Loading
- Stem på meg, stem på meg!
Norske politikere er de beste blant oss, men også de verste vi har. Spesielt når det nærmer seg valg. Den siste uka har du sikkert irritert deg over siste-liten-desperasjonen i utspill om «snikislamisering», fri hasj eller et oljefritt Lofoten (fra en klimaminister som umiddelbart fikk motbør fra egen sjef).
Vel, det var ikke bedre før. Kanskje var det verre. Det er i hvert fall inntrykket vi sitter igjen med etter et dypdykk i det temmelig grunne vannet som har vært Plaskedammen Norsk Valgkamp de siste årene.
Sett på deg baderingene:
Det er lokalvalg, året er 2003. KrF-leder Valgerd Svarstad Haugland kickstarter valgkampen i midten av august med en ruspolitisk kraftpakke, der kongstanken er at rusbrus for all del ikke må selges i norske dagligvarebutikker.
- En aktiv kamp mot rusbrus er god omsorgspolitikk, sier Haugland, som i tillegg overbyr seg selv og lover at pils med alkoholprosent over 3,5 skal ut av butikkene og inn på polet.
Kampen mot rusbrusen virker først å være en vinner for partiet: Gallup gjør en undersøkelse der hele 41 prosent svarer at de ønsker rusbrusen ut av butikken, noe som gjør nestleder Knut Arild Hareide «veldig godt fornøyd». Like hyggelig for partiet er det ikke at 51 prosent av de spurte i den samme undersøkelsen sier at de gjerne vil kjøpe vin i butikken.
Men også statsminister Kjell-Magne Bondevik kaster seg på: Under et folkemøte i Kristiansand 23. august, oppfordrer han «alle» til å bidra i en underskriftskampanje for å stanse salget av rusbrus og «si klart ifra til ansvarlige kjøpmenn over hele landet at denne rusbrusen vil vi ikke ha stående i butikkhyllene sammen med cola og annen brus» (etterpå blir han beskyldt for å oppfordre til «å mobbe butikkansatte»).
Den 15. september gjør KrF et katastrofalt dårlig valg med en nasjonal oppslutning på 6,4 prosent, ned fra 9,3 fire år tidligere.
Etterpå mener flere sentrale tillitsvalgte at partiet brukte i valgkampen. Bryggeribransjen hevder på sin side at partiets rusbrus-offensiv har virket , der resultatet er at salget har holdt seg kunstig høyt oppe.
Når rusbrus-salget begynner å falle markant i 2004, har KrF for lengst sluttet å snakke om produktet. Det hindrer likevel ikke Hareide og Dagrun Eriksen for at salget er gått ned.
Det er lokalvalg, året er 2015. Anders Anundsen (Frp) er justisminister. To år tidligere - bare dager etter stortingsvalget - har han lagt ut et bilde på Facebook der han , en avis han nekter å snakke med.
Nå har han brukt 50 000 kroner av departementets penger på å lage den over 30 minutter lange skrytevideoen «Trygghet i hverdagen», fritt for innblanding fra plagsomme journalister. Den blir publisert på regjeringens nettsider snaut tre uker før valget.
- En av de tingene som er mest frustrerende som politiker, er at media veldig ofte er opptatt av å finne de negative vinklingene på sakene. Derfor har vi laget en egen film, som skal fokusere på hva regjeringen mener er viktig for å sikre din trygghet, sier Anundsen i filmen.
Han vil snakke om alt han har fått til som justisminister de siste to årene - om politi, domstoler, påtalemyndighet, kriminalomsorg og asyl- og innvandringspolitikk, men «ikke med de vinklingene som NRK, Aftenposten, VG, Dagbladet ønsker å kjøre».
