Loading
WILMINGTON (Filter Nyheter): – Jeg så at han tok et drag og holdt det inne. Idet jeg passerte ham, sa jeg til meg selv at nå måtte jeg ta en beslutning, forteller Joseph Garnett (53).
Den lokale pastoren beskriver en episode fra to dager tidligere, da han ute på løpetur i nabolaget fikk en gruppe hvite menn noen meter foran seg på fortauet. Da han kom opp på siden av dem, formet den ene leppene sine slik at en sky av sigarettrøyk traff ham i ansiktet.
– Jeg senket farten noen steg, men kom til at det ikke var verdt det. Hvis jeg reagerte, ville det uten tvil eskalere. Så jeg valgte å ikke snu meg engang.
Garnett leder en kirke i Wilmington, en by på rundt 115 000 innbyggere sør på østkysten av Nord-Carolina. Sørstaten har en lite stolt rasehistorie å vise til: Slavearbeid på bomulls- og tobakkåkre, på jernbanen og i gruvene i Appalachene sto for en betydelig del av delstatens vekst og økonomi på 1700- og 1800-tallet.
Hvitt overherredømme-organisasjonen Ku Klux Klan har vært tilstede i Nord-Carolina siden klanens begynnelse på 1870-tallet og delstaten er i dag hjem til det som anses å være klanens største eksisterende filial, Loyal White Knights.
Delstaten har også historisk vært åsted for lynsjing, massakre og fordrivelse av svarte.
I dag utgjør den svarte befolkningen 23 prosent av alle stemmeberettigede i Nord-Carolina og har siden borgerrettsbevegelsen på 60-tallet vært en viktig velgergruppe for Demokratene.
I forkant av valget 5. november håpet partiet at svarte velgere skulle vippe delstaten i Kamala Harris' favør, slik de sikret delstaten for Barack Obama tilbake i 2008. I så fall måtte de svarte ut og stemme i et større antall enn det de hadde gjort for Joe Biden fire år tidligere.
Da de første forhåndsstemmene tikket inn i slutten av oktober, ropte lokale partikontorer varsku: De svartes valgdeltakelse lå flere steder under – ikke over – 2020-tallene.
Det skuffende oppmøtet samsvarer med en større trend: Over hele USA synker andelen svarte som stemmer ved valg, samtidig som hvites valgdeltakelse øker. Utviklingen er tydeligst i sørstatene.
Holdt sammen med politiske vedtak i delstatene som gjør det vanskeligere å avlegge stemme eller som gjør hver stemme mindre verdt, gjør det at svarte amerikanere har mindre politisk påvirkningskraft i dagens USA enn for et tiår tilbake.
Med en befolkning på rundt 50 millioner utgjør svarte amerikanere av alle stemmeberettigede i USA.
Siden den historiske stemmerettsloven ble vedtatt 1965, som forbød valgordninger i delstatene som nektet eller avkortet borgernes stemmerett basert på rase eller hudfarge, har andelen svarte som deltar ved valg i USA økt sakte, men sikkert.
Det toppet seg i Obama-årene: Da Barack Obama som første afrikansk-amerikaner i historien stilte til valg som president i 2008, gikk hele 65 prosent av alle svarte amerikanere over 18 år til urnene. Det var nesten på nivå med de hvites valgdeltakelse på 66 prosent.
Ved gjenvalget av Obama i 2012 slo for første gang de svarte valgdeltakelsen til de hvite, med henholdsvis 67 mot 64 prosent.
Men i 2016 stupte den svarte valgdeltakelsen, og selv om den tok seg noe opp da Joe Biden stilte som kandidat i 2020, lå den fortsatt under nivået fra 2008.
Mens hvite amerikanere og amerikanere med asiatisk og latinamerikansk bakgrunn alle har økt sin valgdeltakelse siden 2008, er den svarte befolkningen den eneste velgergruppen som har gått tilbake.
I mars publiserte Brennan Center for Justice som viser at forskjellen i valgdeltakelse mellom svarte og hvite amerikanere har økt siden de svartes toppår i 2012.
