Loading
Da Laila Bertheussen (55) i Oslo tingrett fredag 15. januar ble dømt til ett år og åtte måneder i fengsel, tok hun umiddelbart til motmæle: «Det er sjokkerende, dette. Jeg anker på stedet, uten tvil», uttalte hun etter at store deler av den 124 sider lange dommen hadde blitt lest opp.
55-åringen har hele tiden nektet straffskyld. Etter domsavsigelsen påpekte forsvarer John Christian Elden «at det ikke er noe fellende og avgjørende bevis i saken» – og uttalte videre at dommen «baserer seg på en såkalt samlet bevisvurdering og ser bort fra alibier og at det er tidspunkter Bertheussen ikke kan ha utført handlingene på».
Tingretten mener likevel at Bertheussen står bak samtlige av handlingene og har gjort seg skyldig i «angrep på de høyeste statsorganenes virksomhet», trusler og brudd på brann- og eksplosjonsloven.
Retten frikjente Bertheussen for tiltaleposten som handlet om å skape «mistanke om at en straffbar handling er begått, uten at den er det». Begrunnelsen er at de straffbare handlingene faktisk er begått, mener retten, selv om de skulle gi inntrykk av å være utført av personer med tilknytning til eller inspirasjon fra teaterstykket «Ways of Seeing».
Det har også vært skjerpende for straffeutmålingen at Bertheussen fortsatte med handlingene i perioden fra 6. desember 2018 til 10. mars 2019 selv om hun var kjent med «de fornærmedes reaksjoner, økte sikkerhetstiltak, utrykning fra politiets bombegruppe, brannvesenet og omfattende etterforskning», kommer det fram i dommen.
I denne artikkelen tar vi ikke for oss de tekniske bevisene som er fremlagt i saken, men omtaler de stedene i dommen der retten referer til utdrag fra de mye omtalte chat-meldingene mellom Bertheussen, fornærmede Ingvil Smines Tybring-Gjedde og deltakere i den såkalte Hækaveh-gruppen. Retten mener chat-meldingene underbygger Bertheussens motiv, fordi hun i disse utviser et «betydelig engasjement» knyttet til «Ways of Seeing» og et ønske om å ramme teatret.
I dommen blir det også vektlagt hvordan Bertheussen i ulike chat-samtaler fremsto «påfallende» etter flere av de konkrete trusselhendelsene. Der hun i avhør snakket om panikk og hjertebank, var fremtoningen en annen på messenger.
I lovanvendelsen viser retten i tillegg til hvordan medlemmene i messenger-gruppa oppfattet hendelsene som ble omtalt: Nettopp som trusler. «Herregud, hva er det som foregår! Kjenner jeg hisser meg opp. Hva består truslene av? (om det er lov å spørre)», skrev for eksempel daglig leder Rita Karlsen i Human Rights Service (HRS) til Bertheussen etter en hendelse i januar 2019.
I dommen beskrives det hvordan Bertheussen ble «invitert med i messenger-gruppen Hækaveh av Ingvil Smines Tybring-Gjedde», som ville «støtte og hjelpe henne i den vanskelige situasjonen hun var i som følge av medieoppmerksomheten rundt teaterstykket».
Gruppa ble opprettet før «Ways of Seeing» og skulle være «en kanal for frustrasjon som ikke skulle ut i offentligheten», ifølge Smines Tybring-Gjedde, som ifølge dommen omtaler den som en «fjasegruppe» hvor det var høyt under taket. Gruppa hadde først kontakt med Bertheussen på Facebook messenger 25. november 2018.
I dagene før den første hendelsen 6. desember, da det blant annet ble skrevet «rasisit» på husveggen i Vækerøveien, var det «betydelig aktivitet» i gruppa fordi oslobiskop Kari Veitberg hadde uttalt seg positivt om teaterstykket: «Dette gjorde både Bertheussen og de andre i Hækaveh-gruppen opprørte», står det i dommen.
Den 3. desember henvendte Bertheussen seg også direkte til oslobiskopen på Facebook: «Jeg forventer at du bruker minst like tid og plass på å skrive en uforbeholden unnskyldning til ALLE som ble mobbet og snikfilmet som underholdning i dette forrykte konspirasjons teaterstykket», skrev Bertheussen.
Retten omtaler også hvordan Bertheussen «gjorde omfattende undersøkelser» om personene knyttet til «Ways of Seeing», herunder «søk i skattelister, eiendomsregistre og dødsannonser». Opplysningene ble delt i Hækaveh-gruppen, står det i dommen.
Videre står det at Bertheussen hadde et «ønske om oppmerksomhet i media» knyttet til trusselhendelsene, for eksempel det som skjedde 6. desember, da det i tillegg til taggingen på husveggen ble oppdaget et hakekors på familiens bil og en hyssingstump i drivstofftanken.
Hun «ba Ingvil Smines Tybring-Gjedde om hjelp»: «Har du noen som kan lekke saken til pressen IKKE til Dagbladet så skal ikke jeg blande meg. Jeg kommer ikke til å kommentere. PST har vært her», skrev Bertheussen til den daværende statssekretæren i Olje- og energidepartementet.
«Bertheussen sendte deretter bilder av skrift på veggen, bilen og drivstofftanken til [Tybring-Gjedde] som videresendte til NRK», står det i dommen. «Retten legger etter bevisførselen til grunn at Bertheussen brukte alle tilgjengelige kanaler for å skape oppmerksomhet omkring teaterstykket og konsekvensene av dette», heter det videre:
«Hun bidro til at informasjon om hendelsene tilfløt pressen uten selv å stå frem som kilde, drev omfattende undersøkelser av de som var involvert i teatret, kontaktet sponsorer til teatret og hadde en omfattende kontakt på sosiale medier i eget navn og under falsk profil».
