Loading
Funny 'cause it's true: Tidligere London-borgermester og nåværende brexit-fanatiker Alexander Boris de Pfeffel Johnson (55) blir etter alt å dømme Det konservative partis nye leder - og dermed statsminister i Storbritannia.
Per nå har politikeren - omdøpt til «Mini-Trump across the channel» av europeiske aviser - danket ut ti av elleve motkandidater i kampen om partiledervervet. I helgen stilte han til utspørring med en sokk på vranga og nektet å svare på spørsmål om politiets utrykning til kjæresten Carrie Symonds' (31) hjem i Sør-London.
Hadde Johnson faktisk sølt rødvin i sofaen, noe naboenes lydopptak indikerte at mangeårig Tory-spinndoktor Symonds var lynende forbannet for? Og hvorfor ropte hun egentlig «get off me»?
Kommentatorer og spaltister i britiske medier har i ukesvis forsøkt å overgå hverandre i slakt av Johnsons karakter, kaotiske privatliv og manglende egenskaper som politiker og statsmann.
Konkurransen er skjerpet de siste dagene. Her er en samling av de aller ferskeste (og vondeste):
I nyhetsmagasinet The Week blir Johnson sammenlignet med en sirkusklovn som sykler på én-hjuling i utkanten av manesjen og med ujevne mellomrom avbryter forestillingen - før han plutselig en dag får hovedrollen.
Johnsons ønske om makt kommer verken med «lengsel eller et mildt ønske om å lede sitt folk. Dessverre vil han for alltid rope på oppmerksomhet for å fylle et tomrom i seg selv. Verre er det at hans iver etter å pervertere sannheten og hans tilsynelatende utrettelige fokus på makt og smiger i kombinasjon gjør ham til en farlig kandidat», skriver spaltisten Chris Oestereich.
Det venstreorienterte tidsskriftet gjennomgikk i helgen Johnsons journalistiske karriere, som mildt sagt har vært preget av «en avslappet holdning til fakta og språk» (vi tror britene kaller dette et understatement).
Senest i vår måtte The Telegraph, der Johnson er spaltist, etter at politikeren at en såkalt no deal-brexit var det mest populære alternativet blant britiske velgere. Johnsons tekst «kunne ikke bli lest som en seriøs, empirisk og dyptloddende analyse av faktiske forhold», skrev avisa.
Johnson fikk sparken fra sin første journalistjobb i The Times etter å ha fingert sitater og lagt ord i munnen på sin egen gudfar (!) i 1988. På 90-tallet spesialiserte han seg på fullstendig overdrevne tabloidoppslag om EU-regulativer som Brussel-korrespondent for Daily Telegraph. Og som redaktør for The Spectator måtte han i 2004 be om unnskyldning etter å ha slått fast at fulle Liverpool-supportere selv hadde skylden for Hillsborough-tragedien.
«Den åpenbare parallellen er selvfølgelig Donald Trump [...]. I likhet med Trump, eier ikke Johnson skam. Han er ikke redd for å lyve eller å motsi seg selv bare få dager senere. Han har ikke noe problem med å be om unnskyldning for noe han planlegger å gjøre igjen», heter det i New Statesman-artikkelen.
Den britiske journalist-veteranen Max Hastings, som var Johnsons redaktør i Daily Telegraph, har også tatt bladet fra munnen i uka som gikk: «Han er fullstendig uegnet til å være statsminister», slår Hastings fast i en kronikk til .
I det nådeløse karakterdrapet påpeker Hastings at Johnson er «moralsk konkurs» og at dette er «forankret i en forakt for sannhet», samtidig som han angriper de konservative for å kaste landet ut i et eksperiment med «celebrity government» likt det som har skjedd i USA og Ukraina (der komikeren Volodymyr Zelenskyj vant presidentvalget).
Vi kan ikke forutsi hva en Johnson-ledet regjering vil gjøre, skriver Hastings: «Men hans statsministergjerning vil nesten helt sikkert avdekke en forakt for regler, presedens, orden og stabilitet», legger han til.
Og ja, denne passasjen er knallhard:
«Verdighet betyr fortsatt noe for offentlige myndigheter, og det kommer Johnson aldri til å ha - selv om hans store svakhet er feighet, noe som reflekteres i hvordan han forteller publikum akkurat det han tror de vil høre, uberørt av at han må si det motsatte en time senere».
