Loading
I det internasjonale Naturpanelets første, store hovedrapport, slår forskerne fast at menneskeheten årlig utvinner rundt 60 milliarder tonn av jordas ressurser, rundt dobbelt så mye som i 1980.
«Dette er dramatisk. Vi som lever i dag er i ferd med å bruke opp ressursene til dem som kommer etter oss».
Ordene tilhører Stein Lier-Hansen i Norsk Industri, den norske teknologi- og prosessindustriens mektige leder. Når han er i mediene handler det gjerne om hvordan det går med norsk økonomi, og hva det har å si for industrien fremover: Han snakker om kronekursen, landets totale inntekt, hvor mange som er i jobb. Det gjorde han også på fremleggelsen av Naturpanelets rapport, der han tordnet fra talerstolen:
«Alle land styres av noen få parametere som trumfer alle andre parametere. Vi har ingen mekanismer, verken i Norge eller andre land, som korrigerer for effektene av en rein økonomisk styring på bekostning av naturmiljøet. Vi har ikke en i nasjonalregnskapet vårt engang, det ble nedlagt for noen år siden», sa industritoppen, til spontan applaus fra salen.
Konklusjonen: «Absolutt alt» har gått i feil retning siden Gro Harlem Brundtland kom med sin bærekraftsrapport på 80-tallet.
Talen vakte oppsikt. Det er ikke daglig kost å høre Norges fremste talsmann for industriselskapenes interesser ta til orde for tiltak som tilsynelatende vil sette kjepper i hjulene for hans egne medlemmer.
Hva har skjedd?
En nærmere kikk på Stein Lier-Hansens CV gir en forklaring: Han har lang bakgrunn fra miljøbevegelsen, har vært generalsekretær for Jeger- og Fiskeforbundet og statssekretær for Arbeiderpartiet i Miljøverndepartementet.
— Etterhvert tenkte jeg at det kanskje ville være vel så effektivt å jobbe for de som er en del av problemet. Jeg trodde ikke det ville bli en realitet før de ringte, sier han til Filter Nyheter.
— «Keep the enemies closer»?
— Ja.
Lier-Hansen sluker svaret i et slags nikk der haka trekkes ned mot halsen, og legger raskt til at han ble overrasket over hvor langt industrien har gått for å bedre sitt økologiske avtrykk.
— Mye lengre enn jeg hadde forventet.
Ifølge Naturpanelets rapport er det avskoging og nedbygging av natur, fra infrastruktur som veier og skinner, hyttebygging og industri, som er hovedårsaken til nedgangen i dyre- og plantebestander, og utryddelsen av arter. Forskerne frykter en av totalt åtte millioner arter kan gå tapt (ingen vet hvor mange arter som finnes, det er det beste anslaget forskerne har).
Lier-Hansen mener årsaken er at politikerne og myndighetene ikke blir målt på det han kaller «naturkapital», i tillegg til finanskapitalen og «menneskekapitalen» (sysselsetting).
— Naturkapitalen er over tid nøyaktig like viktig som de to andre. Nesten alt vi skaper av verdier er ting vi tar ut av naturen.
På spørsmål om hvordan en slik mekanisme skal se ut, nevner han tre konkrete virkemidler:
— En slik oversikt høres ikke SÅ avansert ut. Hvorfor har man ikke gjort det for lenge siden?
— Det har ikke vært prioritert, og det har vært en oppfatning om at «i Norge har vi natur nok». Det er det du møter av argument, at «vi har bare bygd ut fire prosent». Men det er ikke snakk om hvor mye vi har bygd ut, men hva vi har bygd ut. Hvis summen av inngrep angriper tre viktige naturtyper som vi ikke har så mye av, så blir det alvorlig. Det er det dette dreier seg om. Natur er ikke bare natur.
«Homo sapiens. Det tenkende mennesket. Forskere på Cambridge sier at det er det dummeste de har hørt om. Vi er det eiende mennesket. Det er om å gjøre å eie mest mulig, og det er hele problemstillingen», tordnet Stein Lier-Hansen fra talerstolen da Naturpanelets rapport ble offentliggjort.
