og fem kommuner på det sentrale Østlandet: Oslo, Bærum,
Lillestrøm, Nordre Follo og Ullensaker. De har krevd svar om den nasjonale ordningen for fordeling av smittevernutstyr.
Kommunene beskriver at de fortsatt får for lite hjelp gjennom den sentrale ordningen samtidig som de selv strever med innkjøp. Helsedirektoratet kaller det «en krevende rasjoneringssituasjon», mens Helse Sør-Øst er mer direkte:
«Det ble pekt på at det er uheldig om det oppstår konflikt og mistenksomhet mellom ansatte i sykehus og i den kommunale helse- og omsorgstjenesten på grunn av fordeling av smittevernutstyr», heter det i referatet som direktoratet skriver i etterkant av at Filter Nyheter har etterspurt det.
Det er først i siste halvdel av mai at Helse-Norge faktisk er i stand til å bygge opp lagre i stedet for å kjøre alt utstyret rett ut «i kverna» i avdelingene. Det er også utlyst en anbudskonkurranse på 20 millioner munnbind – og en tilsvarende konkurranse er planlagt etter sommeren.
De siste tre månedene har Sykehusinnkjøp kjøpt smittevernutstyr til over 990 millioner kroner – i et vanlig år handler Sykehusinnkjøp tilsvarende utstyr for rundt fem prosent av samme sum. 120 nasjonale kontrakter med ulike leverandører av smittevernutstyr er inngått.
Utstyret, som blant annet omfatter , er kontrollert og godkjent for distribusjon. Til sammenligning bruker norske sykehus i en normalsituasjon cirka 6-7 millioner munnbind i året.
Norge har, som helseminister Bent Høie flere ganger har understreket, kjøpt seg tid. Tid til å hamstre, tid til å lære opp helsepersonell i å behandle alvorlig korona-syke.
For historien er ikke over. Helsevesenet forbereder seg nå på at viruset kan komme tilbake til høsten. Enten i form av nye, lokale utbrudd, eller en stor, andre bølge. Da vil det internasjonale markedet for personlig smittevernutstyr igjen bli satt under press, og Norge kan havne i skvisen.
Først da får vi svaret på om vi virkelig er forberedt.
