Loading
Valget i USA ble ikke den store omveltningen mange av Donald Trumps argeste kritikere hadde håpet på. Jo, den populistiske demagogen tapte, men resultatet ble svært jevnt. Internt i Det republikanske partiet river flere seg i håret.
Blant dem er Trump-motstanderne i The Lincoln Project, som lenge har sørget over at partiet har forlatt en prinsippfast og anstendig konservatisme til fordel for Tea Party-populisme og reality-stjerner.
– Det republikanske partiet er antakelig uopprettelig skadet, sier Jennifer Horn, mangeårig partimedlem og medgrunnlegger av The Lincoln Project, i siste utgave av podkasten The Economist Asks denne uka.
Flere mener Det republikanske partiet har utviklet autoritære trekk der sentrale representanter verken vil eller tør å utfordre presidenten. De siste dagene har viktige aktører som Mitch McConnell, Lindsey Graham og Mike Pompeo bidratt til Trumps forsøk på å så tvil om valgresultatet.
Jennifer Horn i The Lincoln Project frykter at «trumpismen» har tatt permanent bolig i partiet – og at Trump-familien neppe kommer til å gi seg med politikk med det første. Donald Trump Jr. «sitter åpenbart og vurderer» om han skal stille til valg, sier hun.
– Og Ivanka... Ville ikke Trump-familien ha elsket å gi oss vår første kvinnelige president? Jo, absolutt.
Men alle er ikke like pessimistiske på vegne av Det republikanske partiet. I om partiets prekære identitetskrise, skisseres det tre ulike scenarier for veien videre. De tre scenariene kommer også med en analyse av situasjonen akkurat nå.
Donald Trumps periode ved roret kan ha fungert som et slags politisk elektrosjokk. Da han overraskende gikk til topps i nominasjonskampen, vant Trump også over partiets establishment av søkkrike velgjørere og mer tradisjonelle politikere med affinitet for lave skatter, liten stat og internasjonal handel.
Det forstyrret maktbalansen i partiet, ødela tidligere allianser og endret politikken radikalt. Men når Trump straks forlater Det hvite hus, kan The Grand Old Party samle seg – og snart gjenoppstå i gjenkjennelig drakt.
Noen mener imidlertid at dette er både naivt og sentimentalt. De fremholder at endringene i partiet er for gjennomgripende til å kunne reverseres. I stedet vil det utvikle seg videre, for eksempel ved å kombinere elementer av Trumps anti-elitisme med mer klassisk verdikonservatisme.
Tanken er at republikanerne kan kapre rollen som USAs ombud for the working man. I så fall vil det handle om å temme «Wall Street-kapitalismen», som ofte sender vanlige amerikanere ut i økonomiske problemer. Det vil også handle om å hegne om den tradisjonelle kjernefamilien og alle de andre verdiene som Demokratene ikke virker like opptatt av lenger.
Det tredje scenariet handler om at den elleville trumpismen er kommet for å bli.
Donald Trumps miks av nasjonalisme og populisme har i all hovedsak appellert til hvite, religiøse, lavt utdannede og rurale velgere med sterke antipatier mot den amerikanske eliten.
Agget mot politiske, økonomiske og kulturelle eliter, kombinert med innvandringsmotstand og proteksjonisme, har vært helt sentralt for Trump. I motsetningen til tidligere presidenter eller presidentkandidater fra Det republikanske partiet, har han snakket lite om klassiske temaer som behovet for bedre næringspolitikk eller en mindre stat. Heller har han åpnet for mer stat, i de tilfellene der det kan komme «vanlige amerikanere» til gode.
Men fordi maktbasen er gjennomgående hvit, støter tilnærmingen på demografiske utfordringer: Antallet velgere med latinamerikansk bakgrunn vil fortsette å øke i USA de neste årene (selv om flere av disse ser ut til å ha stemt på Trump ved årets valg). Prio-direktør Henrik Urdal i Oslo har også påpekt at yngre velgere foretrekker Det demokratiske partiet.