Mottakelsen blir mildt sagt ikke god: «Framstår som en blanding av førsteårs journaliststudent og Kim Jong-un», sier journalist Kjetil Stormark. «Et valgkamputspill», slår UiO-professor Gunn Enli fast. Politiets fellesforbund er svært kritisk til innholdet: «Det mangler flere milliarder i norsk politi i dag», tordner forbundsleder Sigve Bolstad.
Samtidig krever opposisjonen at Erna Solberg må svare for både synet på norsk presse og departementets ressursbruk i Stortinget. Venstre mener videoen må fjernes fra regjeringens nettsider ().
Senere blir Anundsen og departementet bøtelagt med 25 000 kroner av Datatilsynet. Årsaken er at videoen viser ansiktene til flere innsatte ved politiets utlendingsinternat Trandum, uten at de har gitt sitt samtykke.
På nasjonalt plan går begge regjeringspartiene tilbake i både kommune- og fylkesvalget (men Anundsen forlater ikke justisministerposten før i desember året etter).
Året er 1987, det er lokalvalg. Formann i Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen, deltar på et debattmøte i Rørvik, bare en snau uke før valget. Der leser han høyt fra et brev, som han hevder har kommet i posten:
«Allah er Allah og Muhammad er hans profet!», begynner brevet.
«De kjemper forgjeves, Hr. Hagen! Islam, den eneste sanne tro, vil seire her i Norge også. Én dag vil moskéer være like vanlig i Norge som kirker er det i dag. Mine barnebarns-barn vil oppleve dette. Jeg vet, og alle muslimer i Norge vet, at en dag skal Norges befolkning komme til troen, og at dette landet skal bli muslimsk», heter det videre.
«Vi føder flere barn enn dere, og adskillige, rett-troende muslimer kommer til Norge hvært år, menn i produktiv alder. En dag skal også det vantro korset i flagget bort!», fortsetter det.
Brevet er datert 7. juli og signert med Muhammad Mustafa. Avsenderen er også oppført som Mustafa på en konkret adresse i Oslo. Men den virkelige personen Muhammad Mustafa har ikke bodd på denne adressen på et halvt år, selv om den fortsatt står i telefonkatalogen. Dette kommer fram da VG oppsøker ham sent samme kveld.
Mustafa avviser på det sterkeste å ha skrevet brevet og mener navnet hans må ha blitt plukket tilfeldig fra telefonkatalogen. I dagene som følger blir både han, kona og barna plaget av telefonoppringninger med rasistisk hets og trusler.
Da VG konfronterer Hagen med at brevet er falsk, sier Frp-formannen følgende: «Dette høres meget merkelig ut. Har dere tatt test på Muhammad Mustafas håndskrift?». Han sier at han ikke har fabrikert brevet og kun har lest opp noe han har fått tilsendt.
Dagen etterpå vedgår Hagen at han er blitt tatt «med buksa nede», men hevder samtidig at han selv er blitt lurt. Mustafa saksøker siden Hagen for 500 000 kroner - saken ender med forlik.
Fremskrittspartiet blir valgets store vinner i både kommune- og fylkesvalget med sitt beste resultat noensinne (henholdvis 10,4 og 11,4 prosent, nær en dobling fra fire år tidligere). Det falske «Mustafa-brevet» blir en milepæl: Etter dette er innvandring en like viktig sak for Frp som lavere skatter og avgifter.
Året er 1997, det er stortingsvalg.
Ap-leder Torbjørn Jagland har vært statsminister i snart ett år - han tok over da Gro Harlem Brundtland overraskende valgte å avslutte sin politiske karriere i oktober 1996. Statsministerperioden begynte han med lanseringen av en stor visjon: «Det norske hus - år 2000».
I mindretallsregjeringens tiltredelseserklæring het det at «grunnmuren i Det norske hus er den samlende verdiskapningen innenfor et økologisk bærekraftig samfunn», mens «nærings- og arbeidslivspolitikk, velferdspolitikk, kultur-, forsknings- og utdannelsespolitikk, og utenriks- og sikkerhetspolitikk» var de «fire søylene som bærer huset».
