Loading
Kvikkleireskred er spesielt for Sverige og Norge. En overbelastning av kvikkleire medfører at leira mister all styrke og flyter som en væske. Det har ført til katastrofale skred som har tatt med seg hus og mennesker flere ganger opp gjennom historien - sist ved tettstedet Ask på Gjerdrum dagen før nyttårsaften.
Hva må til for å få lov å bygge på slik grunn? Hva betyr det egentlig når fagmyndigheter som NVE sier at et boligområde på kvikkleire er «tilstrekkelig sikkert»?
Vi har spurt Gudmund Eiksund, professor og leder for faggruppen geoteknikk ved NTNU.
– Det å lage kvikkleireutredninger er noe forholdsvis nytt, det begynte etter Rissa-raset i 1978, sier professoren.
Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) utarbeidet i 2014 en veileder for sikkerhet mot kvikkleireskred, i samarbeid med geoteknikkbransjen og universitetsmiljø på feltet. Veilederen var en sammenstilling av beste praksis på feltet den gang. Veilederen ble innført etter det meste av utbyggingen var gjort i området som raste ut på Gjerdrum. Professor Eiksund understreker at han snakker på generelt grunnlag.
– Ved utbygginger der flere boenheter skal etableres, om det så er en ekstra inngang til kjelleren for å lage en hybel, må slike vurderinger til om det er snakk om en faresone for kvikkleire, sier han.
Alle som vil bygge på kvikkleire i dag, må følge veilederen. Det er lovpålagt. Den lister opp en rekke ting som må undersøkes og sikres, både når kommunen skal lage reguleringsplaner, og når en utbygger vil søke om å bygge.
Utredningen må også innom en tredjepart som skal sjekke at ingenting er glemt eller gjort feil. Det kan være et annet konsulentselskap.
– Det som kan gå under radaren, er at det er andre krav om det for eksempel er en bonde som skal planere jordet sitt eller fylle en grøft. Det kan skje at bonden da har bygd en vei eller gjort en fylling som kan være risikabel, uten at det fanges opp av myndighetene, sier Eiksund.
Hvis en utbygger vil bygge på et område som kan inneholde kvikkleire, må grunnen undersøkes og klassifiseres ut fra faregrad. Jo større faregrad, jo mer detaljert må utredningen være. I tillegg øker kravene jo større utbyggingen er. Disse deles opp i tre klasser. Selv om et område er faregradsklassifisert tidligere, for eksempel gjennom den nasjonale kvikkleirekartleggingen, må sikkerhetn gjennomgås på nytt. Nye ting kan ha skjedd, for eksempel kan en bekk ha gravd seg inn i grunnen rundt i større grad enn før - et typisk triggerpunkt for kvikkleireskred.
Kun hvis en vet at området er over marin grense, altså hvor det ikke har vært hav tidligere, kan en la det være. Jo større risiko det er i området, jo strengere krav får utbyggeren.
Det er ikke sikkert at en utbygger som vil bygge på et i utgangspunktet flatt område, har en grunn som er sikker. Lengre bort, noen ganger ganske langt unna, kan det hende det ligger en skråning ned fra flata. Hvis det går et skred i denne skråningen, kan det fungere som å åpne slusen på en demning: Hele grunnen som utgjør flata lenger bort kan «bli kvikk», altså flytende, og renne ut den veien. Det er dette NVE sikter til når de snakker om et retrogressivt skred. Først har det gått en initialskred, altså skredet som åpner slusa, og så løsner det mer og mer masse bakover.
Derfor må utbyggeren finne og sikre disse stedene. Det kan være fjell som stikker opp, menneskelige inngrep i terrenget, bekker og skråninger. De kan sikres enten ved planering, eller oppbygging i bunnen, eller ved å tilføre stoffer som gjør leira fast. Kalk og sement gjør at leira blir omtrent som betong. Også områder som ligger i utløpssonen for slike skred må sikres, ikke bare rassonen.
Det er slett ikke bare naturlige skredpunkter som kan forårsake slike initialskred. Menneskelige inngrep og aktivitet har forårsaket mer enn halvparten av kvikkleireskredene som er registrert i Norge. Slik kan det skje:
Konsulenten gjør målinger i området ved å stikke en sonde ned i bakken som måler styrken, eller ved å ta opp prøver og undersøke dem i laboratoriet. Prøvene tas gjerne med en avstand på 30 til 40 meter mellom hvert borepunkt. Styrken mellom målepunktene regnes ut ved å interpolere mellom punktene. Til slutt regner konsulenten ut forholdet mellom styrke i leirgrunnen, og belastningen den får ved utbyggingen.
Når man interpolerer, forutsetter man at styrken mellom punktene er ganske jevn. Det er ikke nødvendigvis tilfellet ute i naturen. Det kan hende det er et svakt punkt mellom målingene som man ikke har oppdaget. Materialet kan også bli forstyrret på vei opp og til laboratoriet, så det er ikke sikkert at resultatet fra en prøve helt nøyaktig gjenspeiler materialet slik det er i bakken - men styrken i prøvene blir gjerne svakere enn styrken i bakken. Derfor legger man inn en sikkerhetsmargin når størrelsen på sikringstiltakene skal beregnes.
