Loading
Hvis du er litt som oss, så har du hørt en hel del snakk om «iskanten», du vet det er en het potet i politikken, og du har et vagt bilde av en bulkete strek på tvers av et kart over havområdet mellom Svalbard og Finnmark. Men peiling? Njæææ.
Men nå har Frp-leder Siv Jensen gått ut og truet med å tyne regjeringen i kommende statsbudsjett om Erna Solberg trosser henne og utvider no-go-sonen for oljebransjen. Det skjer i en sak som Venstre har gjort det klart at de bare ikke kan tape.
Arbeiderpartiet hadde tilsynelatende landet på at de skulle gå for naturvern. «De har gitt oss en prosent som vi bør gå for», uttalte Espen Barth Eide, med henvisning til marine faginstitusjoner, da han ble presset av Unge Høyres leder Sandra Bruflot under en debatt i februar. «Arbeiderpartiet vil i arbeidet med denne saken legge større vekt på sårbarhet, miljø og artsmangfold enn vi har gjort tidligere», uttalte Ap-leder Jonas Gahr Støre måneden før.
Så kom pandemien, og landet har nå fått en koronarammet industri, ikke minst på Vestlandet. Ap-ordførere i oljekommuner har gått ut og sagt at naturvernet får stå på stedet hvil i nord. Arbeiderpartiets indre demoner har med andre ord våknet for fullt i partiet som kan få stor betydning i å sikre regjeringen flertall på Stortinget.
Hvilken prosent er det Eide snakker om, og hvorfor er egentlig iskanten så viktig? Det er på tide å få koll på hva det dreier seg om, først som sist:
Iskanten er i alle fall to ting: Et fysisk fenomen som styrer på uansett hva menneskene vedtar om den, og så er det et definisjonsspørsmål i statens planverk.
Det første er veldig viktig for dyr, fugler og bittesmå krek, fordi de lever der, eller spiser dem som lever der. Det andre er viktig for byråkratene, oljebransjen og politikerne.
Isen flyter fram og tilbake og brekker opp og smelter som den selv vil. Den fysiske iskanten er et belte med isflak som utgjør den gradvise overgangen fra åpent hav til tett pakkis, og den svinger fram og tilbake fra sørspissen av Svalbard ned mot Finnmarkskysten. Hvis vinden blåser fra sør eller øst vil isen pakkes sammen til en ganske tydelig iskant, men når vinden snur oppstår flere områder med åpent vann og råker. Flere har brukt bildet «slush» heller enn kant.
Byråkrater og politikere som skal beskytte dyrene som lever der, trenger imidlertid at området er fast definert når planer skal legges og vedtak skal fattes. Den byråkratiske iskanten er derfor et havområde, som markeres opp på kartet med en strek du sikkert har sett bilder av før.
Begrepet «iskanten» er med andre ord ikke spesielt meningsfull å bruke når man snakker om det verdifulle dyrelivet i Barentshavet. Fagfolkene som skal hjelpe politikerne med å forvalte havet på en god måte, snakker derfor om iskantsonen.
Det høres kanskje rart ut at isbiter som dekker skarve 15 prosent av havoverflata defineres som en iskant, men det er en veldig god grunn til det:
Algeoppblomstringen, som utgjør grunnmuren i matfatet for dyrene, skjer her om våren. I en kort og hektisk periode på våren skjer vårsmeltinga i området, og stedet myldrer av liv. Hit kommer hoppekrepsen for å spise plankton, fugl og fisk for å spise hoppekrepsen, selen for å spise fisken, og isbjørnen for å spise selen.
Det er dyrelivet den byråkratiske iskantsonen er til for. «Livets sirkel», som Mufasa ville sagt det. «Særlig verdifullt og sårbart område», som miljømyndighetene sier det - selvfølgelig med en tre-bokstavs forkortelse: SVO. Du skulle ikke tro det, men forskerne har registrert i Barentshavet.
Det blir mye større mengder plankton når slush-sonen er lengre sør. Jo dypere havet er, jo mindre plankton vokser der, og havet er dypere lengst nord. Matfatet blir med andre ord rikere jo lengre sør iskanten befinner seg - det er stor forskjell på oppblomstringen 75 kontra 80 grader nord.
75 grader nord er rett nord for Bjørnøya, i det området hvor de nordligste oljefeltene ligger.
