Loading
Det er diplomatisk og politisk rabalder om Jerusalem for tiden etter USAs president Donald Trump onsdag 6. desember kunngjorde at han anerkjenner Jerusalem som Israels hovedstad - et kjernespørsmål i konflikten mellom Israel og Palestina, og mellom jøder, muslimer - og kristne.
Først en kjapp oppdatering på den politiske siden av saken: Israels statsminister Benjamin Netanyahu kom mandag til Brussel for å diskutere forholdet mellom Israel og Palestina. EU er fra før av sterkt kritiske til israelske bosetninger på Vestbredden. Med Trumps anerkjennelse av Jerusalem som Israels hovedstad er forholdet ytterligere anstrengt. Europeiske statsledere har kritisert Trumps uttalelser, og forventes å legge diplomatisk press på Netanyahu i møtet. Selv har Netanyahu rost Trump for å «erkjenne realiteten», og at dette er grunnlaget for fred. Samtidig har Palestinas leder Mahmoud Abbas avlyst et planlagt møte med amerikanernes visepresident Mike Pence i desember, hvor Pence skulle forklare Trumps standpunkt.
Så til den religiøse siden av saken: Vi har spurt en rabbiner, en prest og en imam om hvorfor Jerusalem er så viktig for dem.
— Jerusalem er viktig for meg fordi det er stedet som er sentrum, og forener, det jødiske fellesskapet. Både historisk sett, som samfunn, men ikke minst i religiøst betydning. Det er stedet man gikk opp til Tempelhøyden, mens templene var i Jerusalem, og det stedet man i 2000 år har lengtet tilbake til for igjen å kunne be der, for igjen å kunne forene de jødiske i frihet, sier rabbiner Joav Melchior.
Han befinner seg for tiden nord i Israel, og intervjues via videolink. Melchior er rabbiner for Det mosaiske trossamfunn i Oslo, og pendler mellom Israel, hvor han og hans familie bor, og Norge. Ifølge Melchior ser jødene på Jerusalem som stedet gud har «pålagt» eller tildelt dem som folk. Det er stedet Gud utpekte og befalte Abraham å reise til for fire tusen år siden.
I jødisk tro er forbindelsen til Israel, slik man kan lese om det i mosebøkene, ikke kun et sted der folk bor, men jødene ser også på det som en religiøs oppgave. Jerusalem er både folkelig og religiøs hovedstad for jøder. I spissen for dette kommer Jerusalem. nedtegnelsene over jødenes tidlige historie, beskriver tempelet i Jerusalem som stedet hvor man skal samle seg å be til gud.
— Det var der Jakob og Isak ba, det stedet kong David kom og etablerte hovedstad, der kong Salomon bygde tempelet man kjempet for til det falt, og stedet jødene siden har blitt bortvist fra i forskjellige sammenhenger, og alltid har lengtet tilbake til. Vi ender pesach, påskefeiringen, med å si «neste år i Jerusalem», sier Melchior.
Han mener den største straff jødene kunne få under romertiden, etter tempelets fall, var 100-meters-forbudet mot å nærme seg Jerusalem for jødene.
Jerusalem har en mildt sagt omfangsrik historie. Her er en oppsummering:
Kilder for tidslinje: Store Norske Leksikon og Wikipedia
Da jødene fikk «vende tilbake» til sitt hellige land etter andre verdenskrig, var opplevelsen derfor veldig stor.
— Ikke kun for jødene i Israel, men jødene i hele verden. Så fikk man ikke tilgang til gamlebyen, sier Melchior.
FN hadde i 1947 bestemt at Jerusalem skulle administreres av FN. Slik gikk det ikke. Allerede året etter brøt det ut krig mellom Israel og de arabiske nabostatene. I 1967 gikk Israel og flere arabiske land til krig(er), i det som har fått navnet .
— Etter seksdagerskrigen, da man igjen kunne komme inn til det hellige sentrum, så var det mange som var sikker på at «messias er rundt hjørnet». Det var han tydeligvis ikke, men det er den følelsen man har, at nå har vi kommet hjem etter så mange år. Jøder har bodd i Jerusalem i alle år, men man har ikke hatt religionsfrihet eller tilgangsrett til de hellige stedene i Jerusalem fra tempelets fall til seksdagerskrigen, noe man alltid har ønsket å ha, sier Melchior.