– En margin på 40 prosent, altså en materialfaktor på 1,4, regnes som «tilstrekkelig margin». Hvis man har en margin på 1,4, så er det svært liten sannsynlighet for ras, sier Eiksund.
NVE skriver i veilederen at «eventuelle nødvendige sikringstiltak i og utenfor planområdet må utredes i et slikt omfang at en kan dokumentere at planlagte tiltak vil oppnå en tilfredsstillende sikkerhet mot områdeskred, og at tiltakene kan gjennomføres på skredsikkert vis».
Så hva betyr det at det er «sikkert»?
Det som gjør dette litt komplisert, er at konsulenten selv må velge hva hen vil regne på. Hvis man utbedrer ett svakt punkt, så kan man ha forverret et annet. Hvis man for eksempel velger å planere et område, så kan man få en annen situasjon i grunnen enn den man hadde.
En annen usikkerhet er om analysen dekker de kritiske initialskredene.
Slike «blindsoner» er det den kontrollerende tredjeparten skal se etter.
En naturlig skråning kan ha en sikkerhet som er lavere enn 1,4. Hvis sikkerheten i et område er for lav ifølge kravet, kreves det at utbyggingen medfører en viss prosentvis forbedring av styrken. Det betyr at 1,4 ikke er noen fast faktor som må innfris uansett.
– Hvis bakken i utgangspunktet er såpass svak at du ikke har noen sikkerhetmargin før bygging, så er det et krav at det skal gjøres så mange forbedringer at marginen etter utbyggingen er femten prosent for boliger eller bygg hvor det skal bo folk i. Det er kun greit å gå under 1,4 hvis det er mulig å ta av toppen av skråningen og fylle inn i bunnen. Hvis du kun skal forsterke grunnen med salt, kalk og sement, er 1,4 et absolutt krav.
– Hvorfor er dette med prosentvis forbedring godtatt?
– Dersom vi ikke skal bruke prinsippet om prosentvis forbedring vil det bety at både hus og vegbygging ikke vil kunne gjennomføres mange steder. Det er slik for at vi skal kunne bruke dette landet, uten å måtte legge det helt flatt først. Til slutt er dette et kostnadsspørsmål.
– Hvem er det som egentlig sitter ved makten ved en utbygging?
– Det er kommunen som sitter med godkjenningsnsvaret, men problemet er at de ofte mangler fagkunnskaper. Derfor kan utbyggeren få mye innflytelse gjennom konsulentselskapene som brukes i utredningen.
Kommunen er pålagt å gjøre en geoteknisk vurdering av området når reguleringsplaner skal lages, for å fange opp alle mulige skredfarlige områder. Vurderingen må innfri NVEs minimumskriterier for grunnundersøkelser, som er prøver av grunnen hvis dette ikke er gjort, og to dreietrykkssonderinger «plassert strategisk» i områdene med fare for områdeskred.
Professor Eiksund sier at konsulentene og kommunen kan utsettes for press fra utbyggeren på forskjellig vis.
– Hvis initialstedet er langt unna området som skal utbygges, og kanskje ikke på utbyggerens grunn, kan utbyggeren for eksempel argumentere for at det ikke er rimelig at utbyggeren skal betale for sikringen der, sier han.
Eiksund sier også at før NVEs kvikkleire-veileder kom, som man er pålagt å følge ved forskrift, så var det en fare for at konsulentselskapene kunne underby hverandre på pris, til den grad at det påvirket sikkerheten.
– Konsulenten kan føle et ubehag ved å påføre utbyggeren en ekstra kostnad ved ytterligere undersøkelser eller sikring. Det er et vanlig dilemma for konsulentfirmaer. Med veilederen har ikke konsulenten noe valg. Det er lettere for dem å argumentere overfor utbyggeren at de ikke har funnet på dette selv.
Det er ikke bare konsulentene eller utbyggeren som kan bidra til press på sikkerheten. Mange kommuner har et sterkt ønske om å utnytte de arealene de har til å bygge boliger. Særlig hvis de er strategisk plassert med tanke på nærheten til sentrum, holdeplasser og så videre.
– Det er eksempler på at kommuner har «glemt» at det tidligere har gått jordras og snøskred i et område som åpnes for utbygging. Det finnes ikke noe slikt som en kollektiv hukommelse. Det har vært en tendens til at hvis man ikke er fornøyd med svaret fra den første konsultenten, så går man til den neste helt til man får det svaret man vil ha. Hensynet til sikkerhet kan oppleves som et hinder for utvikling.
I tillegg til kommunen, kan NVE komme med innsigelser og krav til utbedringer i en byggeprosess. Staten kan hvis nødvendig gripe inn og nekte utbygging, for eksempel gjennom Fylkesmannen. I større utbygginger følger Fylkesmannen slike prosesser tett.
