Loading
Oj, det eskalerte raskt.
I løpet av én uke har lekkasjer fra en interngranskning i USAs etterretningsapparat – som involverer Donald Trump, Ukrainas president og en mystisk varsler – gått fra å være «bare» enda et eksempel på Trumps maktmisbruk, til å bli en sak som faktisk kan ende med riksrett.
Spørsmålet er om man kan bevise at Trump har lagt press på et annet land med hele USAs tyngde bare for å sverte en rival i amerikansk politikk.
En kjapp forklaring først: Riksrett er i USA sikkerhetsventilen som gjør at lovgiverne i Kongressen kan avsette presidenten hvis de mener han har misbrukt den utøvende makten sin grovt. (Politi/påtalemyndighet kan ikke straffeforfølge en sittende president). En slik sak trenger ikke dreie seg om et bestemt lovbrudd i strafferettslig forstand, og hele riksrettprosessen er politisk styrt. På den ene siden er det opp til flertallet i Representantenes hus å definere hva som er terskelen for å starte den, men slik Kongressen er sammensatt i dag kan presidenten bare felles ved at minst 20 senatorer fra hans eget parti blir med på det. Så skarp som partiskillelinjen i amerikansk politikk har blitt, er det få som tror et slikt to tredels flertall i Senatet er mulig – før saken blir så åpenbart grov at politikerne tror de kan tape valg på å være lojale mot Trump.
Det som skjedde tirsdag kveld, var at Nancy Pelosi – i praksis Demokratenes partileder mens presidentkandidatene kniver seg imellom – bekreftet at hun går inn for å starte en formell granskning med sikte på riksrett. Det skjedde etter at et skred av politikere i partiet de siste par dagene hadde kommet ned fra gjerdet og gitt klarsignal. Sånn så det ut:
Dette er det første steget Demokratene som parti har tatt i retning av riksrett i løpet av Trumps presidentskap.
Det er viktig å få med seg at de aktuelle kongresskomiteene uansett var i gang med en rekke alvorlige granskninger av Det hvite hus, og at rundt hva erklæringen fra Pelosi egentlig utløser teknisk sett.
Partiet har sagt A, men trenger ikke si B – de har (i skrivende stund) ikke gått inn for avstemningen i Representantenes hus som faktisk starter riksrettprosessen.
Likevel er det et dramatisk grep fra Pelosi og andre nøkkelpersoner i partiet, som fram til denne uken har vært tydelige motstandere av både riksrett og å bruke det som for uttalt trussel. De har naturligvis lyst til å felle Trump alle sammen, men de har ment at Demokratene har mest å tape på å sette i gang en prosess som uansett strander i Senatet.
– Presidenten har innrømmet at han snakket med presidenten i et annet land om noe som skulle hjelpe Trump til gjenvalg. Det har endret alt. Det har akselerert hvor raskt vi går fram, sa Pelosi tirsdag.
Men hvorfor ble akkurat denne saken så viktig, blant nesten ukentlige, monumentale skandaler knyttet til Trump? Pjuh, la oss forsøke å forklare:
Det har vært kjent en stund at Trumps folk har vært i kontakt med ukrainske myndigheter i et ganske åpenbart forsøk på å lage trøbbel for Demokratenes ledende presidentkandidat Joe Biden. (Mer om hans kobling til Ukraina straks). Pikant nok, skulle man tro.
Men saken eksploderte ikke før det ble kjent at en sentralt plassert person tilknyttet etterretningstjenestene i USA har slått alarm om Trumps opptreden gjennom en formell varslersak. Dette er ikke en hvilken som helst etterretningsagent eller sekretær, men noen med tilgang på både telefonsamtaler Trump har hatt med andre statsledere og trolig annet innsyn i hans indre krets.
Opplysningen fra vedkommende er regnet som så troverdige og alvorlige at etterretningsapparatets eget granskningsorgan har slått fast at dette er over den juridiske terskelen for hva kontrollkomiteene i Kongressen skal få tilgang til umiddelbart.
Det hvite hus har bidratt til å trenere dette innsynet i mange dager, så ingen politikere hadde tirsdag lest innholdet i varselet, og ingen utenforstående vet hvem som er varsleren. (Spennende!)
Tirsdag kveld ble det kjent at varslerens advokat har vært i kontakt med en av kontrollkomitélederne for å avtale direkte kontakt mellom politikerne og varsleren. Like etter så det ut til at også overleveringen av selve varselet kunne være på gang fra Det hvite hus.
Lekkasjer til Washington Post har gjort det kjent at varselet, i hvert fall delvis, handler om Ukraina, og at varslerens oppfatning av et «løfte» Trump har gitt til den nyvalgte presidenten i landet, er en del av materialet.
Tilstøtende avsløringer og uttalelser fra Trumps menn de siste dagene har gjort at vi foreløpig vet at:
Til sammen betyr dette at saken er krise for Det hvite hus uansett innholdet i det formelle varselet.
