Loading
«Utfordringen overgår alt en storby har måtte takle i verden siden andre verdenskrig eller 9/11». Ordene tilhører Helen Zille, leder for provinsen Western Cape i Sør-Afrikas millionby Cape Town. Hun har gitt opp å kjempe mot den såkalte «Day Zero», dagen der byens myndigheter kutter vanntilførselen til hus og hjem grunnet byens prekære vannmangel.
Det er ikke sikkert Day Zero kommer. Tiltak for å skaffe andre forsyningskilder er i gang, men det finnes ingen raske løsninger, eller mirakel å håpe på. Selv ikke vinterens regn er alene nok til å berge situasjonen. Det avhenger bare av hvordan byen styrer vannet som er igjen i reservoarene. Det hele avhenger av at befolkningen går sammen om å bruke minst mulig vann.
Befolkningen har siden 2016 hatt en rekke restriksjoner på vannforbruket. Hittil har de maks fått bruke 87 liter vann om dagen. Fra nå er det . Bare dusjing forbruker 15 liter vann i minuttet. Vanning av plen, vasking av bil, fylling av basseng er strøket av listen for lengst. Brukt vann fra dusjen skal brukes til å skylle ned i do. Fra februar får innbyggere ekstra gebyr på vannregningen, . Versting-gatene er offentliggjort på nettet, og folk kan sjekke eget vannforbruk på nett. Foreløpig er det kun 40 prosent som overholder grensene.
Byens befolkning. Middelklassen skylder på tilflyttere fra øst (befolkningsvekst), og fattige på middelklassen og de rike («ingen maste om vannkrise før middelklassen fikk det»).
Alle skylder på myndighetene.
Ordfører Patrica de Lille har mistet troen på frivillighet. Hun uttalte 18. januar at byen har nådd «», og at dag null mest sannsynlig blir nødvendig.
Day Zero skjer når vannmagasinene er nede i 13 prosent av normal vannstand, og byen må stenge kranene i 150 dager for å spinke og spare på restene fram til regnsesongen forhåpentligvis inntreffer. Datoen er nå framskyndet fra 22. til 12. april. Da må befolkningen i forstedene møte opp på bestemte vannutleveringsstasjoner rundt om i byen for å få utdelt sine tilmålte 25 liter med vann daglig. Møter alle opp, blir det 5000 mennesker i kø per vannpost. Temperaturen i Cape Town var mandag 27 grader. Det er en kø du ikke vil stå i.
Meldingen på West Capes kommunale nettsider kommer med løpende beskjeder:
For bøndene, som står for rett under halvparten av byens vannforbruk, har dag null allerede kommet. Ved månedsskiftet stenges krana - akkurat på tidspunktet for innhøsting av sesongens avling. Bare sykehus og andre kritiske funksjoner får opprettholdt vanntilførselen.
Hvordan kom hovedstaden i Sør-Afrika, et av de teknologisk og økonomisk velutviklede landene i Afrika, i detta uføret?
Hovedårsaken bak vannkrisen er tørken som har rammet landet for tredje år på rad. Afrikansk munnhell opererer med en tørkeskala som spenner fra «storfe-drepere» som skjer hver nå og da, via «geite-drepere» som skjer hvert tiår eller så, til «menneske-drepere», som skjer en gang i løpet av en generasjon. Dagens tørke er en svært alvorlig tørke, av en størrelse som bare inntreffer hvert 300 år, ifølge Piotr Wolski, seniorforsker ved University of Cape Town.
at i tillegg til tørken, har den raske befolkningsveksten og den økonomiske veksten (les: Middelklasse med basseng, plen og fontener) også en del av skylda.
Ifølge Wolski er det ikke helt innenfor å sidestille befolkningsveksten med tørken som årsak bak situasjonen. Han påpeker at byen klarte å møte utfordringen med befolkningsvekst ved å pusse opp det eksisterende anlegget. Men for at vannforsyningen skal kunne tåle en tørke nå, med over en million flere innbyggere (fra under tre millioner til over fire millioner innbyggere), så måtte myndighetene ha startet arbeidet med å skaffe nye vannkilder. Det ble ikke gjort, siden alt fungerte helt ok i det daglige, mener forskeren.
Det som gjorde at kommunen satt igang oppussing av anlegget var, nettopp, en tørke. Cape Town hadde nemlig en alvorlig tørke på slutten av nittitallet - ikke så sterk som i dag - som førte til at bymyndighetene satte igang tiltak for å redusere vannlekkasjer og vanntap i avløpssystemet. Vannledninger og infrastruktur ble kraftig pusset opp, og byen er nå nede i 15 prosent vanntap fra hull i rør og slikt. Til sammenlikning er . Presset på vannforsyningen har ikke vokst de siste 17 årene på grunn av tiltakene som ble gjort, selv med en million flere innbyggere (over 30 prosent økning).
— Byer utformer sitt system for å matche vannforespørselen etter fremtiden: Befolkningsvekst og klimaendringer. Det er min oppfatning at fordi presset på vannkapasiteten ikke vokste de siste årene, ble utviklingsprogrammet satt på sparebluss, sier Wolski.
Bare én av sju bydeler vurderes å være i rute når det gjelder utbygging av nye vannkilder, spesielt grunnvann og saltvann ( gjennom osmose), ifølge en kartlegging gjort av nyhetsbyrået GroundUp.
Så slo tørken til igjen. Slike tørkeperioder er byens vannforsyningsystem ikke robust nok til å takle. Når vanndammene tørker ut, har byen ingen andre kilder å gå til, som for eksempel grunnvann.
Wolski, som er hydrolog ved universitets avdeling for klimaforskning, er ikke helt med på kommunens årsaksforklaring som slår fast at tørken skyldes «raske klimaendringer» heller.
— Klimaendringer er ikke det samme som klimavariasjoner. Tørken er ikke forårsaket av klimaendringene, den ville kommet uansett, men . Vi forventer at tørke kommer hyppigere, og de blir kanskje sterkere, i fremtiden. Dette er ikke en permanent tørke, den vil gå over. Det er umulig å si nøyaktig når, sier forskeren.
Regnsesongen starter i april, men kan starte senere. Vannreservoarene fylles ikke med én gang, så byens forsyning, som nå er på 27 prosent, må strekke til ut i juni. Reservene minker ukentlig med 1,5 prosent. Hvis vannstanden synker til 10 prosent er det svært vanskelig å utnytte den. Derfor har byens fire millioner mennesker rundt vann igjen.
— En god regntid er nok til å lindre krisesituasjonen. Da skal reservene være i orden relativt fort. Problemet i år er at noen måneder er for lite tid å utvikle nye kilder.
Hvis regnet ikke kommer denne sesongen, må befolkningen overleve med det vannet de har til 2019.
— Men da har vi utviklet nye vannkilder, sier Worski.
I dag kommer mesteparten av byens vannforsyninger fra demninger, med som den største. Myndighetene jobber nå på spreng for å bygge ut systemer for å hente grunnvann, resirkulering av avløpsvann og osmose for saltvann. Problemet er at disse metodene krever mye energi, noe det også er mangel på i Cape Town.