Terje Rød-Larsen ble utnevnt som en slags superminister for å styre prosjektet, men måtte gå av etter 35 dager på grunn av stadig nye medieavsløringer om økonomisk utroskap. Også olje- og energiminister Grete Faremo måtte gå, da det ble kjent at Berge Furre hadde blitt overvåket av POT mens Faremo var justisminister.
«Det norske hus» er gjenstand for mye harselas i pressen. I fellesferien blir Arbeiderpartiet målt til 27,5 prosent oppslutning. Sammen med teamet sitt bestemmer Jagland seg for å legge bort alt snakket om det norske huset. Da begynner det også å gå litt bedre.
Men under et valgbesøk til Åvangen barneskole i Moss onsdag 20. august, sier statsministeren følgende til VG: «Regjeringen går av hvis velgerne gir Ap mindre oppslutning enn i 1993». Avisas journalist følger opp med å spørre om grensa på 36,9 prosent oppslutning skal forstås helt bokstavlig, noe Jagland bekrefter. Deretter spør avisa om regjeringen går av dersom Ap får 36,8 prosent. Statsministeren svarer: «Ja. Men vi teller jo ikke hundredeler, da».
Noen uker senere oppnår Arbeiderpartiet 35 prosent i valget, for øvrig et bra resultat. Men Jagland og regjeringen går av.
PS. Det hører med til historien at LO-leder Yngve Hågensen allerede i juli samme år hadde uttalt at Arbeiderpartiets valgresultat ikke burde være «noe særlig lavere» enn 36,9 - altså resultatet i 1993 - og at taktikken med å signalisere at partiet ikke ville styre for en hver pris, var blitt diskutert internt.
Året er 2009, det er stortingsvalg om en snau måned.
Kulturminister Trond Giske (Ap) vil erklære «det nasjonale opplevelsessenteret for pop og rock» for åpnet. Problemet er bare at museet på ingen måte er ferdig: Kun scenen på Brattøra i Trondheim er kommet opp, mens resten ligner en byggeplass.
Like fullt overleverer kulturministeren nøkkelen til direktøren for Museene i Sør-Trøndelag. Han tar også regningen for en åpningsfest, som går over to dager med populære artister som Lars Lillo-Stenberg og Ane Brun på programmet. Den samlede prislappen blir cirka 2,1 millioner kroner, nesten det dobbelte av budsjettet. Ap-statsrådens departement skyter inn 940 000 kroner ekstra når regningen skal gjøres opp.
Rockheim åpner ikke for publikum før ett år senere. I 2009 er fremdriften i prosjektet blitt betydelig forsinket som følge av en entreprenørkonkurs, noe som allerede kjent da Giske slår på stortromma. Året etterpå får han sterk kritikk fra Riksrevisjonen.
Riksrevisjonen lurer på om den ekstra pengebruken på 940 000 kroner var nødvendig, all den tid åpningsarrangementet rent faktisk ikke var et åpningsarrangement. Det mangler også et budsjett for den utvidede markeringen. Og på toppen av det hele har behovet for investeringsmidler økt.
«Jeg synes ikke kritikken er kraftig», kommenterer Trond Giske. Men Guri Melby (V) mener festen helt klart var en del av Ap-politikerens valgkampstrategi: «Jeg har vanskelig for å tro at det var tilfeldig at åpningsarrangementet på Rockheim ble holdt en måned før stortingsvalget i fjor», sier hun:
- Jeg reagerer mest på millionen som er brukt på åpningen som ikke er en åpning av museet.
Arbeiderpartiet går frem med 2,7 prosentpoeng i valget og får 35,4 prosent oppslutning.
PS. I løpet av valgkampen i 2009 rakk også statsminister Jens Stoltenberg å åpne Rockheim. Riktignok bare den virtuelle delen av museet. Som for øvrig , men lansert i beta-versjon.
