Loading
Finnmarkingene er rasende over regjeringen og Monica Mælands harde linje i regionreformen. De protesterer høylydt mot tvangssammenslåingen med Troms, men kommunalministeren viker ikke en tomme.
På overflaten kan det kanskje virke rart, siden Høyre egentlig verken vil ha fylker eller regioner, bare store kommuner og staten på toppen.
Regionreformen er kompromisset regjeringen gjorde med Venstre (da de fortsatt satt på Stortinget) og KrF for å få støtte til å gjennomføre kommunereformen. Ingen større kommuner uten større fylker, sa KrF og Venstre.
Men hvorfor er det så himla viktig at akkurat Finnmark må bli større? Møre og Romsdal og Rogaland slipper jo.
Årsaken ligger gjemt i følgende begrep (hold deg fast): «Generalistkommuneprinsippet».
Dette prinsippet ligger i bunnen av reisverket for hele regionreformen. Det er viktig, og det er ikke noe nytt. Forvaltningen av kommuner og fylker har blitt styrt etter dette prinsippet helt siden etterkrigstiden. Så hva betyr det?
(Ja, det kommer noen gif-er her, hold ut!).
Kort forklart vil det si at ansvar skal fordeles nedover i systemet etter tanken om at «one size fits all». Alle kommuner skal ha samme type oppgave, og alle fylker skal ha samme type oppgave. Målet er å sikre utjevning og lik tilgang til offentlige goder og tjenester uansett hvor man bor i landet.
Det vil si, at om regjeringen bestemmer at barnevernet ikke lenger skal være et statlig ansvar, så må alle regionene ta den oppgaven. Det går ikke at for eksempel åtte regioner får styre barnevernet selv, mens tre regioner slipper, og staten tar ansvaret der.
Sånn har det vært, og sånn skal det fortsette å være, mener regjeringen.
Grunnen til at regjeringen mener staten må gi fra seg oppgaver til fylkene er at direktoratene og byråkratiet i staten har est sånn ut, og blitt så spesialiserte, at de har fått tunnelsyn og ikke greier å snakke med hverandre.
Kommunene kan ikke ta det, fordi mange av kommunene er så små at de ikke har nok fagfolk til å håndtere det.
Da må de i midten få det, regionene. Dessuten trenger fylkene noen oppgaver som skaper rift og debatt, sånn at folk skal bli mer interessert i hva de driver med til daglig.
Et ekspertutvalg har undersøkt hvilke oppgaver staten bør gi fra seg til de nye regionene. Utvalget kom fram til følgende (vi har prøvd å gjøre det så konkret som mulig):
Det vil si, at for at din region skal få ansvar for barnevern og bestemme hvor togene skal gå i din by eller bygd, så må alle de andre regionene være store nok til å takle å få alle de oppgavene som er ramset opp ovenfor.
Så hvor stort er «store nok»? 240 000 innbyggere, akkurat så stort som Troms og Finnmark blir om de slås sammen.
Utvalget ble nemlig aldri spurt om å lage en plan ut fra hvilke oppgaver staten burde gi fra seg sett fra deres ekspert-ståsted, men ut fra hvilke oppgaver regionene kunne makte å overta ut fra hvem kommunalministeren hadde fått overtalt til å slå seg sammen innen sommeren 2017, da utvalget begynte på jobben.
Rett før, den 8. juni, bestemte Frp, Høyre, Venstre og KrF at Troms og Finnmark måtte slå seg sammen. Hvis fylkene hadde fått fortsette alene som før, slik Rogaland og Møre og Romsdal får, så hadde den minste «regionen» i landet talt 75 000 innbyggere. Vi spurte sjefen for utvalget, Terje P. Hagen (UiO), hvilke av oppgavene som er listet opp over din region kan få dersom også Finnmark skal klare å fikse dem alene.
— Nei... Det er ikke så mye. Nei. Ingen. Det tilsvarer jo bare to bydeler i Oslo, sier han.
Mælands forgjenger, Jan Tore Sanner, har skrevet at lokaldemokratiet er «under press fra statlig styring» (Klassekampen 30. januar 2015).
Med andre ord: Slik prosessen med regionreformen ble lagt opp, må Mæland overstyre Finnmark for at din region skal få mer muskler til å motstå statlig overstyring. Derfor er hun så streng.
