Loading
«Vi er i mulighetsvinduet. Hvilken som helst dag nå, kan Russland gå til militær aksjon mot Ukraina».
Det sa USAs nasjonale sikkerhetsrådgiver Jake Sullivan søndag.
USA har i en måned advart om at Russland kan komme til å angripe Ukraina når februarfrosten har satt seg i bakken.
Mer enn 100 000 russiske soldater er utstasjonert på grensen til Ukraina, og bilder og videoer på sosiale medier viser det som skal være russiske militærtog frakte stridsvogner og artilleri til grenseposter i vest.
De siste ukene har Russland sendt flere tusen soldater og stridsvogner til Hviterussland (Belarus) – Ukrainas naboland i nord. Fra den hviterussiske grensen er det bare en 200 kilometers kjøretur ned til Kyiv, hovedstaden i Ukraina.
Kommer Russland til å invadere Ukraina? Og hva ønsker president Vladimir Putin i så fall å oppnå med det?
Det tidvis turbulente forholdet mellom Russland og Ukraina går langt tilbake i tid. For tusen år siden var landområdene del av et felles ortodoks rike, med hovedstaden Kiev som maktsentrum.
Men siden Sovjetunionens oppløsning, har Ukraina tatt skritt for å bli mindre avhengig av sin mektige nabo.
Siden 2002 har ukrainske ledere snakket om å «ta det europeiske valget» og søke nye, politiske og økonomiske allianser utenfor det post-sovjetiske området. Så sent som torsdag signerte Ukraina en frihandelsavtale med Tyrkia.
Da Ukraina fikk visumfrihet med EU i 2017, uttalte landets daværende president Petro Porosjenko:
«I dag har Ukraina ferdigstilt skilsmissen med Det russiske imperiet».
Men Russland vil ikke skrive under på skilsmissepapirene.
Putin fikk Ukrainas president til å gå bort fra sine planer om europeisk forbrødring i 2003, og i 2013 presset Kreml ukrainske myndigheter til å skrinlegge signeringen av en «assosieringsavtale» med EU.
Da den pro-russiske presidenten Viktor Janukovytsj ble avsatt etter voldsomme demonstrasjoner i februar 2014, annekterte Russland Krim-halvøya en knapp måned etter.
Med en fryktinngytende styrkeoppbygging på nabolandets grense, krever nå Putin sikkerhetsgarantier om at Ukraina aldri blir del av forsvarsalliansen NATO.
Skal Ukrainas orientering mot Vesten hindres med makt?
– Den klassiske geostrategen Zbigniew Brzeziński mente at hvis man én gang for alle skulle ta et oppgjør med den russiske imperie-tankegangen, burde man lage en akse som gikk gjennom Frankrike, Tyskland, Polen og Ukraina.
Det forteller professor Geir Flikke ved Universitetet i Oslo, der han forsker på russisk og ukrainsk politikk, historie, kultur og samfunn. Han utdyper:
– Tanken var at hvis disse fire landene ble befestet i et europeisk fellesskap og samarbeid, ville Russlands drøm om imperium være historie. Så her er det tenkning også på vestlig side som befester den geopolitiske viktigheten av Ukraina.
Landområdene i dagens Ukraina, som betyr «landet ved grensen», har gjennom historien vært gjenstand for flere erobringer og blant annet ligget under Polen, Østerrike, Tyskland og Ententemaktene under første verdenskrig.
Ukraina var en sosialistisk republikk under Sovjetunionen før landet ble selvstendig i 1991. Under Sovjetunionen ble Ukraina rammet av hungersnød som resultat av Josef Stalins kollektivisering av landbruket, og fem millioner ukrainere døde av sult.
De historiske forbindelsene mellom Russland og Ukraina skriver seg helt tilbake til middelalderen, da deler av nåtidens Ukraina, Hviterussland og Russland var et politisk territorium styrt fra Kiev – det såkalte , Kievan Rus, eller Gardarike, slik det omtales i norrøne skrifter.