Særlig øker forskjellen i valgdeltakelse mellom svarte og hvite i de delene av USA som har en historikk med rasediskriminering ved valg.
Da stemmerettsloven ble innført i 1965, ble fylker med en slik historikk underlagt et krav om at enhver endring i valgordning eller -praksis måtte forhåndsgodkjennes av det amerikanske justisdepartementet.
Men i 2013 opphevet amerikansk høyesterett dette kravet i den såkalte Shelby County-avgjørelsen.
Siden da har avstanden mellom andelen svarte og andelen hvite som stemmer ved valg vokst nesten dobbelt så raskt i disse fylkene som i fylker med sammenliknbar befolkning.
Vi er et kvarter inn i seansen når smartklokken til fotografen begynner å blinke advarende: «Ti minutter eksponert for dette desibelnivået kan føre til midlertidig hørselstap».
Det er gudstjeneste i menigheten Freedom’s Way Ministries i et sentralt nabolag i Wilmington.
Like til høyre for oss slår en kirkegjenger ivrig på tamburin til groovy rytmer fra menighetens band, mens et sekstitalls kirkegjengere står med hendene hevet og roper med til pastorens «Allelujah!» på scenen.
I løpet av de to og en halv timene med intens lovsang må pastoren ta pauser for å tørke av den rennende svetten med et håndkle.
Omtrent halvveis ut i programmet blir en mann i dress geleidet opp på scenen.
Mannen er Ricardo Jensen, dommer ved delstatens høyere domstol i sjette distrikt, som stiller til gjenvalg for Demokratene.
Jensen deler en historie fra sine ti år som offentlig forsvarer:
En svart mann hadde vært ute på prøve i to år og hadde gjort alt riktig i prøvetiden, forteller Jensen. Denne dagen skulle mannen møte i retten for å få vurdert om han kunne gå fri, men på veien dit havarerte bilen. Mannen gikk de resterende tre kilometerne til fots, men kom 15 minutter for sent inn i rettssalen. «Din klient må vise mer respekt for retten», henvendte dommeren seg til Jensen og dømte mannen til fengsel, avslutter Jensen.
– Viste denne mannen, som gikk tre kilometer til fots for å nå fram til retten den dagen, viste han ringeakt for retten? Jeg forteller dere dette fordi det har noe å si hvem som sitter der. Som dommere skal vi ikke bare anvende loven, men anvende nåde også.
Jensen oppfordrer tilhørerne til å bruke stemmeretten sin og hilser på flere av dem på vei ut.
Etter at gudstjenesten er over, møter en hes pastor Garnett oss ute på parkeringsplassen.
Om valgkamp-innslaget vi nettopp var vitne til, sier han:
– Jeg lar dem komme hit. Men dette er ikke et rom som er tilgjengelig for å fortelle folk hvem de skal stemme på. Det jeg ønsker er at kandidatene gjør folk klar over hvem de er. Og så er det opp til den enkelte selv å ta den avgjørelsen som er best for dem.
Garnett forteller at kirken hans går sammen med andre kirker og lokale organisasjoner i området for å hjelpe folk å avlegge stemme under valget: De tilbyr skyss, bidrar med penger til bensin, og følger folk til stemmelokalet som av ulike grunner kan ha vansker med å komme dit på egen hånd.
Ved flere anledninger er pastoren selv med ut.
– Det handler mye om bare å oppmuntre folk. Vi oppfordrer dem til å stemme og lar dem vite at vi er der hvis de trenger det – vi stiller oss tilgjengelige.
I 2020 fikk Joe Biden hele 92 prosent av stemmene til afrikansk-amerikanske velgere i USA.
Det året steg også valgdeltakelsen blant svarte i Nord-Carolina, slik at svarte nord-carolineres stemme utgjorde av totalt avlagte stemmer i delstaten.
