Loading
Dieter Schaubert pusher 80. Han er høyreist og kraftfull, med et mildt drag over ansiktet som ymter frempå om at det er noe han forstår, som ikke du har skjønt. Mannen med det tyskklingende navnet nipper til en øl i baren.
En lang dag med forelesninger og presentasjoner om hvor feil verdens forskningsmiljø tar, både når det gjelder havnivåstigning, issmelting i Arktis, og hvordan globale temperaturendringer måles, går mot slutten - eller, mot buffet.
Schaubert har ingen problemer med å koste på seg litt selvironi på vegne av de rundt 170 deltakerne på Klimarealistenes nordiske konferanse om klimasystemets «naturlige variasjoner og toleranse». Den svenske og den nylig oppstartede danske søsterorganisasjonen er også med.
— Det er vi middelaldrende, hvite menn med god inntekt - som halter litt og er grå i håret -, som står mot de unge, røde damene, sier han.
Foran han står da også en ung, kvinnelig journalist som skriver om klima og natur, og som legger vitenskapens konklusjoner om global oppvarming til grunn for journalistikken. Som, i likhet med andre i norske medier, røkter endeløse, ørkesløse diskusjoner om CO2s (manglende) egenskaper med tidvis ansiktsløse brukere på Facebook, men som har bestemt seg for å møte deltakerne med åpent sinn.
Hvem er disse menneskene? Hvorfor har de større tiltro til foredragsholderne på akkurat denne konferansen, enn til lassevis med fagfellevurderte publikasjoner? Forskning som har blitt krysstestet og bekreftet gjennom tiår? Hvorfor skulle vitenskapsfolk verden over ville seg selv så vondt som å dikte opp konklusjoner som ingen politikere på jorda kan like - langt mindre mannen i gata?
Det er jo fascinerende.
Klimarealistene har tiårsjubileum i år. Organisasjonen drifter en populær hjemmeside, med artikler som blir mye delt. De deler ut brosjyrer, selger bøker og merch, og har sterke støttespillere, blant annet Frp-nestor Carl I. Hagen.
Trusselen fra klimaendringene er en bekymring vi som samfunn har klamret oss til siden nittitallet, mer presist siden Sovjet falt, mener Schaubert: Det skyldes et slags kollektivt behov for å ha noe å frykte, og dermed noe å stå sammen og kjempe mot. Så ble det klimakrisen, i mangel på en mer presserende trussel. Det går jo tross alt så bra i verden: Aldri før har så få vært forskånet fra historiske, menneskelige lidelser som tørke, sykdom og fattigdom. Hadde ungdommen bare lest fysikk i stedet for aviser, så hadde de ikke vært så lett å besnære, mener han.
— Jeg tror mange på Stortinget er skeptiske, men de tør ikke si det i frykt for å miste velgere. For andre politikere er det jo praktisk om folk tror de redder verden med å betale skatter. Det danner en maktbase som du kan skape mange reguleringer på, sier Schaubert.
Selv er han jurist, med betydelig erfaring i å skape både velferd og reguleringer. Han nevner kort at han jobbet som sekretær for Jens Evensen, Ap-mannen som ble kalt av partikollega og tidligere statsråd Hallvard Bakke.
Det Schaubert ikke nevner er at han selv var i utkastet til den første stortingsproposisjonen om organisering av statens petroleumsvirksomhet, populært kalt «de ti oljebud». Det skjedde på hans egen hytte på Hvaler mens 70-tallet ennå var i startgropa. Teksten er i dag regnet som svært viktig for at Norge besluttet å ha sterk statlig styring og eierskap over oljeressursene. Så viktig at mannen som dikterte teksten, iranske Farouk Al-Kasim, ble utnevnt av Financial Times i 2009 til «mannen som reddet Norge fra oljen».
Det er som kjent et helt oljeeventyr siden nå.
— Kan dere høre meg, spør Augustinus Johannes «Guus» Berkhout (79) publikum på plass i atriet.
— Nei!
Schaubert overdrev ikke i beskrivelsen av kongressens deltakere: Det lille auditoriet til høyre etter inngangen til Oslo Kongressenter er full av lutende skikkelser i grå dress, hvitt hår på vikende front og mer eller mindre skarpe blikk. Det ER fullt, ikke minst på platået helt øverst, der en kan gå direkte fra døren og sette seg ned på en stol uten å måtte ta trappa. I tillegg er det bedre plass for krykkene eller stokken.