Det mest spektakulære vil være om det finnes dokumentasjon på lovnader om en gjentjeneste – at Trump har avtalt at pengene frigis hvis Ukraina gjør som Trump vil i Biden-saken. Men Demokratene understreker at saken kan være ille nok til riksrettssak også uten et slikt quid pro quo.
– Vi har mange andre kandidater til overtramp som kvalifiserer til riksrett, sa Pelosi tirsdag.
I det berømte Mueller-komplekset ble det avdekket at Trump motarbeidet etterforskningen med mafialignende metoder, men det ble ikke bevist at han selv hadde deltatt direkte i valgkampsjefenes samrøre med Russland (for å skade Hillary Clinton). Dette gjorde at Demokratene foreløpig konkluderte med at riksrett måtte legges på is.
I Ukraina-saken er situasjonen en annen: Trump har utvilsomt selv lagt press på Ukraina og gitt ordrer som kan knyttes til sakens kjerne.
Samtidig er det ubestridelig at presidentens advokat, Rudolph Giuliani, i flere måneder har jobbet opp mot Ukraina for å blåse liv i etterforskningene, på en måte som var så uhørt at det skal ha skapt sterke reaksjoner i diplomatiet. Det er vanskelig å tro at dette har foregått uten Trumps viten, og stevning av vitner og dokumenter kan avdekke detaljene.
Trolig har det også vært viktig for Demokratene at dette er en anklage som er mulig å forklare til vanlige folk – for eksempel: Presidenten prioriterte bort USAs sikkerhetsinteresser for å bli gjenvalgt da han ville sverte Joe Biden gjennom utpressing av et annet land.
Misbrukte Joe Biden sin makt som visepresident til å få sparket en ukrainsk statsadvokat som var på sporet av hans korrupte sønn?
Det er bildet Trump og hans menn prøver å etablere før presidentvalget neste år. Det stemmer imidlertid ikke, ut fra det gravejournalister i en lang rekke medier har funnet ut.
For å ha det sagt: Det er liten tvil om at Hunter Biden har hatt en . Vi snakker kokain, alkoholisme, opprivende skilsmisser og barnefordeling parallellt med lyssky lobbyvirksomhet, hedgefond-avtaler og annen uoversiktlig internasjonal business.
Men ut fra det som er kjent i dag er ikke det noe pappa presidentkandidat kan lastes for som politiker.
Ukraina-anklagene om Biden er basert på at den daværende visepresidenten for rundt fire år siden var sentral i USAs arbeid med å få Ukraina til å slå ned på korrupsjon med internasjonale forgreininger. Det skjedde blant annet ved å tilbakeholde en enorm sum bistandspenger for å få ukrainske myndigheter til å bytte ut en riksadvokat som både amerikanerne og andre vestlige land mente snudde ryggen til kriminaliteten.
Det er reellt at sønnen Hunter Biden på dette tidspunktet satt i styret til et energiselskap kontrollert av en ukrainsk oligark som hadde vært i den aktuelle riksadvokatens søkelys – altså en habilitetsutfordring for visepresidenten. Men alt dette har vært kjent siden 2015, og Trumps folk u. De utelater også at det ikke bare var Biden, men også en rekke av USAs samarbeidspartnere som ville ha riksadvokaten sparket.
Det er ikke noe som indikerer at Joe Bidens kontakt med Ukraina kan forklares med at han ville hjelpe sønnen eller at Hunter Biden hadde noen innflytelse på det som var USAs offisielle politikk.
Et annet vesentlig poeng: Trumps advokat har ikke noe godt svar på hvorfor de ikke har koblet inn FBI eller andre amerikanske myndigheter om defaktisk tror Biden-familien har gjort kjeltringstreker.
Joda, men det skal veldig mye til, og det har aldri skjedd før. Fem ganger tidligere i USAs historie har riksrettprosessen blitt startet – uten at det har endt med dom i Senatet.
President Richard Nixon ville riktignok ha blitt felt hvis han ikke hadde gått av selv før riksrettsaken om Watergate-skandalen startet i 1974.
Men bare Andrew Johnson (1868) og Bill Clinton har faktisk blitt stilt for riksrett. For Clinton skjedde det etter Lewinsky-skandalen i 1998, men det var aldri reell fare for at han skulle bli dømt i Senatet.
Som nevnt innledningsvis er det et politisk, og ikke et juridisk spørsmål. Det er ingen lover som står i veien for at Kongressen avslutter Trumps presidentskap, bare en drøss republikanske senatorer som har vist seg å stemme i Trumps favør nesten uansett hva han finner på.
For at selve riksrettssaken skal kunne starte, må et ordinært flertall i Representantenes hus stemme for ett eller flere anklagepunkter formulert av justiskomiteen. Da vil presidenten være «tiltalt», om vi skal sammenligne med det vanlige rettssystemet.
I så fall holdes selve «rettssaken» i Senatet – ledet av høyesterettsjustitiarius, med utsendinger fra Representantenes hus som «aktorat». (Presidenten kan representeres av forsvarsadvokater og trenger ikke å møte selv). Men her trengs altså hele to tredeler av stemmene – 67 – for å dømme presidenten, i et kammer der partiet hans har flertall.