Kievriket varte fra slutten av 800-tallet til midten av 1200-tallet da mongolske tatarer invaderte området. På 900-tallet ble riket kristnet til ortodoks kristendom av storfyrsten Vladimir den store.
Kievriket som det felles historiske opphavet til de senere, selvstendige statene Russland, Ukraina og Hviterussland.
Ifølge tradisjonen går det en ubrutt slektslinje fra væringen Rurik – grunnleggeren av Rurik-dynastiet som regjerte i Kievriket og etterfølgende riker som Storhertugdømmet Moskva – til Ivan 4. den grusomme på 1500-tallet som erklærte seg Den første tsar av Russland.
I biografien The New Tsar – The Rise and Reign of Vladimir Putin fra 2015, mener forfatter og New York Times-journalist Steven Lee Myers å vise at president Vladimir Putin ønsker å gjenreise Russland som et russisk imperium inspirert av gammel russisk historie.
Myers beskriver da Putin, i presidentens årlige tale i april 2005, erklærte at Sovjetunionens kollaps var en av «århundrets store geopolitiske katastrofer» og et «drama for det russiske folk» der flere titalls millioner russere plutselig «befant seg på utsiden av det russiske territoriet» og der «oppløsningsepidemien spredte seg til Russland selv».
I talen siterte presidenten Ivan Iljin, en russisk politisk og religiøs tenker fra forrige århundre, som omfavnet idéen om en ortodoks-russisk identitet og begrepet om såkalt «suverent demokrati».
Putins appell til russisk nasjonalfølelse skjedde noen knappe måneder etter at Ukraina hadde innsatt pro-vestlige Viktor Jusjtsjenko som landets president – rivalen til den pro-russiske presidentkandidaten som Putin hadde .
Hovedkravet til Russland i de pågående forhandlingene med USA og NATO er en garanti fra den vestlige alliansen om at Ukraina aldri blir tatt opp som NATO-medlem – et krav vestlig side har fastholdt at er umulig å innfri.
Karsten Friis er seniorforsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) der han leder forskningsgruppen for sikkerhet og forsvar.
Friis mener forhandlingene avdekker grunnleggende uenigheter mellom Russland og Vesten, der Russland vil ha interessesfærer og muligheten til å avgjøre mindre lands skjebne, mens vestlig side ikke vil kompromisse på demokratiers rett til å velge sin egen kurs.
– Så er nok Ukraina helt spesielt i Kremls nasjonalistiske selvbilde, legger han til.
Geir Flikke minner om at det nåværende Russland, sammen med Kina, grenser til flere land enn noe annet land i verden og at det å vokte områdets grenser er en «formidabel oppgave» i seg selv.
– Det er blitt tydelig med disse sikkerhetsgarantiene – i anførselstegn, må jeg si – som Russland nå etterspør, at Russland ser på Ukraina som en buffer. Det spørs nok om ikke den tankegangen har vært sterkt til stede hele tiden.
Flikke viser til den geografisk viktige plasseringen som Ukraina har i forhold til Kaukasus og transportåren til Kasakhstan på den andre siden, og Russlands ønske om kontroll i området. Ifølge ham var erobringen av Kaukasus på 1800-tallet en stor milepæl for Russland.
– Vi vet at russerne har vært svært opptatte av å trygge grensene syd i Kaukasus spesielt. Det har vært Putins program siden begynnelsen av 2000-tallet: forhindre oppløsning av Den russiske føderasjon, slå ned på opprør i Tsjetsjenia, og bekjempe det Kreml den gang kalte «internasjonal terrorisme» langs egne sydgrenser, sier han, og utdyper:
– Jeg vil tro at frykten for disse sydgrensene nærmest er en permanent bekymring i russisk-strategisk tenkning.
