Loading
Han skulle drenere Washington D.C.-sumpen og gjøre Amerika storslått igjen – med de aller beste folka på laget. Donald Trumps løfte ble gjentatt i det uendelige før presidentvalget for snart fire år siden.
– Jeg kjenner de beste folka. Jeg kjenner de beste lederne. Jeg kjenner de beste deal-makers, skrøt han allerede i 2015.
– Vi skal gjøre Amerika stort igjen, og vi skal bruke våre beste folk [...]. Vi kan gjøre det, fordi folka er så enestående, fortsatte han i 2016.
Og han ga seg ikke: «Jeg vil ha de beste folka» (5. januar 2016), «Du må velge de beste folka. Du må velge de riktige folka» (16. februar 2016). «I regjeringen vil vi ha alle de beste folka. Vi skal finne ut hvem de er» (17. februar 2016). «... så skal vi finne de beste folka» (12. mars 2016). «... men vi skal bruke våre beste folk» (25. april 2016). «Vi skal få tak i de beste og de fineste...» (15. september 2016). «Vi kommer til å levere, vi skal få de beste folka i verden» (3. oktober 2016).
Og etter at seieren var i boks, men før han hadde presentert drømmelaget sitt: «Vi skal ha de beste folka i verden» (16. desember 2016).
Hvem var de beste folka? Vel, i dag befinner de seg i all hovedsak ikke i administrasjonen lenger, verken i rådgiverkorpset eller i regjeringen. President Trump har byttet dem ut, én etter én – i en takt som får tidligere presidenters endringsvilje til å blekne.
Ta de nærmeste rådgiverne og medarbeiderne først, karakterisert av tenketanken Brookings Institute som presidentens «A-lag». Her har Trump i løpet av de siste fire årene gjennomført flere utskiftninger enn både Ronald Reagan, George H. W. Bush, Bill Clinton, George W. Bush og Barack Obama gjorde i samme periode.
I realiteten har nesten alle sluttet og blitt erstattet siden Trump tiltrådte som president i begynnelsen av 2017 – den såkalte utskiftningsraten i administrasjonen er per i dag på 89 prosent.
Barack Obama hadde til sammenligning en tilsvarende utskiftningsrate på 71 prosent i løpet av sine fire første år, mens tallet for George W. Bush-administrasjonen var 63 prosent.
At enkelte rådgiverstillinger er blitt besatt av flere ulike personer i løpet av Trump-årene, teller ikke med når Brookings Institute kalkulerer utskiftningsraten i det såkalte A-laget.
Flere har for eksempel hatt rollen som nasjonal sikkerhetsrådgiver de siste fire årene. Men kun den aller første utskiftningen – da Michael Flynn ble erstattet av H.R. McMaster så tidlig som 13. februar 2017 – er med i beregningen.
Husker du forresten Sean Spicer, mannen som var den første i rekken av pressesjefer for Trump og måtte trekke seg etter et snaut halvår? Han ble erstattet av Sarah Huckabee Sanders, som forsvant ut i fjor og ble erstattet av Stephanie Grisham – som måtte gå i april i år til fordel for Kayleigh McEnany.
Sean Spicer har tidligere forklart de mange utskiftningene med at Trump kom til Washington D.C. relativt alene og med et ønske om å forstyrre eller ødelegge etablerte modeller. «Det blir en helt annen dynamikk enn hos noen som har vært i politikken i noen tiår», har den tidligere pressesjefen sagt.
Hele 40 prosent av stillingene i Trump-administrasjonen er blitt gjenstand for såkalte serieutskiftninger, ifølge Brookings Institute. Det betyr at de har vært besatt av to eller flere personer de siste årene. Stillingen som pressesjef er ett eksempel – at seks ulike personer så langt har vært kommunikasjonssjef, er et annet.
Også i regjeringen slår Trump de fem foregående presidentene i antall utskiftninger.
Her regner Brookings Institute på en litt annen måte og teller alle statsråder som har sluttet. Dermed er også flere utskiftninger i samme stilling med.
Totalt 10 personer har forlatt Trump-regjeringen siden starten i 2017. Kun én av disse ble forfremmet: John F. Kelly, som var sikkerhetsminister og gikk over til rollen som stabssjef i Det hvite hus i slutten av juli samme år.
Bare tre statsråder forsvant fra Barack Obamas regjering i løpet av første fireårsperiode – og bare to sluttet under George W. Bush. Donald Trump slår også Bill Clinton (fire utskiftninger), H. W. Bush (åtte utskiftninger) og Ronald Reagan (seks utskiftninger).
Det er også interessant at ingen av de fem foregående presidentene gjorde endringer i regjeringen i løpet av sitt aller første år ved makten, mens Donald Trump gjorde to – fjernet helse- og omsorgsminister Tom Price og forfremmet John F. Kelly.
De aller fleste statsrådene i Trump-regjeringen er blitt tvunget til å si opp i det Brookings Institute karakteriserer som «resignation under pressure», men som like gjerne kan oversettes med å få sparken.
Men i realiteten har utskiftningene vært enda flere enn det Brookings registrerer. Etter at Kirstjen Nielsen leverte sin oppsigelse som sikkerhetsminister i april 2019, ble hun for eksempel erstattet av Kevin McAleenan. Han fikk tittelen fungerende sikkerhetsminister, som indikerer at ansettelsen er midlertidig – og som ikke krever godkjenning i Senatet.
Trump har i stort omfang benyttet seg av denne type ansettelser. I dag sitter heller ikke McAleenan i regjering, men er erstattet av Chad Wolf – som blir den tredje med tittelen «fungerende sikkerhetsminister» i denne fireårsperioden.
Eksperter har flere ganger uttalt at Trumps ekstreme utskiftningsrate er lite effektiv og ødelegger flyten i all politikkutforming. Nye personer trenger tid til å komme inn i rollene sine, mens midlertidige ansettelser skaper usikkerhet og hindrer langsiktig planlegging.
Men etter den 4. november er det kanskje duket for mer ordnede forhold?
