Loading
Hvordan få flyktninger i jobb, som de attpåtil klarer å beholde?
Det er spørsmålet politikere, uavhengig av parti, baler med. I 2017 brukte regjeringen rundt 17 milliarder kroner på bosetting og integrering i kommunene. Ifølge en rapport fra Fafo Institutt for arbeidslivs- og velferdsforskning er dette resultatet av de siste års integreringspolitikk:
Denne uken la Aps migrasjonsutvalg frem sitt forslag til hvordan flyktningene skal komme seg ut i jobb. LOs representant i utvalget, Turid Tinnlund, er fornøyd med at fagforeningens linje om å utdanne flyktningene til for eksempel fagbrev, fikk fullt gjennomslag. Ap kaller det «kompetansesporet».
— Det har vært LOs store mantra her. Vi ser flere land i Europa som har valgt lavlønnssporet (enkle, dårlig betalte jobber som ikke krever kompetanse, journ.anm). Det har ikke vi ønsket, og det har heldigvis heller ikke partene i Norge ønsket, å gå den veien videre.
Dette er i tråd med Fafo-forskernes anbefaling om å gi flyktningene formell kompetanse, blant annet med å starte på en utdanning allerede i introkurset, selv om de kan lite norsk. Det er bare en hake: Det er fryktelig dyrt.
— Det er vanskelig å se for seg at det skal bli normalen, sa integreringsforsker ved OsloMet, Kristian Rose Tronstad, til forskning.no.
LO mener flyktningene trenger det grunnlaget for å beholde jobben i omstillinger i framtida.
— Det man har sett når man har valgt lette løsninger, er at ja, kanskje man har fått folk ut i en eller annen enkel jobb, men så faller de fort fra igjen. Så det er viktig å sørge for at man er kvalifisert og faktisk greier å holde på en ordentlig jobb, sier Tinnlund.
«Hurtigsporet» ble laget under migrasjonskrisen i 2015 for at de flyktningene som raskt kunne det, kom i arbeid.
Det viste seg etter hvert at det ikke var så mange som kunne gå den veien.
— Det er en kjensgjerning at mange av dem som kommer ikke har en utdanning som du bare kan pusse litt på, og så er du klar. Veldig mange av dem har større utfordringer. Derfor er det også så viktig at introduksjonsprogrammet blir individuelt tilpasset til behovet du har i utgangspunktet. Det er ikke «one size fits all». Noen trenger ekstra hjelp til å bli kvalifisert for arbeidslivet, sier Tinnlund.
Utvalget vil altså bruke mye penger.
Samtidig argumenterer de for at asylinnvandringen må strammes inn for at vi skal kunne holde oss med velferdsstaten vi har nå.
Tronstad peker på at det i dette perspektivet er et paradoks at Arbeiderpartiet samtidig argumenterer for en større andel kvoteflyktninger framfor asylsøkere. I står det at UDI skal prioritere spesielt sårbare grupper i uttaket av kvoteflyktninger, og da spesifikt utsatte kvinner og barn.
— Det står i sterk motsetning til målet om at de skal være raske å integrere. Kvoteflyktningene kommer fra flyktningleire hvor de har bodd i lang tid, flere år, og er plukket ut fordi de er ekstra sårbare. Deres vei tilbake til arbeidslivet er lengre enn for asylsøkere. Tidligere forskning viser også at kvoteflyktninger har dårligere integrasjon enn asylsøkere. Det går ikke helt opp, sier Tronstad til Filter Nyheter.
Han har sammen med Thomas Liebig i OECD analysert flyktningkvinners integrasjon. Rapporten viser at flyktningkvinner har et dårligere utgangspunkt for integrering enn flyktningmenn. Flere av kvinnene har lite eller ingen utdanning, få har relevant arbeidserfaring, og fordi mange får barn kort tid etter ankomst til Norge tar det lengre tid å lære seg språk.
