Loading
Hvordan endte en gjeng mobbere med en grønn frosk som maskot opp som Donald Trumps digitale fotsoldater? «Alternative Right» - alternativhøyre - har på bare noen måneder gått fra å være navnet på en obskur blogg til å bli kampropet til en nettbasert politisk strømning som har direkte innflytelse på presidentvalgkampen. Begrepet har de siste månedene blitt brukt om alt fra sentrale politiske rådgivere til de mørkeste avkrokene på internett. Forholdet mellom Donald Trump og bevegelsen er i beste fall uavklart.
Så - hvem er «Alt right»?
– Det er en salig blanding av veldig internettkyndige rasister. Nå har det blitt så populært at alle typer ideologier på ytre høyre jobber hardt for å bli en del av det, sier Ryan Lenz til Filter Nyheter.
Han er researcher og skribent ved Southern Poverty Law Center – som i tillegg til å være antirasistisk tankesmie har et kobbel advokater som fører rettssaker mot amerikanske hatgrupper pro bono.
Alt-rights fiendebilde i uprioritert rekkefølge: flerkultur, frafalne konservative, muslimske innvandrere, utvisking av kjønnsroller, globalisering, jøder, feminister og alt som kan tillegges en «politisk korrekt» offentlighet. I bunnen ligger nesten alltid frustrasjonen over at det skal være tabu å hegne om den hvite rasen som identitet. Spillereglene er i «ekte amerikaneres» disfavør, og resten av samfunnet er ute etter dem. Noen er uttalte antidemokrater som ønsker en Putin-aktig, autoritær leder. Kritikerne ser på Alt-right-fenomenet som et forsøk fra hvit-makt-grupperinger på å infiltrere politikk og samfunnsdebatt ved å unngå den mest avslørende begrepsbruken.
Med et lite knippe veltalende ideologer, et omforent merkenavn og ikke minst en utvidet medieplattform, begynte Alt-right i 2015 for alvor å leve sitt eget liv, gjennom egenprodusert sjargong og ulike «hemmelige håndtrykk» i sosiale medier.
– Dette er folk som bruker nettet som primær uttrykkskilde. De bruker det veldig smart og utstudert for å distribuere budskap og memer som sprer rasistiske forestillinger. Alt-right-aktivistene vet hvordan man plager eller troller folk med nettverktøy på en måte som fungerer. Nettet er ikke isolert fra verden lenger – samtalen de prøver å påvirke online er den vi alle hører på, sier Lenz.
For sympatisørene kunne ikke timingen vært bedre da tidenes mest uforutsigbare presidentkandidat kom på banen i fjor. I et for to uker siden beskrev den tidligere hvit makt-lederen Derek Black hvordan 2016-valgkampen er en åtte år gammel drøm som har gått i oppfyllelse for de mer ideologisk funderte rasistene. Også Lenz mener det vil være en tabbe å tro at Alt-right kan avskrives som ubetydelige grupper som prøver å blåse seg opp.
– Vi har fått en ny og yngre generasjon av vaskekte, holocaustfornektende nynazister, i et klima der en presidentkandidat for et av storpartiene blåser i hundefløyta og prøver å gjøre dem til en del av grunnfjellet. Synspunkter som vanligvis ikke overlever å bli ettergått offentlig, har funnet fruktbar grobunn i konservativ politikk. Det er skremmende. Vi har jo sett ekstremisme og hat i politikken i noen år, men det vi ser nå er langt forbi at noen få ideer sniker seg inn, nå er hele alt-right-pakken midt i den politiske diskursen. Vi har aldri før hatt en presidentkandidat som så gjennomgående har jobbet for å oppildne denne randsonen av amerikansk politikk. De har blitt legitimert gjennom å få godkjentstempel fra et etablert parti, sier Lenz.
Donald Trump var før 2015 aldri noen favoritt på ytterste høyre fløy, selv om han i mange år var den fremste tilhengeren av den rasistiske konspirasjonsteorien om Obamas falske statsborgerskap. Men det ble jublet på obskure nettforum da han i vinter faktisk sto på podiet ved siden av etablerte karrierepolitikere og lirte av seg uhørte uttalelser rotfestet i fremmedfrykt, splittelse, paranoia og konspiratoriske stereotypier om afroamerikanere, meksikanere, bankvesenet, media og «de politisk korrekte».