— Jerusalem er det tredje helligste stedet for muslimer. Mekka er den første, Medina den andre, og Al-Quds, som Jerusalem heter på arabisk, «den hellige», er den tredje. Grunnen er at det er det stedet hvor flest profeter ble sendt av Gud, og Gud har velsignet dette stedet, sier Hamid Farooq.
Han er imam ved Islamic Cultural Centre Norway (ICC) i Oslo. Filter Nyheter møter ham like før han skal lede fredagsbønnen i moskeen.
Under islams første tid vendte muslimene seg mot Al-Quds under bønnen, det var «den første setningen». Bønneretningen ble endret fra Al-Quds til Mekka etter profeten Muhammed emigrerte fra Mekka til Medina i 623. Nettopp dette med profeter er viktig for å forstå muslimers krav på Jerusalem som hellig grunn for dem. I likhet med jødedommen er Abraham en sentral figur i islam.
Ifølge muslimske tekster var Abraham en profet, den første som bodde i dette området, og den som bygde kaba, Allahs hus i Mekka. Sønnen Ishaq (Isak) bodde i Palestina, og bygde Al-Quds sammen med faren sin. Deretter kommer mange profeter. Sønnen til Ishaq, Jakob, hadde tolv sønner. Disse sees på som ledere for forskjellige stammer.
— Det er en viktig del av vår tro å ha tro på alle profeter. For oss var Abraham, Ismael, Ishaq, Moses, og Jesus - fred være med dem alle - profeter på samme måte som profet Muhammad var profet, og de var alle muslimer ifølge koranen, sier Farooq.
Jerusalem er også det stedet profeten Muhammed ifølge Koranen dro til på Miraj, eller nattreisen på norsk. Det er en slags muslimsk versjon av himmelfarten.
— Han reiste fra Mekka til Jerusalem, og fra Jerusalem til himmelen og kom tilbake under nattreisen. Det er det eneste sted i verden der profet Muhammed ledet alle profeter. Dette er Allahs hus, og det er hellig for alle. Så Jerusalem er en del av muslimer. Vi mener vi er mer tilknyttet dette stedet enn de kristne og jødene fordi vi har tro på alle profeter, som ba på dette stedet. Grunnen til dette er at jøder ikke tror på Jesus og Muhammad som profeter, og kristne tror ikke at Muhammad var profet, mens vi muslimer har tro på alle, sier Farooq.
Muhammeds himmelfart skjedde på Tempelhøyden, kalt Haram al-Sharif på arabisk, hvor , kubbat al-sakhra på arabisk, står. Kong Abdul Malik bygde Klippedomen. Like ved ligger . Dette er de to muslimske helligdommene på Tempelhøyden, den samme høyden og stedet hvor jødene hadde sitt tempel, hvor Jesus gikk.
— Det aller viktigste for meg å understreke er at i vår kirke er det ikke stedene som er det aller viktigste, det er menneskene. Jerusalem, og de omkringliggende områdene, Betlehem, er kristenhetens vugge. Det er jo der alt startet. Der har det vært kristne siden Jesus ble født. Så det aller viktigste for meg er at det får lov til å være kristent nærvær der i fremtiden. Både fordi det har en historisk verdi, og det har en kulturell verdi, sier Eirik Mills.
Han er prest i Uranienborg kirke. Når Filter Nyheter møter Mills i kirken er en liten gjeng barn akkurat ferdig med å lete etter julekrybben. En betlehemsstjerne festet i et stag og med batteri og på-knapp, slukket for øyeblikket, står lent opp mot alterringen.
