De er muslimer, piloter og bor i grenseland. Demokratene har nominert rekordmange kvinner, 180 stykker, til valget om seter i Representantenes Hus, det ene kammeret i amerikanernes «storting» kongressen.

Demokratene har gode sjanser for å ta flertallet i «huset» - og demokratenes blå farge får etter alle solemerker sterkt islett av rosa. NBC spår at over 100 kvinner vil bli valgt inn til de 435 setene i «huset».

Årets mellomvalg kalles nemlig kvinnenes år (i alle fall for demokratene), og flere kandidater kan skape historie på mange områder. Vi har sett på noen av de mest spennende:

Innvandringskamp fra grensebyen

Første kvinnelige Texas-latino i kongressen

Litteraturviteren og delstatsdommeren Veronica Escobar er tredjegenerasjons meksikansk-amerikansk og vokste opp på gård. Den beleste og meritterte datteren av en melkebonde kan bli en torn i siden for Trumps grensepolitikk om hun og demokratene får flertall i Huset.

Hun kjemper mot republikanerne fra grensebyen El Paso, innfallsporten for både folk og varer fra Mexico, adskilt av et elektrisk gjerde og en smal stripe av elven Rio Grande. Byen har gått fra å være en søvnig ørkenby til å bli frontlinjen i Trumps innvandrings-showdown, med tilhørende droner og en bråte grensevakter. Det preger demokratens valgkamp.

Tvittermeldinger om grenseløst samhold, som denne om tverrstatlig gudstjeneste, bokstavelig talt, preger Escobars tvitterfeed:

Åtte av ti innbyggere i velgerdistriktet er latino, og demokratene ansett som sikre vinnere. Demografien i Texas er såpass forandret de siste årene at hvis den spansktalende velgergruppen motiveres til å stemme kan hele delstaten, en republikansk bastion, tippes i demokratenes favør. Det samme gjelder distrikter i Arizona, Florida og California. Og Trumps politikk engasjerer,

Fanesak
Escobar argumenterer for at innvandringspolitikken må reformeres, ikke militariseres.

Reformen går i korthet ut på å gi borgerrettigheter til de såkalte «drømmerne», eller lykkejegerne som man sier på norsk: Unge, papirløse innvandrere på jakt etter et bedre liv. Hun mener også foreldrene må få opphold. Disse menneskene er i stor grad en del av det texanske samfunnet og arbeidslivet. «De har bidratt til det stoffet Amerika er laget av», sier Escobar til .

Hun tror imidlertid det er et alt for langt lerret å bleke slik velgerklimaet er i dag, og sier hun først og fremst vil bruke kandidaturet sitt til å være en bremsekloss mot «skadelig politikk» fra det hvite hus.

Afroamerikaneren i det splittede USAs «ground Zero»

Den første svarte, kvinnelige guvernøren i USA, for Georgia.

Stacey Abrahams har en stri tørn foran seg hvis hun vinner guvernørvalget i delstaten som av  omtales som «ground Zero» i amerikanernes kolliderende syn på hva USA er.

Motstanderen er Brian Kemp, en stereotypisk sørstatskonservativ med gønner i hånda på valgkampreklamene.

Spøkelsene fra borgerrettighetsbevegelsen i 60-tallets Amerika fylte salen da ekspresident Barack Obama gjestet Abrams' valgkampanje i helgen, melder . Navn som «Rosa Parks» ble nevnt.

Det handler om stemmerettigheter.

Kemp er nemlig administrativ leder for delstaten (Secretary of State), og har som oppgave å se til at valget går riktig for seg. Da han holdt tilbake femtitre tusen stemmeregistrering-søknader, hovedsakelig fra afroamerikanere, med begrunnelse om at disse måtte sjekkes etter delstatens  - vi snakker helt ned på stavefeil -, ble det ramaskrik.

Det er tross alt «Tatt av vinden» Georgia, en delstat som har fostret Martin Luther King og hvis historie er fylt av  slaveri og lynsjinger.

Demokrat-veteranen John Lewis som var til stede på valgkampmøtet, ble en levende påminnelse om kampen for stemmerett drøye førti år tilbake. Han fikk kraniebrudd under en demonstrasjon på Edmund Pettus Bridge i Alabama i 1965, og satte stemningen:

«I gave a little blood on that bridge in Selma», sa han til forsamlingen. «I almost died».

Den dypt republikanske staten skulle være et lett bytte for Kemp, men progressive Abrams har gitt han alvorlig utfordring. Vinner hun er det en stygg ripe i lakken for Trump.

Den muslimske sosialisten

Den første muslimske kvinnen i kongressen

Rashida Tlaib (42)

Tlaib er jurist og tidligere senator i demokrat-delstaten Michigan. Etter å ha vunnet primærvalget i sommer driver hun valgkamp nærmest uten konkurranse i delstatens trettende distrikt.

Muligheten budde seg da delstatens kongressmann John Conyers, som hadde hatt setet de siste femti årene, trakk seg fra vervet etter anklager om seksuell trakassering.

Detroitkvinnen har palestinske foreldre som innvandret til USA. Kanskje må hun dele førstegangs-tittelen med en kvinne fra Minnesota, Ilhan Omar. Som en av fjorten søsken skulle hun være vant til å dele. I Michigan, som er langt fra noen muslimsk preget delstat, er hun ikke så kjent for religionen sin som for å ha gått i strupen på Koch-brødrene, to oljemilliardærer kjent som to av høyresidas aller viktigste valgkamp-pengegivere.