Volumet er skrudd opp, og den nederlandske Berkhout kan begynne sitt innlegg.
— Nå er det virkelig noe på gang. Vi merker en tydelig endring i interesse og støtte, sier han.
Den siste måneden har Berkhout blitt omtalt i aviser verden over i kraft av rollen som frontfigur for oppropet «Det er ingen klimakrise», som ble sendt FNs generalsekretær Antonio Guterres 23. september, i forkant av klimatoppmøtet i New York.
oppfordrer generalsekretæren om å organisere et høynivå-møte tidlig neste år, med «forskere i verdensklasse fra begge sider av klimadebatten». Oppfordringen avsluttes med det latinske uttrykket audiatur et altera pars, «hør den andre siden», et begrep de gamle grekerne brukte om retten til kontradiksjon.
Lederen for Klimarealistene i Norge, biolog Morten Jødal, er blant de 14 «nasjonale ambassadørene» som har undertegnet teksten kalt «den europeiske klimaerklæringen». Ambassadører fra Canada, New Zealand, USA og Australia har også undertegnet.
— Reaksjonen var overveldende! Ikke bare fra Europa, men fra hele verden. Det har kommet mange innspill, sier Berkhout.
Over 710 personer har sluttet seg til oppropet idet brevet vises frem - forskere og fagpersoner («professionals»), ifølge avsenderen Climate Intelligence Foundation (Clintel), en organisasjon Berkhout var med å starte i år. Til nettstedet , som har som mål å «trenge gjennom PR-tåkelegging i klimadebatten», sier Berkhout at «underskrifter samles inn fra personer som gir et verdifullt bidrag til klimadebatten og blir anerkjent som sådan».
Selv jobbet han med fagene akustikk, geofysikk og innovasjonsledelse som professor ved det tekniske universitetet i Delft i førti år, fram til han gikk av med pensjon i 2007. Han startet karrieren i Shell.
En nærmere kikk på underskriftslisten viser at definisjonen av «fagperson» er veldig sjenerøs: Her har folkevalgte politikere fått plass, i tillegg til ingeniører, sjefer eller ansatte i høye stillinger i oljerelaterte selskaper eller industri, noen filosofer, en og annen lege.
En amerikansk forsker innen bærekraftig landbruk, Amber Kerr, da antallet underskrifter var rundt 500. Hun kom til at mer enn én av ti underskrivere slett ikke er forskere. Geologer utgjorde 20 prosent av lista, ingeniører ytterligere 20.
For riktig å starte konferansen med et brak, skal vi koble oss opp på videolink med Berkhouts italienske samarbeidspartnere. Italienere utgjør en betydelig andel av underskriftslisten. Det var faktisk der ideen om et slikt brev opprinnelig startet, kan han fortelle. Nå er de italienske initiativtakerne invitert til å legge fram erklæringen i en uoffisiell høring i parlamentet, arrangert av tidligere statsminister Silvio Berlusconis parti Forza Italia.
Det går ikke. Bildet kommer ikke opp på skjermen, det er noe med at italienerne har fått seg ny datamaskin. De snakker hurtig og oppå hverandre på italiensk. Jødal skjærer gjennom:
— Det var en fiasko! La oss starte konferansen.
— Tenk om vi bruker milliarder av kroner fordi vi tror det er CO2 (som forårsaker global oppvarming), og så er det ikke det! Det har vi ikke råd til, sier nederlenderen Berkhout, til bifallende nikk fra salen.
Denne omvendte risikotenkningen er også budskapet i erklæringen. Logikken er ikke å kjøpe forsikring i tilfelle huset brenner, det er å la det stå til, i og med at forsikringspremien er så dyr. Ny, fornybar teknologi er kostbar, og dessuten blir insekter drept av vindmøller, og regnskog hugges for biodrivstoff - er resonnementet.
Berkhout er godt i gang nå, han er en smilende og karismatisk type med skjerf i halsen og ulljakke under blazeren. Han parrer understatement-humor med visuelle virkemidler som ser ut som de formidler konspirasjonsteorier hentet rett fra kommentarfeltet. Det er særlig disse som fremkaller humring fra salen. Spesielt en bildemontasje slår an: Klimaaktivist og -ikon Greta Thunberg, fotografert på sitt sinteste fra talerstolen i New York, sammen med et portrett av Guterres og bilder av klimaaktivister i aksjon.
