Loading
5. desember ble det klart at et flertall i Stortinget går inn for å utvinne mineraler på den norske havbunnen. Regjeringspartiene Ap og Sp får med seg Høyre og Frp på forslaget og sikrer slik flertall i Stortinget.
– På havbunnen finnes viktige mineraler vi trenger til å bygge vindturbiner, solcellepanel og el-biler, som vil være avgjørende for å nå klimamålene våre uten å gjøre oss avhengige av mineraler fra noen få land utenfor Vesten, sa leder av Stortingets energi- og miljøkomité, Marianne Sivertsen Næss (Ap), under dagens pressekonferanse.
Regjeringens forslag om undersjøisk mineralutvinning har vakt stor politisk motstand i partiene på venstrefløyen og i miljøbevegelsen. Frykten er at gruvedriften vil ødelegge sårbare økosystem i dyphavet.
Etter flere uker med forhandlinger har imidlertid Høyre og Frp gått med på å støtte gruvedriftsplanene. Blant annet skal det stilles strengere miljøkrav enn det som opprinnelig lå i forslaget.
Det er klimaendringene som gjør at disse mineralressursene nå blir mer tilgjengelige.
Etterhvert som havisen smelter og de arktiske farvannene åpner opp for ferdsel, vil flere land enn Norge ønske å få kloa i de verdifulle mineralene. Det gjelder også stormakter som USA, Kina, Russland og EU.
I norske farvann er det ett mineral som peker seg ut:
Scandium har evne til å gjøre aluminium så sterkt at det kan brukes i russiske jagerfly og det har så høyt smeltepunkt at det kan brukes i stadionbelysning under fotballkamper.
For tiden er mineralet fire ganger så verdifullt som sølv.
Få land utvinner scandium i dag og EU regner det som et kritisk råstoff. Beregninger viser at havbunnen i norsk økonomisk sone er fullt av det.
I slutten av november uttalte utenriksminister Espen Barth Eide at energiomstillingen som verden står overfor vil føre til en gedigen maktforskyvning fra oljerike nasjoner til land som evner å ta ny og grønn teknologi i bruk. Og at det vil ha sikkerhetspolitiske konsekvenser.
Omstillingen vil også medføre store dilemma mellom klima- og miljøhensyn, ifølge statsråden.
Han påpekte at en av fordelene med fossile energikilder er at de er lite arealkrevende å hente ut. Vann- og vindkraftverk og solcellepaneler legger derimot beslag på store areal.
– Det går utover miljøet, påpekte Barth Eide, og la til:
– Jo fortere du vil ha energiomstillingen, desto mer må du ha gruvedrift for å hente ut mineraler.
I slutten av juni fattet regjeringen Støre en historisk beslutning da de åpnet for kommersiell utvinning av mineraler i norske farvann.
Med det kan Norge bli det første landet i verden som har undersjøisk gruvedrift.
for forslaget var nettopp at utvinning av mineraler som finnes på havdypet kan «bidra til å sikre forsyningen av viktige metaller i den globale energiomleggingen.»
Regjeringen skriver også at gruvedriften til havs kan bidra til flere arbeidsplasser i Norge. Stortinget skal ta stilling til forslaget på starten av nyåret. 5. desember ble det imidlertid klart at regjeringen har sikret det nødvendige flertallet i Stortinget.
Havområdet som regjeringen vil åpne opp for leting i, strekker seg nordover fra Bodø, forbi Jan Mayen og helt opp til Svalbard og er på 281 000 kvadratkilometer. Det er på størrelse med Italia.
Området er valgt ut der betingelsene er til stede for å påvise forekomster av såkalte polymetalliske sulfider og manganskorper, som er rester etter vulkansk aktivitet.
I sin fra januar vurderer Oljedirektoratet at mineralressursene i norske farvann «er betydelige» og at «for flere av metallene tilsvarer ressursene mange år med global utvinning.»
I en kronikk i Altinget olje- og energiminister Terje Aasland at en stor del av verdens mineralproduksjon og -prosessering i dag er «konsentrert til noen få enkeltland» og at det fører til «usikre forsyningslinjer og uheldige avhengigheter»:
«Den nye geopolitiske situasjonen gjør det viktigere enn før at Vesten ikke blir for avhengig av forsyninger fra land vi ikke ønsker å gjøre oss avhengig av.»
Selskaper som Aker BP, som er interesserte i å utvinne mineraler i norske farvann, argumenterer med at en slik utvinning vil koste mindre og (og dermed være bedre for miljøet) enn å grave ut mineraler på land.
Det kommer av at mineralforekomstene på havdypet har høyere innhold av metaller enn tilsvarende forekomster på land.
