Loading
– Jeg vet ikke om jeg tenkte tanken fullt ut, men noe i meg registrerte at dette var personen som hadde riktig format til protestbevegelsen som syntes å vokse fram. De andre lederfigurene var vant til å snakke til forsamlinger på noen hundre mennesker – Aleksej Navalnyj hadde evnen til å nå ut til hundretusener, kanskje millioner av mennesker.
Fotografen Evgenij Feldman snakker om sine første dager på jobb for den russiske avisa Novaja Gazeta. Feldman var knapt tjue år, nyansatt, og dekket de største regimekritiske demonstrasjonene Moskva hadde sett siden 90-tallet. Heist opp i en lift knipset han en del av folkemengden som var samlet sentralt i hovedstaden – på en enkelt eksponering kunne han se både venstresidens røde flagg, de liberales hvite bannere, nasjonalistenes hvite, gule og svarte striper.
Det virket som om hele det politiske spekteret var samlet om å protestere mot Vladimir Putin og hans parti.
Putin hadde på det tidspunktet styrt landet i over ti år, og rykter om utbredt juks i parlamentsvalget i 2011 og kunngjøringen av at han siktet mot nok en presidentperiode gjorde det tindrende klart for mange at den tidligere KGB-agenten ikke hadde til hensikt å videreføre de demokatiske reformene som russerne var lovet etter kommunistregimets fall.
To uker tidligere var Navalnyj arrestert, men klarte å manøvrere seg til en løslatelse og være tilstede for å tale til oppglødde tilhengere. Så strammet regimet skrustikka for alvor.
I påfølgende demonstrasjoner ble tusener arrestert. Opposisjonsledere ble dømt til lange fengselsstraffer; bøter for opposisjonell virksomhet ble mangedoblet. Evgenij Feldman gjorde det likevel til sin journalistiske hovedoppgave å dokumentere livet til mannen som syntes å kunne samle russerne om en annen vei.
– De uavhengige mediene maktet ikke å dekke hans politiske bevegelse så tett som de burde. Statsmediene innførte fullstendig blackout. Jeg prioriterte det hver gang det skjedde noe rundt Navalnyj, var tidlig på stedet da leiligheten hans ble gjennomsøkt av politiet, reiste etter ham på valgkamparrangementer i Vladivostok, i Sibir og det russiske sør – steder ingen andre russiske politikere reiste, forteller han til Filter Nyheter.
– I stadig større grad ble både jeg og resten av følget trakassert og forsøkt banket opp av Putins bøller. En gang ble det kastet egg mot ham, en annen gang ble han sprayet i ansiktet med en grønn, etsende væske. Ankom vi en by med tog, visste de hvilken vogn vi satt i, slik at de kunne ta oss ved utgangsdørene. En gang kastet noen en bøtte med blekk over meg, forteller han.
Resten av historien synes kjent. I 2020 ble Aleksej Navalnyj sendt til sykehus i Berlin for behandling etter symptomer på forgiftning. Da han returnerte til Russland året etter ble han arrestert for siste gang, og etter en serie dommer, blant annet for «ekstremistiske handlinger» var den samlede straffen oppe i 28 år. Navalnyj døde i en av Russlands mest avsidesliggende straffeleire i 2024, etter en periode med tiltakende helseproblemer. USAs daværende utenriksminister Antony Blinken var blant dem som anklaget Putin-regimet for å ha tatt livet av politikeren.
4. juni i år ville Navalnyj fylt 50 år. Dagen sammenfaller med at Feldman stiller ut sine beste blinkskudd fra Navalnyj-prosjektet på Sentralen i Oslo, i regi av SmåRådina, organisasjonen av eksilrussere i Norge som tar avstand fra det autoritære regimet i Russland og krigen mot Ukraina. Filter Nyheter har fått tillatelse til å gjengi et utvalg av bildene (se under).
Selv gikk Feldman i eksil i Latvia i 2022, bare uker før invasjonen. Det var blitt for farlig for ham i Moskva. Fotografen er klassifisert som «utenlandsk agent» og har flere politisk motiverte tiltaler mot seg.
– Alle journalister som jobber i Russland med å stikke hull på sensurapparetet og fortelle vanlige russere hva som faktisk skjer i Ukraina og med Putins politiske fanger, føler hver dag på en følelse av å være ubrukelige. Frykten i befolkningen er så intens, propagandaen så hard, og samtidig effektiv i å skape et bilde av et oss og et dem – kritiske journalister er da en del av «dem»-gruppen. Det vil i praksis si «fiender»; dem som ikke vil Russland vel, sier han.
– Men det er mange millioner mennesker i Russland som er motstandere av krigen, selv om de er ute av stand til å snakke om det, selv med sine nærmeste. For oss som har reist ut er livet bedre, fordi vi i det minste kan gjøre noe – vi kan kalle krigen for «krig», og vi kan minnes Navalnyj.
