Loading
For få dager siden kom avsløringen mange fryktet om at sittende president Donald Trump akter å utrope seg selv til valgvinner på et svært tidlig tidspunkt og lenge før alle stemmene faktisk er talt opp.
Trump-administrasjonen har benektet at de planlegger dette, men understreket at et kobbel med advokater står i beredskap og vil følge nøye med på alt som skjer etter at valglokalene stenger.
Selv om han ikke vil utrope seg selv som vinner, er flere overbevist om at Trump neppe vil innrømme at han har tapt. Å anerkjenne et valgnederlag har lang tradisjon i amerikansk politikk – og fungerer som startskuddet for de mange ulike prosessene som til slutt ender med at en ny president blir utnevnt.
Her er de sentrale milepælene fra siste valgdag 3. november til 20. januar neste år – og hvilke konflikter som potensielt kan oppstå:
Alle først: Den tapende kandidaten i et presidentvalg er ikke pliktig å erkjenne valgnederlag. Tradisjonen med concession er imidlertid en slags høflig formalitet eller samfunnsplikt, som i flere år har fulgt omtrent samme oppskrift:
Taperen holder kveldens første tale, takker sitt eget valgkampapparat og anerkjenner motkandidaten som vinner. Det siste er viktigst: Det handler om å gi legitimitet til en ny president.
Det har ikke alltid skjedd. For eksempel anerkjente Al Gore nederlaget mot George Bush på valgkvelden i 2000, men trakk siden dette tilbake da han forsto at omtelling i Florida var en mulighet. Først den 13. desember innrømmet Gore at han hadde tapt.
Dagen i forveien hadde høyesterett slått fast at Bush hadde vunnet. Men Demokratenes kandidat hadde i realiteten muligheter til å kjempe videre, for eksempel ved å ta kampen til Kongressen. Det valgte han å ikke gjøre – «for the sake of our unity as a people and the strength of our democracy», som han sa.
Amerikanske presidentvalg handler om å sikre seg minst 270 av totalt 538 valgmenn. I tida fram til disse utpekes, handler alt om å telle stemmer – og krangle i ulike rettsinstanser. I år kan dette i prinsippet pågå i 35 dager.
Donald Trump har flere ganger signalisert at årets valg vil være preget av juks. Han har langet ut mot forhåndsstemmer og stemmer per post (som på grunn av pandemien er spesielt mange i år), men også det faktum at stemmene i flere delstater vil telles i dager eller uker etter at valglokalene stenger 3. november. Dette er for eksempel uungåelig i vippestatene Pennsylvania, Michigan og Wisconsin, der tellekorpset ikke har lov til å begynne tidligere.
De siste årene har forhåndsstemmene i flere delstater ført til et såkalt blue shift, der resultatet vipper i Demokratenes favør. Dette vet både Trump og Biden. Sistnevnte har interesse i at hver eneste stemme telles. Trump vil være mest interessert i kort prosess.
Jo mindre marginene er, jo større vil sannsynligheten være for konflikter rundt dette i rettsapparatet. Det er ventet at Trump vil forsøke å få flere post-stemmer underkjent, for eksempel hvis de mangler signatur eller er signert på feil sted.
Den 7. desember bør helst kranglingen opphøre: Den 8. desember er delstatenes deadline for å utpeke valgmenn.
Utpekingen av valgmenn skjer altså gjennom valg – og har fungert på denne måten i over 100 år, selv om det ikke står nedskrevet i den amerikanske konstitusjonen at det må være sånn.
I teorien har Trump en hypotetisk mulighet til å be republikansk-kontrollerte delstatsforsamlinger om å sette et omstridt valgresultat til side og heller utpeke valgmenn på egen hånd.
Jo lenger Trump lykkes med å så tvil om det faktiske valgresultatet i viktige vippestater i perioden fram til 8. desember, jo større press legger han i prinsippet på republikanske delstatspolitikere. Disse kan komme til å føle at de må ta affære mot det presidenten i lang tid har hevdet å være omfattende juks.
Og dersom dette skjer, blir det temmelig opplagt at Demokratene vil motsette seg prosessen og heller utnevne egne valgmenn i tråd med det faktiske resultatet.
Enden på visa kan bli at ulike grupper av valgmenn trer sammen den 14. desember, men uten at noen er enige om hvem som faktisk har myndighet til å velge den neste presidenten. Likevel kan det altså bli stemt – og veien til konstitusjonell krise blir litt kortere.
Høstens valg handler ikke bare om presidentembetet, men også flere av setene i Kongressen. Den 6. januar, like etter at den nye Kongressen trer sammen, har visepresident Mike Pence som leder av Senatet det konstitusjonelle ansvaret for å åpne valgmennenes stemmer.
Fra de viktige vippestatene kan det hende han står med likt antall stemmer på hver kandidat. Stemmene skal deretter telles, men det 12. grunnlovstillegget fastslår ikke av hvem. Det blir heller ikke fastslått hvilke stemmer som skal telles.
Dette kan bety at Trump utpekes til vinner, men det vil ikke skje uten kamp. Dersom Demokratene har vunnet tilbake kontrollen over både Senatet og Representantenes hus etter valget, går det mot Biden i Det hvite hus. Hvis Kongressen er delt som i dag, blir det bråk – og prosessen kan i prinsippet kan gå fullstendig i lås.
Leder Nancy Pelosi i Representantene hus kan for eksempel utvise alle senatorer fra sitt kammer, hvilket vil gjøre det umulig for Pence å fullføre stemmetelling med disse til stede slik det 12. grunnlovstillegget krever.
Dersom den faktiske opptellingen av valgmennenes stemmer ikke er gjennomført før 20. januar, er det i prinsippet lederen i Representantenes hus om blir ny president. Men dette kan igjen Mike Pence klare å omgå, for eksempel ved å samle Senatet et annet sted og gjennomføre tellingen med republikanerne fra Representantenes hus i rommet.
Dersom alle disse nedslående scenariene slår til, kan det ifølge The Atlantic-artikkelen «The Election That Could Break America» i realiteten være tre personer med et legitimt krav på tittelen «President i USA» når kalenderen viser onsdag 20. januar 2021: Joe Biden. Donald Trump. Og Nancy Pelosi.
Hvem dette blir, gjenstår å se.