Da den såkalte «Roserevolusjonen» brøt ut i Georgia i november 2003 og avsatte det pro-russiske styret til fordel for et vestlig orientert et, falt ikke dét i god jord. I kjølvannet fulgte militær konflikt og russisk støtte til utbryterregionene Sør-Ossetia og Abkhasia noen år senere.
Kort tid etter Roserevolusjonen, i mars 2004, ble Estland, Latvia og Litauen ved Russlands vestlige grense innlemmet i NATO som nye medlemmer.
Til NATO-ministrene i Brüssel Russlands utenriksminister Sergej Lavrov at utvidelsen med de baltiske landene var et feiltrinn:
«Tilstedeværelsen av amerikanske soldater ved vår grense har skapt en slags paranoia i Russland».
(USA utstasjonerte ikke soldater i Baltikum før i 2014, da Russland annekterte Krim-halvøya, red.anm.)
– Det optimale for Russland ville være å sikre en økonomisk og, til en viss grad, politisk integrasjon av Ukraina i et samarbeid med Russland. Det tror jeg også var målsetningen til Putin da han kom tilbake til presidentperioden i 2012, forklarer Geir Flikke.
Allerede i 2003 ønsket Russland å gå sammen med Ukraina, Hviterussland og Kasakhstan om en avtale om et fellesøkonomisk område. Tanken var at området med tiden skulle utvikle seg til en tollunion og være et økonomisk og politisk motsvar til EU.
Prosessen ble imidlertid satt på vent da den såkalte «Oransjerevolusjonen» brøt ut i Ukraina i november 2004, som en protest mot og lite troverdige valgresultat som ga daværende statsminister og Russland-venn Viktor Janukovytsj presidentmakten.
Rivalen til Janukovytsj var den populære, vestlig-orienterte Viktor Jusjtsjenko.
Noen uker før valgdagen, hadde Jusjtsjenko nesten mistet livet i et som etterlot ham med et vansiret ansikt. Jusjtsjenko selv nestsjefen for De ukrainske sikkerhetsstyrkene, Volodymyr Satsyuk, som han hadde vært på middag hos, for å stå bak. Saken ble aldri oppklart og Satsyuk lever i dag i eksil i Russland.
Janukovytsj til slutt presidentembetet til Jusjtsjenko da folkets krav om nyvalg ble hørt av ukrainsk høyesterett.
Russland ga imidlertid ikke opp integrasjonsplanene så lett.
Sammen med Hviterussland og Kasakhstan signerte Russland i 2007 en avtale om å etablere en felles tollunion. Avtalen ble forløperen til det som i dag er Den eurasiske økonomiske union (EAEU) med et indre marked og fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft tilsvarende EU.
I årene som fulgte, utvidet Putin det økonomiske samarbeidsområdet til å omfatte Armenia og Kirgisistan. Målet hans at alle tidligere sovjetrepublikker (med unntak av Baltikum, som var del av EU) ble medlemmer av unionen.
Ukraina var en slik tidligere sovjetrepublikk.
Høsten 2013 gjorde Putin igjen fremstøt mot Ukraina, der Janukovytsj etter noen års ventetid likevel hadde blitt president.
Fra Moskva ble Janukovytsj-styret bedt om å utsette signeringen av en planlagt «assosieringsavtale» som skulle etablere en politisk og økonomisk forbindelse mellom Ukraina og EU.
Putin uttalte at en frihandelsavtale mellom Ukraina og EU ville utgjort en mot russisk økonomi.
Beslutningen til ukrainske myndigheter 21. november 2013 om å utsette avtalesigneringen, utløste «Euromajdan» – en tre måneder lang protestbevegelse der demonstranter okkuperte offentlige bygninger og havnet i voldelige og tidvis fatale sammenstøt med politiet.
Ukraina er en av verdens største eksportører av korn. På markene i det arealstore landet dyrkes det blant annet hvete, bygg og mais.
– Økonomisk er Ukraina naturligvis et kornkammer, det var det også historisk sett, sier Flikke.