Dersom Kamala Harris skulle ha sjanse til å vinne delstaten i årets valg, anslo partiapparatet at den svarte andelen av velgermassen måtte komme opp på .
Men da de første forhåndsstemmene kom inn i slutten av oktober, så det ut til at stemmene fra de svarte uteble.
I Mecklenburg fylke, som omfatter storbyen Charlotte der svarte utgjør en tredjedel av befolkningen, hang valgdeltakelsen helt opp til valgdagen. Det tradisjonelt svært blå fylket har i overkant av 830 000 stemmeberettigede og er fylket i delstaten med flest registrerte svarte velgere.
Fra Demokratenes lokale partikontorer ble det ropt varsku om at de hadde fått for få ressurser av partiet sentralt til å nå ut til den svarte befolkningen. Resultatet, ifølge dem, var at entusiasmen fra velgerne uteble, at svarte følte de ble tatt for gitt, og at apati og desinformasjon sto i fare for å demotivere velgere fra å stemme.
I Mecklenburg endte årets valgdeltakelse på skuffende 69,9 prosent. Det er riktignok over landsgjennomsnittet, men lavere enn valgdeltakelsen på 73,7 prosent i delstaten forøvrig. Og det er 2 prosentpoeng lavere enn fylkets valgdeltakelse i 2020.
Nord-Carolinas valgstyre har per 10. desember ennå ikke sluppet offisielle tall for årets valgdeltakelse brutt ned på ulike demografiske markører som rase.
Dermed er det for tidlig å si noe helt sikkert om hvilket nivå valgdeltakelsen blant svarte nord-carolinere til slutt havnet på. Men det er lite som tyder på at den blir noe høyere enn ved 2020-valget.
Den gang endte valgdeltakelsen blant svarte i delstaten på , mens den blant hvite var på 79 prosent. Det er en forskjell på 11 prosentpoeng.
Pastor Garnett tenker seg litt om før han spekulerer i hva årsaken kan være til den relativt lavere valgdeltakelsen:
– Vel, på grunn av systemisk rasisme kan en få inntrykk av at ens stemme ikke har noe å si fra eller til. Men selv om man har rett til å føle det på den måten, er mitt ydmyke standpunkt at det ikke er en legitim unnskyldning for å la være å stemme.
Blant de svarte er det også forskjeller i hvem som avlegger stemme.
Data fra gjennomført av USAs statistiske byrå viser at kvinner generelt har høyere valgdeltakelse enn menn i hele den amerikanske befolkningen, men at kjønnsforskjellen er størst blant svarte velgere.
Mens 66,3 prosent av svarte stemmeberettigede kvinner stemte ved presidentvalget i 2020, var den tilsvarende andelen for menn på bare 58,3 prosent – en forskjell på 8 prosentpoeng. Til sammenlikning var kjønnsforskjellen på 2 prosentpoeng blant hvite.
På vei ut av kirkerommet svarer trommeslager i menighetens eminente band, Jeremiah Ross (20), slik på hva han tror grunnen er til at det er vanskelig å få svarte menn til å stemme:
– Jeg vet ikke. Noen av dem er redde. Noen av dem har ikke lyst til å gjøre det.
Utenfor fortsetter pastor Garnett sin tankerekke:
– For en del særlig unge svarte menn består deres tillit i hva de har erfart med dem som håndhever loven. For dem representerer politiet myndighetene. De stoler ikke på systemet slik de oppfatter det, fordi de ikke stoler på den frontlinjen. Enkelte må forholde seg til politiet daglig.
– Der det tillitsbruddet er til stede, blir det vanskelig å stole på det andre. Så dette stikker dypere i den svarte mann enn bare på diskursnivå.
Wilmington har sin egen brokete rasehistore. Med sin beliggenhet ved atlanterhavskysten og på elvebreddene til den 300 kilometer lange Cape Fear River, ble byen under kolonitiden og utover på 1800-tallet et sentralt sted for slavehandel og -transport.
