Loading
100 000 russiske soldater står på grensen mellom Ukraina og Russland i øst.
Det amerikanske utenriksdepartementet har uttalt at en invasjon kan finne sted «når som helst».
Russlands president Vladimir Putin krever sikkerhetsgarantier av Vesten om at Ukraina aldri blir en del av forsvarsalliansen NATO – et krav USA og allierte sier det er umulig å innfri.
De siste ukene har analytikere og geopolitiske strateger forsøkt å forstå hva målsetningen til en av verdens mektigste menn egentlig er, med det som kan virke som et storskala spill for galleriet.
For er Putin på ekte villig til å åpne full krig mot Ukraina?
Forrige gang Russland gjorde et åpent utfall mot nabolandet i vest var ved annekteringen av Krim-halvøya i mars 2014.
På det tidspunktet hadde landet vært gjennom en lengre økonomisk nedgangsperiode i kjølvannet av den globale finanskrisen i 2008. Oppslutningen om presidenten i den russiske befolkningen hadde sunket parallelt med svekkelsen av den russiske økonomien og nådde et bunnivå høsten 2013.
Men populariteten til Putin fikk et voldsomt oppsving da Russland annekterte Krim. På noen måneder bykset presidenten opp fra 61 til 86 prosent på meningsmålingene.
De siste to årene har den russiske presidenten tatt radikale grep for å sikre sin fremtidige maktposisjon.
Samtidig har vanlige russere blitt syke og mistet jobbene sine under pandemien. Økonomien humper i nedoverbakke mens prisene på mat og vanlige forbruksvarer stiger. Unge russere demonstrerer i gatene mot den udemokratiske utviklingen i landet. Og Putin har fått nok en bunnotering på meningsmålingene.
Er en krig det som skal til for å «booste moralen» på hjemmebane?
Geir Flikke er professor ved Universitetet i Oslo der han forsker på russisk og ukrainsk politikk, historie, kultur og samfunn. Han mener det politiske systemet i Russland har gått inn i en slags forsvarsmodus.
– Hovedproblemet i dagens Russland er jevnt over mangelen på tillit til politiske institusjoner. Og det eneste som kompenserer for dette er at folk synes at Putin er en tøff mann.
Professoren kaller det «polariteten i et autokrati» – hvordan alt håp om fremtid, status og respekt knyttes opp til en person og ikke til fungerende institusjoner og politiske valg – i seg selv et urovekkende fenomen.
– Men det må jo også være urovekkende for Kreml. Putin har tross alt tilgang på den informasjonen og får den vel daglig servert på sitt bord. Han vil kunne forstå at også han, som politisk leder, befinner seg i en situasjon som krever at legitimiteten må styrkes.
I januar 2020 foreslo Putin i den russiske grunnloven som ville gi ham selv mulighet til å annullere alle tidligere presidentperioder og i praksis sitte ved makten helt frem til 2036.
Endringene ble stemt over i en nasjonal folkeavstemning mellom 25. juni og 1. juli 2020 der rundt 74 millioner russere deltok, det vil si omtrent halvparten av befolkningen. 78,6 prosent stemte for endringene, som trådte i kraft et par dager senere.
– Folkeavstemningen som ble holdt over grunnlovsendringene har gitt Putin nærmest et «carte blanche» for å bestemme sin egen politiske fremtid, sier forskeren, og påpeker:
– Dette ble servert ham på et sølvfat av den lovgivende forsamling uten at det ble foretatt noen politiske vurderinger av om han ville klare å opprettholde legitimiteten over så lang tid. Man reflekterte vel heller den berømte setningen fra parlamentsformannen i 2014 om at «uten Putin, intet Russland».
Flikke har inntrykk av at pandemien har gjort de politiske beslutningsorganene i Russland mer isolert.
Han beskriver hvordan det ofte sendes ut bilder av «en allmektig president» sittende i et stort rom bak et gigantisk skrivebord med flere dataskjermer, som sender ut sine ordre til forskjellige deler av Russland.
– Putin har blitt det den amerikanske statsviteren Timothy M. Frye kaller «omnipotent» og samtidig «impotent». Makten Putin har, hjelper ham egentlig ikke når det gjelder å gjennomføre politikken.
17. januar i fjor ble den russiske opposisjonspolitikeren Aleksej Navalnyj pågrepet på flyplassen i Moskva. Han kom da fra sykehusbehandling i Berlin etter å ha blitt forgiftet med nervegiften Novitsjok, der sporene leder tilbake til Den russiske sikkerhetstjenesten (FSB).
Arrestasjonen av Navalnyj utløste en av de største demonstrasjonene mot Putins styre på russisk jord på over et tiår.
I flere byer på tvers av hele Russland samlet folk seg i tusenvis for å vise sin støtte til Navalnyj og forlange ham løslatt. Markeringene ble stedvis møtt med og mer enn skal ha blitt pågrepet.
