Loading
Hvor mange er de? Hvor farlige er de? Det er nok de to spørsmålene om høyreekstremister vi i Filter Nyheter får oftest.
De ærlige svarene er «vi vet ikke» og «vi vet ikke».
Det vi vet, er at nye norske høyreekstremister har kommet til i årene etter 2011, og at de er del av et stort internasjonalt fellesskap som verken myndigheter eller medier har forstått godt nok underveis. Samtidig flørter mange innvandringsmotstandere med rasisme og borgerkrigsretorikk som er nær identisk med ekstremistenes voldsbegrunnelser.
Da jeg (som journalist i Dagbladet) intervjuet PST-sjef Janne Kristiansen tre dager etter 22. juli-angrepet uttalte hun om Breiviks skjulte planlegging at: «Selv ikke Stasi-Tyskland, som vi ikke vil sammenligne oss med, kunne ha stoppet ham. Det eneste måtte ha vært en chip inne i folks hjerner. Det er ikke et slikt land vi vil ha, det er ikke slik Europa er».
Poenget hennes – at terrorister uten synlige voldsønsker før eller siden vil glippe for politiet i et demokrati som ikke masseovervåker innbyggernes minste bevegelser – druknet i kontrovers. Analysen er kanskje mer presis i dag. Sannsynligvis er ingen sikkerhetstjeneste store nok til å gjøre noen dyp vurdering av alle enkeltpersonene som helt åpenlyst fremmer hat mot muslimer, jøder og politikere og svermer for at «noen» skal ta saken i egne hender.
Det betyr at vi andre også må følge med – ikke for å fange terrorister, men for å eksponere den hurtige utviklingen i miljøene og gi den offentlig debatt når den skjer, i stedet for når det er for sent.
Filter Nyheter har de siste fem årene rettet søkelys mot rasister, jødehatere og ekstremister som ellers ville fått trakassert minoriteter og vokst seg sterkere i fred fra offentligheten. Vi begynte å prioritere dekningen av høyreekstreme nettverk og personer da det i 2017 ble åpenbart at den norske grenen av Den nordiske motstandsbevegelsen (DNM) var blitt en reell nazistisk organisasjon i Norge nesten uten søkelys fra mediene, samtidig som medlemmer i Sverige i Göteborg.
I dag er det organiserte høyreekstreme miljøet i Norge ennå lite i antall medlemmer, strever med rekruttering og er i praksis avhengig av noen få nøkkelpersoner og støtte fra Sverige for å kunne opprettholde et visst aktivitetsnivå. Men bildet kan endre seg raskt, og det er farlig å se seg blind på hvor mange medlemskort de hierarkiske organisasjonene deler ut, eller hvor mange som stiller opp på de offentlige demonstrasjonene deres.
Den viktigste trenden innen høyreekstremisme de siste årene er at etablerte organisasjoner i de enkelte landene har mindre betydning enn nettverkene som dannes i internasjonale nettfora, og at disse nettverkene i sin tur kan manifestere seg fysisk.
Noen av dem er kimer til rene terrorgrupper, mens andre bidrar mer indirekte til å forverre trusselbildet mot minoriteter og folkevalgte i de vestlige landene – i høyeste grad inkludert Norge. I den samme perioden som det etablerte seg et feilaktig inntrykk av at nynazisme var blitt dominert av godt voksne menn, satt skandinaviske tenåringer () og leste nazistiske terrormanualer fra 1980-tallet på gutterommet og delte apokalyptiske memer om rasekrig i skoletiden.
En annen lærdom fra vårt arbeid med å kartlegge noen av miljøene er at de nesten alltid overlapper hverandre.
Mangeårige, organiserte nazister fra DNM deltar på de samme raseideologiske konferansene som unge menn som er mer opptatt av utenlandske nettfora, som i sin tur viser seg å være involvert i antisemittiske og rasistiske grupperinger som promoteres i bredere kommentarfelt – og så videre.
Jødehat og muslimhat går stadig oftere hånd i hånd, mens innvandrerfiendtlige miljøer som på overflaten tar avstand fra både vold og antisemittisme, i virkeligheten bidrar til å normalisere høyreekstremt tankegods.
Jacob Aasland Ravndal ved Senter for ekstremismeforskning (C-REX) advarte tidligere i år om å «ensidig fokusere på eller overdrive den tross alt begrensede terrorfaren» og pekte på at «høyreradikale krefter som forsøker å bygge ned det liberale demokratiet fra innsiden» er en større trussel i europeiske land. Han har naturligvis rett – det finnes ikke mange som Breivik, Tarrant eller Manshaus, og selv blant dedikerte nazister er det få som på egen hånd vil gjøre ord til handling.
Samtidig utgjør høyreekstremister og deres apologeter blant rasistene et knugende trusselbilde, særlig mot sårbare minoriteter, som ikke bare består av bomber og gevær, og som ikke kan tallfestes.
Det farlige hatet er ingen uttømmende statusrapport om høyreekstreme nettverk og tilstøtende miljøer. Men gjennom et utvalg av tidligere Filter Nyheter-reportasjer som spenner fra norske voldsfantasier om muslimer i «alternative medier» til nazistiske organisasjoner, høyreekstreme «fremmedkrigere» og terrorangrep, håper vi det blir synlig hvordan hatets ulike former henger sammen.
I 2021 i Norge, ledet an av med hang til terrororientert nettkultur mens han . Bedre kunne det ikke blitt poengtert, ti år etter 2011, hvor årvåkne vi må være.
Denne typen journalistikk koster tid og penger. Men å fortsette med stadig nye undersøkelser i høyreekstreme miljøer og om unge nordmenns ferd mot radikalisering, skal fortsatt ha høyeste prioritet for Filter Nyheter. Derfor håper vi at du som leser dette vil være med og støtte oss. Uten dere får vi ikke dette til.
Blir du abonnent i dag får du magasinet hjem i postkassa og vissheten om at pengene dine brukes til mer gravende journalistikk på Filter-måten. .