I tillegg har landet store kullreserver. Donetsbassenget – på kort «Donbas» — strekker seg over områdene Donetsk og Luhansk øst i Ukraina, og over Rostovområdet sørvest i Russland. Det er i industriområdet øst i Ukraina at pro-russiske separatister med støtte fra Russland har kjempet mot ukrainske myndigheter siden april 2014.
Flikke tror imidlertid ikke at kullgruvene øst i Ukraina er viktige for Russland i det store, strategiske bildet. Om ikke annet fordi kull snart vil bli utkonkurrert av mer fornybare eller «renere» energikilder.
Ukraina er derimot viktig som et transittland for størstedelen av Russlands gasseksport til det europeiske markedet.
Russland har stor økonomisk interesse av å forhindre at landet blir en flaskehals.
Gass-strømmen har også vært en mulighet for Russland til å påvirke ukrainsk politikk mer direkte, forklarer Flikke. Tilgang på gass er for eksempel essensielt for å kunne drive ukrainsk industri.
– Russland har kunnet skru opp gassprisene og på den måten skapt uro i ukrainsk politikk og gjort ukrainske oligarker litt mer tilbøyelige til å lytte til Russlands behov. Det har alltid vært et effektivt virkemiddel for å forhindre at Ukraina drar i vestlig retning.
Han påpeker at Russland gjennom annekteringen av Krim-halvøya og dens tilhørende kontinentalsokkel i 2014, har gjort det vanskelig for Ukraina å utnytte muligheten for en egen gass- og oljeindustri i Svartehavet.
Gassledningene mellom Russland og Ukraina har vært opphav til flere politiske avtaler i landenes maktsirkler.
Som da Putin og daværende president Leonid Kutsjma i 2004 opprettet energiselskapet RosUkrEnergo, delvis eid av Kreml-kontrollerte Gazprom og delvis av et selskap styrt av den ukrainske milliardæren Dmytro Firtasj, for å operere som et ikke åpenlyst nødvendig mellomledd for Ukrainas import av russisk gass.
Firtasj, som skal ha hatt svært stor innflytelse på flere ukrainske president-administrasjoner, er for tiden under fra ukrainske myndigheter for å ha solgt titanprodukter som endte opp i det russiske militæret.
Samme Firtasj var den som Trump-advokat Rudy Giuliani med en stående utleveringsordre til USA i 2019, mot at oligarken fant svertende materiale mot presidentkandidat Joe Biden.
Både Oransjerevolusjonen og Euromajdan startet i kjølvannet av to politiske helomvendinger, der Russland aktivt påvirket ukrainske myndigheter til å gå bort fra en politisk utvikling i mer vestlig retning:
Geir Flikke tror en stor del av ukrainsk politikk fra presidentperioden til Kutsjma og fremover har handlet om å minske landets økonomiske avhengighet til Russland og i større grad se i retning av det europeiske markedet.
Han peker på at den russiske økonomien primært er råvaredrevet, mens teknologien som skal til for å kunne modernisere den ukrainske økonomien finnes på de vestlige markedene.
– Derfor vil nok Ukraina ha mer å hente på handel med EU enn handel med Russland, sier han.
I tillegg er EU attraktivt som arbeidsmarked og som reisemål for ukrainere – særlig for den yngre generasjonen.
En viktig milepæl i landets «europeisering», var da Ukraina fikk innvilget visumfrihet med EU i 2017, noe som gjorde det mulig for ukrainere å være turister og dra på forretningsreiser innenfor EU-området visumfritt.
«Dette er som å komme hjem fra en lang og slitsom reise, nå blir vi en del av den europeiske sivilisasjonen», skal daværende president Petro Porosjenko da avgjørelsen ble kjent.
Den statlige russiske TV-stasjonen RTR på sin side om vedtaket under overskriften: «Porosjenko erklærte den endelige skilsmisse fra Russland».