Tidspunktet for når isen legger seg, hvilken type is det er snakk om, og hvor langt sør den ligger, er med andre ord viktig for plantelivet - og dermed dyrelivet. Trekker isen seg permanent lengre nordover, for eksempel på grunn av global oppvarming, påvirker det dyrelivets meny. Derfor er beskyttelsen av dyrelivet ikke bare klassisk naturvern-spørsmål, det er også relevant for klimapolitikken.
Temperaturøkningen har gjort at mer varmekjære arter som tidligere var utbredt hovedsakelig i de sørvestlige delene av Barentshavet, har spredt seg mot nord og øst. Vi snakker om torsken, silda og hysa. Samtidig har utbredelsen til arktiske arter minket, og er nå i stor grad begrenset til de nordligste og østligste områdene. Det er i øst de ulike forslagene til hvor grensa for iskantsonen skal gå, varierer mest.
Det er lite olje igjen i de gamle feltene i Nordsjøen og Norskehavet, og oljebransjen tror det skjuler seg store mengder olje og gass under havbunnen i Barentshavet.
Kanskje klarer vi å tjene penger på å ta den opp, kanskje blir det et grisedyrt tapssluk. Penger eller ikke penger, det er en risiko for at noe går galt underveis om vi prøver. Det er en av grunnene til at oljebransjen ikke synes det er spesielt fristende å lete etter olje i Barentshavet nord, som er havområdet øst for Svalbard. Der er det mørkt, kaldt og ugjestmildt å være.
Det er vanskelig å rydde opp etter et oljesøl i isfylte områder. Oljeselskap som er gira på å lete etter olje i Barentshavet, har sagt at det er mulig å sette fyr på et oljeflak, og rett og slett brenne det opp. For å få til det, må oljeflaket være samlet, og ganske så tykt. I områder med is blir det brutt opp, og er det høye bølger og dårlig vær, så blir det tynt og utblandet.
– Det er enorme oljereserver omkring Arktis. Hvis man begynner å utvinne dem, blir det før eller senere utslipp. Forskningen vår viser at bare svært små mengder olje i havet gjør at hoppekrepsenes egg ikke kan klekke, forklarte professor ved danske DTU Aqua, Torkel Gissel Nielsen,
Forsvinner hoppekrepsyngelen, har ikke fiskeyngelen noe å spise. Og har ikke fiskeyngelen noe å spise... ja, du skjønner tegninga. «Selv små oljeutslipp kan komme til å knekke næringskjeden fullstendig», konkluderte Nielsen.
Det store spørsmålet for politikerne, er derfor: Hvor stor sjanse må det være for at isen skal bevege seg inn i et havområde, for at det området skal tegnes opp på kartet som en del av iskantens «sone»?
Iskanten kan nemlig være ganske diffus. Dette beltet av drivis duver frem og tilbake gjennom året, dagene og til og med timene. Tenk bare på da Børge Ousland og Mike Horn dro over polhavet i vinter, og våkna opp flere kilometer unna steder der de la seg til å sove. Ett år er iskanten i et gitt område på våren, når alt blomstrer (ja, havet blomstrer nemlig også) og det er fråtsefest i dyreriket etter en lang vinter, det neste året er den kanskje ikke der i det hele tatt.
I dag omfatter iskantsonen havområder der det er 30 prosent sjanse for at isen skal drive inn i april måned, som er da isen er lengst sør.
Sannsynligheten er beregnet ut fra en tidsserie med satellittobservasjoner for isutbredelse i 30-årsperioden fra 1967–1989. «Forekomst av havis» betyr ikke en og annen forvillet isklump duppende i vannskorpa, det betyr at isen dekker mer enn 15 prosent av havoverflaten.
Fagmiljøene som forsker på og kan noe om marint dyreliv i Barentshavet, Polarinstituttet, Havforskningsinstituttet og Miljødirektoratet, anbefaler at sonen omfatter områder hvor det kun er 0,5 prosent sannsynlighet for at det forekommer is i april. Beregningen stammer fra en ferskere tidsperiode: 1988–2017.
Oljedirektoratet derimot, , å beholde 30-prosenten, men beregnet ut fra den ferske tidsperioden. Det betyr i praksis en sterk innsnevring av iskantsonen:
Oljebransjen er veldig opptatt av det næringslivet alltid ønsker seg: Stabile rammebetingelser. Hvis iskanten strekes opp på kartet slik miljø-etatene anbefaler, så havner ubehagelig mange oljefelt innenfor sonen.
