Loading
Massemorderen Brenton Harrison Tarrant (28), som fredag i forrige uke skjøt og drepte 50 mennesker ved Al Noor- og Linwood-moskéene i byen Christchurch på New Zealand, postet kort tid før ugjerningen lenker til et 74 sider langt «manifest» i sine kanaler på sosiale medier.
Det såkalte manifestet er en blanding av subkulturell internett-sjargong ment for å forvirre den jevne leser og velkjent, høyreekstrem konspirasjonspropaganda, ispedd en selvkomponert historie om egen radikalisering.
Terroristen betegner muslimske innvandrere som «inntrengere» og forsøker å rettferdiggjøre drapene med å skrive at «hver inntrenger du dreper, uansett alder, er én fiende mindre barna dine trenger å kjempe mot».
- Det er ingen tvil om at dette var et høyreekstremt angrep, sier forfatter Aage Borchgrevink, som har lest Tarrants tekst og tidligere har gitt ut boken «En norsk tragedie» om terroristen Anders Behring Breivik og angrepene 22. juli.
Den australske terroristen argumenterer i manifestet for at det pågår et «hvitt folkemord», noe som begrunnes med at mennesker fra andre verdensdeler har høyere fødselsrate enn etniske europeere.
Lignende argumenter har ikke bare funnet gjenklang hos åpenlyst nazistiske miljøer andre steder i verden, men deles også jevnlig av mindre ekstreme, men likefullt sterkt islam- og innvandringsfiendtlige nettsteder - også i Norge.
Tarrant hevder han er en «partisaner» som handler mot en «okkupasjonsmakt», en retorikk som er svært vanlig i høyreekstreme miljøer, inkludert «Den nordiske motstandsbevegelsen».
22. juli-drapsmannen Anders Behring Breivik blir i teksten trukket fram som Tarrants aller største inspirasjonskilde.
I tillegg lister 28-åringen opp høyreekstreme terrorister og drapsmenn han ser opp til, deriblant Dylann Roof, hvit makt-terroristen som drepte ni personer i en skytemassakre i en kirke i amerikanske Charlestown i 2015, Anton Lundin Petterson, som drepte to personer med kniv på en skole i Trollhättan i 2017, Darren Osborne, som kjørte en lastebil inn i en folkemengde i London i 2017 og skadet en rekke personer, og Luca Traini, italieneren som angrep innvandrere med skytevåpen i 2018.
Tittelen på kompendiet har terroristen hentet fra en bok av den franske forfatteren Renaud Camus. «The Great Replacement» (den store utskiftingen) har over tid manifestert seg som en høyreekstrem konspirasjonsteori om at en liberal samfunnselite med overlegg er i ferd med å bytte ut den europeiske befolkningen med mennesker fra andre kulturer.
Det er flere likheter mellom Breivik og Tarrants tekster, men også mye som skiller dem, mener Borchgrevink.
- Breivik er i manifestet sitt klart kontrajihadistisk, inspirert av Eurabia-teorien, mens Tarrant er en tydeligere rasekriger, der islam ikke nødvendigvis er hovedfienden, selv om han også forteller om en historisk konflikt med islam. I stedet er det «de 14 ordene» og den hvite rases overlevelse som er sentralt for Tarrant, sier forfatteren.
«De 14 ordene», som Tarrant også skriblet på sine egne drapsvåpen før angrepet mot de to moskéene, er slagordet til den nå avdøde, amerikanske nynazisten David Lane. Lane var leder av nynazistorganisasjonen «The Order», som på 80-tallet sto bak en rekke bank- og verditransportran, svindeloperasjoner og bombeangrep.
Lanes organisasjon «The Order» hentet navnet sitt fra en fiktiv, semi-religiøs elite i boken «The Turner Diaries», skrevet av hvit makt-ekstremisten William Pierce, som fantaserte om en voldelig revolusjon i USA der alle jøder og ikke-hvite ble utryddet i en slags «demografisk krigføring».
I 1984 ble David Lane dømt til 109 års fengsel for å ha vært involvert i drapet på en kjent, jødisk radiopersonlighet. Han skal ha kommet på frasen «Vi må sikre eksistensen til vårt folk, og en fremtid for våre hvite barn» i fengselet. Frasen ble popularisert etter Lanes død i 2007 og er siden adoptert av nynazister, «identitære» og andre ytre høyre-bevegelser.
- Generelt er det en vesentlig forskjell mellom de to tekstene at Tarrants manifest virker oppdatert, i den forstand at det har gått åtte-ni år siden Breivik gjorde sine angrep. Tarrant kaller seg fascist og øko-fascist, og nevner blant annet Sir Oswald Mosley, noe Breivik ikke gjorde, sier forfatteren.