— Jerusalem er, uten sammenlikning forøvrig, det nærmeste vi kommer et pilegrimsmål, et mekka. Jeg har selv ledet rundt 25 turer ned dit, og da ser vi på fortellingen. Det var der Jesus levde og virket. Samtidig ser vi på dagens konfliktsituasjon. Det er spesielt. Det rører noe ved ens trosnerve når en vandrer i gatene og oppsøker de stedene der en vet at Jesus var. Selv om byen ikke er den samme som for 2000 år siden, så er landskapet, fjellene, topografien, himmelhvelvingen, den samme. Så det rører noe i mange av oss, sier Mills.
Kristne gjør ikke krav på Jerusalem ut ifra noen religiøs overbevisning, ifølge Mills.
— Jødene har i mye større grad i sin kultus og religion at Jerusalem er navlestrengen mellom himmel og jord. Der tempelet var, var guds bolig og nærvær på jorden. Det var derfor de færreste fikk lov å bevege seg helt inn i tempelets aller helligste. Det hører til i kjernen og sentrum av en jødisk arv. Det var nettopp det Jesus forandret på. Mens det gammeltestamentlige tenkingen er forholdet mellom gud og guds utvalgte, så kommer Jesus og sier at gud er for alle mennesker, kledd i alle språk og farger. Troen er ikke så knyttet til byen som i jødisk tradisjon, sier Mills.
De siste dagene har muslimer over hele verden protestert mot amerikanernes anerkjennelse av Jerusalem som Israels hovedstad. Gamlebyen i Jerusalem, der brorparten av helligdommene befinner seg, ligger utenfor det verdenssamfunnet har definert som Israel. FNs diplomatiske arbeid for en tostatsløsning innebærer at Jerusalem er hovedstad for både Palestina og Israel.
— Muslimer frykter å blir kastet ut av Jerusalem. Palestinerne har allerede blitt kastet ut av enkelte steder, og har spesifikke områder å bo i. De frykter at Israel vil ødelegge Al-Aqsa-moskeen (for å bygge tempelet). Det har vært forsøk på å brenne ned moskeen. Derfor protesterer de slik over hele verden i dag, sier imam Farooq.
Området deles i dag, om ikke broderlig, så i alle fall praktisk mellom de tre forskjellige religionene som ber der samtidig. I dag er det slik at jødene ber ved klagemuren, og muslimene på tempelhøyden. Det er en slags balanse. Opp gjennom historien har det vært uenigheter og kriger. Både jødene, kristne og muslimer har regjert over byen i ulike tidsrom. Jødene anså seg selv som forvist fra området i 2000 år, fra år 70 da romerne kastet dem ut, til 1917, da sionistbevegelsen ble lovet et jødisk nasjonalhjem i Palestina av den britiske regjeringen i den såkalte Balfour-erklæringen.
— I dag tenker noen at muslimer er mot jøder, og at jøder er mot muslimer. Det er historisk ikke riktig. Hvis jødene hadde kommet til Palestina på den tiden muslimene styrte hadde de fått lov å bo og praktisere sin religion med frihet, slik de kristne hadde lov å være tilstede. Det har vi også sett andre steder muslimer har dratt, og seiret, sier Farooq.
Han nevner en historie fra tiden den muslimske lederen Omar tok over makten i Palestina i 637 .
— Kalif Omar ble bedt om å be i den hellige gravs kirke (stedet Jesus ble gravlagt etter kristen tro) på tempelhøyden, men han nektet. Han sa «hvis jeg gjør det, vil det komme en dag der muslimer krever å få bygge en moské her». Derfor ba han utenfor kirken. I dag finnes Omar-moskeen på det stedet. Muslimene lot de kristne være i Palestina og praktisere sin tro i kirkene, sier han.
Rabbiner Melchior sier noe liknende, bare med jødisk «fortegn».
— I praksis ser vi at muslimer og kristne har fått en reell tilgang i dag. Selv om tempelhøyden er det aller helligste stedet for jøder, så er det greit at vi ikke styrer den religiøst sett. Vi respekterer at det også er en muslimsk helligdom når vi går opp dit, sier Melchior.
Per i dag har ikke jøder lov til å be på tempelhøyden, ifølge israelsk lov.
