Loading
Hviterusslands autoritære president, Aleksandr Lukasjenko, er under hardt press:
Mens majoriteten av hviterussere ikke ønsker å sende egne soldater inn til Ukraina, står presidenten i gjeld til Russlands president Vladimir Putin. Russiske styrker har ennå ikke klart å ta kontroll over Ukraina, og det kan se ut til at Putin vil trenge forsterkninger. Nylig har Putin kunngjort at flere tusen frivillige soldater fra Midtøsten kan bli satt inn i krigen.
Inntil videre har Lukasjenko begrenset seg til logistisk og verbal støtte, mens flere hviterussiske bataljoner er satt ut for å vokte grensa.
Klarer han å holde egne soldater på sidelinjen?
– Jeg er sikker på at Putin legger press på Lukasjenko om å sende inn hviterussiske styrker til Ukraina. Det store spørsmålet er hvor stort spillerom Lukasjenko har til å motstå, sier den hviterussiske journalisten Hanna Liubakova, som nå lever i eksil i Vilnius i Litauen.
I et videointervju med Filter Nyheter forteller den prisbelønte journalisten om hva hun tror vil skje hvis hviterussiske soldater blir tvunget inn i Ukraina. Hun forteller om sabotasjeaksjonene, eksil-hviterussere som går i krigen for Ukraina, statsstyrt propaganda og om hvorfor hun selv er nødt til å leve i eksil så lenge Lukasjenko sitter ved makten.
Hjemlandet hennes har, på flere måter, blitt en viktig brikke og en mellomstasjon for Putins invasjon:
– Hviterussland blir sett på som en «med-aggressor». Men det er viktig å si at det er regimet som er med-aggressor. Folket støtter ikke krigen, forteller Hanna Liubakova.
Med sin 1000 kilometer lange grense mot nordlige deler av Ukraina har Hviterussland en strategisk viktig plassering for Russland.
– Alle antok at Kreml kom til å angripe og vinne fort, og at Lukasjenko kom til å bli en vinner oppi dette. Når han nå ser at dette ikke skjer, og at det ikke er noen støtte for krigen i det hviterussiske samfunnet, avventer han, sier den hviterussiske eksil-journalisten.
27. februar arrangerte Lukasjenko en folkeavstemning om en grunnlovsendring som kan gjøre det mulig å oppbevare atomvåpen på hviterussisk jord, en avstemning som ifølge hviterussiske myndigheter ga to tredjedels flertall. EU frykter dette kan gjøre det mulig for Russland å utplassere sine atomvåpen her.
«Lukasjenkos regime er medskyldige i dette grusomme angrepet mot Ukraina», sa EU-kommisjonens leder Ursula von der Leyen, før hun å gi Hviterussland nesten like strenge sanksjoner som Russland.
Hviterussland er utestengt fra Swift og sentralbanken er blokkert. I USA er Lukasjenko, samt hans kone og barn, nektet innreise.
– Flere av sanksjonene mot Russland er kopiert direkte da de kom til Hviterussland. Denne beslutningen er helt riktig. Uten sanksjonene ville Russland brukt Hviterussland til å unngå sanksjoner, mener Liubakova.
Myndighetene i Ukraina har flere ganger advart Hviterussland mot å medvirke i krigen, og nylig anklaget de russerne for å sette i gang en -operasjon for å få hviterussiske styrker med i krigen. Oleksij Danilov, Ukrainas sikkerhetssjef, har ifølge sagt at russerne har forsøkt å overtale Hviterussland til å sende inn soldater utkledd i russiske uniformer. Hviterussland avfeide anklagen.
Hanna Liubakova sier det er mange grunner til at Lukasjenko bør holde soldatene unna:
En meningsmåling fra den britiske tankesmien Chatham House viser at kun av befolkningen i Hviterussland støtter å sende inn soldater. Dette er en nedgang fra 11 prosent før invasjonen.
– Etter at krigen starten, gikk støtten ytterligere ned. Ingen trodde at Putin faktisk kom til å angripe og starte en fullskala invasjon. Nå, når denne frykten har blitt reell, forstår folk at dette ønsker de ikke. De vil ikke slåss.
– Én årsak er den humanitære. At Ukraina er nabolandet vårt. Det ville blitt som om Norge angrep Sverige, helt uten videre. Flere, inkludert meg, har familie i Ukraina, forteller hun.
