Loading
Da KrF-leder Knut Arild Hareide tapte partiets avgjørende skjebnevalg på det ekstraordinære landsmøtet i begynnelsen av november, var det allerede tydelig at nestleder Kjell Ingolf Ropstad (33) sto parat til å ta over makta i partiet.
I løpet av den intense kampen om veien videre hadde da også Ropstad gått i hemmelige møter med Erna Solberg og flere sentrale Høyre-politikere, som ga nestlederen forhåpninger om at innstramninger i abortlovgivningen var mulig dersom KrF forpliktet seg til borgerlig side.
Allerede under budsjettforhandlingene havnet imidlertid KrF og Ropstad i klinsj med Fremskrittspartiet, som tente på alle plugger da den utvidede tax free-ordningen ble skrotet med Arbeiderpartiets hjelp. Nå må partiene bli enige om en rekke konfliktsaker før en flertallsregjering kan bli en realitet.
«Han har det korte håret sitt fullt av hårvoks. Han har lys, pen skjorte, jeans og joggiser og i halsen glimrer det svakt i et lite gullkors, som han fra tid til annen napper litt forsiktig i. Spesielt når han må tenke - da griper han til korset», het det i Agderpostens portrettintervju med Ropstad i august 2009, bare en måned før han ble valg inn på Stortinget som 24-åring.
På dette tidspunktet var han allerede mangeårig fylkestingsrepresentant, leder for KrFU og flere ganger omtalt som partiets nye «wonderboy» - et PR-byrå kalte ham til og med «Aust-Agders Obama». Ropstad ble kommunestyrepolitiker i Evje og Hornnes som 18-åring og den yngste KrF-politikeren som møtte på Stortinget noensinne i 2006, da som 20 år gammel vararepresentant.
Vi dykket ned i arkivet for å finne ut hva KrFs nestlederstjerne tidligere har uttalt om abort, et mulig samarbeid med Frp og sine egne ambisjoner i politikken.
I et innlegg i Fædrelandsvennen i august 2005, går Ropstad i rette med Frp-politikeren Ingrid Skårmo. Skårmo hadde kritisert KrF for å hevde at Fremkrittspartiet ikke var «et verdiparti». Ropstad slår imidlertid fast at «en rask kikk i Frps program viser store forskjeller mellom KrF og Frp på viktige spørsmål».
KrF-politikeren presenterer deretter en liste på seks punkter som viser sitt eget partis verdimessige avstand til Frp. Blant punktene på listen er både miljøpolitikk, «kampen for verdens fattige» og alkoholpolitikk, men mest sentralt: Abortloven.
«I det mest grunnleggende av alle verdispørsmål, er Frp totalt fraværende. De nevner ikke abortspørsmålet i det hele tatt. De vil ikke arbeide for å hjelpe gravide som trenger rådgivning og noen å snakke med når de er oppe i et så vanskelig valg. Og de kjemper ikke for å få ned aborttallene, som ligger på omtrent 14 000 i året. KrF mener at fra unnfangelse til naturlig død har hvert enkelt menneske en ukrenkelig verdi. På grunnlag av menneskeverdet knytter det seg visse rettigheter til det å være menneske. Den mest grunnleggende av disse verdiene er retten til liv. Da er en viktig kamp å legge forholdene til rette og hjelpe slik at ingen ønsker å ta abort, og sørge for et lovverk som sikrer at alle mennesker har rett til å leve», skriver Ropstad.
Han avslutter innlegget med følgende postulat:
«Mange mener at Frp bør få en posisjon i regjeringen. Men når man ser på disse viktige verdispørsmålene, og ser hvor stor avstand det er mellom Frp og KrF, så håper jeg det blir lenge til et eventuelt forpliktende regjeringssamarbeid med Frp».
I mars 2008 skriver Ropstad et innlegg om «provosert abort» i Agderposten, der han stiller seg tvilende til om innføringen av selvbestemt abort har bidratt til å styrke kvinners rettigheter.
«Den gravide må velge. Hun og partneren skal ta en avgjørelse som vil ha konsekvenser for resten av livet. Et viktig spørsmål er om man kan forvente at man i en slik situasjon har mulighet til å se kompleksiteten i dilemmaet man står i», skriver Ropstad, som argumenterer videre for at «mer informasjon om rettigheter er det minste samfunnet burde stille opp med».
Han foreslår blant annet en økning av engangsstøtten etter fødselen, slik at ingen «må ta abort av økonomisk grunner». Ropstad mener også at abort i et kvinneperspektiv handler «om mer enn retten til et valg»:
«Faktum er at en stor andel av dem som velger abort, opplever alvorlige ettervirkninger», skriver KrF-politikeren, som spør retorisk om «retten til selvbestemt abort er blitt en sovepute for samfunnets ansvar til å ivareta vanskeligstilte gravide».