Ved inngangen til 1800-tallet svarte i slaveri to tredjedeler av Wilmingtons befolkning og var hovedarbeidskraften i byens industrier innen alt fra skipsbygging til murarbeid.
Etter den amerikanske borgerkrigen og med avskaffelsen av slaveriet, kom noen gode tiår for byens svarte befolkning. Som det første stedet i USA ble svarte del av det politiske styret i byen og inntok viktige samfunnsposisjoner som advokater, leger, lærere og journalister i byens egne svarte avis.
Men på valgdagen i november 1898 da en bevæpnet hvitt overherredømme-gruppering på et par tusen angrep og drepte et sekstitalls svarte som sto i kø for å stemme.
Den rasistiske mobben satte fyr på lokalet til den svarte avisen, tvang det sittende politiske styret til å gå av og satte inn en ny borgermester, som skal ha uttalt at han var rede til å blokkere strømmen i Cape Fear River med de svartes lik.
Flere tusen svarte ble drevet på flukt fra Wilmington, og det ble innført et nytt hierarki basert på rasetilhørighet som først ble oppløst med borgerrettsbevegelsen på 60-tallet.
En delstatskommisjon som ble satt ned for å granske opptøyene, i 2005 at Wilmingtons svarte befolkning på mange måter fortsatt ikke har kommet seg etter 1898-massakren.
Pastor Garnett viser til historier han har lest om slaveeiere som torturerte den svarte mannen i husholdet foran resten av familien, for å ødelegge ham som et maktsymbol i øynene på den svarte kvinnen slik at hun heller ville snu seg til den hvite herren.
– Jeg leser ikke slikt med formål om å bli sint, men for å forstå kulturen til Det svarte Amerika og hvor delt og splittet den er når det kommer til slike ting som å stemme ved valg.
– Når folk holdes borte fra å kjenne sitt opphav, blir de behandlet som baller i et tomrom. Og når du ikke har et opphav, bruker du tiden på å forsøke å passe inn i noe som du ikke egentlig identifiserer deg med. Etter mitt syn handler det i realiteten om en form for identitetskrise, som så påvirker evnen til å vite hva du skal stå for.
Unge velgere i vippestater som Nord-Carolina ved valget 5. november med en gjennomsnittlig valgdeltakelse på 50 prosent – et godt resultat for en notorisk utfordrende velgergruppe og langt bedre enn landsgjennomsnittet på 42 prosent.
Samtidig viser analyser fra senteret CIRCLE ved Tufts University i Massachusetts at det er store forskjeller innad i ungdomsgruppene.
Ved mellomvalget i 2022 – der valgdeltakelsen tradisjonelt er atskillig lavere enn ved presidentvalg – deltok 23 prosent av alle stemmeberettigede unge i USA, ifølge . Av alle hvite unge velgere deltok imidlertid 29 prosent, mens valgdeltakelsen blant svarte unge var på skarve 15 prosent – altså omtrent det halve.
– Når vi ser på disse velgerne, spesielt unge svarte velgere – menn og kvinner – mener jeg at vi må gi dem noe som de kan identifisere seg med og som er forståelig, kommenterer Garnett, og spør videre:
– Hvilken helhetlig plan og hvilke mål har man for å vinne disse velgerne? For dette er ikke en generasjon som bare kommer til å ta ditt ord for det – de må se det selv.
En av pastorens kirkegjengere, Charles Robinson (35), har engasjert seg i spørsmålet om hvordan man skal nå ut til unge velgere.
På linje med Garnett tror Robinson mye av det handler om kommunikasjon og hvordan politikerne presenterer sine budskap til de unge:
– Jeg vil ikke nødvendigvis si at man må «dumme det ned» til deres nivå, men du må komme ned til hvor de er for å hente dem opp til hvor du er.
Cathleena Fonville (58) tror det har noe å si hvilken innflytelse de unge får fra de voksne i sine liv og hvilke forbilder de har satt:
– Jeg tror det handler om mangel på engasjement. De unge holder på med sitt og tenker ikke på å stemme. Eller kan hende de tror at det ikke angår dem – men det gjør det.