Den andre årsaken til at Hviterussland bør holde soldatene unna, sier Hanna Liubakova, er at hæren deres ikke er rustet til det. Militærets utstyr er i stor grad fra sovjettiden og utdatert, og soldatene er ikke godt nok trent til krig, mener hun.
– Vår militære doktrine har alltid vært at hæren vår skal være defensiv, ikke offensiv. Soldatene våre vet at hvis de drar til Ukraina, kommer de til å bli angrepet og utkjempet, sier Liubakova.
– I tillegg klarer de ikke å rettferdiggjøre det. Dette er ikke vår krig, det er et russisk angrep. Det er ingen konflikt mellom Hviterussland og Ukraina.
Nå som hun er frilansjournalist og gjesteforsker for den amerikanske tankesmien Atlantic Council, følger hun tett med på utviklingen i krigen. Hun frykter det kan bli fatale konsekvenser og en tragedie for alle dersom hviterussiske styrker beordres inn i nabolandet. Hviterusslands opposisjonsleder Svetlana Tsikhanouskaja har hviterussiske soldater til å overgi seg og gå inn på Ukrainas side dersom de blir kalt inn i krigen.
– Vi har kontakter tett på innsiden av militæret som sier generalene ikke er villige til å delta i krigen, fordi det vil være som et rent selvmord. Jeg regner med at hvis Lukasjenko beordrer soldatene inn, vil de desertere. De vil legge fra seg utstyret, bli gisler og si til ukrainerne at de gir opp. De kommer ikke til å kjempe, sier Liubakova.
– Tror du virkelig det kan skje?
– Ja, jeg tror det er deres eneste måte å overleve på. Skal man kjempe, må man tro på hva man kjem- per for, hvis ikke mister man motivasjonen veldig fort. Det ser vi allerede skje med de russiske styrkene som egentlig ikke forsvarer noe som helst.
– Vi har vært uavhengige siden 1991. Folket forstår at Putin ikke engang er vår egen leder, sier Liubakova, som tidligere skrev frilansartikler for The Economist, Washington Post og Open Democracy. Der undersøkte hun statlig korrupsjon og bidro til å avdekke at hviterussiske penger, ikke bare russiske, har blitt hvitvasket i Londons fasjonable boligstrøk.
Liubakova er én av flere tusen hviterussere som forlot landet etter de flere ukers lange gatedemonstrasjonene etter valget i august 2020.
Dette året ble Aleksandr Lukasjenko, som har sittet ved makten siden Sovjetunionens fall i 1991, igjen anklaget for valgfusk. Presidenten flere omtaler som «Europas siste diktator» hevdet han fikk 80 prosent av stemmene. Den populære opposisjonskandidaten, Svetlana Tikhanovskaja, fikk ifølge de offisielle tallene kun 9,9 prosent oppslutning. Verken Europaparlamentet, USA eller Storbritannia har anerkjent valgresultatet.
Flere hundre tusen mennesker, i stor grad kvinner i alle aldre, tok til gatene i protest i det som ble kjent som «blomsterprotestene».
Med god hjelp fra Putin slo diktatoren hardt ned på demonstrasjonene. Siden dette har mer enn hundre menneskerettsorganisasjoner blitt tvunget til å stenge dørene i Hviterussland. Tusenvis av dissidenter ble fengslet og torturert for å demonstrere mot regimet. I skrivende er hele 1092 personer registrert som av menneskerettsorganisasjonen Viasna.
Flere hevder Lukasjenko ikke ville klart å holde på makten uten støtten han fikk fra Russland.
– Lukasjenko måtte gjøre infrastrukturen vår og territoriet vårt tilgjengelig for et angrep for å betale tilbake for all den økonomiske, politiske og diplomatiske støtten han fikk, forklarer Hanna Liubakova.
Én annen grunn til at Lukasjenko ønsker å stå på Putins side av krigen, tror Hanna Liubakova er at Lukasjenko genuint trenger at Putin vinner hvis han skal beholde sin egen maktposisjon.
– Hvis Putin får kontroll over Ukraina, betyr det en sterkere Lukasjenko. Hvis Putin taper krigen er det et spørsmål om han vil overleve i det hele tatt. Det vil også svekke Lukasjenko.
