Loading
ODESA (Filter Nyheter): Et ukrainsk flagg blafrer i sjøluften fra toppen av sokkelen der den russiske keiserinnen Katarina II pleide å stå. Lenger nede henger et banner med teksten «Free Azovstal prisoners!». I blomsterbedet rundt står portretter av falne, ukrainske soldater.
Et steinkast unna står fortsatt bysten av den russiske dikteren Aleksander Pusjkin foran det hvite, nyklassiske rådhuset. Men siden oktober i fjor har den vært skjult bak brune sponplater.
Ifølge Vladimir Putin er Odesa en «russisk» by, urettmessig innlemmet i Ukraina av Sovjetunionen. Dette har ikke beskyttet byen mot russiske droner og raketter – et par netter før Filter Nyheter besøker Odesa ble ni mennesker drept i et russisk angrep.
Den russiske invasjonen har presset fram en revurdering av forholdet til den tidligere imperiemakten og rollen Katarina og andre russiske ikoner har spilt. En lov om dekolonisering av offentlige rom som trådte i kraft i juni 2023 forbyr minnesmerker og gatenavn som hedrer personer knyttet til undertrykking av ukrainsk identitet, og til promotering av russisk språk og kultur som overlegent. Det samme gjelder personer som hadde ledende posisjoner i den russiske eller sovjetiske staten. Unntaket er dem som brukte posisjonene til å forsvare ukrainsk selvbestemmelsesrett, og ikke jobbet for sovjetisk sikkerhetstjeneste.
Det siste gjør at statuen av forfatteren Isaak Babel snart kan stå for fall. Selv om Babel er verdensberømt for sine «Odesa-fortellinger» fra jødisk gangsterliv, hadde han en høy stilling i sovjetisk etterretning og var med å bekjempe ukrainske frihetskjempere etter første verdenskrig.
Men selv om lokale myndigheter fikk seks måneder til å gjennomføre dekoloniseringen, har prosessen gått tregt i Odesa. Noen innbyggere mener den truer byens særegne, multikulturelle arv.
Keiserinne med bøddelhette
Få uker etter den russiske fullskalainvasjonen krevde flere lokale organisasjoner at bystyret fjernet statuen av Katarina, med henvisning til at keiserinnen både gjorde slutt på det ukrainske selvstyret og de ukrainske bøndene livegne.
I november 2022 utstyrte demonstranter statuen med en , og plasserte en galgeløkke i den utstrakte hånden. Samme måned vedtok bystyret å flytte statuen til et museum.
I vårsola foran Kristi Forklarelses-katedralen møter Filter Nyheter aktivisten Natalia Mykhailenko, som pleier å fotografere markeringer i byen. Hun sier statuen av Katarina var omstridt allerede da den ble satt opp igjen i 2007, etter at å ha vært fjernet i sovjetisk tid.
– Jeg var tilstede under avdukingen, og husker at proukrainske innbyggere ropte slagord, mens prorussiske kastet egg mot dem. Det var virkelig ille, forteller hun.
Motsetningene eksploderte 2. mai 2014, da prorussiske angrep en proukrainsk marsj før de forskanset seg i et fagforeningsbygg. Da proukrainske prøvde å storme bygget, brøt det ut brann der 42 prorussiske mistet livet. Videoer viser at det både ble skutt og kastet molotovcocktails fra taket og vinduene. Likevel ble myten om «Odesa-massakren» en sentral bærebjelke i propagandafortellingen om et «fascistisk» Ukraina.
Vladislav Balinskij er del av en uavhengig gruppe som har gransket hendelsene i 2014. Han mener det er feil å si at Odesa noensinne har vært prorussisk.
– Bak fasaden til imperiet har det alltid eksistert et sterkt, proukrainsk og multikulturelt fundament som har motstått det, sier Balinskij.
Han mener de prorussiske strømningene har blitt finansiert fra Moskva: På 1990-tallet nøt korrupte, lokale eliter godt av at Russland i det skjulte pumpet inn oljepenger til gjenoppbygging av landemerker fra russisk tid. Senere brukte Russland milliarder på å spre propaganda om at russiskspråklige innbyggere var truet av ukrainsk nasjonalisme.
