Loading
«Mindre byråkrati» var et gjennomgangstema da Høyre og Fremskrittspartiet dannet regjering med parlamentarisk støtte fra Venstre og Kristelig Folkeparti i oktober 2013.
I Sundvolden-plattformen heter det ikke bare at «samfunnet må bli mindre byråkratisk», men også at «regjeringen vil motarbeide sløsing med offentlige midler».
Målet var at dette også skulle gjelde for regjeringsapparatet: Færre statsråder, færre departementer, færre statssekretærer og færre politiske rådgivere.
Men ved utvidelsen av regjeringen i januar i fjor, satte statsminister Erna Solberg norsk rekord i antall statsråder: 22. Med statssekretærer og politiske rådgivere, gjorde hun hele 93 utnevnelser. De samlede lønnsutgiftene ble anslått til 93,3 millioner kroner i året, ifølge Aftenposten.
Med Frps sorti mandag 20. januar, fikk Solberg fått muligheten til å slanke mannskapet betraktelig.
Sluttresultatet er nå klart: Regjeringen er slanket med TO ministre, fra 22 til 20.
Følgende av Frps statsråder måtte nødvendigvis erstattes:
Finansministeren (Siv Jensen), justisministeren (Jøran Kallmyr), olje- og energiministeren (Sylvi Listhaug), samferdselsministeren (Jon Georg Dale) og fiskeri- og sjømatministeren (Harald Tom Nesvik).
Erna Solberg benyttet seg imidlertid av muligheten til å skrote eldre- og folkehelseminister-posten, inntil nylig bekledt av Terje Søviknes, samt samfunnssikkerhetsministeren (Ingvil Smines Tybring-Gjedde).
Da Frp-politikeren Åse Michaelsen ble utnevnt til eldre- og folkehelseminister i januar 2018, var det første gang noen fikk denne rollen i Norge. Tradisjonelt har ikke landets regjeringer hatt for vane å dele det politiske ansvaret i Helse- og omsorgsdepartementet i to.
Året etter introduserte regjeringen sikkerhetsminister Tybring-Gjedde, som var landets første statsråd med ansvar for beredskap, samfunns- og IKT-sikkerhet. Dette ligger vanligvis under justisministeren, der en statssekretær i departementet kan ha beredskapsansvaret.
Aftenpostens regnestykke i fjor stipulerte 93,3 millioner kroner i årlige lønnsutgifter fordelt på totalt 93 utnevnte statsråder, statssekretærer og politiske rådgivere. Regnestykket kan gi en pekepinn på hvor mye Erna har spart på å fjerne de to postene:
Grovt regnet kan åtte millioner kroner være spart.
Unge Høyre-leder Sandra Bruflot var blant dem at antallet statsrådposter skulle krympe betraktelig mer. Hun nøyde seg ikke med kun å peke på stillingene som står tomme etter Frp:
Hadde Erna fjernet bistands-, digitaliserings- og høyere utdanningsministeren i tillegg, er det mulig at regjeringen hadde klart å spare over 20 millioner i året.
Hvorfor ble kun to ministerposter «effektivisert»?
Samfunnsdebattant og Minerva-journalist Jan Arild Snoen understreker at regjeringen er tvunget til å ta mange hensyn når nye statsråder utnevnes.
– Rasjonelt sett skulle man ha satt seg ned og funnet ut hva som er den mest fornuftige strukturen, men slik er det ikke. Politikken kommer jo inn. Regjeringen skal være et kollegium med balanse mellom partiene, kjønn og ulike landsdeler, sier Snoen, som likevel mener at minst tre statsrådsposter bør bort:
– Og det er disse tre, nyoppfunne «tullestatsrådene»: Vi trenger ikke en egen eldreminister. Beredskap høres ut som en naturlig del av justis. Og det er enda mer latterlig med denne digitaliseringsministeren, som åpenbart bare er funnet på for å få kabalen til å gå opp: Da KrF kom inn holdt Nikolai Astrup, som egentlig kunne bekledd nesten enhver skikkelig statsrådpost, på å falle helt ut fordi han er Høyre-mann fra Oslo. Det ble bare enda rarere da han fikk ansvaret for FNs bærekraftsmål i tillegg – det hører åpenbart til et annet sted.
Snoen mener at det kunne vært mulig å legge ansvaret for fiskeri og sjømat under næringsministeren.
– Men jeg vet ikke om det er riktig å krympe så mye som jeg foreslår nå. Jeg har aldri sittet i regjering og er bare en skrivebordsteoretiker, påpeker han – og viser til sin egen Twitter-melding hvor han harselerer over den nye regjeringskabalen:
En viktig del av årsaken til fjorårets økning i antall statsrådposter, var nettopp at Solberg-regjeringen måtte gjøre plass til nok et parti: KrF. Underveis i forhandlingene ble det klart at Frp stilte krav om å beholde samtlige av sine syv statsråder.
Nå bortfaller selvfølgelig alle Frp-krav, men KrF og Venstre har kjempet hardt for å få flere poster - ikke minst av indremedisinske årsaker i begge partiene. Knut Arild Hareide satte ifølge VG hardt mot hardt da han ble spurt om å bli samferdselsminister: Han sa ja kun om statsråden for bistand, den «røde» KrF-eren Dag Inge Ulstein, fikk beholde sin post - også et tradisjonelt viktig politikkområde for partiet.
Venstre-leder Trine Skei Grande hadde også behov for å pleie hensynet til kampen for sitt eget lederverv: Ved å gjøre begge to sterkeste utfordrerne til statsråder – Sveinung Rotevatn og Abid Raja, som henholdsvis klima- og miljøminister og kulturminister – unngår hun unødig bråk, mener flere kommentatorer.
Kultur og klima er riktignok poster som trolig ikke ville blitt skrotet uansett, men begge de to småpartiene endte altså til slutt med fire ministerposter hver. Men Høyre er desidert størst, og er opptatt av at det skal gjenspeiles i fordelingen av poster. Filter Nyheter kjenner til at det tidligere denne uka lå an til en regjeringskabal med 18 statsråder, fordelt på 10 til Høyre, 4 til Venstre og 4 til KrF, men til slutt endte det altså med at Høyre fikk 12, statsministeren inkludert.