Det ymtes imidlertid frampå fra enkelte hold om at iskant-sonen ikke trenger å være det samme som en«no-go-sone» for oljebransjen. I alle fall ikke for felt som allerede er tildelt. Så den vanlige formuleringen om at «iskanten setter i praksis grensen for oljevirksomhet» er ikke helt presis. Det gjelder bare å ikke hule ut planen til den ser ut som en sveitserost.
Fremskrittspartiet (Frp) er det partiet på stortinget som mener at byråkratene ikke skal tegne en sone på kartet. De vil at restriksjonene for hva mennesker kan bedrive i havområdet kun skal gjelde der iskanten befinner seg akkurat i øyeblikket, og at næringslivet, mer spesifikt oljebransjen, fint kan forholde seg til det.
Det samme sier Norsk olje og Gass, som : «Med dagens teknologi vet vi til enhver tid hvor iskanten er. Vi mener derfor at i stedet for at vi politisk skal vedta hvor iskanten er, så bør den defineres som der hvor iskanten til enhver tid er».
Det er bare det, at en rekke av artene som lever i Barentshavet ikke flytter på seg, selv om isen flytter på seg. Og det er ikke lett å fikse opp et oljesøl så langt nord, is eller ikke is. Riksrevisjonen kritiserte oljevernberedskapen i Barentshavet i mars i fjor:
Og uhell skjer. Hittil har de heldigvis vært små og få i nord. . Uhell med kjemikalier var 76 stykker.
Noen arter lever i iskanten hele tiden, uansett hvor den måtte befinne seg: Grønlandshval, narhval, hvithval, storkobbe, ringsel, hvalross og isbjørn. Andre er der bare av og til, typisk på våren og sommeren. Et eksempel er finnhval, som tilbringer vintrene på sørligere breddegrader.
Poenget med grensen er å beskytte dyrelivet. Akkurat dette er hovedårsaken til at fagmiljøet mener at en forvaltningsmessig sone som beveger seg i takt med isen, ikke henger på greip.
– Da gir det ikke mening å knytte definisjonen til hvor iskanten er til en hver tid. Der faller det alternativet for meg, sa Polarinstituttets fremste ekspert på feltet, Cecilie Quillfeldt, i et foredrag om iskanten på Kulturhuset i februar.
Hvis det er livet man skal beskytte, og det er det jo, så må grensa settes ut fra hvor dyrene er.
– Derfor må man bruke huet når man snakker om iskanten. Man kan ikke definere den til akkurat der kanten går til enhver tid, sa Quillfeldt.
Det betyr imidlertid ikke at det ikke er liv der hvor isen ligger tett.
Forskere ved blant annet Polarinstituttet har funnet at pattedyrene går mye lengre inn i isen enn man tidligere trodde. Narhval går helt opp til 80-100 prosent iskonsentrasjon. Da snakker vi fast isdekke. Grønlandshval går også langt opp i isen. Og forskerne, de skjønner ikke helt hva som knytter hvalene til isen.
Regjeringen har jobbet hardt med å komme frem til et kompromiss alle kan leve med i partier og bransjer.
Kompromisset er et «møtes på midten»-forslag, helt bokstavelig talt: Sonen skal omfatte områder hvor det er 15 prosent sjanse for is i april (altså ikke til forveksling med 15 prosent isdekke!). Det er liksom midt mellom 30 og 0,5. Men Venstre og andre partier som vil trekke grensa sørover av hensyn til dyrene, de har ikke kommet særlig langt:
Siden isen har trukket seg nordover sammenliknet med forrige gang man satt grensen, er regjeringens 15-prosent-grense omtrent på samme sted som 30 prosent-grensa er i dag.
Hva har det å si for dyrene?
Forskerne vet ikke nok til å tallfeste hvor sårbart livet er i de ulike delene av iskantsonen. Hvor sårbart livet er, avhenger av hvilket dyr man snakker om, og når på året det er snakk om.
Det er derfor Polarinstituttet, Havforskningsinstituttet og de andre fagmiljøene på livet i havet ikke har kommet med masse forskjellige iskant-alternativ. De kan ikke si at «hvis en verner områder med 15 prosent sjanse for is, så blir så og så mange arter beskyttet», eller at hvis en verner et område i en del av sonen, men ikke en annen del, «da blir de mest sårbare artene beskyttet, mens de robuste artene ikke får så sterkt vern».
Forskernes utgangspunkt er føre-var. Så forsiktig, at de vil strekke sonen ned til områder hvor isen bare har vært fire ganger de siste 30 årene.
Tenk om hoppekrepsen visste hvor mye styr den lager på Stortinget.