For republikanerne kan svaret være å spisse retorikken ytterligere – i et forsøk på å forsterke hvite velgeres oppfatning av de er under angrep fra milliardærer i Silicon Valley, ulovlige innvandrere, utenlandske stormakter som Kina og demokrater som hater religion.
Hva slags presidentkandidat etter Trump kan målbære noe slikt? Fox News-ankeret Tucker Carlson er allerede blitt nevnt. Men også Arkansas-senatoren Tom Cotton, som tross sin Harvard-utdannelse har omformet seg selv til å bli en slags folkets talsmann.
Jennifer Horn i The Lincoln Project trekker blant annet fram Cotton som en potensiell arvtaker dersom presidenten selv eller noen i hans familie ikke stiller. Hun omtaler senatoren som en tidligere rasjonell, konservativ stemme som de siste årene er blitt «fullstendig trumpetisert» og «radikalisert» av sjefen selv.
Flere eksperter har stilt seg tvilende til at Cotton eller andre i den populistiske fløyen vil ta partiet videre, men Horn er temmelig pessimistisk. I The Economist-podkasten sier hun at Trump har «plantet et frø» som bare vil fortsette å vokse.
– Uansett hva som skjer med Donald Trump, er det mange ledere i Det republikanske partiet som har bygd sin posisjon på ham, som har knyttet seg til ham for å stige i gradene og som i løpet av sine politiske karrierer vil følge den samme veien, hevder Horn.
Hun tror at nye kandidater som søker posisjoner i partiet de neste 25 årene vil komme til å bli spurt om hvilken fløy de tilhører: Er du en «Trump-republikaner» eller en «tradisjonell republikaner»? Dessuten har hun et ganske dystert syn på hva Trump selv vil foreta seg i tiden som kommer.
– Jeg tror ærlig talt at Trump har potensial til å være mer destruktiv utenfor Det hvite hus. Hva kommer han til å gjøre nå? Bygge et stort medieselskap? Trump TV? Som blir en propagandakanal der han kan fortsette å spre feilinformasjon, kanskje i samarbeid med Russia Today, og der han forsøker å oppildne hat og sinne i landet vårt? Det kommer til å bli mye vanskeligere å demme opp for det, sier Horn.
Flere andre har tidligere fremført lignende resonnementer. Selv om Trump taper presidentvalget, , skrev for eksempel redaktør Jonathan V. Last i det konservative tidsskriftet The Bulwark allerede i desember i fjor.
«Det vil ikke være noe 'liv etter Trump' fordi Trump kommer til å forbli sjefen for republikansk politikk i resten av sine dager», slo Last fast den gangen.
Trump vil hevde at juks avgjorde valget. Han vil tvinge andre republikanske politikere til å støtte ham i denne påstanden, skaffe seg et eget TV-show, opprettholde Twitter-aktiviteten, avholde store folkemøter og generelt plassere seg i sentrum for alt som har med republikanerne å gjøre.
Last viser til hvordan presidenten gjentatte ganger har tatt knallharde oppgjør med representanter for sitt eget parti, noe som over tid har ført til en mer lojal partikultur. Grunnen er at presidentskapet har gått fra krise til krise, inkludert riksrettssak: Trump har vært mer avhengig av støtte og solidaritet fra andre republikanere enn reelle gjennomslag for politiske saker, argumenterer redaktøren.
New York Times-kommentator David Brooks «Jeg tipper at millioner av republikanske velgere kommer til å bestemme seg for at de aldri likte den tosken og taperen uansett», skriver Brooks, som likevel frykter at noe blir værende: Trumpismen. Historien om Det republikanske partiet er nemlig historien om paradigmeskifter, der nye, ideologiske retninger preger politikken i lange perioder av gangen.
«Det klassiske trumpske verdenssynet – på innvandring, handel, utenrikspolitikk og så videre – vil forme The Grand Old Party i flere tiår, på samme måte som Reagan formet partiet i flere tiår», skriver Brooks, og legger til:
«Tusen smarte republikanere vil bygge et nytt parti etter 2020, men de vil gjøre det på rammeverket som Trump etablerte».
