Loading
«Når straff ikke virker», lød tittelen på en kronikk publisert på NRK Ytring. Der argumenterer Elisabeth Myhre Lie, førsteamanuensus ved Politihøgskolen (PHS), for at straff mot mindreårige ikke gjør samfunnet tryggere, men at det heller kan gjøre barn mer sårbare, mer marginaliserte og mer rekrutterbare til kriminelle miljøer.
I etterkant skrev Fremskrittspartiets Jon Helgheim, leder av justiskomiteen på Stortinget, et innlegg på Facebook der han kaller Lie en «fordekt aktivist» og beskriver budskapet hennes som en «røverhistorie». «Politiske aktivister i slike stillinger, med enorm påvirkningskraft, er farlig for samfunnet. De må ikke lyttes mer til, det har vi ikke råd til», skriver justiskomité-lederen. De to møttes også i NRKs debattprogram Dagsnytt 18 forrige uke.
I etterkant skrev Helgheim et innlegg hos NRK der han ber ledelsen ved Politihøgskolen om å «rydde opp» og begynne å «opptre som seriøse fagpersoner».
I innlegget beskriver han Lies uttalelser som «nok en bløff fra Politihøgskolen». «Ærlig talt, et sånt nivå bør ikke høgskolen tillate», skriver Helgheim.
Frp-leder Sylvi Listhaug publiserte senere et innlegg der hun sa seg enig med Helgheim i at Politihøgskolen må rydde opp.
Politihøgskole-professor Birgitte Ellefsen, som er kollega med Lie, reagerer kraftig på dette siste innlegget fra Helgheim. Hun mener man må være på vakt når denne typen «aktivist»-stempling kommer fra personer i maktposisjoner, fordi det kan gå utover den frie forskningen og skremme andre fra å delta i den offentlige debatten.
«Helgheim sitt korstog mot forskere ved PHS bør bekymre flere enn oss», skriver Ellefsen på Bluesky.
Hun understreker overfor Filter Nyheter at det er fullt legitimt at folkevalgte er uenige med forskere i sak, men at det er noe helt annet å trekke inn Politihøgskolen.
– Det er helt greit at det finnes en saklig uenighet og debatt rundt dette. Problemet med det han gjør, er at han sier at Politihøgskolen skal rydde opp, men ikke hvordan. Hva mener han?
Ellefsen stiller flere spørsmål til hva Helgheim eventuelt mener med begrepet «rydde opp»:
– Mener han at Politihøgskolens styre eller rektor skal kalle Elisabeth inn på teppet og refse henne? Mener han at hun bør sies opp? Hvis ikke Politihøgskolen rydder opp, hva synes han at Stortinget og regjeringen bør gjøre da? Burde justisdepartementet instruere rektor om å rydde opp? Bør Stortinget pålegge Politihøgskolen at forskeres ytringer skal godkjennes av rektor før de publiseres? I så fall, mener Helgheim og Frp at PHS bør slutte å være en høgskole med akademisk frihet, spør hun.
Professoren mener også at oppfordringen til Politihøgskolen om å «rydde opp» bryter med om akademisk frihet.
I til den nye universitets- og høyskoleloven står det at akademisk frihet begrenser arbeidsgivers rett til å instruere ansatte i faglige spørsmål eller sanksjonere dem dersom de ikke følger slike instrukser.
Der understrekes det også at institusjonene har et ansvar for å støtte ansatte som utøver sin akademiske frihet – og ikke gi etter for press om å frata dem stillinger eller oppgaver på grunn av ytringer.
Ytringsfrihetsekspert Anine Kierulf, førsteamanuensis ved juridisk fakultet på Universitetet i Oslo, deler synet på at det er helt på sin plass at Helgheim kritiserer innlegget fra Politihøgskole-forskeren med saklige argumenter. Men også hun mener Helgheim misforstår når han trekker Politihøgskolen inn i denne diskusjonen.
Kierulf har tidligere ledet som har utredet akademisk ytringsfrihet.
– Det er noe ganske annet å be Politihøgskolen om å «rydde opp». Det framstår som en instruks fra politisk nivå.
