Loading
Nord-Korea har denne høsten kommet med det som kan tolkes som trusler om å gjennomføre prøvesprengninger av atombomber i atmosfæren.
— Når det gjelder hvilke grep vi vil ta, vet jeg egentlig ikke, det er opp til Kim Jong Un, sa Nord-Koreas utenriksminister Ri Yong Ho i slutten av september, ifølge CNN.
Det er nærmere 30 år siden sist en atombombe har blitt sprengt over brakken. Sett bort fra det åpenbare, trusselen mot verdensfreden, hva vil det si om landet gjennomfører testbomber i luften?
Først litt historie: 16. juli 1945 prøvesprengte USA den første atombomben i Alamogordo-ørkenen i New Mexico. I våpenkappløpet under den kalde krigen ble det prøvesprengt tusenvis av atombomber i amerikansk og russisk ørken. Over 500 atombomber har blitt sprengt i jordens atmosfære mellom 1945 og 1980. Mesteparten av de overjordiske sprengingene ble avsluttet i den første prøvestansavtalen i 1963, bare Frankrike og Kina (som ikke undertegnet) fortsatte til slutten av 70-tallet.
En av årsakene til forbudet, som gjaldt både luften og verdensrommet, var bekymring for hvilke konsekvenser radioaktivt nedfall har for helsen. I 1996 ble atommaktene enige om en prøvestansavtale som forbyr all atomprøvesprengning, også under bakken. Den har Nord-Korea vist at landet ikke bryr seg om, senest i begynnelsen av september i år. Testene som landet har gjennomført til nå har vært under bakken, i fjellområder nord i landet. Så er spørsmålet om de gjør alvor av testing i luften.
Det kommer an på hvordan de gjennomføres, sier Cato Wendel, forsker innen miljøovervåkning ved Institutt for energiteknikk (IFE). Han har skrevet en doktorgrad ved NMBU om hvor radioaktivt nedfall i Norge stammer fra.
Tre viktige faktorer er høyde, mengde og sted. Høyden først: Wendel skiller mellom sprengningene som foregår nært bakken, og de høyt oppe i atmosfæren.
— Førstnevnte gir mest nedfall i nærområdet. Det er de bakkenære sprengningene som historisk har vist seg å ha mest negativ virkning. Det vil bli spredning av ganske store mengder radioaktivt avfall i området, både fra selve detonasjonen i selve våpenet, men også av materiale fra bakke, jord, støv, stein og så videre, som blir blandet med materiale fra bomben, og faller ned relativt raskt etter detonasjonen. Det største nedfallet skjer innenfor timer og dager etter detonasjonen, men utslippet går typisk noen runder rundt jorden før alt har falt ned, sier Wendel.
Hvis sprengningen skjer høyt i atmosfæren, og gjøres riktig, blir det radioaktive nedfallet spredt til stratosfæren, og kommer ned gradvis flere år etter detonasjonen.
— Da er den så spredt at den lokale strålevirkningen er veldig lav. Nedfallet har også en del tid på seg, slik at kortlivet radioaktivt nedfall stort sett har mistet strålevirkningen før den faller ned, sier Wendel.
Nedfallet fra rene atmosfæriske detonasjoner blir jevnt fordelt, stort sett over samme halvkule hvor detonasjonen skjer.
Heiko Klein er ansvarlig for radioaktive spredningsmodeller ved Meteorologisk Institutt.
— Det har også betydning hvilken type bomber de tester, vanlige atombomber, slik som Hiroshima, eller hydrogenbomber. Jeg håper de ikke har hydrogenbomber, sier Klein.
Størrelsen på de nordkoreanske sprengningene så langt er ikke så forskjellig fra de tidlige amerikanske og sovjetiske prøvesprengningene, mener Wendel.
— Den største så langt er på maks , og det er klart at dette er mye, men i atombombe-sammenheng er det ikke fryktelig stort, sier Wendel.
Til sammenlikning var amerikanernes prøvesprengning med navnet «Castle Bravo» på Bikiniatollen i Stillehavet 1. mars 1954 på 15 megatonn, altså nærmere 50 ganger så stor, og 1000 ganger større enn Hiroshima-bomben. På grunn av en feilberegning av forskerne ble Castle Bravo tre ganger større enn den skulle, og førte til den største radioaktive forurensingen i USA, og en død japansk fisker. Reaksjonene fra verdenssamfunnet i etterkant bidro til forbudet mot overjordiske prøvesprengninger.