Gjennom Hækaveh-gruppen ble Bertheussen også kjent med tidligere omtalte Rita Karlsen i HRS. «I forbindelse med de ulike hendelsene sendte Bertheussen informasjon og bilder som senere ble publisert på nettstedet Rights.no», står det i dommen.
Helt konkret blir det vist til at Bertheussen den 17. januar klokken 16:04 informerte de andre deltakerne i chat-gruppen om at det hadde oppstått brann i en søppeldunk og at noen hadde lagt et brev i postkassen. «Dette må ikke ut ennå», begynte Bertheussen, hvorpå Rita Karlsen svarte: «Skynd deg! Dør av nysgjerrighet!».
Bertheussen informerte videre om det som hadde skjedd, hvorpå Karlsen spurte om HRS kunne få saken «som første». Bertheussen svarte «bare kjør».
Også i forbindelse med hendelsen 2. mars – da et brev og hvitt pulver ble funnet i postkassa – kommuniserte Bertheussen med Rita Karlsen: «Du kan skrive om pulveret men du har det ikke fra meg». Retten legger vekt på at Bertheussen i retten forklarte at «hun ønsket at hendelsene skulle få oppmerksomhet, og at hun ikke så noen motsetning mellom etterforskningen av sakene og oppmerksomheten i pressen».
Men som fornærmet i avhør, uttalte Bertheussen at hun aldri hadde snakket med media, heter det i dommen. Da hun under hovedforhandlingene ble konfrontert med at hun hadde delt informasjon med Karlsen, var forklaringen at hun anså Karlsen som en venninne, ikke en journalist. «Denne forklaringen står imidlertid i kontrast til Bertheussens innledende forklaring om at hun ikke kjente Rita Karlsen og aldri hadde møtt henne», skriver retten.
Flere steder i dommen legges det vekt på at Bertheussen i en tidlig fase forklarte at hun reagerte kraftig på de ulike trusselhendelsene, men at dette ikke rimer med det som senere er kommet fram. I et avhør i desember 2018 skal Bertheussen ha opplyst at hun «gråt, skalv og fikk panikk» – men under hovedforhandlingen sa hun imidlertid «at hun så på hendelsene som pøbelstreker og at hun ikke ble så bekymret av disse», heter det i dommen.
«Bertheussen har også forklart hvor opptatt hun har vært av å skjerme sitt privatliv, og at det var derfor hun reagerte så sterkt på at skuespillerne i Ways of Seeing hadde filmet huset hennes», skriver retten, som mener at dette «står i kontrast» til hvordan hun delte bilder med Smines Tybring-Gjedde.
«Herreguuuuud Laila! Trenger du meg på noen måte, gi beskjed! Jeg vet dette er u. off så min munn er forseglet!!!!», svarte Smines Tybring-Gjedde på en chat-melding fra Bertheussen den 6. desember. «Jeg fikk et lite sjokk først men nå er jeg bare oppgitt. Jeg er ikke så sikker på hvorvidt dette bør forbli u. off. Avventer til jeg hører fra TM. Tusen takk for at du tenker på meg», fulgte Bertheussen opp.
I retten forklarte både Bertheussen og Tor Mikkel Wara at de så på den første trusselhendelsen som «pøbelstreker som de ikke ble så bekymret av». Men «for retten virket det påfallende når det sammenholdes med reaksjonen på at huset deres ble filmet av noen fra Ways of Seeing», står det i dommen.
Retten mener at et lignende mønster gjentok seg ved flere av hendelsene. Etter brannen i søppeldunken og trusselbrevet den 17. januar 2019, ga Bertheussen i avhør samme dag en beskrivelse av hvordan hun «skalv, fikk hjertebank og at tårene sto ut av øynene hennes». Forklaringen ble understøttet av politibetjenter på stedet. Men:
«Til tross for disse reaksjonene tok Bertheussen kontakt med Rita Karlsen på messenger [...] Noen minutter senere sendte hun et bilde av trusselbrevet og søppeldunken med klare instrukser om at Karlsen ikke kan publisere kopi av brevet, kun innholdet», heter det i dommen.
Også etter hendelsen den 11. februar, da plastflasker med drivstoff hadde blitt festet til familiebilen, viser retten til «Bertheussens reaksjon» og refererer til chat-loggene: «Hvis du føler det klør i fingrene må du gjerne fyre løs på media..», skrev Bertheussen til Rita Karlsen klokken 22.29 samme kveld, hvorpå Karlsen svarte at hun hadde «fyrt litt» og sendte lenke til en tekst på Rights.no.
Etter at det ble funnet et brevark og pulver i postkassen den 2. mars, tok Bertheussen kontakt med Smines Tybring-Gjedde: «Da må vi vente på bombegruppe eller hva de nå heter [...]. Hvis jeg ikke rekker polet er det noen som ligger veldig dårlig an».
Retten mener tidsavbrudd i videoovervåkningen av boligen er blant bevisene for at Bertheussen satte fyr på familiebilen natt til 11. mars, da Wara var på fotballtur til Liverpool. «Endelig viser retten til Bertheussens reaksjon i ettertid som er vanskelig forenlig med å være utsatt for bilbrann utenfor eget hjem midt på natten», står det i dommen.
«Janadabadu. Der brenner faen meg i bilen», skrev Bertheussen i Hækaveh-gruppen klokken 03.47 samme natt, og fulgte opp like etterpå: «Jeg hadde endelig noen dager alene».