Balinskij sier konfliktlinjene ble voldelige allerede i april 2009, da den unge nasjonalisten Maksym Tsjajka ble drept av prorussiske «antifascister» – et preludium til det som skjedde i 2014.
Kampen om Odesa er heller ikke over selv om Russland har mislyktes i å erobre byen militært, men fortsetter ved hjelp av propaganda, terror og målrettede drap.
– Under overflaten er Odesa fortsatt en farlig og utsatt frontlinje, understreker Balinskij.
Ifølge Vladislav Balinskij ble de russiske propagandafortellingene kooptert av byens tidligere ordfører, Hennadij Trukhanov. Trukhanov styrte Odesa fra slutten av mai 2014, og til innbyggere med et nostalgisk forhold til Sovjetunionen og Russland. Han ble betraktet som en av Ukrainas , og anklaget for å tjene store penger på ulovlige .
I oktober 2025 ble Trukhanov avsatt etter grov vanskjøtsel under en der ni mistet livet. I dag sitter han i husarrest, og har blitt fratatt det ukrainske statsborgerskapet etter avsløringer om at han også hadde et .
– Etter hvert som det ble politisk risikabelt å legge seg på en åpenlyst prorussisk linje, fant de politiske strategene hans på et snedig sikkerhetsnett – myten om det «kosmopolittiske» Odesa, sier Balinsky.
Balinsky mener de prorussiske strømningene ikke kollapset på grunn av en moralsk oppvåkning, men fordi ukrainsk motstandskraft tok livet av myten om det «uovervinnelige» Russland våren 2022.
Siden har Trukhanov i stedet brukt narrativet om det kosmopolitiske Odesa både til å få Odesa oppført på UNESCOs verdensarvliste, og deretter utnytte dette til å dekoloniseringsprosessen.
Trukhanov motsatte seg ikke minst å fjerne bysten av Aleksandr Pusjkin (1799-1837). Pusjkin regnes som Russlands nasjonaldikter, og er kontroversiell i Ukraina fordi han mente andre slaviske folk var skjebnebestemt til å bli absorbert av det russiske.
Siden 2022 har minnesmerker over Pusjkin blitt fjernet fra de fleste ukrainske byrom. Samtidig har de blitt satt opp igjen i okkuperte områder. Noe av det første russerne gjorde etter erobringen av Mariupol var å skjule av det ødelagte teateret bak store bannere med bilder av dikteren.
I sovjetisk tid ble det satt opp minnesmerker over hele unionen, også steder Pusjkin aldri besøkte. Volodymyr Jermolenko, leder for den ukrainske PEN-klubben, forklarer dette med det han kaller «ensrettingens imperialisme». I stedet for å rettferdiggjøre kolonialisme ved å fremheve kulturforskjeller, slik vesteuropeiske land gjorde, forsøkte Russland å utslette dem.
– Det russiske og sovjetiske imperiet ønsket å skape én kultur, der alle snakket samme språk og dyrket de samme helteskikkelsene. Pusjkin ble en sentral figur her, skriver Jermolenko på epost.
Mostandere av fjerning har argumentert med at Pusjkin bodde i Odesa i 1823-24, og er en del av byens historie. I fjor sommer journalisten og soldaten Myroslav Otkovitsj ordfører Trukahnov med mangelen på logikk i at bysten stod side om side med en utstilling av rester av raketter sendt mot ukrainske byer. Trukhanov forsøkte å vri seg unna med at Pusjkin representerte kulturarv, men fikk raskt svar:
– Pusjkin kalte Odesa en russisk by, akkurat som Putin. Bysten symboliserer det samme ideologiske narrativet, innvendte Otkovitsj.
En tydelig stresset Trukhanov svarte med å beskylde Otkovitsj for å skape splid i lokalsamfunnet, og spørre hvorfor han ikke var ved fronten.
– Først og fremst mener jeg ordet dekolonisering er feil. Dette er en ukrainisering av Odesa, tordner Leonid Sjtekel på klingende russisk.