En av dem som allerede har stemt er Shakur Goss (21). Han forteller at noen ved universitetet han går på har tatt initiativ til å dra sammen og stemme den påfølgende uken og sier han håper de faktisk gjør det.
– Alle sier de skal stemme, men du vet, min aldersgruppe er en vanskelig én. Fordi de oppfører seg som om de ikke bryr seg. De bryr seg mer om TikTok, musikk og konserter og sånn. Men det finnes en liten prosentandel som bryr seg. Og det er bra, for det er de unges stemme som er framtiden.
I stemmelokalet forrige uke fikk Goss noen løpesedler i hendene fra en av dem som arbeidet der. På løpeseddelen sto det en QR-kode med informasjon om hvilke stemmelokaler man kunne dra til i området. Goss har delt ut to til hver av vennene sine – én som de kan beholde selv og én som de kan gi videre, forteller han.
Goss tror media, kultur og oppvekstforhold påvirker både hvilke politiske budskap de unge knytter seg til og deres motivasjon til å stemme:
– Noen er fra et hjem med to foreldre, noen har to foreldre av samme kjønn, mens andre bor i et hjem der foreldrene er gått fra hverandre. Jeg tror det særlig har noe å si når det kommer til rase – du vet, det er en del svarte som har hatt en vanskeligere oppvekst. Men det finnes absolutt hvite som har hatt en vanskelig oppvekst også.
Selv stemmer Goss på Demokratene og opplever at Det demokratiske partiet snakker til ham:
– Ja – når det kommer til mine framtidige muligheter, det som ligger et par år fram i tid, kan det komme mange begrensninger med ett parti sammenliknet med det andre. Det er derfor jeg valgte det partiet jeg gjorde.
Hvor stor vekt stemmeseddelen til innbyggere som Goss skal ha ved valg, er gjenstand for en årelang kamp i Nord-Carolina.
Høsten 2021 vedtok den Republikanerne-styrte delstatsforsamlingen i kartet over valgdistriktene til Kongressen, som gjorde at republikanske representanter fikk langt større vinnersjanser i delstaten.
Det gjorde partiet blant annet ved å dele opp to distrikter som vanligvis lente tungt mot Demokratene, slik at de nye distriktene ble langt mindre blå. Delstatens høyesterett og tegnet opp et nytt kart før mellomvalget i 2022.
Et av distriktene som ble forsøkt tegnet om lå nordøst i delstaten mot grensen til Virginia, i det som gjerne kalles Det svarte beltet, gitt det store antallet afrikansk-amerikanere som historisk har bosatt seg der. I enkelte småbyer som Rocky Mount utgjør de svarte 62 prosent av innbyggerne, mens andelen hvite er på det halve.
Svarte velgere i Nord-Carolina har vært utsatt for såkalt gerrymandering også tidligere.
Året etter folketellingen i 2010, vedtok delstatsforsamlingen et nytt kart som tettpakket svarte velgere fra områdene mellom byene Charlotte og Greensboro i et snirklete, smalt valgdistrikt. En slik tettpakking-strategi brukes gjerne for å minske innflytelsen til den aktuelle velgergruppen i andre valgdistrikter.
Det nye distriktet fikk den tvilsomme æren å komme på gerrymander-topp ti-liste, der Nord-Carolina bidro med 3 av 10 plasseringer.
Fem år senere avgjorde en distriktsdomstol at innbyggernes rase hadde vært da det nye valgdistrikt 12 ble tegnet og at det stred mot delstatsgrunnloven. Ifølge domstolen var det heller ikke riktig at omtegningen var krevet etter stemmerettsloven av 1965, slik Republikanerne påberopte.
Saken gikk helt opp til amerikansk høyesterett som dommen.
Senest i oktober i fjor vedtok Republikanerne i delstatsforsamlingen svært likt det som opprinnelig ble foreslått i 2021. Denne gang fikk de støtte fra delstatens høyesterett, som i løpet av mellomvalget i 2022 hadde fått et nytt republikansk flertall blant dommerne.