Røde piler peker fra bilde til bilde og danner til sammen en sirkel av selvforsterkende mekanismer, og skulle det være noe tvil er overskriften «klimahysteri». Undertittelen er «Extinction Rebellion», den britiske aktivistbevegelsen som har fått noe av æren for at tidligere statsminister Theresa May gikk med på at Storbritannia skal bli klimanøytral innen 2050.
Folk i salen ler godt, og snart er Berkhout kommet til punchline: Klimavitenskapen burde bli mindre politisert, og politikken mer basert på vitenskap!
Ja, ikke sant! Applaus.
Det er bare det, at oppropet han selv har tatt initiativ til i høyeste grad er politisk.
Nederst på side to i erklæringen, hvor seks nøkkelbudskap er listet opp, står det følgende:
«Vi er sterkt imot den skadelige og urealistiske klimanøytral-politikken foreslått for 2050 (i EU, nylig blokkert av blant annet Polen, journ.anm). Hvis bedre tilnærminger dukker opp, vil vi ha god tid til reflektere og tilpasse oss. Målet med internasjonal politikk bør være å tilby pålitelig og rimelig energi til enhver tid, og over hele verden».
Her går erklæringen ikke bare langt i å anbefale hvilke samfunnsmessige temaer internasjonal politikk bør ha som hovedfokus, den legger seg opp i og går imot konkrete politiske forslag som er midt i en politisk prosess i EU.
Til sammenlikning bruker FNs Klimapanel mye ressurser på å lage ulike framtidsfortellinger om hvordan klimaet vil utvikle seg under gitte politiske tiltak og forutsetninger. Tanken er at politikerne får servert de hittil beste vitenskapelige anslagene for hvordan ulik politikk vil slå ut, og deretter kan ta beslutninger på grunnlag av det.
Berkhout går ikke inn i slike refleksjoner under sitt foredrag. Han sier imidlertid følgende om forskerne som står bak de mange tusen fagfellevurderte forskningsrapportene som ligger til grunn for Klimapanelets sammendrag:
— Jeg spør mine kolleger hvorfor de lar sin forskning bli misbrukt i de politiske dokumentene i FN. Penger, penger penger. Det er roten til alt ondt.
Apropos penger: Flere av de bekymrede undertegnende fagpersonene er knyttet til diverse organisasjoner som er med i frihandelsnettverket Atlas, kjent for å ha , i regi av amerikanske Heartland Institute. Den har blant annet mottatt penger fra ExxonMobil, . Oljeselskapet er varslet stevnet med anklager om .
I nettverket er også den britiske tenketanken Tufton Street, som lobber for en hard Brexit og sterkt deregulerte handelsavtaler med USA, India og Kina - .
Berkhout blåser av beskyldningene om at han og hele erklæringen drypper av oljepenger, og drar frem en liste med beskyldningene på storskjermen. Et sitat uten kildehenvisning, klistret oppå Shells logo, er prikken over i-en.
I en pause møter vi Göran Värmby, en engasjert sivilingeniør som har en lang karriere bak seg som byråkrat i naturvernets tjeneste: Han har vært miljøsjef for Göteborg by, og før det jobbet han ved miljøvernsavdelingen på fylkesnivå; Länsstyrelsen i Göteborgs och Bohus län. Han har til og med to år som kampanjeleder for svenske Greenpeace på CV-en, fra 1986 til 1988. Senest i februar møtte han gamle greenpeace-ansatte på «reunion». Han brenner fortsatt intenst for miljøvern, og mener klimaproblemet overskygger viktige miljøkriser. Han har fått publisert flere om temaet i Göteborgsposten.
Nå er han altså på Klimarealistenes nordiske konferanse, som blant annet har følgende tematikk på programmet: «Is Life on Earth really dying?»
— Hva tenker du om argumentene i foredragene som handler om at det ikke er noen krise for verdens arter?
Värmby trekker på det.
— Nei, akkurat der er jeg kanskje ikke så enig…
Han går over til å snakke om noe annet, en forurensingsskandale i Sverige, og tilstanden i flere elver i Asia.
Det er påfallende få kvinner tilstede. Andelen er til forveksling lik den i klima-kommentarfeltene på Facebook.
En teori vi får servert er at damer generelt bekymrer seg mer enn menn, og derfor er mer tilbøyelig til å bekymre seg over advarsler om menneskers påvirkning på klimasystemet. En annen analyse er at forsamlingen her, men også klimavitenskap-skeptikere generelt, består av en høy andel realfagsutdannete mennesker, gjerne ingeniører med bakgrunn fra industri. Og i den yrkesgruppen er det flest menn, særlig i den generasjonen som ble født på 40-tallet.