I mai 2009 går Ropstad rett i strupen på Frp i et innlegg som sto på trykk i flere aviser, blant annet i Dagen, VG og Altaposten. Konfliktens kjerne? At Frp har tatt til orde for tidlig ultralyd og «åpner for abort av foster med funksjonshemming i 12. uke også i Norge». Ropstad er «sterkt uenig», skriver han.
«Når gravide blir utsatt for avgjørelsen om å beholde et foster med Downs, øker det presset for å ta abort», slår han fast.
Ropstad viser blant annet til erfaringer fra Danmark, der kvinner har fått tilbud om ultralyd og fostersjekk så tidlig som i 12. uke «for å spore tegn til Downs syndrom», slik han formulerer det.
«Det gir en falsk valgfrihet når gravide får et slikt tilbud og ikke blir gitt noe råd. Jeg mener heller at gravide har rett til ikke å vite om et fosters eventuelle kromosomfeil, og således bli utsatt for et større press», skriver Ropstad.
Under KrFUs sommerleir i Grimstad i valgåret 2009, da Kjell Ingolf Ropstad var leder og førstekandidat for Aust-Agder til Stortinget, presenterer han sin visjon for abort i Norge, nemlig en «nullvisjon». Han har nemlig «sett seg lei på de høye aborttallene», heter det i en reportasje i avisa Dagen.
Ropstad viser til at det finnes nullvisjoner for både mobbing og trafikkulykker: «Ingen av dem er enkle å nå – og mange mener at vi aldri noensinne vil nå dem. Men nullvisjonen minner oss på hva som er idealet vårt – og på at vi hver dag har et nytt steg å gå», sier han til avisen.
«I årets statsbudsjett økte regjeringen bevilgningene til trafikksikkerhet med 450 millioner til drøyt en milliard kroner. KrF ønsker en samme type satsning på livsvern. Derfor har KrF programfestet at vi ønsker å bruke 1,5 milliarder på tiltak som vil redusere antallet aborter. Det handler om engangsstøtte, forebygging og forskning, rådgiving, informasjon og støtte», fortsetter Ropstad, som mener at alle de politiske partiene bør samle seg om nullvisjonen.
I et oppfølgende innlegg i Agderposten ber Ropstad om flere midler til forskning på «hvorfor kvinner velger abort, for å kunne sette inn effektive tiltak for å redusere antallet aborter», samtidig som han slår fast at «det er livsviktig med et sterkt KrF på Stortinget».
I et portrettintervju med Agderposten 15. august 2009, der Ropstad understreker at han er «en veldig gul KrF-er» som liker solidariteten på venstresiden og friheten på høyresiden, blir KrFU-lederen ivrig når han snakker om det kristne menneskesynet:
- Det er ubegripelig at ikke flere stemmer KrF. Jeg fatter det ikke, sier han (en måned senere fikk partiet en oppslutning på 5,5 prosent i stortingsvalget, ned 1,2 prosentpoeng fra forrige valg).
I portrettintervjuet blir han for øvrig beskrevet som ambisiøs og med høy selvtillit, oppvokst i et byggefelt på Evje med bedehus, søndagsskole, fotball og jakt - og en pappa som siden Kjell Ingolf var tenåring har vært ordfører for KrF i Evje og Hornnes ().
Når avisa vil vite om det er sant at Kjell Ingolf vil bli statsminister, svarer han følgende: «Jeg tar et steg om gangen, men når det er sagt: Jeg synes det er feil å brenne for saker og ikke søke makt til å gjennomføre».
«Så kan det vel hende at vi ser ham i en statsrådsstol eller statsministerstol om noen år. KrF er ikke kjent for å være nestekjærlige i regjeringsforhandlinger, så navnet Kjell Ingolf kan bli det neste Kjell Magne. Han benektet i hvert fall aldri statsministerambisjonen under dette intervjuet», avslutter journalisten.
I et intervju med Stavanger Aftenblad etter valget i 2009, slår Kjell Ingolf Ropstad fast at KrF bør være «trygt plassert i sentrum» for å kunne «samarbeide både med Arbeiderpartiet og Høyre». På spørsmål om det kan bli sannsynlig med en Ap-sentrumsregjering i overskuelig framtid, holder Ropstad det åpent:
«Poenget mitt er at vi ikke bør binde oss til noen blokk, verken rød eller blå. Det politiske landskapet vil sikkert forandre seg masse framover».
Når journalisten vil vite hva KrF vil «oppnå med å løsrive seg mer fra Høyre og stå fritt i sentrum», serverer Ropstad følgende politiske analyse:
«Så lenge vi tror de beste løsningene ligger i sentrum, vil det å binde seg til høyresida eller venstresida være skadelig. Et lite parti sammen med to store høyrepartier vil gjøre at vi kommer til å gå på en del smeller og nederlag som det vil være vanskelig å svelge. Det samme på venstresida. Bare se tilbake i historien: Da KrF virkelig strålte, var når det var begeistring for oss som et tydelig sentrumsparti».
