Loading
En bortimot samlet norsk olje- og gassindustri lover at produksjonen på norsk sokkel skal bli utslippsfri innen 2050, når en regner med CO2-«opptaket» fra karbonfangst- og lagring. Innen ti år skal utslippene reduseres med 40 prosent.
En rekke aktører er med på satsingen, deriblant arbeidslivs-organisasjonene NHO og LO, samt oljebransjens interesseorganisasjon Norsk Olje og Gass. Det er imidlertid Equinor, som den store giganten for olje- og gassproduksjon i Norge, som trekker lasset. Som operatørselskap er det de som bestemmer hva de vil kjøpe av produkter og tjenester fra skipsindustrien og industriselskapene på land.
Utslippskuttene skal gjøres ved å drive plattformer og borerigger med strøm, i stedet for gass fra reservoarene på sokkelen. I tillegg skal utvinningen gjøres mer energieffektiv, og dermed minske strømbehovet. Equinor sier det siste kan skje for eksempel ved å ha én plattform på et felt i stedet for to. Strømmen skal komme fra land for de kystnære feltene, og fra havvind for feltene lengst ut.
Equinor vil imidlertid ikke love nye havvindprosjekter på norsk sokkel per nå.
Siden oljebransjen står for en fjerdedel av Norges årlige klimagassutslipp, vil satsingen gi et betydelig bidrag til at staten oppfyller sine klimamål for 2030, om den lykkes: 10 prosent av Norges årlige utslipp, nær 5,5 million tonn CO2.
Den sparte gassen vil imidlertid bli solgt og forbrent, med tilhørende utslipp, i utlandet - først og fremst i Europa.
Dette gjør at miljøorganisasjonen Natur og Ungdom kaller satsingen for «et pressestunt fra fossilene», og «ikke noe klimatiltak som monner».
På spørsmål fra Filter Nyheter kunne aktørene for satsingen ikke gi noe svar på hva elektrifiseringen vil si for de faktiske klimautslippene til atmosfæren.
Det er et komplisert regnestykke, som avhenger av en rekke faktorer: Om gassen vil erstatte kullbruk i Europa, om strømmen til plattformene kommer fra grønne energikilder eller ikke, i bunn og grunn om EU-landene og andre land som kjøper gassen, lykkes i klimapolitikken sin. De lærde strides om hvorvidt norsk gass får plass i EUs fremtidige, etter planen grønne, energimiks.
Espen Barth Eide (Ap) går imot kritikere som påpeker at størstedelen av utslippene kommer fra forbruket av olje og gass (nær alt): «Det er jo ikke noe argument mot å gjøre produksjonen renere», mener han.
Det finnes imidlertid andre motargumenter: Prisen.
Equinor anslår et økt strømbehov tilsvarende årsforbruket til en halv million norske hjem: 10 terawattimer. Oslos innbyggere bruker rundt ni.
Et stort spørsmål er derfor hvordan det økte strømbehovet vil slå ut. En av aktørene i samarbeidet, Stein Lier Hansen i arbeidsgiverorganisasjonen Norsk Industri, NHOs største underorganisasjon, sier det skal skje ved utbygging av norsk vannkraft, og «fornuftig utbygging av vindkraft på land», i tillegg til havvind.
Hva som er «fornuftig» utbygging av landvind er det imidlertid ikke opp til Hansen eller oljebransjen å definere alene. Folk rundt om i hele landet krangler så skjellsordene flagrer om dét. Regjeringen la planen som skulle definere rammene for vindkraft i en skuff på grunn av alt bråket. Vannkraftutbygginger foregår også sjelden uten bråk.
Hvis Norge ikke bygger ut kraften selv, kan det føre til at strømprisen øker.
I tillegg krever elektrifiseringen at strømnettet forsterkes i områdene der strømforsyningen skal ut til plattformene, noe som også kan bidra til å øke strømprisen (nettleien).
Det er særlig Hammerfest, samt Bergensområdet og Haugalandet (Troll og Oseberg-feltene) som trenger sterkere strømnett, .
Equinor anslår å bruke 50 milliarder kroner på satsingen, men sier samtidig at de forventer at støtteordninger som NOX-fondet vil bli opprettholdt.
Tidligere i år fikk selskapet 2,3 milliarder kroner i statlig støtte (Enova) til Hywind Tampen, verdens største flytende havvindpark, som skal forsyne oljefeltene Gullfaks og Snorre med grønn strøm. Det er det største beløpet
Det er ikke absolutt alle olje- og gassfelt på sokkelen som vil bli elektrifisert. Når oljebransjen sier den skal kutte produksjonsutslippene til «nær null» i 2050, betyr det at utslippene de ikke får kuttet, skal kompenseres ved å lagre tilsvarende mengder CO2.
Her kommer staten inn i bildet. For å gjennomføre prosjektene med karbonfangst- og lagring er norske myndigheter forventet å bidra med .
Det er ingen tvil om at elektrifiseringen vil koste penger.
Satsingen vil imidlertid bidra til utvikling av lavutslippsteknologi i skipsindustrien. Storstilt karbonfangst- og lagring er en forutsetning for å nå Paris-avtalen, ifølge klimapanelets beregninger.
Å kalle en femtimilliarders industrisatsing for et PR-stunt er kanskje vel urettferdig. Om det monner særlig i klimasammenheng vil tiden vise.