De fleste deltakernes forklaring på hvorfor det er en såpass aldrende forsamling på konferansen, er at forskningen er blitt veldig politisert: Du må vente til du blir pensjonist før du kan heve stemmen. Går du imot hovedbudskapene i IPCCs sammendrag, så blir du frosset ut av det gode selskap i seriøse institusjoner. To av foredragsholderne er slike vitenskapens «Persona non grata»: Den ene av dem, Susan Crockford, mener et sentralt miljø av isbjørnforskere har feilet og fordreid fakta om trusselen mot isbjørnen. Den andre, Peter Ridd, at korallrevet Great Barrier Reef utenfor Australia trolig vil klare seg helt fint.
De har begge blitt kastet fra jobbene sine ved etablerte institutter i Canada og Australia.
Men før de to får slippe til på scenegulvet i Oslo kongressenter skal en av klimarealistenes virkelig store stjerner, Nils-Axel Mörner, dosere om havnivå, solas innvirkning på klimaet og de andre planetene i solsystemets påvirkning på vår store stjerne - både sola og Mörner.
— Som vi skjønner, planetenes baner er upåvirket av jordens atmosfæres CO2-nivå, sier Mörner syrlig.
Mörner er gammel i gamet, trenger ikke noe manus, han svarer på spørsmål på strak arm.
Han har nettopp forklart hvordan de store havstrømmene har oppført seg opp gjennom tidene, de har hevet eller senket havnivået på ulike deler av jorda med regelmessige intervaller styrt av sola. Det er til dels stor forskjell på foredragsholderne på kongressen, både i bakgrunn og ikke minst stil på formidlingen.
På dette tidspunktet i forelesningen halvt sitter, halvt ligger den flamboyante 81-åringen på stolene plassert på «scenegulvet».
Første gang han kom med påstandene om at sola styrer hele klimasystemet, er hele femti år siden, ikke lang tid etter han oppnådde sin doktorgrad i geologi i 1969. Han fikk motstand fra forskerkolleger den gang også, men svensken har ufortrødent beholdt sine standpunkter siden 70-tallet.
Han drar fram et forskningsarbeid han gjorde i forkant av klimatoppmøtet i Bonn i 2017: Han dro til Fiji for å sjekke tilstanden på tidevannsmålerne der. Han fant ut at den ene var flyttet på siden sist, og den andre sto på et betongfundament plassert på løse sedimenter.
— På løse sedimenter! Tung betong vil presse på den myke grunnen, slik at hele måleren synker nedover, sier han og kneiser i knærne for å illustrere.
Hva risikerer «kontorforskerne» som «aldri har vært i felt» å trekke ut fra det? At havet stiger! Noe som aldeles ikke stemmer, ifølge den svenske eksperten.
Resonnementet holder ikke.
Klimaforskere bruker ikke enkelte tidevannsmålere til å si noe om stigningen i alle verdens hav, og det er en grunn til det: Landheving og -senking samt havvind har altfor stor betydning for regional vannstand til at enkelt-stasjoner kan si noe om verdenshavene (kilde: ). Til det bruker forskerne i dag satellitter, og har gjort det siden 1993. De gir et mye mer detaljert bilde av håvnivået enn målerne, som hovedsaklig er plassert langs kysten.
Slike innvendinger har imidlertid ikke blitt tatt til følge av Mörner før, og ut fra presentasjonen å dømme har han ingen planer om å skifte kurs.
Det er tydelig at publikum liker en forsker som kan snakke tydelig, uten særlige forbehold eller nyanseringer - for det skal han ha, den svenske ringreven, han høres ikke ut som noen typisk «på den ene og på den andre siden» forskertype. En lærer med historie som hovedfelt, som ikke vil ha navnet sitt på trykk i Filter Nyheter, forteller at han har spesielt sansen for Mörner. Han er engasjerende, i motsetning til enkelte av de andre foredragsholderne på seminaret.
— Det er noen som kommer med ny forskning, mens andre er mer kjent og kommer med det samme, gamle. Jeg ble litt trøtt av de unge som kom med veldig detaljerte fremlegg, innrømmer læreren.
Ronan Connoly for eksempel, en irsk forsker som driver forskning på blant annet Arktis og snø- og issmelting sammen med familien. Han starter foredraget sitt med å presisere at han overhodet ikke har noe imot teoretiske modeller i prinsippet (slike som FNs klimapanel i stor grad lener seg på for å kjøre simuleringer av hvordan klimasystemet vil oppføre seg med ulike mengder klimagassutslipp), han bare har problemer med hvordan akkurat klimamodellene blir brukt.