– Putin trenger Lukasjenkos støtte og Lukasjenko trenger Putin. Disse to herrene sitter i samme båt. De er gjensidig avhengige av hverandre.
Hun kritiserer Lukasjenko sterkt for å gi bort Hviterusslands suverenitet til sin østlige nabo, spesielt når det gjelder militæret. Derfor kan det koke ned til om Russland trenger de hviterussiske soldatene i Ukraina eller ikke.
– Vi har utenlandske styrker i landet som angriper et annet land, og vi kan ikke stoppe dem. Lukasjenko har ikke kontroll over dem.
Statsstyrte medier er like sensurert og fylt med propaganda i Hviterussland som i Russland. Lukasjenko tok kontroll over de statsstyrte mediene med en gang han kom til makten, ifølge Liubakova. Hun sier mediene i bunn og grunn kun kopierer det samme narrativet som Putin, blant annet i en versjon som tilsier at Hviterussland er under en reell trussel fra Ukraina.
– Mediene har bokstavelig talt kopiert russisk propaganda. De sier det er Ukraina som bomber og dreper.
– Men 2020 har vist oss at folk ikke stoler på rengjeringsvennlige medier. De er lei av det, og de forstår at det bare er propaganda. Bare en liten minoritet stoler på det som blir sagt.
Likevel ser hun det som problematisk at Lukasjenko har blokkert alle frie medier og mer enn hundre uavhengige nettsider. Telegram er også farlig å bruke, fordi minst 300 grupper er erklært som «ekstremistiske» kanaler. De som blir tatt i å følge disse gruppene risikerer straff.
Stadig strengere sensur gjør det vanskelig å få tak i alternativ informasjon til myndighetenes.
– De trenger VPN, noe som er vanskelig for mange å få tak i, spesielt i den eldre generasjonen. Moren min pleide å lese noen uavhengige nettsteder, men nå er også disse blokkert. Det betyr at hun ikke leser dem lenger. Når folk ikke kan få tak i informasjon, sitter de igjen med den russiske propagandaen, sier hun.
– I Russland er det mange som ser på tv og blir hjernevasket. Jeg vet ikke om det samme kommer til å skje i Hviterussland.
Søndag 27. februar, tre dager etter krigen i Ukraina brøt løs, samlet flere hundre tusen hviterussere seg på mange forskjellige steder i landet. Presis klokken 14.00 startet alle å klappe.
Aksjonen var godt planlagt. Én time før var gatene tomme, mens på det planlagte tidspunktet var det lange køer av folk som ville vise sin motstand mot Lukasjenko og støtte til Ukraina. Noen hadde med seg ukrainske flagg, en støttemarkering som i seg selv kan være straffbar i Hviterussland.
Liubakova sier hun aldri hadde forventet et så stort oppmøte etter den brutale måten demonstrasjonene ble slått ned på i 2020.
Eksil-journalisten ser på denne aksjonen som svært modig av det hviterussiske folket, og som et tegn på at de ikke har gitt opp. – Det var veldig inspirerende.
Etterpå ble minst fengslet.
– Etter at de slapp ut etter 15 dager forteller de at de ble torturert i fengsel. De fikk ikke mat. Én kvinne sa hun ikke fikk spise på tre dager, der hun satt i en overfylt fengselscelle. En annen kvinne, som ba om smertestillende tabletter for å bli kvitt en hodepine, ble fraktet ut av fengselscellen. Der banket de hodet hennes i veggen. Det er dette de gjør med folk i fengsel, sier Liubakova.
– Var det politivold under demonstrasjonen?
– Ja, som vanlig. Jeg sier «som vanlig», men man kan aldri bli vant til undertrykkelse. Folk ble slått ned og tatt med inn i politibiler. Det som skjedde i fengsel var helt forferdelig. De ble torturert.
Tross dette, sier Liubakova, gjør folk så mye de har muligheten til. Hackergruppen «Cyber-partinsanerne» hevder å stå bak flere cyberangrep mot det hviterussiske kollektivsystemet, med hensikt å forsinke russerne i å ta seg til Ukraina.
– De hacket jernbanen slik at den ikke fungerte. Ingen ble skadet, men folk kunne ikke kjøpe billetter på nett, det ble forstyrrelser og kaos. Dette hindret russiske soldater i å komme seg videre.