Geir Flikke mener oppslutningen om opposisjonspolitikeren blant den unge generasjonen russere viser en misnøye med stadig mer autoritære og udemokratiske utviklingstrekk i landet.
– Det er ikke for ingenting at mange unge har hengt seg på Navalnyj. Han representerer for dem noe nytt og nyskapende i et Russland som de frykter at går i feil retning.
Russland oppnådde en skår på skarve 3,31 av 10 mulige poeng i The Economist Intelligence Units og havnet med det på 124. plass av totalt 167 land, i gruppen «autoritære regimer».
Reportere uten grenser Russland på 150. plass på verdens pressefrihetsindeks for 2021 av totalt 180 land. Organisasjonen beskriver «drakoniske lover», blokkering av nettsteder, en «kvelende atmosfære» der journalister blir fengslet etter «vage og selektive lover» og der drap og fysiske angrep på journalister ikke blir straffeforfulgt.
Ifølge organisasjonen har angrepene på journalister tatt seg ytterligere opp etter at Navalnyj ble arrestert i fjor.
Navalnyj soner for tiden en 2,5 års fengselsdom som mange mener er politisk motivert.
Senest tirsdag denne uken satte Putin opposisjonspolitikeren på en , som sidestiller Navalnyj med afghanske Taliban og Den islamske stat (IS).
– Når de politiske institusjonene svikter og rettssystemet begynner å dømme folk mer vilkårlig, vil dette kanskje oppleves som en slags normaltilstand for noen russere – i hvert fall for dem som husker langt nok tilbake. For unge mennesker, derimot, vil det oppfattes som et tap av rettigheter, tap av utdannings- og karrieremuligheter, og så videre, forklarer Flikke, og legger til:
– Man skulle tro at Kreml ikke kan se bort fra dette, de er tross alt ledere for en statsdannelse som også er en slags nasjon – de må også kunne representere den brede folkeviljen i landet.
Forskeren peker samtidig på at oppslutningen rundt de politiske protest-alternativene generelt ikke er høy, og at regimets grep om de politiske institusjonene er gjennomgående solid.
Putins popularitet sank til et etter at pandemien rammet Russland.
I april 2020 var det kun 59 prosent av de spurte i spørreundersøkelsen til russiske, uavhengige som mente at Putin gjorde en god jobb. Det var ti prosentpoeng færre enn i februar to måneder tidligere.
Presidenten hadde ikke fått så lav skår siden han først kom til makten i 1999.
Putins talsperson Dmitrij Peskov den gang de dårlige resultatene slik:
«Det er forståelig at i en slik vanskelig situasjon, når folk mister bedriftene sine, folk mister lønningene sine, folk lider av å måtte være hjemme, sammen med barna sine, folk lider av å ikke kunne sende barna på skolen. Det er den virkeligheten vi må forholde oss til.»
Levada Centers siste måling i desember 2021 viser at presidentens skår har steget noe igjen, til 65 prosent.
Russland rapporterer for tiden det høyeste antallet daglige smittede siden pandemiens start.
Samtidig sliter Russland med lav vaksinedekning. VGs viser at andelen fullvaksinerte per i dag ligger på bare 47,6 prosent.
Det til tross for at landet har på å selge inn et bilde av vitenskapsnasjonen Russland – både hjemme og i utlandet – som utvikleren av verdens første koronavaksine, Sputnik V.
Russernes utbredte vaksineskepsis er også til tross for at Putin selv gjentatte ganger har oppfordret dem til å vaksinere seg. Som da han i november i fjor gjorde et poeng ut av at oppfriskningsdosen han fikk med den hjemmeproduserte Sputnik-vaksinen var helt .
Pandemien har rammet det russiske folk hardt. Offisielle tall fra viser at 327 448 russere per 25. januar i år har dødd av covid-19.
Men beregninger The Economist har gjort av mellom april 2020 og desember 2021 viser at det reelle antallet covid-19-døde i Russland kan være langt høyere.
Overdødeligheten lå i perioden på over 1 million.
Russland er inne i en langvarig økonomisk nedgang som har forverret seg de siste årene.
Olje og gass rundt 60 prosent av Russlands eksport til utlandet og inntektene utgjør opptil halvparten av landets føderale budsjett. Da oljeprisen kollapset i 2014, rammet det derfor den russiske økonomien hardt med følger som økt inflasjon og økte importpriser.
Etter at Russland annekterte Krim-halvøya i 2014, har økonomien også vært rammet av sanksjoner fra Vesten og mager investeringslyst internasjonalt.
Våren 2020 sank oljeprisene igjen. I tillegg har Russland, som flere andre land, hatt utfordringer med økt arbeidsledighet under pandemien. I oktober 2020 steg arbeidsledigheten til – det høyeste nivået på åtte år. Ledigheten hadde gått ned til litt over 4 prosent ved slutten av 2021.