— Årsakene til det er gjerne at disse kvinnene er i fruktbar alder, men har levd under vanskelige forhold, for eksempel i flyktningleire, og derfor ventet med å få barn, sier Tronstad.
Filter Nyheter har spurt Tinnlund hva hun tenker om dette paradokset.
— Når vi påtar oss det ansvaret og den innsatsen det er å hjelpe dem som trenger det mest, så har det selvfølgelig en kostnad. Men så er det viktig at vi gjør den jobben best mulig, slik at de blir integrert, sier Tinnlund.
— Så dere har landet på at «ja, siden dere vil hjelpe de som trenger det mest, så har det en større kostnad integreringsmessig å ta inn en større andel kvoteflyktninger på bekostning av asylsøkere, men det er det som er riktig»?
— Det er mer rettferdig å velge de som trenger det mest, for å unngå at flere legger ut på den livsfarlige reisen, barn som blir sendt av gårde blir misbrukt, kvinner blir misbrukt, vi vil unngå at folk skal betale menneskesmuglere for å komme hit, og heller velge fra køen av dem som trenger det mest.
Ap-politiker Abdullahi Mohamed Alason fra Kristiansand satt også i migrasjonsutvalget. Han sier at det ikke er slik at utvalget har fremmet forslag ut fra spørsmålet «hvem vil vi lykkes med».
— Vi må knekke hindrene for at folk raskt kommer ut i arbeid. Alle er god på ett eller annet. Det er ingen som er null, sier Alason.
Han mener det holder å lære flyktningene det de mangler for å ta et fagbrev, i stedet for at de må lære alt. Alason sier at utvalget har sett at kommuner som har et tett samarbeid med fylkeskommunen, som har ansvaret for videregående opplæring, lykkes bedre.
— Kommunene har flyktninger som kan sveise, de treffer med 100 prosent. Men de har hull i papirene og mangler teoridelen. Eller de har jobbet som renholder på et sykehus i Syria. Vi vet at Syria var verdensledende på medisinske inngrep som trans-operasjoner. Da er det også høyt nivå på renholderne. De har kompetansen, men mangler det formelle. Da er det misbruk av tid og ressurser at disse skal ha flere år med praksis før de får fagbrevet.
Aps migrasjonsutvalg har ikke tatt for seg hva en slik satsing vil koste det offentlige.
— Det blir et samfunnsøkonomisk spørsmål. Det er alltid lønnsomt at man bidrar til å få folk over i jobb hvor de bidrar til vårt samfunn og spleiselag, kontra at man skal bli værende i en eller annen trygdeordning. Så den diskusjonen om hva som er samfunnsøkonomisk lønnsomt, den tror jeg er ganske åpenbar, sier Tinnlund.
— Det vil alltid være lønnsomt å utdanne fremfor trygd?
— Ja. Og det er klart, vi snakker ikke om bachelor eller mastergrad. Vi snakker om å få grunnkompetanse her, i videregående opplæring, kanskje noe yrkesfagopplæring som gjør at man faktisk er i stand til å utvikle seg og være omstillingsdyktig.
Et av de nye forslagene til Ap-utvalget er å definere bestemte kriterier som kommunene må innfri for at de skal kunne bosette flyktninger. Flyktningene skal bare sendes til kommuner som har utdanningsinstitusjoner og et arbeidsmarked for dem.
— Hva skal kommunene som «håndplukkes» få i retur, som insentiv eller motivasjon for å ta imot?
— Man får jo tilskudd for introduksjonsprogrammet på fem år, alle som tar imot. Det er gode eksempler på at for kommuner som får dette til å fungere godt, er det en fordel å ta imot og integrere.
— Ok. Så gulrøttene er de pengene som kommer med introduksjonsprogrammet?
— Jeg vil si at gulrøttene er at kommunene som får dette til å fungere greit, får arbeidskraft og innbyggere som fungerer godt i samfunnet og kommunen. Det er gode eksempler på at dette fungerer bra og er et pluss.