Sjtekel er blant 150 som i et til UNESCO protesterte mot det de kalte en vilkårlig utslettelse av den multikulturelle historien som fikk Odesa oppført på verdensarvlisten i 2023.
Sjtekel mener historien går i sirkel: Akkurat som Lenins bolsjeviker, forsøker dagens myndigheter å utslette alt som fantes før dem. Han mener de vil erstatte den med det han kaller en konstruert, nasjonal historie som ikke tar hensyn til at Odesa historisk har hatt mye tettere bånd til Europa enn til både Ukraina og Russland, og var et sentrum for jødisk kultur i det russiske tsarriket.
– Selv russisktalende kritikere av sovjetmyndighetene blir nå skrevet ut av historien, mens ukrainsktalende blir hedret selv om de samarbeidet med de samme myndighetene, mener han.
Sjtekel er tidligere sovjetisk dissident. På 80-tallet ble han anklaget for å være ukrainsk nasjonalist. Nå gjør meningene hans at han ikke blir invitert til offentlige debatter. Bare en håndfull eldre møtte opp da han organiserte en demonstrasjon.
– Folk under 60 var redde for å bli innbrakt og sendt til fronten. Men tilhengere av dekolonisering kan demonstrere fritt, sier Sjtekel.
– Velkommen til Sovjetmenneske-museet! Slik så det ut hjemme hos diplomater, sjøfolk og de som hadde mulighet til å skaffe seg en vestlig Coca-Cola-flaske eller sigarettpakke. For å ikke virke fattige, plasserte de det i stua så folk kunne se det!
Dmitrij Bakajev har innredet stua til et museum over livet i Sovjetunionen. Han beskriver det som et land uten farger, der ingenting virket. Filter Nyheter takker nei til en sovjetisk drink av mynteekstrakt, etterbarberingsvann, munnskyllevann og en skvett neglelakk – alt rørt sammen med en akasiepinne.
Dmitrij sier mange i Odesa har et nostalgisk forhold til Sovjetunionen, som kommer fram når han viser besøkende en lesebok fra barneskolen med en faderlig Lenin på første side. Den mørke siden er representert av en tykk bunke angiverbrev fra 1930-tallet. Mange av de angitte ble henrettet.
– Her er en bok av en kjent forfatter. Etter hvert som personer i den ble arrestert og skutt, fikk folk beskjed om å stryke ut navnene deres. De var redde nok til å adlyde. Når jeg forteller dette, pleier folk som fortsatt er positive til Sovjetunionen å nekte for at det er sant, ler Dmitrij og hermer etter tonefallet deres.
– Jeg har slektninger i Russland som ikke forstår hvorfor jeg er så negativ - vi levde jo så godt sammen i Sovjetunionen. Men jeg vil verken ha Sovjetunionen eller Russland, sier Dmitrij som har et avslappet forhold til dekoloniseringen.
– Hvis en som har mistet sønnen sin krever at minnesmerkene deres blir fjernet, blir det rart om jeg setter meg imot det bare fordi jeg er glad i Pusjkin og Bulgakov, sier Dmitrij.
En vanlig oppfatning er at Odesa ble grunnlagt av Katarina II i 1794, og oppkalt etter den greske oldtidsbyen Odessos. Men ifølge historikeren Taras Hontsjaruk, som Filter Nyheter treffer på den tradisjonelle, brune kneipen «Syv vinder», der han feirer bursdag, fantes det allerede en krymtatarsk havn ved navn Khadjibey.
Ifølge Taras ble eksisterende bosettinger systematisk omdøpt etter greske kolonier fra oldtiden. Slik ble ideen om «Novorossija» skapt, en forestilling om at det ikke fantes noen ting mellom antikken og den russiske erobringen på 1700-tallet. I dag er denne forestillingen sentral i Russlands krigføring.
– Akkurat som Stalin, som var georgier, var Katarina, som var tysk, mer katolsk enn paven når det gjaldt russisk sjåvinisme, sier Taras.