Inflasjon, lavere kjøpekraft og økte matvarepriser vanlige russeres jule- og nyttårsfeiring i fjor. Matvareprisene hadde steget med 10 prosent siden 2020 – prisen på enkelte matvarer som egg hadde steget med så mye som 26 prosent.
I en spørreundersøkelse gjort av Levada Center i november og desember, svarte av de spurte at de anser den økonomiske situasjon i Russland som dårlig eller svært dårlig.
Geir Flikke sier at man i innenrikspolitiske diskusjoner i Russland allerede har snakket mye om den såkalte «kampen mellom fjernsynet og kjøleskapet».
– Med det menes at vanlige folk pendler mellom to ting: fjernsynet – altså statspropagandaen, og kjøleskapet – økonomien, sier han, og fortsetter:
– For vanlige russere vil spørsmålet da være: er det viktigst å følge med på fjernsyn og høre hva Putin har å si, eller er det viktigst å ha mat i kjøleskapet? Nå er det mange som understreker at det viktigste faktisk er mat i kjøleskapet.
Siden 2014 har politikerne i Kreml jobbet aktivt for å gjøre russisk økonomi mindre sårbar for nye oljepris-fall og økonomiske sanksjoner fra Vesten.
Og det har de til en viss grad lyktes i, skal vi tro , som i fjor vår beskrev hvordan russerne har bygget opp reserver og koblet seg av verdensøkonomien for å forebygge eventuelle nye, økonomiske sjokk.
Men isoleringsstrategien har også hatt en pris i form av økonomisk stagnasjon, ifølge den russiske samfunnsøkonomen Natalia Zubarevich, som til The Economist uttalte:
«De kommer ikke til å la økonomien dø, men i dette systemet er utvikling ikke mulig».
Onsdag 26. januar sa USAs president Joe Biden at det kan bli aktuelt med økonomiske sanksjoner som rammer president Vladimir Putin personlig, dersom Russland invaderer Ukraina.
Putins pressesekretær Dmitrij Peskov reagerte på Bidens uttalelse med at slike personlige sanksjoner ikke ville oppleves «smertefulle» for presidenten, men derimot være «politisk destruktive».
Fra før er flere høytstående russiske oligarker og myndighetspersoner, banker og forretningsselskap rammet av de vestlige sanksjonene etter Krim-annekteringen. Tidligere denne uken ble USA og europeiske land enige om å innføre sanksjoner mot Russland i en hittil usett størrelsesorden, ved en eventuell militær invasjon.
Men direktør for globale prognoser ved The Economists Intelligence Unit, Agathe Demarais, at økonomiske sanksjoner mot Russland vil ha langt mindre effekt nå, enn da landet annekterte Krim i 2014:
«Det betyr ikke at ikke sanksjoner vil svekke den russiske økonomien. Men Kreml ser på dette som en mulighet til å fortsette å isolere den russiske økonomien på svært lang sikt mot sanksjonerende stater.»
BBCs korrespondent James Landale at en stor del av Putins personlige rikdom er gjemt vekk hos tredjeparter. Ifølge ham er det en fare for at sanksjoner mot presidenten ikke vil virke etter hensikten, men derimot øke populariteten hans på hjemmebane.
– Hvis Putin skulle gjøre noe som vil føre til uopprettelig økonomisk skade på Russland, er det klart at populariteten hans kan falle veldig raskt. Men dette kan også mobilisere russere bak Putin. Det er vanskelig å predikere hvordan sanksjoner mot eliten vil slå ut, utdyper Flikke.
Geir Flikke synes det er vanskelig å skulle uttale seg om hva Putins egentlige målsetning med den militære opprustningen på Ukraina-grensen kan være, eller hva som vil skje i dagene fremover.
– Men dersom ting utfolder seg slik det nå ligger an til, nemlig at det blir en konflikt, vil det etter all sannsynlighet dreie seg om en ganske stor eskalering.
Han peker på at det da vil dreie seg om en konflikt mellom to folkeslag som historisk, kulturelt og språklig sett har tilhørt et felleskap. Det vil være russere som har slektninger i Ukraina og ukrainere som har slektninger i Russland.
– Det vil være en ufattelig økonomisk og sosial tragedie hvis disse områdene skulle bli rammet av ytterligere krigføring.
Det å fremstille Russland som et beleiret fort og mobilisere folk til forsvar kan nok være en mulig avledningsmanøver for å unngå fokus på situasjonen innenriks, mener han.
Professoren tror imidlertid ikke en militær invasjon kan gi noen varig løsning på Putins utfordringer.
– Slike øvelser kan nok føre til kortvarig popularitet, slik som i 2014 da Krim ble annektert, men det er ikke bærekraftige løsninger over tid. Holdbarheten til denne typen popularitet er kortvarig.
Han legger til:
– Når populariteten først faller, kan den falle fort og veldig dypt. Og det kan by på et problem for han som styrer i Kreml.