— Hvis kapasiteten ansees som god, men kommunen selv ikke ønsker det?
— Det blir spekulasjoner.
— Vi hadde en minister (Siv Jensen) som oppfordret til boikott for kommunene som ikke ønsket det?
— Ja jeg er klar over det. Det er fullstendig hårreisende.
Integreringsforsker Kristian Tronstad støtter også utvalgets innstilling om å håndplukke kommuner ut fra kapasitet, spesielt med tanke på lokalt arbeidsmarked og utdanningsinstitusjoner, og at dette i alle fall må gjelde nå som innvandringen er så lav som den er.
— Det jeg savner i utvalgets framlegg er sterkere involvering av arbeidslivets parter. Man er jo ellers i arbeidslivsspørsmål veldig raske til å trekke frem viktigheten av trepartssamarbeidet (stat, arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene). Utvalget sier at man skal kartlegge kompetanse og bosette flyktninger ut fra hvor det er kapasitet, blant annet i arbeidsmarkedet. Det er store regionale forskjeller på dette i Norge. De som vet best hvilke arbeidsplasser som trengs fremover er jo arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene, sier han.
Ap ønsker at flyktningene som kommer forbereder seg noe for arbeidsmarkedet, og kvoteflyktninger allerede før ankomst til Norge.
— Hvordan skal dette skje i praksis Alason?
— Før de kommer skal de gjennomføre intensivkurs i samfunnskunnskap og likestilling, slik at man vet hvilket land man egentlig kommer til før man setter seg i flyet. Dette er et helt nytt tiltak som ingen europeiske land har gjort før, så vidt vi vet, derfor finnes det lite forskning på dette, sier Alason.
Utvalgsmedlemmene har deltatt på reiser i andre land, og forslaget om å starte før ankomst skiller seg veldig fra andre lands planer, ifølge Alason. Han nevner et prosjekt som Sverige har gjennomført, hvor myndighetene ga informasjon til personer som søkte om familiegjenforening.
— For eksempel at kvinnene fikk vite at de ikke kunne kreve å ikke være i arbeid når de kom til Sverige. Det viste seg at dette førte til at flere kvinner kom seg ut i arbeid, eller fant ut at «nei, dette er ikke noe for meg».
— Men hva med kvoteflyktningene, skal Norge sende lærere til kursing ute i flyktningleirene?
— Det er ikke slik at vi må flytte norsk byråkrati til flyktningleirene for å gjennomføre dette. Vi har mange norske organisasjoner som er tilstede internasjonalt. Det kan gjøres av Norsk Folkehjelp, Kirkens nødhjelp, Flyktninghjelpen og så videre. Vi har forhørt oss litt og flere organisasjoner er begeistret, men vi vil ikke si med hvem. Da forskutterer vi.
Alason lister opp ordninger som allerede eksisterer: International Organization for Migrations (IOM) norske avdeling gjør i dag for alle kvoteflyktninger. Det finnes integreringsrådgivere i flere ambassader, blant annet for å hindre tvangsekteskap i familiegjenforeninger.
—Forslaget er ikke noe nytt sånn sett. Dette er ikke urealistisk. Vi har til og med tenkt på ordninger med fjernundervisning på norsk. Vi har sett at kvoteflyktninger som snakker fransk, og venter på å overføres til USA, setter seg ned og jobber for å lære seg engelsk, hvis de har tilgang til internett. Kompetansekartleggingen er også oversatt til mange språk, slik at alle kan gå inn og fylle den ut, sier han.
— Så det er infrastruktur på plass for dette i flyktningleirene?
— Det er mange i Afrika som har mobiltelefon. Teknologien utvikler seg raskt. Ikke alle kvoteflyktninger bor i flyktningleire. Noen bor i byer. Dadaab i Kenya er en by med 450 000 innbyggere. Da er det ikke en flyktningleir lengre, slik man tenker på det med telt og så videre.