Flikke tror Russlands politiske påvirkning på Kyiv i dag er betydelig svakere enn det den var for et tiår siden, da Russland-vennlige Janukovytsj satt ved makten og Kreml hadde en solid påvirkning på ukrainsk politikk. Blant annet undertegnet Janukovytsj Kharkiv-avtalen i 2010 som ga russerne nye leierettigheter til Svartehavsflåten frem til 2042.
– Det har nok vært svært personavhengig hva slags «lyttestasjoner» Russland har hatt i Kyiv. Nå er det mye som tyder på at de har færre slike stasjoner.
Han viser til Russlands forrige president Dmitrij Medvedevs «relativt sett hissige» fra i fjor, der Medvedev omtalte ukrainske politikere som folk som det var helt umulig å forhandle med.
– Det var noe som fikk folk til å heve på øyenbrynene, og som tyder på at det nok er større avstand nå mellom Kyiv og Moskva enn noen gang tidligere.
Flikke understreker at Ukrainas rykkvise tilnærming mot Vesten har vært en villet politikk fra ukrainerne selv – også på det sikkerhetspolitiske området.
– Etter 2014 har integrasjon med det transatlantiske fellesskapet – NATO og EU – vært en hovedprioritet i ukrainsk utenrikspolitikk. Det er dokumentert og festet som en del av deres nasjonale sikkerhetsstrategi.
18. mars 2014 annekterte Russland Krim-halvøya etter noen ukers militæroffensiv, i det som det internasjonale samfunnet anser som et brudd på folkeretten.
Putin annekteringen som en direkte følge av at Ukrainas president Viktor Janukovytsj ble kastet under Euromajdan-demonstrasjonene, og med ham – Russlands håp om nære relasjoner mellom de to landene i overskuelig fremtid:
«Vi må starte arbeidet med å returnere Krim til Russland», skal den russiske presidenten ha sagt.
Krim har, med sin strategiske plassering i Svartehavet, vært et ettertraktet territorium opp gjennom tidene. Halvøya har vært erobret av grekerne, perserne, romerne, Det bysantinske riket og Det ottomanske riket, og mongolske tatarer, for å nevne noen. I 1783 ble Krim annektert av den russiske tsaritsaen Katarina den store, men med Krimkrigen på midten av 1800-tallet tapte Russland mye av sin innflytelse i Svartehavet.
– Da Sovjetunionen ble stiftet var Krim-halvøya hverken definert som ukrainsk eller som russisk, men som et autonomt område for krim-tatarer. Og det vedvarte selv om området formelt sett var del av den russiske republikken, sier Geir Flikke.
Forskeren forklarer at det var for å sikre forbrødringen mellom Russland og Ukraina etter stalinismens harde fremferd i landet, at Nikita Khrusjtsjov i 1954 «overrakte» Krim som et autonomt område til den ukrainske republikken – en mindre dramatisk handling den gang, da landene var forent i samme sovjetiske union.
Han beskriver hvordan Krim siden har vært en akilleshæl for Ukraina, fordi russiske politikere som har ønsket å svinge pisken over landet kunne peke på at Krim «egentlig» var russisk.
– Men det finnes ingen historisk nedarvede rettigheter til dette området for Russlands del. Det må man nesten kategorisk avvise.
Flikke tror Ukrainas nasjonale selvforståelse har utviklet seg siden Krim-annekteringen. I hvert fall viser enkelte spørreundersøkelser at det er flere som identifiserer seg med det ukrainske nasjonsbyggingsprosjektet i dag enn for ti–tolv år siden.
Ifølge ham er det flere som sier at de snakker russisk, men likevel opplever å være ukrainere – et tegn på at språkmarkøren mellom russisktalende og ukrainsktalende egentlig er ganske villedende.
– Som den ukrainske ambassadøren i FNs sikkerhetsråd sa under annekteringen av Krim i 2014, da Ukraina var et roterende medlem av rådet: «Jeg er også russisktalende, men jeg trenger ikke den form for beskyttelse som dere tilbyr.»