Men ikke alle er like begeistret for planene. og frykter at gruvedriften vil forurense havbunnen og ødelegge dårlig forståtte økosystemer på havdypet, og har krevd at planene stanses.
I januar Miljødirektoratet at de mener utredningen ikke følger havbunnsmineralloven. De fryktet også at «mineralvirksomhet på kontinentalsokkelen vil ha betydelige og irreversible konsekvenser for det marine miljøet».
Selv Equinor har en «føre-var-tilnærming» og peker på risikoen for miljøet. De det også klart at havbunnsmineraler ikke var del av Equinors strategi eller satsingsområder.
Med samme begrunnelse har en , deriblant Frankrike, Storbritannia, Tyskland, Finland, Sverige og Canada, gått inn for et forbud eller en midlertidig stans i dyphavsgruvedrift.
Regjeringen besluttet altså likevel i juni å gå inn for slik mineralutvinning.
29. november havforsker Lise Øvreås at hun syntes det var «pinlig å være norsk forsker i internasjonale fora for tiden».
Regjeringen har også møtt stor politisk motstand mot forslaget.
Forslaget om mineralutvinning på havbunnen en av de vanskeligste sakene i budsjettforhandlingene med Sosialistisk Venstreparti, som er sterkt imot planene av miljøhensyn og har vedtatt å for mineralutvinning i sitt arbeidsprogram for stortingsperioden.
– Vi kan ikke prøve å løse én miljøkatastrofe ved å skape en ny, Birgit Oline Kjerstad, som er SVs naturpolitiske talsperson på Stortinget.
SV fikk imidlertid for å skrote planene i forhandlingene med Arbeiderpartiet.
1. desember gikk Høyres stortingsrepresentant for Nordland, Bård Ludvig Thorheim, ut i Klassekampen og om at partiet ville kreve vesentlige endringer i regjeringens planer før de kunne støtte dem, blant annet med henvisning til miljøet og fiskerinæringen:
– Vi mener at havbunnsmineraler er en spennende mulighet for Norge, i lys av etterspørselen etter mineraler i forbindelse med det grønne skiftet. Vi kan likevel ikke støtte dette slik det er lagt fram.
Også MDG, KrF, Rødt og Venstre at miljøkonsekvensene var for dårlig utredet i regjeringens stortingsmelding.
Oljedirektoratet har i samarbeid med Universitetet i Bergen samlet inn data om havbunnen i Norskehavet og Grønlandshavet siden 2011.
I 2020 startet også EU et stort prosjekt for å kartlegge mineralforekomstene på den arktiske havbunnen, der Norge deltar gjennom (NGU).
Det er gjennom disse kartleggingene at man har oppdaget interessante mineralforekomster langs Den midtatlantiske ryggen. Det er langs denne ryggen kontinentalplatene mellom Nord-Amerika, og Europa og Afrika, beveger seg fra hverandre i Nord-Atlanteren.
Her er det nemlig såkalte sulfide avsetninger og manganskorper, som stammer fra vulkansk aktivitet på havbunnen.
Tilsvarende vulkanske sulfidavsetninger på land er det som har gitt grunnlaget for Norges gruvedrift av kobber, sink, bly, sølv og gull i flere hundre år.
Heldig for Norges del var at flere av funnene lå i områder som Norge gjør krav på, langs Knipovitsjryggen og Mohnsryggen vest og sør for Svalbard, og i deler av området rundt Jan Mayen.
I 2020 sendte Universitetet i Bergen ned et fjernstyrt undervannsfartøy (ROV) for å hente ut mineralprøver fra en sulfidforekomst i Mohnsryggen, kalt Mohnsskatten.
I mineralprøven store mengder sink og kobber, men også betydelige mengder kobolt, sølv og gull.
Med utgangspunkt i prøven Oljedirektoratet at hele Mohnsskatten trolig inneholder over 60 000 tonn sink, 20 000 tonn kobber, 300 tonn kobolt, rundt 150 tonn sølv og seks tonn gull.
Ifølge beregninger Aker BP har gjort kan Norge bli selvforsynt av disse metallene bare ved utvinning av sulfidene i et område på én kvadratkilometer ved Mohnsryggen.
– Av disse metallene er kobolt viktigst om vi vurderer EUs definisjon av forsyningsrisiko, mens gull vil kunne bidra med høyest verdi per tonn malm, sjefsgeolog ved Aker BP, Ebbe Hartz, på en konferanse om dyphavsmineraler i fjor høst.
Under det internasjonale toktet i august i år oppdaget forskere ved UiB et nytt havbunnsområde med varmekilder i Lenatrauet, som ligger lenger nord i en rygg mellom Svalbard og Grønland, kalt Lucky Ridge.