– Trump traff en nerve hos Alternativ-høyre, fordi han har vært den første viktige politikeren i USA til å le bort de sippete «sosial rettferdighet-krigerne» på venstresida og utfordre tabuene i amerikansk politisk diskurs. Når noen sier at «det der kan du ikke si», så har Trumps respons vært «hvorfor ikke». Skribentene i Alternativ-høyre har gjort det i årevis, men ofte under pseudonymer – fordi det å si mange av disse tingene ville gjort at man fikk sparken fra jobben. Og ikke alle er en mangemillionær, skriver Jack Donovan i et epost-intervju med Filter Nyheter.
Donovan er en yndet taler på seminarene som forfekter hvite menns overlegenhet uten å veive med hakekors (han er selv åpent homofil), og er bidragsyter på nettstedet , der frontfiguren Richard B. Spencer var redaktør og etablerte sekkebetegnelsen. Spencer beskriver Alt-Right som en stor paraply for «politiske dissidenter til høyre for det republikanske partiet».
I likhet med andre av bevegelsens ideologer og bloggere veksler Donovan mellom langtrukne teoretiske resonnementer, for eksempel om «vitenskapsorientert utforskning av menneskelig biodiversitet», og språkbruk som er mer gjenkjennelig fra den gjengse Alt-right-rabulist på nettet.
– De fleste amerikanske menn i offentligheten er livredde for hva en gjeng med feite små lesber og triste, bortskjemte collegejenter skal skrive om dem. Trump har virkelig vist amerikanske menn at det finnes en annen måte. Jeg tror han har hjulpet mange menn med å finne ballene sine, sier aktivisten.
Når Alt-right-profilene hyller Trump, dreier det seg overraskende ofte om kjønnsroller.
«Kvinner bør aldri få lov til å drive med utenrikspolitikk. Det er ikke det at de er «svake». Tvert imot kjenner hevngjerrigheten deres ingen grenser», tvitret Richard Spencer om Hillary under en av tv-debattene.
https://twitter.com/RichardBSpencer/status/780590283675217920
Lederskikkelsen mener det republikanske partiet har blitt «demaskulinisert» av politikere som er kuet av misforstått politisk korrekthet.
9. september benyttet Spencer den økende oppmerksomheten til å holde en pressekonferanse i Washington D.C. om Alternative Right (nå med en egen logo) sammen med blant andre Jared Taylor - kjent som leverandør av såkalt forskning om svarte menneskers underlegne intelligens.
Trump har «avmystifisert ‘rasisme’ og de finansielle maktstrukturene», slik Spencer ser det.
– Uansett hva som skjer vil jeg være dypt takknemlig for Donald Trump resten av livet mitt, sa Spencer , like etter en tale der Trump snakket om en konspirasjon mot det amerikanske folk fra banker og «globale maktstrukturer». Begrepene ble av mange tolket som et nikk til velkjent antisemittisk tankegods.
Banale memer på nettet som spiller på de ulike fordommene i bevegelsen har stått helt sentralt i populariseringen, og «Pepe the Frog» er det mest gjenkjennelige symbolet på Alt-right-bevegelsen i 2016. Den grønne tegneseriefrosken er å finne som profilbilder i sosiale medier og i utallige bearbeidede versjoner i alt fra avisenes kommentarfelt til smale blogger og kjendisenes twittertråder. Det startet som mange måneder med sedvanlig meningsløs referansehumor, basert på en vilkårlig post med den i utgangspunktet uskyldige figuren, men etter hvert kom versjoner med Pepe i naziuniform foran gasskamrene, Pepe som jøde foran World Trade Center i brann og i ulike Hitler-varianter. Parallellt moret trollene seg med å bruke ham direkte som kommentar til valgkampen, noen ganger som en ren Trump-maskot.
I september var Pepe blitt en så viktig markør blant toneangivende rasister at Anti-Defamation League (ADL), som har som hovedformål å bekjempe antisemittisme, , midt blant hakekors og fengselstatoveringene til Arisk brorskap. Selve Alt-right-begrepet blir beskrevet slik av ADL: «Den vage betegnelsen omfatter et spekter av personer i det ekstreme høyre som forkaster mainstream konservatisme til fordel for former for konservatisme som omfavner implisitt eller eksplisitt rasisme eller hvit overlegenhet».