Ut fra enkelte ansiktsuttrykk i salen å dømme kunne han like gjerne snudd baken til publikum og sluppet en fjert. Blant Klimarealistene i Norge er det lite rom for nyanser om klimamodeller. Her er de selve hovedsymptomet på klimavitenskapens syke tilstand.
Frank Lasner, en bioingeniør som har jobbet som krisehåndterer for legemiddelindustrien de siste 20 årene, har akkurat presentert sitt syn på hvordan temperaturutviklingen på jorda bør måles: I fjellene, siden luften der ikke er så forurenset av sulfatutslipp fra byer. I dalene, som ikke er like påvirket av havluften.
En kar i publikummet med svart Trump-caps reiser seg og forteller foredragsholderen at han er på et sidespor i sitt fokus på temperaturmålinger av global middeltemperatur. Han oppfordrer Lasner, og alle egentlig, å heller fokusere på energimengden som stråler inn i atmosfæren fra sola, og hvor mye energi som stråler ut. Eller «energibudsjettet», som Cicero-forsker og hele Norges klimaformidlingskomet Bjørn Hallvard Samset
«Når den globale middeltemperaturen på jorda nå stiger, betyr det at mengden energi inn i klimasystemet øker. Endringer i temperaturen ved overflata, som er blant de delene av klimasystemet vi merker best, er altså et symptom på en ubalanse i energibudsjettet».
Enkelte av foredragsholderne har tidvis interessante poenger. De er skolerte, flere i en relevant fagdisiplin, selv om de færreste har spesialisert seg på klimasystemet. Det er vanskelig å ikke kjenne tvilen komme krypende. Noe av metodekritikken og fortellingene om arrogansen i etablerte forskningsmiljøer kan gjøre enhver usikker.
Har ikke disse klimarealistene også enkelte poenger, selv om det er «litt» ute å betvile drivhuseffekten?
Vel. Det hadde vært lettere å la seg rive med om ikke konferansen og foredragsholderne var så opptatt av «nye» innsikter som enten er selvfølgeligheter presentert som avsløringer (visste du at CO2 er selve «livets gass» eller? Plantemat? Ja, selvfølgelig, fotosyntesen er pensum på ungdomsskolen!), eller for lengst vitenskapelig tilbakeviste hypoteser eller påstander (som den om solas dominerende rolle i dagens oppvarming).
Hvorfor synes folka i salen, som forteller at de ser på seg selv som selvstendig tenkende og logikk-orienterte mennesker, at det er en kjempegod idé å lene seg på en kar som Nils-Axel Mörner, en vitenskapsmann som har skrevet en bok om evnen til å finne vann ved hjelp av y-formete trepinner, ønskekvister, men som nektet å stille opp for å teste sine egenskaper i et vitenskapelig forsøk i kontrollerte omgivelser? Som slett ikke klarte å bruke en kvist til å finne sukkeret skjult under én av ti plastkopper, et eksperiment han selv hadde bestemt, på svensk TV?
På midten av 90-tallet så Stockholms Universitets ledelse seg nødt til å nekte ham å fortsette sine sommerkurs om ønskekvister for studenter - et studieopplegg han fikk den svenske foreningen Vitenskap og folkeopplysning sin lite ærefulle utmerkelse «årets forvirrer» for, med at «han har med det sørget for at man ikke engang ved universitetet går fri fra grove fordreininger av vitenskapelig metodikk».
En annen godt moden publikummer rekker opp hånden. Han kan fortelle at han selv har gjort kalkulasjoner på forbrenningen av fossile brensler. Resultatet viser en temperaturendring på 1,5 grader i året. Foredragsholder Lasner flakker litt med blikket.
— Eeh… Det er jo et høyere anslag enn det IPCC kommer med, sier han litt spørrende.
Mannen i salen står fast på sitt.
Jøss, nå er det på tide med en pils i baren før buffet! Det er her vi møter en interessert publikummer som har reist fra Sverige. På spørsmål om hva han synes om konferansen, utbryter han:
— Det är förfärligt, vi lever under et klimat-diktatur! Det är Rothschild, de försöker ta över världen!
— Rothschild..?
Bilder av mellomkrigstidens karikaturtegninger av den jødiske bankieren som fikk skylden for alt galt her i verden, dukker opp på netthinna.
Det er på tide å gå hjem.
