Loading
Til tross for Donald Trumps åpenbare omfavnelse av Russland, skaper Ukraina-forhandlingene med den amerikanske presidenten splittelse og usikkerhet i den russiske makteliten. Uenigheten er særlig stor mellom oligarkene og sikkerhetsapparatet – de såkalte silovikene.
– Putin har helt siden han ble president støttet seg på ulike elitefraksjoner, og det mest fremtredende skillet har vært mellom de såkalte oligarkene og silovikene, selv om ingen av dem utgjør en enhetlig gruppe, sier Jardar Østbø ved Institutt for forsvarsstudier, som har forsket på hvordan den russiske makteliten splittes og forenes i synet på Ukraina-krigen.
Silovik er en betegnelse som omfatter mektige personer som jobber eller har jobbet i sikkerhetssektoren eller militæret. Gruppen består av flere fraksjoner, og den som er mest skeptisk til Trumps fredsforhandlinger, består hovedsakelig av personer fra sikkerhetstjenesten og FSB, men som ikke har yrkesmilitær bakgrunn, ifølge Østbø:
– En bestemt gruppe av dem – menn i 70-årene med et personlig forhold til Putin – er mer ideologisk drevet og har gjerne overdrevne forestillinger om hva som kan oppnås på slagmarken, mens de yrkesmilitære ofte er mer jordnære, fordi de vet hvor vanskelig det er, sier han til Filter Nyheter.
Mens denne gruppen siloviker vil holde krigen gående og tror på en militær seier, ser det ut til at Putin ved å arrangere toppmøter med USA viser at han har latt seg påvirke av oligarkene, som ønsker å få sanksjonene opphevet av hensyn til deres egne forretninger. Dette ifølge anonyme kilder omtalt i den danske avisen . En anonym kilde sitert i avisen Delfi mener at Putins forhandlinger med Trump bør ses som et ledd i hans forsøk på å vinne innflytelse i begge leire.
De siste ukene har Donald Trump ved flere anledninger blitt omfavnet i Kreml-vennlige medier, samtidig som han har spredt pro-russisk propaganda og feilinformasjon om Ukraina-krigen. Blant annet har han hevdet at Ukraina selv startet krigen, og at landets president, Volodymyr Zelenskyj, er en diktator som nekter å avholde valg.
Særlig ble det mye oppmerksomhet rundt det kontroversielle møtet mellom Trump og Zelenskyj i Det hvite hus, som russiske propagandamedier hyllet. Dette møtet resulterte i at USA satte både våpenhjelp og etterretningsstøtte til Ukraina på pause – bistand landet er sterkt avhengig av.
Europa endte også opp med å arrangere en rekke krisemøter på toppnivå, da Trump inviterte Russland til fredsforhandlinger uten Ukraina. I helgen syntes han imidlertid å gjøre en helomvending, da han inviterte en ukrainsk delegasjon til et møte med amerikanske toppdiplomater i Saudi-Arabia. Samtidig truet han med å innføre ytterligere sanksjoner mot Russland, fordi de ifølge ham nå gjør store framskritt på slagmarken i Ukraina.
Med unntak av dem som har tjent på leveranser til våpenindustrien, har de fleste russiske oligarker lidd store økonomiske tap som følge av sanksjonene og isoleringen fra Vesten. Det forteller Jørn Holm-Hansen, Russland-forsker ved OsloMet, som har spesialisert seg på oligarker:
– Dette er beinharde forretningsfolk som eier enormt store selskaper, og disse selskapene fungerer best når de har tilgang til all verdens teknologi – også den som utvikles i vestlige land. Oligarkene er ikke tjent med krig, men med en russisk økonomi som er åpen mot alle deler av verden, sier han.
Til tross for dette er det få oligarker som har turt å kritisere Putin offentlig, med unntak av et par stykker som har uttalt seg i vage ordelag, trolig i håp om å redusere sanksjonene mot seg. Holm-Hansen påpeker at han kun har sett noen få næringslivstopper i Russland rette forsiktig kritikk mot Putins innenrikspolitikk, ikke direkte mot invasjonen.
Jardar Østbø har i sin forskning hvordan det russiske regimet har dyrket splittelser i eliten for å sikre sin makt, samtidig som slike konflikter kan utgjøre en trussel mot regimet dersom de ikke håndteres godt nok.
– Putins viktigste egenskap har vært å balansere de ulike elitenes innflytelse, blant annet ved å spille dem ut mot hverandre. Han har lent seg mer og mer på silovikene, inntil han under pandemien levde i isolat og ble radikalisert under innflytelse av de mest ideologisk drevne av dem. Slik sett er det interessant hvis han ønsker å appellere til oligarkene, nå under krigen og med en krigsøkonomi i full sving, sier han.
Holm-Hansen utdyper at Putin har vært dyktig til å balansere de ulike maktelitene ut mot hverandre:
– Putin anerkjente alle, plasserte representanter for de ulike fløyene i maktposisjoner og balanserte dem ut mot hverandre slik at ingen fikk alt, men alle fikk noe. Alle var litt misfornøyde, men samtidig litt fornøyde. Etter invasjonen er det silovikene, som også kalles «sekurokratene», som åpenbart har tatt overhånd og dominerer, sier han, og understreker at han ikke har sett noen tegn til at dette er i ferd med å snu.
Østbø forteller at de såkalte silovikiene i «Putins indre krets», de han snakker mest med og som har størst innflytelse, inkluderer både FSB-direktøren, forsvarsministeren og et par andre KGB-veteraner, samt nåværende og tidligere etterretnings- og sikkerhetstjenestefolk.
– De mener at Russland har en ganske sterk posisjon. De er helt sikkert skeptiske til Trump fordi de ser ham som uberegnelig. Han er tross alt amerikaner, og han er først og fremst opptatt av seg selv og det han mener er amerikanske interesser, sier Østbø.
– Hvordan tror du det påvirker Putin?
– Jeg tror Putin er på linje med dem. Han er også svært skeptisk til USA og Trump. Regimet vil garantert gardere seg og presse hardt i forhandlingene. De vil ikke gi ved dørene. Putin er genuint mistenksom – både han og denne gruppen siloviker. De opererer ikke med tillit, bare forventninger. De stoler ikke på Trump eller amerikanerne.
– Det spekuleres i at USA ønsker å knytte Russland nærmere seg for å distansere Russland fra Kina. Hvordan tror du Putin og hans maktelite forholder seg til det?
– Russlands forhold til Kina har vært godt i flere år, dels på grunn av isolasjonen fra Vesten og USA, dels fordi de ser kineserne som forutsigbare og enklere å forholde seg til. Kina har ikke vært belærende eller høylytt, slik som USA har vært. Trumps tilnærming er noe helt nytt.
– Russland vil kanskje forsøke å få det beste fra begge verdener – fra både øst og vest. De går nok inn i forhandlingene for å se hva de kan oppnå. En viss grad av normalisering med USA kan være ønskelig, men å snu seg bort fra Kina sitter nok langt inne. For selv om Trump nå er vennlig, hva finner han på i fremtiden? Det skal i prinsippet være presidentvalg i USA om under fire år, mens Kinas maktstruktur er langt mer stabil. På den måten er Kina et tryggere kort for Russland.