Mange av meme-makerne er fra før en del av en anarkistisk webkultur som har eksistert nesten like lenge som de første nettforumene. De mørkeste gruppene på nettsteder som 4Chan, 8Chan og (mer teksttunge) MyPostingCareer rommer alt fra politisk orienterte hacktivister og humorister til apolitiske bråkmakere og tenåringer som slenger seg på mer eller mindre absurde aksjoner eller kampanjer bare for å få et kick av oppstyret og obskønitetene - for the lulz. Noen av forumene er som å være på innsiden av hodet til «Jokeren» i Batman, den skamferte klovnen som bare vil se verden brenne. Ingen vet sikkert hvor han kom fra.
De drøyeste diskusjonsgruppene har tøyset med pedofili, holocaust, voldtekt, rasisme, hevnporno, selvmord og mer dagsaktuelle tabuer i en selvrefererende spiral i mange år. Avhengig av øyet som ser kan samme kommentar-tråd være ufarlig satire eller utilgivelig hatkriminalitet. (Om du lot deg sjokkere av «Mannegruppa Ottar»: ikke oppsøk forumene de forsøkte å etterligne). Litt av attraksjonen ligger nettopp i at gruppedynamikken har fått så mange lag med ironi og uforutsigbarhet at ingen lenger vet opp-ned på hva som en gang var alvorlig ment. Den kollektive ansvarsfraskrivelsen her var opphavet til hacker-merkevaren Anonymous, og har vært sentral i utviklingen av Alt-right-memene og -sjargongen.
«Grunnen til at vi elsker Trump er fordi han er den ultimate vitsen om et gjennomkorrupt og tåpelig politisk system», skrev en administrator på forumet MyPostingCareer i fjor, i et anfall av overforklaring.
De samme infame nerdene sørget for å manipulere avstemninger som fikk det til å se ut som en overveldende majoritet av nettavislesere i USA mente at Trump vant den første tv-debatten mot Hillary. Men de nettkyndige Alt-right-sympatisørene har også for lengst gått fra vilkårlig trolling til å bli et alvorlig trusselbilde for alle som ytrer seg negativt om fenomenet - eller om Trump.
Den konservative skribenten og Trump-kritikeren David French i magasinet National Review om hvordan han og familien har blitt hetset, trakassert og truet. Det toppet seg 17. september, da en bloggpost som kritiserte Alt-rights rasisme resulterte i en storm av tweets rettet mot ham, hvorav én inneholdt et bilde av hans sju år gamle adopterte datter manipulert inn i et gasskammer, med en smilende Trump i naziuniform som sto klar til å trykke på knappen.
Andre hadde puttet jentas ansikt på bilder fra slavetida. French’ kone fikk også tilsendt foto av svarte menn som hadde sex med hvite kvinner, der skribenten var klippet inn som tilskuer. Kona, som selv jobber i Washington Post, fortalte offentlig om situasjonen og ble straffet med at hun fikk sin private blogg teppebombet med videoklipp av groteske henrettelser, nærbilder av selvdrap og svarte menn som skyter hverandre. Flere hundre ulike IP-adresser lå bak kampanjen.
En rapport fra Anti-Defamation League forrige onsdag indikerte at 800 journalister har vært mål for antisemittiske angrep på nettet så langt i 2016.
Skribenten Bethany Mandel fikk tidligere i høst så mye personlig rettet jødehat i innboksen etter å ha tvitret om antisemittisme blant Trumps tilhengere, at hun nå har kjøpt seg pistol for beskyttelse. Mandag i forrige uke fikk Politico-journalisten Hadas Gold tilsendt et bilde av seg selv med gul davidsstjerne og blodig kulehull i panna. «Det er ingen tegn til at det roer seg: Store navn, små navn, hvem som helst - hvis du angriper Trump, kommer kanskje hele livet ditt til å endre seg», skriver David French.
Den uttalte kampen mot tabuer og det politiske korrekte gjør at mange av Alt-right-tilhengerne ser det som en æresbetegnelse å bli stemplet som rasister, sexister eller islamofobe. Ryan Lenz mener det som før var mørke og skambelagte hjørner av offentligheten nå paraderes med stolthet.
– Hvis John nedi gata var nynazist og sa at innvandrere burde skytes, eller påsto at myndighetene har en homofil agenda - da var det tidligere skam knyttet til det. Alt-right er unikt. Under republikanerens landsmøte i år sto Spencer - deres hovedforkjemper - . Han vet hva han er og bryr seg ikke. Når folk ikke bryr seg om å bli kalt rasist, utfordrer det de fleste måtene man imøtegår rasister på. Er det ingen skam der, blir det en idékonflikt uten noe sluttpunkt, sier Lenz til Filter Nyheter.