Delstatens guvernør fra Demokratene, Roy Cooper, kartet viste «gerrymandering på steroider» og kritiserte de republikanske folkevalgte for å utnytte markører som «rase og politisk parti til å skape distrikter som er historisk diskriminerende og urettferdige».
Med det nye kartet i hende, sikret Republikanerne i Nord-Carolina seg tre nye seter i Representantenes hus ved valget 5. november, slik at de endte på 10 seter mot Demokratenes 4.
Dét selv om befolkningen i delstaten er delt på midten partipolitisk: Ved årets valg 50,9 prosent på Donald J. Trump (R), mens 47,7 prosent stemte på Kamala Harris (D).
Også valgdeltakelsen til svarte velgere i Nord-Carolina kan påvirkes av nylig innførte politiske vedtak.
I fjor delstatsforsamlingen nye regler for identifiseringen av velgere der det ble krav om bildelegitimasjon.
En avstemning om tiltaket tilbake i 2018 viste at et flertall av delstatens innbyggere var for å innføre foto-ID.
Utfordringen er imidlertid at svarte velgere i Nord-Carolina statistisk sett oftere mangler den typen identifikasjon som kreves, og at det også er vanskeligere for dem å få tak i den, sammenliknet med andre velgergrupper, ifølge rettighetsgruppen .
Under valget 5. november var det bare en liten brøkdel stemmesedler – 1670 av totalt 5,7 millioner – som ble avvist på bakgrunn av manglende ID.
Samtidig var andelen svarte uforholdsmessig stor: 30 prosent av de avviste stemmesedlene tilhørte svarte velgere, selv om svarte utgjorde rundt 23 prosent av velgermassen.
I tillegg er rettighetsgrupper bekymret for mørketall. De frykter at mange velgere så informasjonen om de nye ID-reglene, tenkte at de ikke oppfylte kravene og motløst holdt seg hjemme. Slike velgere vil i så fall ikke dukke opp i noen valgstatistikk.
Også andre hindringer kan gjøre det vanskeligere for svarte velgere å stemme.
Etter Shelby County-kjennelsen i amerikansk høyesterett i 2013, har fylker som tidligere var omfattet av rapporteringskravene i stemmerettsloven stengt flere valglokaler – ofte i områder der det bor en stor andel svarte velgere.
Det blant annet noen av fylkene i Det svarte beltet i Nord-Carolina.
I årene etter Shelby-avgjørelsen har fylkene også dramatisk økt takten med hvor hyppig de «rensker» listene over registrerte velgere. Det viser analyser fra .
I 2018 at Nord-Carolina var blant fire delstater som brøt de føderale standardene for hvordan delstatene skal vedlikeholde sine velgerlister.
Også denne valgsesongen har det vært flere forsøk på å fjerne folk fra listene. Det republikanske parti hevdet i høst at delstatens valgstyre hadde brutt føderal lov ved å godkjenne det partiet mente var 225 000 ugyldig registrerte velgere, og ville ha dem annullert fra velgerlisten.
Bare noen dager før Filter Nyheter ankom Wilmington, hadde en føderal dommer der fra Republikanerne mot valgstyret om saken.
Etter valgdagen 5. november har også Republikanernes kandidat til det ledige setet i delstatens høyesterett, Jefferson Griffin, protestert mot valgresultatet som endte i hans rivals favør med 0,02 prosents margin. Demokratenes dommer Allison Riggs vant gjenvalg med bare 734 stemmer.
Nå hevder Griffin at flere av velgerne som stemte ved valget ikke hadde rett til å stemme, og flere personer har mottatt et brev fra Det republikanske parti der det står at deres stemme kan være rammet. Griffins klage er for tiden til vurdering av delstatens valgstyre.