I «manifestet» skriver den australske terroristen at nettopp Mosley er den «politiske personen fra historien» han føler seg tettest tilknyttet. Mosley var en britisk aristokrat og fascist som i 1932 stiftet et fascistparti inspirert av Mussolini. Partiet forfektet antisemittisme, kompromissløs proteksjonisme og den totalitære styringsformen statskorporatisme. Tarrant skriver i teksten at han «for det meste er enig i hans meninger», men uten å spesifisere nærmere hvilke meninger dette gjelder.
Tarrant definerer seg selv om både «rasist», «fascist» og «øko-fascist» - og et annet sted erklærer han seg som «etno-nasjonalist», en type nasjonalisme som vektlegger at nasjonen skal bestå av mennesker med én etnisitet og kultur. Nettopp etno-nasjonalisme og -pluralisme er blitt utbredte begreper på ytterste høyreside (flere av innlederne på i Oslo sommeren 2017 var for eksempel eksponenter for denne type nasjonalisme).
Øko-fascisme betegner gjerne en avart av fascisme der totalitære virkemidler benyttes for å beskytte miljøet og naturen fra individets interesser. Terroristen nevner miljøengasjement som en av de få politiske holdningene han har vært åpen med venner og familie om, men går ellers ikke inn på miljøsaker ut over å erklære at miljøet ødelegges av overbefolkning, og at det er «inntrengerne» - et begrep han gjennomgående bruker om muslimske innvandrere - som forårsaker denne overbefolkningen.
I Norden har for eksempel nynazistene i «Den nordiske motstandsbevegelsen» (DNM) forfektet noen av de samme idéene, blant annet gjennom fokus på selvberging, naturvern og dyrevelferd.
DNM har for øvrig uttrykt forståelse for Tarrants handlinger, der de selv parafraserer massedrapsmannens argumentasjon rundt fødselsrater og en utskiftning av hvite europeere:
«Vi hvite har ufrivillig blitt dratt inn i en lavintensiv utryddelseskrig over hele vesten. I krig dør mennesker. Er det da verre å drepe noen rent fysisk enn å politisk lobbe for, å gjennomdrive, og å utgjøre en aktiv del i en politikk som tar livet av en hel rase?», spør lederen Simon Lindberg i en bloggpost om massedrapene, der han likevel konkluderer med at slike metoder er «kontraproduktive» fordi de «fører til økt sympati for våre meningsmotstandere og til at systemet gis legitimitet til enda hardere represalier».
Men selv om det finnes visse ulikheter mellom de to terroristenes forsvarsskrifter, mener Aage Borchgrevink at den sentrale historien i dem er temmelig lik. Forfatteren bruker ordet «avatar» - både som en referanse til dataspillverdenen (der avataren er online-spillerens representasjon av seg selv), men også med henvisning til James Camerons film fra 2009 - for å forklare hvordan drapsmennene iscenesetter seg selv.
- Funksjonen med de to manifestene er temmelig lik hos Brevik og Tarrant. Sistnevnte beskriver en dramatisk historie, der det går en konfliktlinje fra Romerrikets storhetstid til Freddie Mercury, som blir et bilde på den råttenskapen og det utsvevende forfallet han mener finnes i kulturen i dag. Og slaget om Wien i 1683 blir, etter hans mening, det samme som å angripe en moské i 2019.
Slaget om Wien - der tysk-polske styrker slo tilbake mot muslimsk-dominerte osmanere etter en to måneder beleiring av byen - er i nyere tid blitt mytologisert og brukt av ytre høyre-miljøer som et symbol på europeeres seier over muslimske invasjonsstyrker. Det til tross for at historikere har påpekt at det var muslimer og kristne på begge sider av striden.
Anders Behring Breiviks mer enn 1500 sider lange tekst bar tittelen «2083» og argumenterte for at slaget burde feires som «vest-europeernes frigjøringsdag». Også den høyreradikale bloggen «Gates of Vienna», som Breivik var spesielt opptatt av, fungerer som en referanse til dette slaget.
- Med å trekke disse linjene lager både Breivik og Tarrant en tegneserieaktig fortelling, som er ladet og dramatisk - og der angrepene de utfører er avgjørende for å snu en pågående tilintetgjørelsesprosess, sier Borchgrevink.
- Breivik bygget sin avatar som justitiarridder, og handlingen gikk gjennom denne. Det var historien om hvordan en ensom fyr foran PC-en ble ridder og reddet verden. Det er ganske likt hos Tarrant, som beskriver seg selv om turist i et slags utenforskap. Men han bygger også opp sin avatar gjennom manifestet. Det er litt mindre grandiost enn hos Breivik, Tarrant skriver at han bare er en soldat som raskt vil bli glemt. Men selv om han ikke deler kongefantasiene til Breivik, tror han at handlingene hans vil «ripple for years to come», altså skape ringvirkninger som kommer til å vare.