Etter rundt fem år i skyggene hadde de færreste amerikanere hørt om «Alt-right» før i sommer, da forholdet til Trump-valgkampen ble satt på spissen. Oppmerksomheten eksploderte da Hillary i en gjorde Alt-right til hovedtema for å konfrontere Trump med båndene til bevegelsen.
– Da Hillary anerkjente Alt-rights eksistens i den talen, gjorde det mye for å heve posisjonen deres, sier Lenz til Filter Nyheter.
Det sier også nøkkelpersoner i miljøet.
– Hillary Clinton nevnte Alternative Right i en tale fordi staben hennes fortalte henne at det ville være en ny og hipp måte å insinuere at Donald Trump var en rasistisk ekstremist på. Det var pinlig og til å krympe seg av, som når noens mor fra forstedene nevner navnet på et populært band hun har hørt om på et morgen-talkshow, skriver Donovan til Filter Nyheter.
Clinton kom ikke bare med indirekte referanser, men definerte «Alt-right» som en «rasistisk ideologi» som Trump har latt ta over partiet, og navnga blant andre den tidligere Ku Klux Klan-lederen David Duke (, konspirasjonsteori-gærningen (bak nettstedet Infowars) og Breitbart News.
«No one should have any illusions about what’s really going on here. The names may have changed. Racists now call themselves “racialists”. White supremacists now call themselves “white nationalists.” The paranoid fringe now calls itself “alt-right”. But the hate burns just as bright. And now Trump is trying to rebrand himself as well. But don’t be fooled», sa presidentkandidaten i den oppsiktsvekkende talen.
– Det var det dummeste hun kunne ha gjort. Sosiale medier-folka hennes er 24 år gamle bitches som føler seg trigget av oss, så ba de sjefen om å kjefte oss opp og få oss til å forsvinne. Vel, vi drar ingen steder, de bare gjorde oss sterkere, sier den populære Trump-aktivisten og antifeministen Mike Cernovich .
Donald Trump har selv aldri tatt avstand fra de ekstreme elementene av Alt-right, og som et frastøtende forsøk på å avlede oppmerksomhetens fra hennes egne svakheter.
Alle utenfor bevegelsen omtales gjerne som enten «social justice warriors» (hyklerske venstreaktivister), «cuckservatives» (underdanige, falske konservative) eller bare «normies» (de som ennå ikke har forstått bevegelsen).
Den katolske, homofile briten Milo Yiannopoulos (33), som forøvrig har jødiske aner, er Alt-right-bevegelsen mest iøynefallende talsmann. Det selverklærte nett-trollet ble først kjent som provoserende, antifeministisk teknologijournalist, men ble i fjor høst hyret av Breitbart News, der han oftere figurerer i spaltene som hovedperson enn som reporter. Berømmelsen økte da han i juli i år ble kastet ut av Twitter på livstid for å ha brukt sine 380 000 følgere i en trakasseringskampanje mot den svarte komikeren og skuespilleren Leslie Jones. Samme dag som kontoen ble slettet, ankom han «Homofile for Trump»-festen han hadde stelt i stand, ikledd skuddsikker vest og solbriller, og kunngjorde at «vi vinner kulturkrigen» og «dette er slutten for Twitter». Milo kaller Trump «Daddy», trekker fulle hus når han turnerer amerikanske universiteter, blir nesten alltid møtt av motdemonstranter og etterlater seg opphetede debatter om ytringsfrihetens grenser.
Kritikerne latterliggjør han som humørløse, som ikke forstår at Alt-right-folket ikke er mer rasister «enn death metal-tilhengerne på 80-tallet var ordentlige satanister».
«Denne bevegelsen lever eller dør ikke med Trump. Dette er en ny, populistisk, konservativ og libertariansk bevegelse som ikke går noe sted så lenge venstresida fortsetter å prioritere muslimers følelser over homofiles liv. Så lenge venstresida fortsetter å prioritere sosiopatiske, feminist-bitches foran alle andre. Så lenge venstresida fortsetter å behandle folk som dritt, kommer vi til å være her - og vi kommer til å begynne å vinne valg», sa Yiannopoulos i et foredrag om Alt-right i september.