Hun kaller seg selv en «fighter» som kjenner følelsen av å ikke være en del av det gode selskap, og tror hun fikk velgernes stemmer i sommer fordi hun ikke er redd for å utfordre. I 2016 gjorde hun seg bemerket da hun gikk opp til Donald Trump under et av hans valgkampmøter i Detroit Economic Club, og ba han lese grunnloven.

Fanesaker:

Tlaib tilhører bevegelsen av progressive demokrater, og er medlem av Democratic Socialists of America (DSA). Sakene lukter av nordisk sosialdemokrati:

• Helseforsikring for alle
• Minimum timelønn på 125 kroner (15 dollar)
• Avvikle direktoratet ICE, som har til oppgave å utvise og deportere ulovlige innvandrere
• Gratis universitet
• Ny ledelse i det demokratiske partiet

Tlaib er tydelig på at hun ikke vil bruke tiden sin på Trumps tvitring eller hatmeldinger fra velgere i sørstatene om hun blir valgt, men på vanlige folks utfordringer i hverdagen.

Første lesbe, første trans og første urbefolkningskvinne

Listen over pionér-kvinner er mangslungen i dette valget. Kandidatene er stort sett demokrater, men vi fant én republikaner:

• Christine Hallquist fra Vermont kan bli den første åpne transpersonen som blir guvernør i USA. Hun vil bruke erfaring fra sitt eget liv til å snakke for alle minoriteter, sier hun.
• Hvis Gina Ortiz Jones vinner valget i sitt distrikt i Texas, blir hun både den første kvinnelige representanten fra sitt distrikt, den første åpne lesbiske, og den første filipinsk-amerikanske representanten i kongressen.
• Vi har allerede nevnt Ilhan Omar, somali-amerikaneren fra Minnesota som håper å bli første svarte kvinne i kongressen parallelt med Rashida Tlaib, en tittel de vil dele hvis begge vinner. Ironisk nok vil Omar da erstatte den første muslimen i kongressen, demokraten Keith Ellison.

• Alexandria Ocasio-Cortez fra Bronx i New York kan bli den yngste kvinnen som blir valgt til kongressen, og er allerede utpekt som demokratenes nye rockestjerne.
• Ayanna Pressley kan bli den første svarte kvinnen som representerer Massachusetts i kongressen etter å ha vunnet en overraskende seier i primærvalget, med 59 prosent av stemmene mot republikaner og kongressmann for tiende periode på rad, Michael Capuano. Distriktet hun stiller til valg i strever med sosioøkonomisk ulikhet. Pressley har bagasje som overgreps-overlever og oppvekst med en far i fengsel. slår an.
• Deb Haaland fra demokrat-lenende New Mexico har gode sjanser til å bli den første kvinnelige urbefolkningskandidaten i kongressen - og vil bruke sin stemme i Washington til å påvirke flere partifeller til å engasjere seg i .
• Til slutt: Det er heldigvis ikke bare demokratene som har utsikter til å skrive politisk kvinnehistorie i år. Republikanske Kristi Noem ligger an til å bli Sør-Dakotas første kvinnelige guvernør.

Blant kvinnene som ikke kan huke av boksen for politiske pionerer, men som likevel utmerker seg med gode muligheter for å vinne, finnes det også særegne kandidater:

Jagerpilotens siste oppdrag

Pilotpionér med gode sjanser

Det ligger et tykt lag av patriotisme smurt over kampanjen til demokrat og eks jagerpilot Amy McGrath fra Kentucky. Her gjelder det å gjøre sin plikt før man krever sin rett, og det med livet som innsats.

McGrath profilerer sitt kandidatur som sitt «nittiende oppdrag for landet». De 89 første var skarpe oppdrag mot Al Qaida og Taliban i Irak og Afghanistan.

Når det gjelder politisk retorikk mener veteranen at det er helt kontraproduktivt å «fight fire with fire» (utenrikspolitisk mener hun bistandspenger er USAs billigste sikkerhetspolitiske forsikring, all den tid ammunisjon er dyrere). Hun bruker lite tid på å angripe Trump i sin valgkamp, men snakker varmt om sine US Marines verdier «ærlighet» og «integritet», og anmoder demokrater og republikanere til å snakke sammen igjen - slik hun gjør med sin republikanske mann ved kjøkkenbordet.

Kampsak
Kort: «Big money». McGrath har publisert en egen plan «to really drain the swamp», blant annet:

• Forbud mot at politikere får ta imot lobby-penger og valgkampfinansiering
• Forby kongressmedlemmer å drive pengeinnsamling i arbeidstiden
• Sette en tidsbegrensning på perioden for hver representant.

I motsetning til Tlaib er det mer usikkert om Amy McGrath vinner over sin republikanske motkandidat Andy Barr. Meningsmålere melder dødt løp, enkelte med et lite overtak for Barr.

Andre kvinner å se opp for:

• Kyrsten Sinema fra Arizona vil ikke sette noen førstegangsrekorder, men er et hett navn til å kapre et sete fra republikanerne i Senatet etter år med demokratisk tørke i delstaten.
• Mikie Sherrill fra New Jersey er i likhet med partikollega Amy McGrath tidligere pilot, i tillegg til å være statsadvokat. Hun har gode muligheter til å ta et sete i Representantenes Hus.
• Kara Eastman fra Nebraska er en farlig utfordrer til et sete i «huset».