Mennesket er avhengig av naturen for mange ting: Naturen renser lufta, vannet, og gir oss medisiner, mat og klær. Disse «tjenestene» naturen gjør for mennesket kalles nettopp det, «økosystemtjenester».
Forskerne frykter disse kan kollapse om vi fortsetter forbruket som nå.
Bruke opp ressursene. Er det ikke det medlemmene i Norsk Industri lever av? At vi tømmer jorda for ressurser, henter kobber, olje, aluminum og andre mineraler som raffineres i smelteverk og raffinerier rundt om i landet for å lage produkter som folk skal forbruke?
Vi har tatt industritoppen med til Norges største konteinerhavn. Sydhavna utgjør 615 dekar og er like stort som 86 fotballbaner. Her sluses store deler av hovedstadens forbruksvarer inn, og den bygges ut for å dekke etterspørselen etter mer. Ferdig utbygd skal terminalen i fremtiden kunne håndtere totalt 450 000 konteinere. Lier-Hansen ser utover havna, og mener den er et godt eksempel på næringsvirksomhet som vokser uten å legge beslag på nytt areal.
Flere miljøvernere tar til orde for at det ikke finnes noe slikt som «grønn vekst», de mener det er en illusjon. Til og med batteriprodusentene, som skal hjelpe verden å koke middagen på strøm fra sol og vind, og drive bilene våre fremover, er iferd med å gå tom for flere viktige mineraler.
— Hva tenker du om begrepet grønn vekst?
— I det legger jeg at vi kan drive verdiskapning og skape arbeidsplasser uten å skade naturen. Verken at vi slipper ut klimagasser eller bidrar med andre typer forurensing, og at vi ivaretar arealene. Grønn vekst er mulig, hvis den gjøres på riktig måte, hevder Lier-Hansen.
Så kommer industrilobbyisten inn: For at den grønne veksten skal være konkurransedyktig trengs gode virkemidler som kan legge til rette...
Vi passerer utløpet til Alnaelva, som fraktet 50 000 liter fyringsolje ut i Oslofjorden til naturvernere og badende beboeres fortvilelse i fjor sommer, da et gammelt rør sprang lekk oppe på Sporveiens område.
— Dette er et gammelt elvedelta som i sin tid sikkert hadde et helt fantastisk naturbilde. Det er så klart endret nå, kommenterer den tidligere miljøstatsråden.
Over hele verden er det rundt elvedeltaer at det bygges kaianlegg og infrastruktur. I Norge er det knapt naturlige elvedelta igjen, men på grunn av et iherdig restaureringsarbeid er elvene i Oslo gått fra å være «giftpøler», som Lier-Hansen uttrykker det, til å få tilbake et biologisk mangfold, også med laks og ørret. Hva de kunne vært får vi kanskje aldri vite.
— Enkelte av artene som var i elvene kan være utrydda, og da er dem tapt for godt.
Hvorvidt man bør sette en prislapp på natur er en gammel debatt blant biologer og naturforskere. Noen mener konkrete kroneverdier for natur er det eneste som monner når lønnsomheten for ulike prosjekter skal beregnes, om det er et nytt hyttefelt eller en gruve. Et annet argument er at så snart man setter en pris på natur, så er det i enda større grad «penga som rår» enn i dag: Det vil alltids være noen som har råd til å bla opp, mens det store flertallet ikke vil ha råd.
Lier-Hansen tilhører den gruppen i debatten som mener det ikke er mulig å sette en pris på natur i seg selv. For han handler det ikke om det etiske spørsmålet om «naturens egenverdi», som en slags naturens menneskerettigheter, men rett og slett at vi ikke er i stand til å vite hvilke kroner og øre vi går glipp av om naturtyper og arter forsvinner. Han drar fram Gro Harlem Brundtlands eksempel fra 80-tallet: Å ødelegge naturen er som å brenne et bibliotek med bøker du ikke har lest.
Så drar han :
En biokjemiker fra Sveits var på bilferie i Norge i 1969, og drar til Hardangervidda. Der plukker han en ukjent sopp, tar den med seg hjem og begynner å forske på den. Året etter finner et legemiddelfirma ut at den inneholder stoffet cyclosporin A, som medførte et gjennombrudd i organtransplantasjoner.
