Loading
Tirsdag morgen ble en 33 år gammel mann skutt og drept av politiet på Bislett i Oslo, etter at han opptrådte truende på åpen gate, bærende på en stor kjøkkenkniv. En politimann ble knivstukket, men politiet mener å ha avverget en langt mer alvorlig hendelse.
Den avdøde har nå status som siktet for forsøk på drap både på politifolk og fotgjengere i området.
Mannen som ble skutt har vært registrert med russisk statsborgerskap, men har bodd i Norge i mange år.
I juni 2019 stakk han en mann med kniv og hugget etter flere andre på Grünerløkka i Oslo, før Beredskapstroppen i politiet måtte bruke varselskudd og elektrosjokkvåpen for å få kontroll på ham.
I desember 2020 ble 33-åringen dømt til tvungent psykisk helsevern for denne hendelsen, etter at rettspsykiaterne knyttet handlingene til en langvarig schizofreni-lidelse.
Etter de dramatiske scenene på Bislett på tirsdag har flere spurt seg hvordan den dømte mannen allerede kunne gå fritt utendørs.
Tirsdag ettermiddag opplyste politiet at mannen fortsatt var under behandling, men at han kom ut på en «kortvarig permisjon» dagen før Bislett-hendelsen.
Å bli dømt til psykisk helsevern, er noe annet enn å få straff. I stedet for den fengsels- eller forvarings-dommen som en tilregnelig person ville fått, dømmes man til behandling.
For at en person skal kunne dømmes til tvungent psykisk helsevern, må tre vilkår vurderes:
Når gjerningspersonen blir regnet som utilregnelig, betyr det at vedkommende er uten ansvar på grunn av store psykiske forstyrrelser. Det kan være som følge av en alvorlig psykisk diagnose, men det vanligste er å være i psykose (psykotisk tilstand) i gjerningsøyeblikket.
Hvis gjerningspersonen var utilregnelig, er handlingen per definisjon ikke straffbar, fordi det mangler ett av fire vilkår for å kunne bli straffet. Da må det nemlig være bevist utover enhver rimelig tvil at en straffbar handling har skjedd, og at det ikke finnes en «straffrihetsgrunn» (at det skjedde i nødverge, nødrett, med samtykke eller lignende). For det tredje må det være utvist subjektiv skyld, for eksempel at det skjedde med forsett eller som følge av uaktsomhet, altså at det ikke «bare» var et uhell. Det fjerde vilkåret for straff er at personen må være tilregnelig når ugjerningen fant sted.
Hvis det fjerde vilkåret ikke kan oppfylles, skal tiltalte i utgangspunktet gå fri. Men når det er sterk fare for at personen kan gjøre noe lignende igjen, skal vedkommende dømmes til tvungent psykisk helsevern.
I saker hvor det er tvil om personen var tilregnelig eller ikke, reises en «vanlig» rettssak. Da må domstolene ta stilling til tilregnelighetsspørsmålet, blant annet basert på en rettspsykiatrisk undersøkelse.
Etter angrepet på Grünerløkka i juni 2019, der én person ble forsøkt drept og flere truet, la både aktor og forsvarer ned påstand om at mannen burde dømmes til tvungent psykisk helsevern.
Også retten var enig i at alle vilkårene for tvungent psykisk helsevern var oppfylt. I tillegg til at tiltalte hadde vært voldelig, så mente dommeren det var fare for gjentakelse på grunn og at det ikke var tvil om at angrepet på Grünerløkka kunne satt livene til tilfeldig forbipasserende i fare.
Dommeren påpekte riktignok at mannen i 30-årene på daværende tidspunkt ble medisinert i fengsel, og at han ikke framsto psykotisk under forhandlingene. «Retten er ikke i tvil om at tiltalte angrer sterkt og oppriktig på lidelsene som han har påført andre mennesker i psykotisk tilstand», står det i dommen.
I tillegg mente retten at han framsto «oppriktig» i sitt ønske om å motta terapi og medisiner for sin psykiske sykdom. Likevel konkluderte dommeren med at tiltaltes ønske om behandling ikke virket tilstrekkelig for å avverge at han senere kom til å bryte behandlingen, dersom denne beslutningen skulle blitt overlatt til ham selv.
«Aller verst blir prognosen dersom han faller ut av psykiatriske behandling, forfaller sosialt og ruser seg. Da kan tilsvarende situasjoner som den i juni 2019 oppstå», skrev de sakkyndige i vurderingen, som dommeren altså var enig i.
Sykehuset, ikke fengselet, har plikt til å overta ansvaret for dem som blir dømt til tvungent psykisk helsevern. Det betyr at helsevesenet både er ansvarlige for behandlingen, og for å forhindre nye lovbrudd.
Ved domfellelser av tvungent psykisk helsevern i alvorlige saker, settes ingen tidsbegrensning for hvor lenge det skal vare. I prinsippet kan man sitte resten av livet, men reaksjonen må i så fall fornyes med ny dom hvert tredje år.
De første tre ukene må den dømte oppholde seg på en døgninstitusjon, det vil si på et sykehus med overnatting. Etter dette er det fagansvarlige – psykiatere eller psykologspesialister – som bestemmer hvordan «særreaksjonen» domstolen har bestemt skal gjennomføres. Fagfolkene må legge vekt på hensynet til den som skal behandles, samtidig som de fortløpende må vurdere om personen fortsatt er en fare for samfunnet.
Hvis det ikke er fare for nye lovbrudd, er loven klar på at det tvungne psykiske helsevernet skal avsluttes før tre år har gått.
(Personer dømt for mindre alvorlige lovbrudd, kan maksimalt være i tvungent psykisk helsevern i tre år).
Tvungent psykisk helsevern gjennomføres som regel ved at personen oppholder seg på døgninstitusjon, enten det er på lukket eller åpen avdeling. Hvis de fagansvarlige mener det er forsvarlig, kan personen også sitte hjemme, i kommunal bolig eller på institusjon og samtidig møte til dagbehandling.
De fagansvarlige i psykiatrien avgjør hvor behandlingen skal finne sted, blant annet basert på om de har sett framgang, men politiet kan klage dersom de er uenige i beslutningen deres. Dette kan for eksempel skje dersom de fagansvarlige mener personen bør overføres til tvungent vern, men uten å være på institusjon hele døgnet.
Etter ett år kan de som er dømt for å ha «krenket andres liv, helse eller frihet» be om at det tvungne helsevernet opphører.
Hvis de fagansvarlige mener det ikke lenger er fare for nye lovbrudd, må de varsle politiet. Er politiet enige, kan reaksjonen opphøre. Hvis de er uenige, må saken opp i domstolene på nytt.
Det er kun politiet som påtalemyndighet, eventuelt domstolen, som kan oppheve tvungent psykisk helsevern – ikke de fagansvarlige alene.
Kilder: Domavsigelse av desember 2020, Helsedirektoratet, Jusinfo.no, NOU2014: 10 «Skyldevne, sakkyndighet og samfunnsvern»