Filmen «Avatar» handler om en mann som er lammet fra livet og ned, men som i møte med sin blå avatar redder hele planeten og kan nyte kjærlighet og respekt - ikke ulikt historiene som både Breivik og Tarrants tekster forteller, mener Borchgrevink.
Selv om det etter alt å dømme ikke finnes et fysisk nettverk mellom høyreekstremister som planlegger og koordinerer terroraksjoner på global basis, trer et nettbasert idéfellesskap tydelig frem, slik blant annet ekstremismeforsker Jacob Aasland Ravndal ved Universitetet i Oslo .
I tillegg til en åpenbart høyreekstrem symbolbruk (manifestets forside er prydet av «schwarze sonne», den sorte solen som Heinrich Himmler benyttet allerede før krigen og som siden ble adoptert av ulike nynazistmiljøer), er manifestet fylt av spesifikke internett-referanser, ironi og memes.
Innslagene av dette tolkes som et forsøk på å kommunisere direkte med subkulturelle nettmiljøer. Før terrorangrepene diskuterte 28-åringen sine planer på 8chan, et brukerstyrt nettforum kjent for liten grad av moderering.
Om seg selv skriver terroristen blant annet at han i en periode har livnært seg som «kebab removalist», noen som viser direkte til en video som har sirkulert på nettet i over ti år.
Musikken i videoen kan ha sin opprinnelse i materiale ment som propaganda til støtte for Radovan Karadžić - den serbiske nasjonalistlederen som ble dømt for folkemord og krigsforbrytelser begått under krigen i Bosnia på 90-tallet. Selve begrepet er blitt brukt som en eufemisme for etnisk utrensking av muslimer. Tarrants direktestrømmede video fra angrepet viser også hvordan han spiller denne musikken i bilen før han går inn i den første moskéen.
En gjennomgang fra det britiske gravenettstedet viser hvordan manifestet er spekket med såkalt shitposting, altså lav-kvalitets trolling utelukkende ment for å fremprovosere en følelsesmessig reaksjon fra mindre bevandrede internettbrukere. At Tarrant trekker fram den afro-amerikanske Trump-tilhengeren Candice Owens når han skriver om sin egen radikalisering, blir tolket som forsøk på å skape aggresjon hos hennes meningsmotstandere og oppmerksomhet i sosiale medier.
Terroristen gjengir også Navy SEAL Copypasta i sin helhet, et velbrukt meme presenterer stereotypien av en bruker som tøffer seg på internett: «What the fuck did you just say about me, you little bitch?»
I videoen fra ugjerningen ber 28-åringen seerne om å «subscribe to PewDiePie», en svensk videoblogger som siden i fjor høst har knivet med indiske T-series om å være kanalen med høyest antall abonnenter på Youtube - en ikke-politisk (og helt meningsløs) konkurranse som på kort tid blant aktive nettbrukere (PewDiePie selv, som har etablert seg som internetts største kjendis de siste ti årene, var raskt ute fra drapene i Christchurch).
Til tross for at Tarrant ble oppildnet til drapene på forum som 8chan (og Breivik var en aktiv leser og bruker av en lang rekke nettsteder, deriblant norske Document.no), er Aage Borchgrevink skeptisk til å konkludere med at «alt hatet kommer fra internett».
- Hvis det er slik at helt vanlige mennesker kan gå online og komme ut som drapsmaskiner, må man begynne å tenke helt nytt om hatprat og ytringsfrihet. Men vi så at Breiviks radikalisering hadde ganske dype røtter. Han skapte seg en skummel og mektig ridderskikkelse, men der nyansene ble synlige når man begynte å pirke litt i historien. Historien om ham sier mye om hvordan radikalisering foregår, mener Borchgrevink.
Han advarer også mot å ta terroristenes eget narrativ om hvorfor de er blitt radikalisert for god fisk. Tarrant tidfester for eksempel denne perioden temmelig spesifikt til april-mai 2017 - og skriver om den islamistiske terroraksjonen i Stockholm, det franske parlamentsvalget og hvordan han på dramatisk vis ble sittende og gråte ved en soldatkirkegård.
- Man skal tro ganske lite på det - det kan være helt andre årsaker til at han gjorde det han gjorde. Spørsmålet er om folk fullt ut kjenner sin egen motiver, sier forfatteren, som likevel mener de såkalte manifestene er interessante dokumenter:
- Tarrant fremstår som en person som har vært på ideologisk shopping. Han henter både fra folkerepublikken Kina og fascisten Oswald Mosley, men ytre høyre-miljøene klamrer seg til et halmstrå når de hevder at han egentlig er kommunist. Det er ingen tvil om at dette var et høyreekstremt angrep. Det man likevel kan bli litt blind på, er at mange idéer binder ekstremister sammen, enten det handler om religiøs ekstremisme eller høyre- og venstreekstremisme. Det handler for eksempel om hat mot pengemakt og kapitalisme, sier Borchgrevink.