— Hvor mye er det verdt? Det er ingen som hadde ant at den lille, dumme skorpelaven innebar et gjennombrudd i hjerteoperasjoner. Det er ingen som kunne satt noen verdi på den før en visste hvor verdifull den var.
— Hvis man legger inn en pris på natur, for eksempel i konsekvensutredningene for gruvedrift, vindkraft og annen arealkrevende eller forurensende virksomhet, så vil det vel være en god del av disse som ikke blir lønnsomme?
— Jada.
— Det vil vel da sette en brems på økonomien?
— Jo, det vil jo gjøre det. La oss si at du hadde innført en arealavgift. For de som ønsker å bygge ut vindkraft på store, urørte områder, så vil en slik avgift gjøre investeringen mindre lønnsom. Derfor tror jeg det er viktig å se på alternativet: Vi må bruke mindre energi for å produsere ting, og vi må bruke mindre arealer for å dekke våre behov. Jeg tror vi må bruke sterkere virkemidler enn bare avgifter.
— Mer pisk, litt mer forbud?
— Ja, strengere reguleringer og tøffere krav.
Den storstilte satsingen på vindindustri som foregår nå går rett inn i arealbrukdebatten. Flere steder i Norge tyr lokalbefolkningen i Norge til alt fra turmarsjer til sivil ulydighet for å hindre at deres nærnatur blir anlegg for vindkraft.
Norsk Industri er ikke imot vindkraft, men Lier-Hansen mener vindkraft på land ikke er det lureste. Det skyldes imidlertid ikke naturødeleggelsene.
— For å være helt ærlig, når det gjelder disse vindmølleparkene på land, så er det mer snakk om estetiske ting, altså. Jeg har problemer med å se for meg at norske vindmøller på land truer artsmangfoldet, egentlig, så lenge du følger Miljødirektoratets anbefalinger: Ikke i nasjonale villreinområder, ikke i områder med rødlistearter som kan trues av en vindmølle, for eksempel hubro.
Han peker på at vindkraft-utbyggerne forplikter seg til å rydde opp og tilbakeføre anleggsområdet til slik det var før for å få konsesjon. Lier-Hansen mener det er fullt mulig å gjennomføre. Veiene og anleggene vil gro igjen, naturen vil ta stedet tilbake. Men at det blir billig, det tror han ikke.
— Hvor mye bruker industrien på å rydde opp i gamle miljøsynder?
— Det er mye, altså. For eksempel når en prosessindustribedrift blir nedlagt da, for eksempel Holta på Notodden, Tinfos, så har dem rydda opp i grunnen overalt, og jeg tror de har passert over 300 millioner på den ene tomta.
— Hvor stor er den?
— Den er ikke all verden, den er like stor som de to byggene der, sier han og peker på to vanlige Oslo-blokker i murstein.
Norsk Industri har pekt på havvind som en bedre løsning som også vil støtte oppunder verftsindustrien, men lederen selv mener at hvis det er helelektrifisering av Norge er målet, så er energisparing og oppgradering av eksisterende vannkraft-anlegg den enkleste veien til målet.
Påstanden om at vindkraft på land er nødvendig for å nå Parisavtalens mål avviser han.
— Her har nok noen lobbyister latt seg forføre av noen som har betalt dem. Jeg vil ikke si et vondt ord om Zero og Bellona, for dem har jeg samarbeidet med i alle år, men du skal alltid være litt nøye på å se hvem det er som finansierer dem.
Senere presiserer Lier-Hansen at ingen må tolke ham dit hen at Bellona eller Zero er korrupte, eller på noen måte har latt seg kjøpe.
— Bellona har prioritert klima, og Zero ble skapt for å lobbyere for fornybar elektrisitet. Derfor blir de veldig sterke pådrivere av landbasert vind. Zero og Bellona har tatt et valg, og så jobber de for å påvirke og samarbeide med andre for å oppnå det. Ingen må tolke meg dit hen at Bellona og Zero løper vindindustriens ærend, det er snarere tvert imot andre som løper Zero og Bellonas ærend.