Professoren mener det hele handler om at Russland bruker rå makt og pressmidler for å oppnå det de vil.
– Det er ikke i tråd med europeiske, sikkerhetspolitiske kjøreregler å bruke militærmakt for angivelig å forsvare språklige minoriteter på annet lands territorium. Dette styrtet Europa ut i en total krig på slutten av 1930-årene.
En domstol i Kyiv i 2019 tidligere president Janukovytsj til 13 års fengsel for landsforræderi for å ha invitert Russland til å gripe inn militært i Ukraina da han var i ferd med å miste presidentmakten under Euromajdan i 2014.
Han har bodd i eksil i Russland siden.
– Det som er litt rart her, er jo at Russland har vært ganske vellykkede i undergrave demokratiseringen og vestliggjøringen av Ukraina så langt, sier Karsten Friis ved NUPI.
Han kommenterer på hva Russland egentlig har å tjene på å eskalere spenningen med USA og NATO om Ukraina på nåværende tidspunkt.
– Selv om Ukraina er et demokrati, der makt skifter hender etter valg, har landet store utfordringer. Det er ganske korrupt, det er intern maktkamp – det er mye som ikke går bra der, påpeker Friis, og fortsetter:
– Det er litt på grunn av at Russland klarer å «kødde det til», for å bruke et folkelig uttrykk. De er flinke til subversive aktiviteter. Jeg antar at de har mange lojalister innen de hemmelige tjenestene og blant folk med makt og penger.
Ukraina havner på 79. plass på til The Economist Intelligence Unit for 2020. Det plasserer landet i gruppen «hybrid-regimer». På indikatoren «fungerende myndigheter» får Ukraina bare 2,71 av totalt 10 poeng.
Selv om politiske valg i Ukraina er blitt mer rettferdige, transparente og følger valgstandarder bedre, har samtidig sivile rettigheter blitt begrenset og den politiske kulturen forverret seg de siste årene, skriver demokrati-kåringen.
Et godt eksempel på det siste, er den pågående maktkampen mellom landets nåværende og forutgående president.
I midten av januar Petro Porosjenko, Ukrainas president fra 2014 til 2019, hjem til Kyiv for å kjempe mot det han mener er politisk motiverte anklager om landsforræderi og terrorfinansiering. Den pro-europeiske politikeren er anklaget for å ha drevet kullhandel med de pro-russiske separatistene øst i Ukraina mens han satt som president.
Selv mener han anklagene er et forsøk fra sittende president Volodymyr Zelenskyj på å diskreditere ham.
Både Porosjenko og Zelenskyj er vestlig-orienterte politikere, og maktkampen dem imellom risikerer å skape splid i den delen av den ukrainske befolkningen som lener mot Europa og Vesten.
I en advarte Sveriges tidligere statsminister og utenriksminister Carl Bildt om at en pågripelse av Porosjenko basert på «tydelig politiske anklager» ville være enormt skadelig for samholdet i Ukraina.
Saken har for Vesten blitt en sterk påminnelse om at Ukraina fremdeles har en lang vei å gå før landet når igjen resten av Europa i demokratisk samfunnsutvikling.
I tillegg til korrupsjon og politiske skandaler, har landet også utfordringer med gjøre hverdagsøkonomien lettere for folk flest, med en betydelig lavere levestandard enn for eksempel Russland.
– Det er ikke akkurat Skandinavia i Ukraina foreløpig, oppsummerer Friis.
President Vladimir Putin og utenriksminister Sergej Lavrov har under forhandlingene med USA og NATO de siste ukene fremholdt at «hovedspørsmålet» for Russland er en garanti fra Vesten om at Ukraina aldri blir del av den transatlantiske forsvarsalliansen.
– Mens vi har vært veldig tydelige fra vestlig side på at det må land få lov til å bestemme selv, sier Karsten Friis.