Der fant forskerne både utdødde, men også svært aktive «skorsteiner» som spyler ut varmt vann som blir svart når det reagerer med omgivelsene.
Vannet kan nå temperaturer på opptil 400 grader celsius.
Slike skorsteiner er tegn på hydrotermisk aktivitet, som igjen kan tyde på at det finnes sulfidholdige mineralressurser i området.
Forskerne analyserer nå de over 100 prøvene som ble tatt under toktet.
Under konferansen Deep Sea Minerals i Bergen i fjor høst Aker BPs sjefsgeolog Ebbe Hartz at utvinning av skorper kunne gjøre Norge selvforsynt av hele ti ulike metaller.
Det var særlig det sjeldne jordartsmetallet scandium Norge ville kunne eksportere mest av, ifølge Hartz:
– Norsk scandium-produksjon basert på en liten gruveoperasjon kan dekke nært sagt hele den globale etterspørselen, sa sjefsgeologen under konferansen.
Scandium er et lett grunnstoff som har nesten like lav massetetthet som aluminium og mye høyere smeltepunkt. Alene blir scandium mest brukt i forskning, men i aluminiumlegeringer gjør det aluminiumsproduktene sterkere, mindre utsatte for korrosjon og slik at de tåler høyere varme.
Derfor blir slike legeringer benyttet i alt fra luftfart og romfart og militæret, til høyspentledninger, flombelysning, lasere, tv-produksjon og 3D-printere.
Russland har for eksempel brukt scandium-aluminiumlegeringer i sine MiG-jagerfly.
Selv om scandium finnes i jordskorpen mange steder i verden, er det bare i et fåtall land at scandium opptrer i så konsentrert form at det er økonomisk interessant å utvinne.
I Norge finnes det i det sjeldne, grågrønne mineralet thortveititt, som på grunn av våpen- og romkappløpet under den kalde krigen var dyreste mineral på et tidspunkt.
På fastlandet finnes thortveititt på Iveland og Evje i Indre Agder. Men ifølge forskere er det altså grunn til å tro at det finnes store forekomster av det også i metallholdige skorper på havbunnen i norske farvann.
Ifølge vil manganskorpene inneholde til sammen 55 800 tonn scandium.
Kina står i dag for 67 prosent av scandium-forsyningen i verden. I tillegg har metallet i land som Russland, Ukraina, Kazakhstan og Fillippinene.
Forsyningsrisikoen har gjort at EU har satt scandium opp på sin liste over kritiske råvarer.
For tiden har scandium en pris på rundt 3250 amerikanske dollar per kilo, som tilsvarer omtrent fire ganger prisen av sølv.
Også andre dyphavsmineraler kan vise seg å bli svært nyttige eksportartikler for Norge.
Oljedirektoratet nevner metaller som mangan, magnesium og titan, men også kobolt, litium, vanadium og gallium og sjeldne jordartsmetaller som cerium.
Flere av disse er kritiske for teknologier som skal drive fram energiomstillingen i det grønne skiftet, enten i selve energiproduksjonen eller til å frakte og lagre energien.
For eksempel trengs sjeldne jordartsmetaller til produksjonen av vindturbinmotorer og metallet litium blir brukt i batterier.
Andre metaller, som gallium og kobolt, er viktige bestanddeler i mobilteknologi.
I en fra april i år anslår OECD at etterspørselen etter sjeldne jordarter, litium, kobolt, arsenikk, krom, titan, selenium og magnesium vil øke med fire til seks ganger for å dekke behov som kommer med den grønne omstillingen.
Til nå har Kina stått for store deler av av slike mineraler.
Kina har verdensmonopol på produksjonen av såkalte tunge sjeldne jordarter og står for 85 prosent av den globale forsyningen av prosesserte lette sjeldne jordarter.
I tillegg har landet stått for størstedelen av den globale forsyningen av prosessert gallium (94 prosent), magnesium (91 prosent), tungsten (86 prosent), germanium (83 prosent), fosfor (79 prosent), silikonmetall (76 prosent) og vismut (70 prosent).
Andre viktige forsyningsland er Russland, Sør-Afrika, Australia, USA og Brasil.
EU har lenge vært opptatt av å gjøre noe med sin forsyningssikkerhet av slike mineraler. Ifølge er mineralene helt essensielle for at industrinæringen i medlemslandene skal nå EUs klimapolitiske mål.
skriver at EU i dag er 75 til 100 prosent importavhengig for de fleste metaller.
Knapphet på sjeldne mineraler har allerede ført til handelskrig mellom Kina og USA.