Dagen etter valget er han imidlertid tydelig på én ting: Ropstad vil «jobbe hardt for å skape splittelser i en ny rødgrønn regjering», skriver Agderposten:
«Hvis vi kan fremme forslag som vi vet SV vil stemme på, har vi mulighet til å sabotere. Når Venstre forsvinner, åpnes det rom i sentrum», sier han til avisen.
I august 2011 skaper Ropstad storm med et innlegg på sin personlige blogg, der han tar til orde for at adopsjon er et fullverdig alternativ til abort. «Er det ingen solidaritet mellom de ufrivillige gravide og de ufrivillige barnløse», spør han innledningsvis.
«I Norge gjennomføres det over 15 000 aborter hvert år. Samtidig som det er en kø av mennesker som ønsker å bli foreldre. Det er et paradoks», skriver KrF-politikeren, som mener politikerne bør jobbe for at flere kvinner heller enn å ta abort, bærer fram barnet og adopterer det bort.
«Dersom bare 5 % av de som planlegger abort heller velger adopsjon i stedet, ville det ikke vært noe særlig kø eller ventetid på å få adoptere heller», skriver Ropstad.
Etterpå rykker KrF-leder Knut Arild Hareide ut med støtte til Ropstad. «Presset om å ta abort – både fra enkelte leger og i nærmiljøet – er betydelig større enn det motsatte», sier Hareide til NTB, mens Ropstad føler seg misforstått:
«Adopsjon er bare et deltiltak for å få ned antall aborter», presiserer han overfor Agderposten.
Når den rødgrønne regjeringen med utviklingsminister Heikki Holmås (SV) i spissen bevilger 1,2 milliarder kroner til arbeid med familieplanlegging i fattige land, er Ropstad kritisk til at pengene kan gå til abort.
I pressemeldingen som følger bevilgningen fra 2012, skriver Holmås at «mange fattige kvinner har ikke mulighet til å planlegge når de skal få barn. 215 millioner kvinner i fattige land mangler tilgang på informasjon, prevensjon, svangerskapskontroll, flinke nok helsepersonell og trygg abort».
Ropstad rykker ut i avisa Dagen: «Støtten vi gir skal både ha fokus på kvinnen og barnet i mors mage. Det er ingen menneskerettighet å få lov til å ta abort, vi må heller fremme helsefrembringende tiltak», påpeker han.
I 2014 er det en intern abort-debatt under oppseiling i KrF. Olaug Bollestad, som på dette tidspunkter er helsepolitisk talsperson, mener at partiet bør anerkjenne at kvinnen har det siste ordet, samtidig som hun advarer mot å tro at legers medbestemmelse eller økt bruk av nemnder kan være en garanti for færre aborter.
Kjell Ingolf Ropstad er uenig og mener KrF må være helt tydelige på hva de ønsker:
«KrF vil ta bort retten til selvbestemt abort og kun tillate abort når visse kriterier er oppfylt. Jeg kan ikke på stående fot si hvilke kriterier det skal være, men jeg ser for meg at abort kan innvilges etter voldtekt, incest eller hvis det er fare for kvinnens liv ved at man gjennomfører at svangerskap», sier Ropstad til Vårt Land.
Han sier videre at «medisinsk personell» skal ha det avgjørende ordet om abort, basert på medisinske kriterier, men etter en dialog mellom legen og den gravide.
I KrFs partiprogram for 2013-2017, heter det () at KrF ikke vil tilbake til det gamle nemndsystemet, men heller ønsker at «en ny lov skal legge fosterets rett til liv til grunn, og at avgjørelser knyttet til liv og helse tas i dialog mellom pasient og lege».
I september 2005, da en 20 år gammel Kjell Ingolf Ropstad er andrekandidat til Stortinget for KrF i Aust-Agder (han kom ikke inn), blir han presentert i en spalte i Fædrelandsvennen.
Som sin viktigste kampsak, velger Ropstad «bekjempelse av fattigdom». Som sin største politiske seier, mener han det må være ordningen «Hjem for en 50-lapp», som skaffer ungdom billig transport i hjemfylket. Her er de fem beste svarene fra samme intervju:
Største tabbe: - Oi. Jeg har jo en del å ta av, men tror ikke de egner seg på trykk.
Forbilde:- Knut Arild Hareide. Han klarer å være seg selv, samtidig som han gjør en veldig god jobb.
Øl eller vin? - Helst et glass cola. Jeg drikker ikke alkohol.
Kjøtt eller fisk? - Kjøtt, uten tvil. Gjerne fra dyr jeg har skutt selv.
Sex eller sove? - He, he. Jeg har ikke så mye peiling, men å sove er i alle fall sabla godt.