Hun påpeker at Politihøgskolen har institusjonell frihet, og at den enkelte forsker har frihet til å legge opp sin forskning innenfor rammene av det vedkommende er ansatt for. Dette er helt uavhengig av hva institusjonen mener om det.
– Her fremstår det som Helgheim misforstår hva den akademiske friheten går ut på, både at forskningsinstitusjoner er uavhengige og at også forskere er uavhengige av sine institusjoner i valg av hva de skal forske på og hvordan de gjør det.
– Da har han kanskje glemt at Politihøgskolen verken har mulighet til, eller skal, mene noe om hva de enkelte forskerne gjør forskningsmessig. Kvalitetskontroll av forskning er opp til fagfellesskapet, understreker Kierulf.
Med «fagfellesskapet» viser Kierulf til andre forskere innen samme felt, ikke til Politihøgskolen som institusjon.
– Den sittende stortingspolitikeren instruerer nærmest en akademisk institusjon til å gjøre eller ikke gjøre noe. Men han har ingen instruksjonsmyndighet her. Det er likevel fullt mulig å kritisere forskning skarpt også for sittende stortingsrepresentanter, og forbilledlig at han gjør det med argumenter.
– Hvis man skal tolke ham i beste mening, er dette en frustrasjon over det han mener er dårlig forskning som er dårlig argumentert og dårlig underbygget. Men måten å komme dårlig forskning til livs på er ikke politiske oppfordringer og føringer, men bedre kontroll fra fagmiljøet.
Hun kritiserer også at Helgheim blant annet omtaler Lie som en fordekt aktivist, av hensyn til kvaliteten på debatten:
– Den typen merkelapper og karakteristikker er ikke like egnet til å opplyse debatten som argumenter. De er også mer egnet til å skape polarisering og splid, framfor forståelse og lytting.
På telefon til Filter Nyheter sier Helgheim at han mener det er helt naturlig å trekke Politihøgskolen inn i dette, da han mener innlegget fra forskeren inneholder «beviselige» feil som «ikke bare en liten glipp». Han understreker at noe av dette måtte rettes opp etter publisering.
– Det er ikke en tilfeldighet at en førsteamanuensis ved Politihøgskolen glipper på noe så elementært. Da handler dette her om at det er et brudd på tilliten til det Politihøgskolen presenterer. Og det må jo Politihøgskolen rydde opp i. Vi kan ikke ha det sånn at høyt utdannede akademikere og forskere skal være beskyttet mot kritikk eller ha en akademisk frihet til å komme med ting som er bløff. For dette her var en bløff, og det må Politihøgskolen rydde opp i, sier han.
– Det er et så lavt nivå at jeg ble helt sjokkert da jeg så det. Det skal jeg selvfølgelig si fra om med veldig klare ordelag.
På spørsmål om på hvilken konkrete måte han mener høgskolen bør rydde opp, svarer Helgheim at det må være «helt opp til dem».
– Men jeg mener at de må sørge for at de har kvalitet. At de har kvalitetssikringer og et system som gjør at man ikke skriver ting som er feil. Jeg er klar over at alle kan komme med sleivete uttalelser i en debatt eller noe man ikke kan planlegge, men dette var et planlagt skriftlig utspill. Da kan man ikke gjøre så stygge feil som det her. Dette handler om kvalitetssikring og rutinene som Politihøgskolen har, for å sørge for at det som kommer ut derifra er riktig.
– Hva tenker du om akademisk ytringsfrihet i forbindelse med det her?
– Ytringsfrihet har vi alle sammen. Men hvis vi representerer både partier eller instanser, som Politihøgskolen, så stilles det et ansvar, eller et krav, om at det man kommuniserer ut, er riktig og i tråd med det instansen måtte mene. Det er fullstendig misforstått å ha en akademisk ytringsfrihet som tilsier at man ikke skal kunne kritisere forskere som åpenbart kommer med ting som er feil. Da har man misforstått akademisk ytringsfrihet totalt, det er jeg ganske lei av.
– Hvis du hadde vært justisminister, ville du ha tatt bort midler fra Politihøgskolen?