I august i år Kina eksporten av åtte produkter av de sjeldne mineralene gallium og germanium:
«For å opprettholde nasjonale sikkerhetsinteresser, og etter godkjenning fra statsrådet, erklærer vi at det vil bli innført eksportrestriksjoner på relevante gallium- og germaniumrelaterte varer», kinesiske myndigheter.
Germanium og gallium er viktige komponenter i halvledere og brukes til å lage mikrobrikker brukt i smarttelefoner og datamaskiner.
I praksis betyr den nye ordningen at selskaper må søke om lisens for å få skipe ut metallene fra Kina og siden ordningen ble innført har eksporten stupt.
Tiltaket er det seneste trekket i en stående «mikrobrikke-krig» mellom Kina og USA.
Sent i juni foreslo nemlig USA å begrense eksporten av mikrobrikker til Kina. Og i oktober USA den ytterligere til å gjelde mikrobrikker brukt til kunstig intelligens.
Amerikanske myndigheter fryktet mikrobrikkene kunne bli brukt til militær utvikling.
I august 2019 ble det gjennom en lekkasje fra Det hvite hus at daværende president Donald Trump hadde luftet idéen om intet mindre enn å kjøpe Grønland.
Da Trump ble konfrontert med ryktene bekreftet han at han hadde vurdert kjøpet «av strategiske grunner».
Forslaget ble kontant avvist av Danmarks daværende statsminister Mette Frederiksen: «Grønland er ikke til salgs. Grønland er ikke dansk. Grønland hører til Grønland. Jeg håper inderlig at dette ikke er seriøst ment.»
Men bak Trumps uttalelse, som ble latterliggjort internasjonalt, lå det noe mer. Da Trumps nærmeste økonomiske rådgiver, Larry Kudlow, kommenterte uttalelsen på tv-kanalen Fox News, : «De har en haug med verdifulle mineraler.»
Bare måneder etter, i oktober 2019, at den amerikanske marinen hadde gjennomført en såkalt «hyperspektral kartlegging» fra lufta for å utforske potensialet i Grønlands enorme mineral-reservoarer.
Ifølge amerikanske myndigheter hadde Grønland bedt USA om hjelp til kartleggingen, fordi den både var kostbar og teknologisk avansert.
En om å hjelpe Grønland med å utvikle energi- og gruvesektorene hadde kommet i stand i juni samme år – og altså før Trumps kjøpsinnfall.
I fjor tilbød USA grønlandske myndigheter 657 millioner dollar for å få tilgang til å utvikle verdens nordligste gruve på Grønland.
Samme år startet gruvefirmaet KoBold Metals, der blant annet milliardærene Jeff Bezos og Bill Gates er eiere, opp på Grønland for å drille etter mineraler som er kritiske for produksjonen av elektriske biler.
Fra før har Kina eierinteresser i to gruver som utvinner mineraler på Grønland: Citronen Fjord sink-gruven nord på Grønland og Kvanefjeld i sør som utvinner sjeldne jordartsmetaller.
Marius Nyquist Pedersen er statsviter og forsker ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI). 25. oktober i år ga han ut rapporten «Et varmere Arktis i kald krig» om klimaendringenes sikkerhetspolitiske konsekvenser i Arktis og for Norge.
Der peker han på at et varmere polhav fører til nye transportruter, men også bedre tilgang til ressurser på havbunnen og til nye fiskearter som kan migrere nordover når klimaet blir varmere:
– Arktis vekker interesse hos land som er stadig lenger unna. Ved siden av medlemmene av arktisk råd, er Frankrike, Storbritannia, Tyskland og Kina svært interesserte aktører. Men det er også forventning om interesse fra land så langt unna Arktis som India og Sør-Korea.
Det kom et skille i Kinas Arktis-tilnærming i 2018, da landet lanserte sin arktiske strategi, forklarer Pedersen. Med det ble det et tydelig taktskifte fra fokus på forskning til fokus på økonomisk utvikling og handel.
Kina har vist særlig stor interesse for handelsruten gjennom Nordøstpassasjen som en ny «polar silkevei».
Pedersen mener likevel det blir for tidlig å anta at Kina ønsker å blande seg inn i noen konflikt om ressursene i nord:
– Til nå har Kina vært opptatt av å være en «snill aktør» i Arktis, påpeker han.
I slutten av november uttalte generalløytnant Yngve Odlo, daværende sjef ved Forsvarets operative hovedkvarter, at det ikke er noen hemmelighet at Arktis er viktig for Russland.
De siste årene har landet oppgradert flere titalls militærbaser fra Sovjettiden og president Vladimir Putin har uttalt at landet skal bli en arktisk stormakt.