Seniorforskeren tror imidlertid ikke det er realistisk med et ukrainsk NATO-medlemskap i overskuelig fremtid.
Ved siden av militærtekniske krav, vil et lands demokratiutvikling, mekanismer for korrupsjonsbekjempelse og andre samfunnsfaktorer telle med når NATO gjør en vurdering av nye medlemmer, forklarer han. Vesten hjelper i noen grad kommende medlemmer med å nå kvalifikasjonene, gjennom reformer, kapasitetsbygging, og lignende.
– Men selv om alt dét var på plass – om Ukraina var like klare for medlemskap som det Sverige og Finland er, teknisk sett – vil det være politisk motstand i NATO mot å ta inn et land som er i konflikt. Så det vil ikke skje.
Friis mener at Russland også burde vite at Ukraina ikke blir NATO-medlem så lenge det er konflikt mellom Ukraina og Russland, men påpeker at han ikke vet hvordan Kreml analyserer verden.
– Men det er ikke rett rundt hjørnet, på noen som helst måte.
Også Geir Flikke peker på utfordringene som den pågående konflikten med Russland utgjør for en mulig søknadsprosess.
– Det store spørsmålet når det gjelder NATO-medlemskap for Ukraina vil være territoriell kontroll – det såkalte irredenta.
, forklarer professoren, betyr at hvis et annet land har territorialkrav på det statsområdet, vil ikke NATO kunne åpne for medlemskap, fordi uløste territorialkrav er noe alliansen ikke kan ha blant sine medlemmer.
– Er det en av årsakene til at Russland har gått inn i Ukraina – at de vet at så lenge de er der inne, er det de facto ingen mulighet for et NATO-medlemskap?
– Det er definitivt en preventiv militær handling, ja – det vil jeg si at det er.
De siste ukene har Vesten giret opp det diplomatiske sporet for å forsøke å avverge en militær invasjon av Ukraina. Amerikansk og britisk etterretning om at Russland kan planlegge et falsk ukrainsk angrep som et påskudd for en militær operasjon.
Mandag Frankrikes president Emmanuel Macron med sin russiske motpart. I etterkant av møtet uttalte Macron at han trodde en avtale for å hindre en storskala krig er innen rekkevidde.
Karsten Friis kan ikke se at det er rasjonelt for Russland å gå inn militært i Ukraina nå, med mindre de gjør det «ordentlig».
– Det er ikke noe vits for Russland å rulle én stridsvogn over grensa. De oppnår ingenting med det, annet enn å krysse en grense og dermed bryte FN-pakten, sier han, og fortsetter:
– Enten er det status quo, hvor de fortsetter den småskala krigføringen og hackingen og alt det andre de holder på med, eller så er det noe ganske mye mer voldsomt, tenker jeg.
Med «småskala krigføring» viser han til den pågående konflikten i Donbas øst i Ukraina:
– Det hadde ikke vært noen krig der hvis det ikke var for Russland. De såkalt russisk-støttede separatistene består av mange russere, og er fullstendig avhengig av russisk støtte.
Et «militærteknisk» alternativ som har blitt drøftet, er at Russland kan ha et ønske å koble sammen den annekterte Krim-halvøya med Donbas-området, forklarer Friis, men sier han ikke har så mye tro på det – «de har jo allerede bygget en bro».
– Hvis det derimot er utviklingen i Ukraina i retning Vesten de vil stanse, må de stoppe Kyiv – da må de gjøre noe med politikken i landet.
Friis påpeker at det i så fall ikke vil være noen liten operasjon, selv om det er ganske kort vei fra den hviterussiske grensen ned til Kyiv.
Russlands vei videre derfra er heller ikke åpenbar, mener seniorforskeren: skal Kreml i så fall sette inn et marionettregime? Det vil kreve ganske mye ressurser å holde vedlike, tror han.
– Men hvis poenget er å hindre at landet beveger seg vestover, da må de politisk prøve å velte regjeringen i Kyiv og ta hovedstaden.