– Nei, det er ikke sånn vi opererer i Norge. Det er et helt hypotetisk spørsmål. Vi må sørge for at utdanningsinstitusjoner, spesielt Politihøgskolen, de har høy tillit, fordi vi har en god politiutdanning i Norge. Det må vi passe på å ikke ødelegge. For hvis vi har forelesere og folk i Politihøgskolen som forfekter at det er negativt å arrestere og straffeforfølge kriminelle, at det blir mer kriminalitet av det, så er jo det alvorlig for Politihøgskolen. Det er jo ikke sant, mener han.
Politihøgskolen er forelagt Helgheims uttalelser til Filter Nyheter. Lene Bomann-Larsen, prorektor forskning og formidling ved Politihøgskolen, svarer:
– Når Helgheim oppfordrer ledelsen til å «rydde opp» og nå å «sette krav» til det som skal kommuniseres fra forskere i media oppfatter vi det som han mener at ledelsen skal kvalitetssikre eller godkjenne ytringer fra vitenskapelig ansatte. Det er selvfølgelig helt uaktuelt og vil i ytterste konsekvens bidra til sensur. Det hører ikke hjemme i et demokrati.
– Ytringene til forskere står sin prøve i møte med offentligheten og motkritikk, og det er slik det skal være. Myhre Lie er i sin fulle rett til å løfte en debatt og hevde at straff av barn ikke virker. Vi ønsker gjerne en åpen debatt velkommen, og man kan godt være kritisk til og uenige i hverandres standpunkter. Men å kalle det «bløff» er å mistenkeliggjøre gode intensjoner om nettopp å skape en debatt om saken.
Bomann-Larsen påpeker at når det ikke finnes to streker under svaret på et komplisert forskningsspørsmål, så gjør ikke det forskere til aktivister.
– Vi mener det er sunt og bra at studentene får ulike kritiske perspektiver underveis i utdanningen. Å lære å stille kritiske spørsmål og vurdere virkningen av ulike tiltak, gjør ikke studentene våre usikre. Tvert imot, det gjør dem til bedre politifolk.
Politihøgskole-professor Ellefsen understreker at noe av det som ble påpekt av Helgheim, er rettet opp i Lies opprinnelige kronikk i NRK.
– Hun har kommet Helgheim litt i møte når det gjelder hva rapporten fra FHI gir grunn til å mene. Hun har dessuten lagt til en ny referanse til forskning som underbygger hennes budskap. Ingenting av dette det rokker ikke ved budskapet hennes – det kan hun stå faglig inne for, sier Ellefsen.
Hun sier videre at Helgheim kritiserer to av Lies referanser, men at han utelater andre kilder i kronikken.
– Den ene mener han ikke gir grunnlag for påstanden hennes, den andre latterliggjør han fordi det er en kvalitativ studie. Men han nevner ikke at hun har mange andre referanser.
Hun mener derfor at Helgheim ikke virker interessert i å gå i dialog om temaet:
– Han er mest opptatt av å stille henne til veggs og bevise at hun tar feil – at hun, ifølge ham, er mer opptatt av å være en politisk påvirker enn å drive seriøs forskning.
Ellefsen ser dette som et paradoks, da hun mener at også Helgheim bommer med sine henvisninger.
– Man må gjerne være faglig uenig og vise til andre kilder. Men de to artiklene han viser til, har jeg nå lest grundig, og han gjør det samme som han beskylder Elisabeth for å gjøre. De artiklene han viser til gir ikke grunnlag for å hevde det han hevder – de sier ingenting om hvordan straff virker på mindreårige. De bygger på et datamateriale som hovedsakelig dreier seg om voksne, og det de finner kan ikke påstås å også være gyldig når det gjelder mindreårige.
Like etter publisering av denne artikkelen forteller Helgheim at det er feil at han har påstått akkurat dette:
– Dette reagerer jeg på, for jeg har ikke påstått at den er for ungdom. Det står ganske tydelig at jeg påstår at straff generelt fungerer godt. Det står ikke for ungdom der. Jeg var veldig presis i det. Det er nok en gang ganske skuffende at de er såpass upresise. Jeg har lagt ved en statistikk, siden det ikke finnes forskning på hvordan det fungerer på ungdom i særlig grad. Det er faktisk ikke riktig at jeg har påstått at den forskningen gjelder ungdom.
Lie har ikke ønsket å kommentere denne artikkelen.