Alt bunner ut i et spørsmål om karakter, skriver på lederplass:
«Som borgermester var han skjødesløs med offentlige penger da han ga , (den dødfødte idéen om å bygge en beplantet bro fra South Bank til Temple i London, red. anm.) som kostet skattebetalerne 43 millioner pund. Som utenriksminister var han skjødesløs med Nazanin Zaghari-Ratcliffes skjebne: Iran brukte Johnsons uttalelser til å sende henne tilbake til rettssalen», heter det i lederen.
«Igjen og igjen - som journalist, parlamentsmedlem og brexits cheerleader - har han vært, og virker fortsatt å være, fullstendig likegyldig til sannheten, der han tilsynelatende bare er dedikert til det som fremmer hans egne interesser», mener avisa.
Den britiske økonomiprofessoren Simon Wren-Lewis i sin sammenlikning av Trump og Johnson:
«Trump klarer å komme unna med så mye fordi han har partimaskinen og media, som er villig til å tolerere og rettferdiggjøre hva som helst så lenge republikanerne beholder makten, i ryggen. En britisk versjon av Trump er den eneste måten å levere noe så hårreisende som en no deal-brexit på», skriver han.
Han mener at Johnson er et geni. Men geniet hans «er å få sin egen inkompetanse til å fremstå som en morsomhet, slik at han blir oppfattet som forfriskende sammenlignet med de fleste andre politikere».
«Selv om morsomhetene er innøvde, er inkompetansen ekte. Når du får det verre på grunn av denne inkompetansen, er det ikke morsomt lenger. Men alt som skal til, er tilstrekkelig med mennesker som ennå ikke har erfart inkompetansen - og som setter pris på en morsom politiker. Da er jobben gjort», skriver Wren-Lewis.
«Hvilken Boris Johnson vil Storbritannia få», spør magasinet på lederplass:
«Den tidligere utenriksministeren, som blir observert med en blanding av fornøyelse og forakt i europeiske hovedsteder, har iført seg ulike forkledninger til ulike tider. Som borgermester for liberale og kosmopolitiske London fra 2008 til 2016 snakket han varmt om innvandring og det felles markedet. Som ledestjerne for Leave-kampanjen byttet han til å kritisere migrasjon og advare mot tyrkisk EU-medlemskap, noe han tidligere hadde vært for. Nå, i sitt forsøk på å vinne stemmene til ytterliggående Tory-medlemmer, snakker han om å forlate EU uten avtale - dersom det kommer i veien - og vitser om at kvinner i burka .»
The Economist toryene mot å gamble på Johnson etter mal fra tidligere ledervalg (både Churchill, Thatcher og Disraeli var helt eller delvis avskydd internt i partiet før de gjorde rent bord i valg og ble suksessrike statsledere).
De moderate kreftene i partiet må tenke nøye gjennom tre forhold, skrev magasinet i mai:
Men hei, det finnes også britiske samfunnsdebattanter som tar Johnson i forsvar. For eksempel sjefen over alle sjefer - mer konkret den tidligere sjefen til Max Hastings (som altså var Johnsons sjef i Daily Telegraph og nylig karakteriserte politikeren som moralsk konkurs, se ovenfor).
«Max Hastings, som jeg ansatte som redaktør av Daily Telegraph i 1986 og som ble værende der i rundt ni år, virker å ha etablert seg som lederen for den rabiate mobben av journalister som hater Boris Johnson», begynner kommentaren, som er ført i pennen av avisens tidligere publisher Conrad Black og publisert i .
«Det går an å diskutere om Boris Johnson skal være statsminister. Men han har en rekke bemerkelsesverdige kvaliteter som overgår Hastings karakteristikker av ham som entertainer og klovn», fortsetter Black:
Johnson var en så effektiv og god Brussel-korrespondent at han i stort monn påvirket den britiske opinionens syn på forholdet til EU og Europa, skriver han. Johnson «frigjorde London fra det problematiske venstrestyret» til Ken Livingstone. Og de fleste i London ville heller hatt Johnson som borgermester enn «den ytterst ubehagelige» Sadiq Khan.
Black vil ikke «flåse bort» prestasjonene til en «som på 20 år har beveget seg så sikkert fra Brussel-korrespondent for Daily Telegraph til potensiell statsminister».
Og snart kan han antakelig stryke «potensiell».