Pastor Garnett sier han er kjent med flere slike tilfeller der navn har blitt fjernet fra velgerregisteret og mener det har en svært negativ effekt på demokratiet:
– Dette er ment å være de fries land og skal liksom være det ledende landet i verden innenfor demokrati. Men når det kommer til å erfare demokratiet i praksis, opplever vi denne typen ting. Det er nedslående, særlig for en som har vært i militæret. Jeg satte livet mitt på spill for demokratiets betydning.
Garnett forteller at han i sin tid tjenestegjorde på en flåte i Middelhavet som soldat i det amerikanske marinekorpset. På spørsmål om han er bekymret for om valgprosessen går riktig for seg under årets valg, svarer han:
– For meg som afrikansk-amerikaner vil det alltid være bekymringer knyttet til valgprosessen og det har alltid vært slike bekymringer. Dét sagt har jeg ikke sett noe urettmessig foregå i denne delstaten når det kommer til avstemming.
Selv oppgir pastor Garnett økonomien som den absolutt viktigste saken for ham ved årets valg. Han nevner spesifikt arbeidsmarkedet, boligmarkedet og finansiell støtte til at små bedrifter kan holde det gående:
– Jeg tror de små bedriftene – familiebedriftene – virkelig vil påvirkes av hvem som sitter i presidentstolen, særlig lokalt. Og det betyr mye for meg, for etter mitt syn er disse bedriftene pulsen og hjerteslaget til det middelklassen kan se framover mot.
– Alt sentrerer rundt økonomiske forhold. Selv dersom vi ønsker å snakke om sosial rettferdighet og alt som faller innunder den paraplyen, blir det første spørsmålet: Hva er de økonomiske begrensningene? For begrensningene bestemmer hvilke utfordringer man kan og ikke kan adressere.
Garnett gir noen eksempler på hindringer som svarte kan møte på i det daglige:
– En mann kan gå i banken og forsøke å få seg et lån. Og på grunn av hudfargen hans kan det bli vanskelig. Eller han kan støte på det samme når han skal leie bolig, få boliglån, eller søke jobbmuligheter.
– Slik kan rasisme opptre uten å måtte vise seg fram. Det opptrer i de finansielle systemene. Det opptrer i systemer som er designet for å gjøre det mulig å skjule det.
Pastoren har selv opplevd korsbrenning i hagen som liten. I småbyen Palatka i Florida der han vokste opp, hadde politiet skutt og drept en svart ubevæpnet mann. Når drapet ikke fikk noen konsekvenser, gikk folk ut i gatene og demonstrerte. Snart mobiliserte Ku Klux Klan mot demonstrantene og satte opp kors som de brant utenfor hjemmene til afrikansk-amerikanere. Nasjonalgarden måtte settes inn for å deeskalere situasjonen.
Garnett mener rasismen fortsatt er enkel å spore i det amerikanske samfunnet:
– Absolutt, det er fortsatt svært utbredt. Jeg har alltid sett det, selv i militæret. På vei tilbake til skipet fra et oppdrag en gang, sa en av de andre marinesoldatene som var hvit: «Garnett, du er ikke som de andre niggerne».
– Jeg klødde meg i hodet og funderte på hvordan han kunne føle seg fri til å si noe slikt. Men jeg er ikke så grunn at slike ting går inn på meg – det bare viser meg hvem folk er.
Pastoren mener rasismen har vist seg fra flere hold denne valgkampen, blant annet gjennom Trumps «Stop the Steal»-kampanje. Han finner det nedslående at det finnes en gruppe amerikanere som er så ivrige etter å støtte den retorikken.
– Men på den motsatte siden av det har vi en av mine naboer. Vi er de beste venner fordi vi setter personlige forhold over politikk. Hvis han trenger hjelp til å klippe gresset, gjør jeg det – jeg bryr meg ikke om hvilket valgskilt han har plassert i hagen. Dersom orkanen kommer, er det ikke personen på det skiltet som kommer til unnsetning.
– Vi er naboer. Vi har gjort det til vårt ærend å ikke la de tingene splitte oss. Det gir meg håp for menneskeheten som helhet.