Hvorvidt Nord-Korea vil ta hensyn til erfaringer fra tidligere prøvesprengninger for en eventuell atmosfærisk prøvesprengning er det kanskje bare Kim Jong-un som vet.
— Man kan håpe i alle fall. Men han går jo sine egne veier han der. Han tenker nok ikke på skadevirkninger, sier Wendel.
Hvor prøvesprengningen skjer har størst betydning for hvem som rammes. Den nordkoreanske utenriksministeren Ri Yong Ho har antydet i et intervju med amerikanske reportere at Nord-Korea kan utføre nettopp en hydrogenbombetest over Stillehavet.
Hvor det radioaktive nedfallet etter en eksplosjon havner, avhenger av flere ting. Nedfallet vil treffe medvinds-land. Den er nordøst på den nordlige halvkule, og sørøst på den sørlige halvkule. Hvilken retning nedfallet vil blåse ved en atmosfærisk test er avhengig av hvor i det store havområdet prøvesprengningen skjer. Prøvesprengninger kan gjøres på flere måter, fra skip, ballonger eller øyer ute i havet.
— Hvis det skjer mellom Nord-Korea og Japan, vil Japan bli hardt rammet. Skjer det utenfor (øst for) Japan, vil USA få nedfallet. Det avhenger veldig av sprengningsstedet og størrelsen på bomben, men det går østover. Er det en stor bombe, la oss si 20 eller 50 kilotonn, går den til stratosfæren, sier Jerzy Bartnicki ved Meteorologisk Institutt.
Været der og da har også betydning.
— Retningen avfallet tar ved en bakkenær sprengning er veldig avhengig av været der og da, men også fremherskende vindretning har en innvirkning. Detonasjoner foretatt ved Semipalatinsk tesområde i Kasakstan (tidligere Sovjetunionen), og Lop Nor i Kina forårsaket mye nedfall i for eksempel i Japan, og i mindre grad i Europa, sier Wendel.
Det er ikke nødvendigvis slik at en sprengning høyt oppe i atmosfæren automatisk er «bedre» enn en nærmere bakken.
— Teoretisk sett er det riktig at virkningen sprer seg mer jevnt når det når stratosfæren, men da den russiske bomben eksploderte i Novovaja Semlja, kom mye ned i Norge. Vi oppdaget at noen spesifikke værhendelser sørget for det, slik at mye kom ned blant annet i Bergen, sier Klein.
Meteorologisk Institutt samarbeider tett med Statens Strålevern for å gi gode analyser og varslinger om radioaktivt nedfall på vei mot Norge.
Oppdraget går først og fremst ut på å svare på følgende tre spørsmål:
— Vi gjorde simuleringer på Fukushima (reaktorulykken i Japan), og klarte å predikere transporttiden til Norge godt, sier Klein.
Partiklene ble fraktet over USA, videre over Atlanteren, og så til Norge. Det tok omtrent 11 dager. Hvor lang tid det tar for partiklene å fraktes avhenger av vindstyrken der og da.
Det største nedfallet vil skje forholdsvis nært oppskytingen.
— Strålingen vil ikke være helsefarlig for Norge, men i nærområdene kan det være det, sier Klein.
Ifølge seniorrådgiver Jan Erik Dyve ved Statens Strålevern er radioaktiviteten i atombomber veldig kortlivet og forsvinner ganske raskt sammenliknet med radioaktiviteten som folk har blitt eksponert for ved ulykker ved kjernekraftanlegg, som for eksempel .
— Strålefaren fra atomvåpen er derfor ganske begrenset, sier Dyve.
Hvis Kim Jong-un beslutter å gjøre en prøvesprengning i havområdet mellom Nord-Korea og Japan er det sistnevnte som får den største støyten.
— Det vil nok ikke bli en dødelig stråling for Japan, men det kan være tydelige forurensinger. 20-30 kilometer er dødelig radius for kjernekraftverk. Atombomber går høyere, og henger mer sammen med vindretning, sier Klein.
Etter de utallige prøvesprengningene på femti- og sekstitallet kunne man måle utfallet i flere årtier framover.
— De fleste i Norge har sikkert vokst opp med større bakgrunnsstråling enn vi har i dag. Det er selvfølgelig ikke ønskelig at vi kommer opp på det nivået som var på den tiden, men da var det snakk om flere hundre overjordiske sprengninger, sier Klein.
— Det politiske perspektivet er nok mye verre enn det miljømessige, avslutter han.