— Problemet er at kampen om Jerusalem, fra begges side, er å vise at «det er kun vi som har tilgang til byen». Og det er litt feil. Den friheten vi etter min forståelse bør ha i Jerusalem er veldig sentral i en jødisk opplevelse av frihet, og frihet for religion på det stedet som betyr mest for oss. Nå forstår vi også at det også betyr mye for andre. Det er ikke lett når det er stedet som forener seg selv, men jeg tror, og har stor tro på, at man kan finne plass til alle i Jerusalem. Det er veldig viktig, sier han.
Mills tror de kristne i området kan ha en konfliktdempende rolle. Den ortodokse kirke er klart størst, deretter kommer den katolske kirke. Etter det følger en rekke andre kirker.
— Jeg opplever at ikke bare i dette området, men i hele verden, er tendensen polarisering. Vi merker hvordan islam-frykten sprer seg, spesielt i USA og Europa, det er det kristne som er det kjente og kjære. De kristne som er veldig lojal mot Israel og jødene, de glemmer at våre kristne søsken er palestinere, og har nok en rolle i Midtøsten som målbærer de kristne verdiene i området i større grad enn de som er muslimer, samtidig som de er arabere, både med språk og kultur. Jeg tenker at deres rolle er litt i midten, sier Mills.
Samtidig er han opptatt av å ikke rosemale dette. Han trekker fram den gangen han for 10-15 år siden fikk audiens hos den ortodokse patriarken i Jerusalem.
— Hans kirketenkning og kirkenærvær var ganske annerledes enn den protestantiske. Der er kirken (den ortodokse) tilstede og representert ved sine klostre, nonner og munker. For all del, det er konflikter mellom kirkesamfunnene og trosretningene, til dels også mellom kristne og andre også i Midtøsten, men jeg tror ikke det er helt sammenlignbart med jødedom og islam. Det er litt absurd herlig, at når du ser hvor delt kirkesamfunnene er, også innad i noen tilfeller - det er jo munker som har gått løs på hverandre -, så husker jeg en gang en guide sa til meg: Selv om det går en kule varmt av og til, så har vi bodd under samme tak i 2000 år. Vi vet hvem familien vår er likevel, sier Mills.
Samtidig ser han også kristnes rolle i kulissene i forkant av Trumps anerkjennelse av Jerusalem som Israels hovedstad. Han er amerikaner selv, noe han mener det er ikke grunn til å være stolt av i disse dager.
— Jeg skal ikke mene så veldig mye om hva amerikanske eller israelske statsledere tror… En hører stadig om den sterke, jødiske lobbyen i USA, og det er for såvidt sant, men en vel så viktig kraft i amerika er de evangeliske kristne. De sionistiske kristne som har denne ideen om at ved å støtte Israel så skal man nærmest være med å fremskynde messias tilbakekomst. Og noen veldig sterke teologiske overbevisninger om at hvis en vender ryggen til Israel, så vil gud straffe dem. Det er så forskjellig fra min religiøse tilnærming. Det stemmer ikke overens i det hele tatt, sier han.
Melchior sier han godt forstår muslimenes frykt for at deres helligdommer skal bli ødelagt til fordel for et jødisk tempel.
— Så kan vi sette det veldig på spissen å si at «her har vi en religionskrig», men på den andre siden er vår måte å se på messiastiden som en tid da verden er enet. Hvor det ikke er krig i verden. Og derfor har vi i bred, mainstream jødedom - ikke noen smal hippie «vi vil bare ha fred»-gruppe - sagt at vi vil ikke bygge noe tempel uten muslimsk tillatelse. Vi lever med vår drøm, og de lever med sin drøm, og vi kan være enige i at så lenge de ikke gir oss tillatelse, så bygger vi ikke noe tempel der. Da har vi funnet en enighet i en situasjon som kan sees på som feil, sier Melchior.
Mills mener det å prøve å skille religion og politikk er en veldig vestlig måte å tenke på.
— Det har på en måte vært vestens styrke, at man ikke skal føre politikk ut fra sin religiøse overbevisning. Samtidig tenker jeg at man som dypt religiøst menneske vil man alltid ha med seg sin religion i sitt politiske engasjement og føring. Så veldig adskilt går det ikke an å få det, sier han.