Over en halvliter gir han Filter Nyheter en innføring i Odesas ukrainske historie.
Korneksport fra Ukraina gjorde Odesa til den fjerde største byen i imperiet på 1800-tallet. Russere spilte liten rolle i handelen, som var dominert av tyskere, italienere og jøder.
Kilder fra 1850-tallet viser at den største gruppen i området var ukrainere, og at dialekten hadde mange vestukrainske trekk. Det fantes også ukrainske kulturorganisasjoner og trykkerier.
I 1918 ble byen en slagmark mellom kommunister og tilhengere av et selvstendig Ukraina.
Taras mener Odesa først gradvis ble russisktalende etter 1930, da Stalin knuste den ukrainske kulturblomstringen og gjorde russisk til sovjetisk fellesspråk.
Artem Kartasjov er leder for organisasjonen Historie, kultur og demokrati, og med i en arbeidsgruppe som gir anbefalinger om nye gatenavn. Ifølge Artem er dekoloniseringen et spørsmål om nasjonal sikkerhet, fordi historiske narrativer er en del av det russiske våpenarsenalet.
– Jeg ønsker å leve i et samfunn som hedrer dem som har forsvart oss. Hvis ikke vi hedrer soldater som har falt krigen og dem som tidligere har kjempet for ukrainsk uavhengighet, kommer ingen andre til å gjøre det for oss, sier han.
Artem mener motstanderne tilhører et lite, men høylytt mindretall fra femtiårsalderen og oppover, som betrakter den russiske imperiehistorien og Sovjetunionen som en del av sin identitet. Han mener også at fortellingen om «det internasjonale Odesa» dekker over et narrativ om at Odesa er en russisk by.
– Dessverre har navneskiftene ført til en del negativ dekning i vestlig presse – selv om over 90 prosent av de nye navnene har personlig tilknytning til byen, sier Artem.
En av de mest radikale stemmene for dekolonisering er organisasjonen Vi gjør dere nervøse. Organisasjonen er kjent for «inspeksjoner» der de konfronterer butikker som har skilt på russisk, eller bryter loven som sier de først skal adressere kundene på ukrainsk.
Lederen brøt med det russiske språket etter at bestefaren ble drept i et rakettangrep i 2022.
– Odesa var lenge utsatt for massiv russisk propaganda i form av TV-serier, myter om byens «russiske sjel» og fortellinger som glorifiserte Pusjkin og gangsterne fra det korrupte 1990-tallet. Samtidig ble den smertefulle, ukrainske historien undertrykt. Ukrainske forfattere som Lesia Ukrainka og Ivan Franko besøkte byen flere ganger. Flere som kjempet for ukrainsk uavhengighet var også fra Odesa, men minnene om dem ble bevisst utslettet.
Kataryna mener minnesmerker aldri er nøytrale, men forteller hvem byen tilhører.
– Å døpe om gater er bare begynnelsen. Den virkelige utfordringen er å fortelle innbyggerne hvem disse folkene var, sier hun.
På Katedralplassen forteller Natalia Mykhailenko at det er i ferd med å skje en revolusjon i hodene til folk.
– På vei til jobb i dag hørte jeg folk snakke ukrainsk på gaten. Det hørte du aldri i 2014, sier hun.
Et par dager tidligere var hun med på å sette opp en plakett til minne om Maksym Tsjajka, en student som ble drept i 2009. Initiativet kom fra en ung jente født samme år som Tsjajka ble drept.
– Den gangen var ukrainsk språk knapt synlig i offentlige rom, mens TV og media var fulle av russisk propaganda. De som var opptatt av ukrainsk kultur, risikerte å bli et mål. Det som har skjedd siden da er intet mindre enn et mirakel. Til tross for propagandaen og alle problemene vi står overfor, har ukrainsk språk kommet til Odesa og dekoloniseringen har begynt, sier Natalia til Filter Nyheter.
John Færseth er ekspert på Ukraina, har skrevet flere bøker om landet, og rapporterer for Filter Nyheter. Vil du støtte vår journalistikk, kan du tegne et abonnement –
