2020 ble et radikalt annerledes og nesten uvirkelig år. Merkelig, mørkt og tidvis miserabelt. Vi tror vi gleder oss like mye som deg til å sette en stor, svart strek over det hele – men først skal vi prøve å sette det i perspektiv.

Til det har vi fått med oss et knippe knallfine gjesteskribenter (og én bedriftsintern redaktør), som på hver sin dag, på hver sin måte, bidrar med innsikt og ulike innfallsvinkler: Thina Saltvedt, Preben Aavitsland, Harald S. Klungtveit, Asbjørn Slettemark, Penelope Lea.

Asbjørn Slettemark |  Frilansjournalist og kulturkritiker

7. mars tuslet jeg ut av Berlins Olympiastadion, hvor Hertha Berlin hadde karret seg til et poeng mot Werder Bremen. Jeg bodde i den tyske hovedstaden, og pandemimumling var i ferd med å bli ekte nyheter. Jeg skjønte egentlig at det ble den siste fotballkampen på en stund. 

Senere samme kveld dro jeg på konsert med Kvelertak, som var på full fart gjennom Europa med sitt nye album Splid. Konserten på SO36 var smekk utsolgt, på tampen av konserten måtte gitarist Maciek Ofstad crowdsurfe over publikum for å ha sjans til å nå bardisken. Soziale Distanzierung hadde ikke rukket å bli årets nyord i Kreuzberg, men besøket på det tettpakkede punkestedet fungerte som en vekker for det som skulle komme. 

Det var på tide å moonwalke ut av fotball- og konsertlivet inntil videre, og bruke pandemien på den tredje viktigste tingen i livet: TV-serier. Det ble et overraskende fint 2020 foran skjermen. I motsetning til kansellert kultur, har strømmebransjen hatt en storhetstid i 2020. Ikke bare fordi lockdown ga god tid til å utforske nykommeren Disney+, men også fordi hjemmesittingen sammenfalt med en annen begivenhet: Donald Trumps siste måneder i Det hvite hus. 

Det er på tide å oppsummere serieskapernes blikk på Trumps presidentskap. 

Den fornøyelige serien The Good Fight traff perfekt på timing. Serien hadde premiere februar 2017, noen uker etter Donald J. Trump en kald januar formiddag ble innsatt og leverte sin enda mer gufsete America First-tale. The Good Fight åpner med at stjerneadvokat Diane Lockhart stirrer på resultatene fra valgkvelden, mens munn og øyne konkurrerer om å måpe mest. 

Siden premieren har serien fungert som ukentlig kommentar til amerikansk politikk. Selv om The Good Fight tidvis mister seg selv i liberale fantasier og såpeopera, er seriens høydepunkter det smarteste og gøyeste som er skrevet om Trump-æraen. 

I fjor sommer kom den kanskje mørkeste av seriene som er innom Trump-tiden, The Loudest Voice. Russell Crowe har fått for lite oppmerksomhet for sin tunge innsats som Roger Ailes, mediageniet som på oppdrag fra Rupert Murdoch bygget Fox News og fikk Donald Trump valgt som president. Ailes’ terroriserende behandling av kvinner gjorde ham til et kjapt offer for #MeToo, og serien går langt i å hevde at det var hans fall fra makten som til slutt tok livet av ham. Mannen som var vant til å være i full kontroll taklet ikke tapet. 

Sønnen Jack Ailes skylder hvert fall på kvinnene som avslørte Roger Ailes som en brutal kvinnemishandler. «I want all the people who betrayed my father to know that I’m coming after them, and hell is coming with me», sa han i en minneseremoni for farens familie og venner. Jack siterte riktignok favorittfilmen Wyatt Earp, men den onde draumen vi ber på er at Jack skal vokse opp og bli en like manusvennlig drittsekk som faren. Snakk om å levere innhold. 

Det kanskje hardeste skytset mot Donald Trumps politikk kom fra en serie som ikke handler om ham. I filmatiseringen av Philip Roths kontrahistoriske The Plot Against America fantaserer serieskaper David Simon om at Charles Lindbergh – du vet, flyhelten som lanserte America First og ikke ville at USA skulle blande seg i krigen mot Hitler – ble USAs president, og startet en ivrig jakt på jøder. Parallellene til Trumps bruk av ICE og andre institusjoner er åpenbar, og Simon – som sammen med forfatter Don Winslow er Twitters rammeste Trump-kritiker – bruker serien som et seigt angrep på Trumps vei til makten. 

Analogien til Trump fungerer. 

Faktisk bedre enn The Comey Rule, som handler om Trump og hans nærmeste. Serien tar for seg maktkampen mellom presidenten og CIA-sjef James Comey. Comeys selvhøytidelighet og selvopptatte blikk får litt for lite motstand, mens Trump i Brendan Gleesons skikkelse blir i overkant smart. Irske Gleeson har en gatetøffhet han ikke klarer å riste av seg i rollen, selv om spillet mellom ham og Trump tidvis fenger. 

The Comey Rule er likevel en pekepinn for fremtidige produksjoner. Nå er det ikke lenger spennende med mørke metaforer og røffe referanser som i The Plot Against America. Det vi nå kan forvente, er serier og filmer som skjærer ut spesielle hendelser eller tidsrom og går i dybden. Tenk 13 Days om Kuba-krisen. Alle presidentens menn om Watergate. Frost/Nixon om David Frosts TV-intervju med Richard Nixon. Charlie Wilson’s War om kongressens støtte til Mujahedin. United 93 om 911-flyet som ikke traff planlagt mål. 

Så lykke til, manusforfattere. Nå er det bare å sette i gang med denne ønskelisten: En Veep-aktig serie om Rudy Guiliani, med åpningsepisode fra Four Seasons Total Landscaping-hendelsen. En skitten Basic Instinct-inspirert film om hva som egentlig skjedde på Golden Shower-natten i Moskva. Et kammerspill om forakten mellom Angela Merkel og Trump. En lavmælt spionfilm om CIA som ikke får lov å spionere på Nord-Korea.

Kom igjen, fremtiden. Kjør historie!