– Russland er selvsagt interesserte i Arktis på grunn av ressursene – de har store inntekter fra olje og gass fra det arktiske området. Og de er også opptatte av de undersjøiske mineralressursene der, påpeker Pedersen.
På grunn av Russlands beliggenhet med en lang kystlinje mot Arktis, gjør landet krav på store deler av de fortsatt uutvunnede ressursene i regionen.
– Man antar at 80 prosent av mineralforekomstene i Arktis befinner seg i den russisk-arktiske sonen, utdyper Pedersen.
Forskeren tror landet vil ønske å utnytte sine egne mineralressurser til fulle for å kunne konkurrere med Kina.
Under FFIs klima- og sikkerhetskonferanse 22. november advarte utenriksminister Espen Barth Eide mot å tro at Arktis er et uregulert område der den som kommer først kan ta kontroll over ressursene.
Samtidig peker Pedersen på at det finnes noen områder som er rettslig uavklart:
– Det er for tidlig å anta at interessen for mineralressursene vil føre til konflikt. Men det er et dårlig traktatgrunnlag for å utvinne disse ressursene.
Han viser til at noen av mineralforekomstene kan ligge nær delelinjen med Russland i Barentshavet, og at den bilaterale delelinjeavtalen kun regulerer fiske- og oljeressursene, ikke mineralutvinning.
I dette bildet kommer også Svalbard inn.
Pedersen påpeker at den norske fiskevernsonen som strekker seg 200 nautiske mil ut fra Svalbard har vært kontroversiell siden den ble opprettet i 1977. FN har mottatt offisielle klager mot Norge for fiskevernsonen, blant annet fra traktatlandene Russland, Storbritannia, Island og Spania.
Landene rettighetene som blir gitt dem gjennom Svalbardtraktaten også gjelder i havområdene rundt.
– Når det blir tydelig framover at det er verdifulle ressurser på havbunnen, kan protestene bli høyere og komme fra flere land. Det kan skape spenninger, ikke bare mellom Norge og Russland eller Kina, men også mellom oss og allierte land i EU, påpeker forskeren.
Russland utfordrer også hvordan Norge hevder suverenitet over Svalbard.
Gjennom diplomatiske kanaler har Kreml i årenes løp jevnlig kritisert Norge for angivelig å begrense Russlands muligheter til å utvikle sin næringsvirksomhet på øygruppen. Men i 2020 skjedde det et taktskifte da Russland gikk og anklaget Norge for å bryte vilkårene i Svalbardtraktaten.
I oktober i fjor kritiserte Russland Norge igjen. Den utløsende årsaken var at den norske fregatten KNM «Thor Heyerdahl» hadde seilt tungt bevæpnet utenfor Barentsburg, det russiske gruvesamfunnet på Svalbard.
– Vi ser at det pågår flere forsøk fra norsk side på å bygge opp den militære tilstedeværelsen på Svalbard, Maria Zakharova, talsperson for det russiske utenriksdepartementet, i en pressemelding.
Et vesentlig punkt i Svalbardtraktaten er Norges forpliktelse om å ikke sette opp militære anlegg på øygruppen eller benytte den i krigsøyemed, slik det står i :
«Med forbehold av de rettigheter og plikter for Norge som følger av dets tiltredelse av Folkenes Forbund forplikter Norge sig til ikke å oprette eller tillate oprettet nogen flåtebasis i de egner som er nevnt i artikkel 1 eller anlegge nogen befestning i de nevnte egner som aldri må nyttes i krigsøiemed.»
Anklagen fra Russland var at patruljeringen fra det norske sjøforsvaret er synonymt med en slik militær oppbygning.
Norge hevder på sin side at artikkel 9 noe totalforbud mot norsk militær aktivitet på Svalbard og at Norge har rett til å hevde sin «fulle og uinnskrenkede suverenitet over øygruppen» etter traktatens artikkel 1.
I forkant av FFIs konferanse 22. november beskrev generalløytnant Yngve Odlo til Filter Nyheter at den styrkede interessen for Arktis, blant både arktiske og ikke-arktiske aktører, øker behovet for en synlig tilstedeværelse av Nato i arktiske farvann.
Det betyr at Norge må bidra aktivt til at forsvarsalliansen er kapabel i arktiske forhold, utdypet Odlo, som inntil 24. november var sjef ved Forsvarets operative hovedkvarter i Bodø. Han la til:
– Vårt hovedfokus vil fortsatt være å utvikle nasjonal evne til å operere i Arktis og ivareta norske, suverene rettigheter i økonomiske soner.