Se tilsvaret fra Zero nederst i saken.
Vi er kommet til Losæter, et kunstprosjekt mellom Sørenga og Middelalderparken i Oslo, der det dyrkes mat og drives birøkt.
Biedøden har fått mye oppmerksomhet de siste årene. Kommuner yter tilskudd til selskaper og bedrifter som vil plante bievennlige blomster, og flere forskere advarer om at nedleggelsen av småbruk i distriktene fører til at engmarkene gror igjen og at biene dermed forsvinner. Lier-Hansen går rett inn i to nye vepsebol i miljødebatten:
Han mener skogbruket får ufortjent mye tyn som det norske artmangfoldets store, stygge ulv. Selv om halvparten av de rødlistede artene i Norge finnes i skogen, gjør det ikke noe med hogst som den gjøres i dag. Skogen kommer tidsnok tilbake. For eksempel til kulturlandskapet. Den debatten synes han er «rar».
— Er det noe problem at kulturlandskapet gror igjen? Det betyr bare at du går tilbake til naturlandskapet. Noen arter som er veldig synlig i kulturlandskapet vil «forsvinne» inn i, og bli mindre synlig i, naturlandskapet, sier Lier-Hansen.
— Handler det også egentlig mer om det visuelle enn biomangfoldet og økosystemtjenester som pollinering?
— Ja. Det visuelle, og identitet. Det åpne landskapet tillot en annen type botanikk. Arter som var undertrykt i naturlandskapet har plutselig fått det bedre, men artene forsvinner ikke av at kulturlandskapet forsvinner, for disse er ikke satt ut eller innført. Identitet er viktig, hvordan du liker å se et naturbilde åpent med beitedyr, ikke de mørke, triste skogene.
Stein Lier-Hansen er god til å fremsnakke medlemmene sine. Hadde det vært opp til dem, hadde all gruveslam fra mineralindustrien havnet som gjødsel på europeiske jorder fremfor avfall i Førdefjorden. Hvor langt unna det er i tid er «et godt spørsmål».
— Det forskes på, og jobbes hardt med det. Det er et eller annet som svikter økonomisk, sier han.
I tillegg er hans medlemmer veldig gode på å holde seg til gamle industriarealer. Industrien er i det hele tatt veldig fremme i skoa, skal en tro topplobbyisten deres. Den tidligere miljøverneren synes det var en like stor overgang å gå fra Jeger- og fiskeforbundet til det som den gang het Direktoratet for naturforvaltning.
— Hver gang du skifter jobb innen et slikt tema, så er det en fare for å møte deg selv i døra, ikke sant. Jeg har gjort det et par ganger. Da sa Thorbjørn Berntsen at det er ikke så farlig, så lenge du ikke kjenner deg igjen, sier Lier-Hansen og drar på smilebåndet.
«Jeg vil presisere at Zero er en ideell stiftelse som siden starten i 2002 har arbeidet for fornybar energi og nullutslippsløsninger slik at vi kan fase ut fossil energibruk og unngå skadelige klimaendringer. Vi er finansiert av hele bredden i norsk næringsliv. Bare 1,9 prosent av våre inntekter i 2018 kom fra selskaper som bygger ut vindkraft. Til sammenligning kom drøyt 9 prosent av inntektene våre fra industribedrifter, hvorav mange er medlemmer i Norsk Industri. Våre støttespillere støtter ZEROs formål og vårt arbeid for å fremme nullutslippsløsninger, men har ikke innflytelse på våre politiske standpunkter».
Holm legger også til at Zero er for en moderat utbygging av vindkraft, der konsekvensene for biologisk mangfold ivaretas best mulig. Han understreker at Zero er enig med Stein-Lier Hansen og Norsk industri om viktige deler av klimapolitikken, og viser til at de så sent som i februar skrev en om vindkraft. Zero er også for oppgradering av vannkraft og har jobbet mye med , og har tatt og fått .
«Siden Statnett har estimert at halvering av norske klimagassutslipp vil medføre en økning i kraftforbruket på 30-50 TWh, blir det vanskelig å fase ut fossil energibruk uten tilgang på nok fornybar kraft», skriver Holm.