Arbedsgiveren Breitbart, ei svært populær høyrevridd nettavis som har vært , ble tidlig i primærvalgkampen stadig tettere knyttet til Donald Trump. Den siste tida har nettstedet i praksis vært en forlenget arm av valgkampstaben. er det eneste nyhetsnettstedet som får det til å se ut som det går strålende for Trump selv på meningsmålingene i oktober. I skrivende stund er hovedoppsalget en kampanje mot Fox News-nyhetsankeret Megyn Kelly (trolig fordi hun stiller kritiske spørsmål til Trumps talspersoner).
– Vi er Alt-rights plattform, sa Breitbart-toppen i et intervju under republikanernes landsmøte.
Den nå avdøde grunnleggeren beskrev i 2011 protesjeen og filmskaperen Bannon som «Tea Party-bevegelsens Leni Riefenstahl», og mente sammenligningen med Hitlers propagandist som et kompliment.
Bannon, som fra før var en av de mest innflytelsesrike ikke-politikerne i partiets høyrefløy sa i august opp jobben som styreleder i Breitbart for å bli direktør for Trumps valgkamp. Mye tyder på at han er den enkeltpersonen som har hatt mest å si for presidentkandidatens strategi de siste to månedene, om ikke før. Alle de mest kontroversielle utspillene er i Bannons ånd - som å hanke inn kvinnene fra Bill Clintons 90-tallsfortid foran tv-kameraene igjen, eller å gjøre konspirasjonsteorier om valgjuks til et hovedtema.
– Trumps siste taler er nå svært influert av mye av budskapene og tropene som spres på Alt-right-forumene. Han åpnet døra for Bannons politiske paranoia, mener Ryan Lenz.
har Breitbart omtalt sitt eget nettsted som «Fight Club» – etter romanen og spillefilmen om en personkult for lettpåvirkelige, fremmedgjorte menn som starter som en slags omvendt sinnemestring med neveslagsmål i parkeringskjellere og ender som terrororganisasjon.
For tre år siden snakket Bannon om å gi systemet et sjokk for å få en «bedre forhandlingsposisjon»:
«Sinne er en bra ting. Dette landet er i krise. Og hvis man kjemper for å redde dette landet, hvis man kjemper for å ta landet tilbake, så kommer det ikke til å bli solskinn og patrioter. Det kommer til å være for folk som vil slåss (fight, red. anm.)».
Bannon drømmer om en populistisk bevegelse som kan rive ned både venstrepolitikken og det republikanske partiet som institusjon. Samtidig framstår han som pragmatisk i valget av gallionsfigur. Bannon lar seg for eksempel ikke affisere av at Trumps vedvarende flørt med Vladimir Putin er stikk i strid med Bannons tidligere uttalelser om Russland.
Nå, i oktober 2016, er det vanskelig å se hvor Alt-right slutter og Trump-leiren begynner, hvis det finnes noen grensedragning.
Blant andre presidentkandidatens sønn, Donald Trump Jr., og den kontroversielle håndlangeren Roger Stone har , for så å hevde at de ikke kjente referansen. «Dette forteller oss at Trumps nærmeste krets, i beste fall, er bemerkelsesverdig lite nysgjerrige på hvem de omgir seg med», skrev for en måned siden. 14 dager seinere viderebragte Trump selv et nå ikonisk Pepe/Trump-meme der den grønne frosken har fått Trump-sveis, dress og presidentpodium. Alt-right-nerdene var i ekstase.
På Trump-arrangementer i ulike delstater dukker den grønne maskoten opp på t-skjorter og plakater.
«Trump er følelsesmessig knyttet til oss. Ikke egentlig intellektuelt knyttet til oss, men følelsesmessig knyttet til millioner av hvite folk som tenker som meg», uttalte Richard Spencer til Slate tidligere i år.
Meningsfellen Donovan skrev i 2012 den steinalder-nostalgiske boka «The way of men». Han snakker flammende om «alfahanner», maskulinitet og manndom og forfekter en slags gjengstruktur som den beste samfunnsformen samtidig som han sympatiserer med «hvit nasjonalisme» men distanserer seg fra mer belastede «white supremacy». Nå heier han på Hillary Clinton, forteller han Filter Nyheter.
– Jeg håper faktisk at hun vinner, siden jeg vil se USA sprekke opp langs de naturlige sosiale og politiske delelinjene som har dannet seg. USA er for stort til å endres. Og menn må forstå at de er andreklasses borgere i det nye etablissementet, som anser maskulinitet som giftig. Jeg tror Hillary-seier vil banke inn poenget om at den gamle ideen om Amerika er død og aldri kommer tilbake, skriver aktivisten.