Ifølge Franak Viačorka, seniorrådgiver for opposisjonsleder Svetlana Tsikhanouskaja, har også ansatte i det statlige jernbaneselskapet Belaroeskaja Tsjyhoenka, deler av jernbaneforbindelsene for å holde russerne unna.
– Det var en fredelig protest, men også disse ble pågrepet. De ble slått, og nå risikerer de kanskje 20 år i fengsel, sier Liubakova.
Opposisjonen i Hviterussland også at flere mødre til de hviterussiske soldatene ble arrestert etter at de ba for fred i Minsk-katedralen.
Internt i det hviterussiske militæret er det flere tegn til opprør. Hanna Liubakova sier hun vet om flere unge, hviterussiske menn som har forlatt landet i frykt for å bli kalt inn til førstegangstjeneste. Andre har skiftet adresse, slik at de ikke skal bli funnet.
– De prøver så mye som mulig. En grunn er at de er redde for å gå inn i krigen, men også fordi de tenker det ikke vil være rett å dra til Ukraina for å krige.
Samtidig har flere eksil-hviterussere i Ukraina har dannet en bataljon som kjemper sammen med det ukrainske forsvaret, mens andre har blitt tatt opp i den ukrainske hæren. Ifølge Liubakova er det så langt kjent at to hviterussere er drept i krigen.
– Det er ganske interessant at Hviterussland blir beskyldt for å være en «med-aggressor» i krigen, samtidig som vi har hviterussere som kjemper med ukrainerne. Motivasjonen deres er at ved å beskytte Ukraina, beskytter de Hviterussland på sikt. De vet at hvis Putin vinner, kommer vi til å bli enda mer avhengige av Russland. Lukasjenko vil bli enda sterkere.
Til tross for disse enkeltaksjonene, er det langt fra den samme mobiliseringen i protestene som det var etter det angivelige valgkuppet i 2020. Liubakova begrunner dette med at landet hennes er er under fullstendig okkupasjon.
– Når du bor i en totalitær stat står du overfor et vanskelig valg: Folk vil vise at de er imot krigen. Men dette kan gjøre dem strafferettslige ansvarlige. For folk er det skummelt å gå ut på gata for å demonstrere.
Liubakova sier dette er vanskelig å forklare til hennes ukrainske venner og familie. Flere av dem gjemmer seg for tiden i bomberom, og de skulle ønske hviterusserne kunne gjort mer.
– Det er ikke sant at hviterusserne er stille og bare har gitt opp, men vi må forstå hva slags forhold de lever under. Selv i Russland har det aldri vært det samme nivået av undertrykkelse som i Hviterussland. Spesielt i løpet av det siste halvannet året.
Selv sier Hanna Liubakova at hun vet at det har blitt utstedt minst en siktelse mot henne selv fra myndighetene i Minsk. Ifølge Luibakova kan dette straffes med opptil 12 år i fengsel.
– Jeg står på listen over etterlyste personer fordi jeg angivelig skal ha forsøkt å «ta makta». Det er litt komisk. Ser jeg virkelig ut som en person som forsøker å få makt?
– Det bare viser hvor utrolig redde regimet er. Det er på nivå jeg anser som ganske paranoid. De mangler forståelse for hvordan folk oppfører seg, og de er villige til å skremme og undertrykke oss alle.
Fordi hun er etterlyst innenlands kan hun ikke reise til andre CIS-land, blant annet Russland, Hviterussland, Armenia og andre sentralasiatiske land.
Ifølge den hviterussiske journalisten forsøker ikke myndighetene i Minsk bare å straffe personer som er kritiske eller opposisjonelle mot regimet, men de går også bevisst etter familiene deres. Politiet har ransaket huset til moren til Hanna Liubakova, og hun har flere ganger bedt moren om å flytte til Vilnius, men moren har kun kommet på besøk i lenger perioder.
– Hun er dessverre tilbake i Hviterussland nå. Da hun dro fra Hviterussland ble hun avhørt i timesvis på grensa. Det samme skjedde på veien inn i landet igjen. De kan ikke gjøre noe med henne, fordi hun ikke er med i noen politisk bevegelse.
– Men vi har samme etternavn. De vet hvem jeg er. De vil vise det og skremme henne, vise at de tar hevn på henne for at jeg skal bli redd.
